FRIGJØRING & DEMOKRATISERING
I DEN TREDJE VERDEN

 
 


PROSJEKTET ER UTFØRT AV:
Roger Alne
Kristian Enerstvedt
Øystein A Espevold
Odd Arild Lokna
Silje T. Solli


MOTTAKER
Haugesund Maritime/Tekniske Vgs.



Påbegynt påbegynt			         		 	  Prosjekt avsluttet
18 mars 2002								02 mai 2002

INNHOLDSLISTE
INNHOLDSLISTE	2
FORORD	4
AFRIKA	5
AVKOLONISERING	5
BRITISKE KOLONIER	6
FRANSKE KOLONIER	7
BELGISK CONGO	8
DE NYE POLITISKE INSTITUSJONER	9
PARTIPOLITIKK I AFRIKA	9
UTVIKLING I DE NYE STATENE	10
ORGANISERING	11
NELSON MANDELA OG ANC	11
GHANA	13
SAMMENDRAG AV AFRIKA	18
KILDEKRITIKK	19
FRIGJØRING OG DEMOKRATI I SØR ASIA	20
INDIA	23
INDIA SOM KOLONI	24
FRIGJØRINGEN AV INDIA	25
GANDHI –FRIGJØRINGS FORKJEMPER	27
TIDEN ETTER FRIGJØRINGEN	30
INDIA I ET ØKONOMISK PERSPEKTIV	33
INDIA SAMFUNN INN I ET NYTT MILLENNIUM	34
KILDEKRITIKK	36
LATIN AMERIKA	37
NOEN MÅL PÅ UTVIKLING	39
MEXICO	40
SOSIALE FORHOLD	45
DEMOKRATI I MEXICO	47
KONKLUSJON	47
KILDEKRITIKK	48
MIDTØSTEN	49
GOLFKRIGEN	50
MIDTØSTEN-KRISEN	51
ISRAELS PROBLEMATISKE FØDSEL	51
OPPRØRET I 1948	52
SUEZ-KRISEN	53
VESTLIGE VÅPEN	55
OPPBYGNING TIL SEKSDAGERSKRIGEN	55
SEKSDAGERSKRIGEN	57
YOM KIPPUR KRIGEN	58
CAMP-DAVID AVTALEN	59
DEN PALESTINSKE FRIGJØRINGSORGANISASJON (PLO)	59
MOAH BARZEL (LIBANONKRIGEN)	60
INTIFADA	60
UNIFIL	60
FREDSPROSESSEN I 1990-ÅRENE	61
KART OG GRAFER	66
KONKLUSJON	67
KILDEKRITIKK	68
FN	69
FN'S GRUNNPRINSIPPER	69
DETTE VIL FN	70
FN OG FRED	70
NOEN OPPNÅDDE MÅL	71
GANT-SKJEMA	72
ETTERORD	73
INDIVIDLOGG	75
LOGG FOR ROGER ALNE	75
LOGG FOR ØYSTEIN AMDAL ESPEVOLD	76
LOGG FOR KRISTIAN ENERSTVEDT	77
LOGG FOR ODD ARILD LOKNA	78
LOGG FOR SILJE SOLLI:	80
LITTERATURLISTE	81







FORORD

Prosjektet ble startet 18. april, en uke før påskeferien. Gruppene ble trekt og gruppa vår ble 
bestående av: Roger Alne, Kristian Enerstvedt, Øystein A.Espevold, Odd Arild Lokna og 
Silje Solli. Vi har arbeidet med emnet frigjøring og demokratisering i den tredje verden. Vi 
valgte og dele emnet opp i 4 fokusomoråder der hver fikk sitt område og fordype seg i. 
Øystein og Roger jobbet i lag fordi Øystein ikke har Norsk og Roger ikke har samfunnsfag. 
Vi har individuelt arbeidet med følgende emner: Roger og Øystein har sett på krisen i 
midtøsten, Kristian har arbeidet med Latin Amerika, Odd Arild har arbeidet med India og 
frigjørings- prosessen der mens Silje har konsentrert seg om Afrika.

Det generelle målet med oppgaven var å få en bedre forståelse over de frigjørings prosessene 
som har foregått i den tredje verden. Vi har i felleskap valgt å trekke ut et par punkter som 
alle skulle studere i sine fokusområder. Dette var punkter vi følte var viktige og som kunne 
være innteressante å se på. Punktene vi trakk frem var; Frigjøringsprosess, infrastruktur og 
Fn`s rolle. 















AFRIKA


 



AVKOLONISERING

Mange stater i Afrika forsøkte å nytte seg av europeisk teknikk og lærdom, uten å komme i 
politisk avhengighet av maktene i Europa. Særlig  i Vest Afrika nådde man langt i å 
modernisere statene under en ledelse av middelklassen, som hadde hatt opplæring fra 
europeiske misjonsskoler. Kolonimaktene hadde ofte trukket opp grensene vilkårlig mellom 
sine interesse områder, ofte gjennom stammeområder og sammenslutninger. 
Først var de europeiske mer interessert i å tjene sine egne interesser, men afrikanerne tok 
stadig initiativ til å forbedre moderniseringen, f. eks: veibygging, skolestell og velferdstiltak. 
Etter første verdenskrig ble utdanningssystemet i de afrikanske koloniene sterkt forbedret, en 
utvikling som ble trappet opp etter 1945. Den økte utdanningen, og større kontakt mellom 
folk fra koloniene bidrog til organisering av ulike bevegelser. I mellomkrigstiden fikk en 
rekke afrikanske politikere kontakt med frihetsbevegelser i USA. Nasjonalistene fra Afrika 
hadde en stor innflytelse, både på den politiske og ideologiske utviklingen i Afrika. 
Det ble en rekke panafrikanske kongresser holdt i Europa fra 1919, de viktigste i midten av 
1940 årene. Da FNs hovedforsamling begynte med sin møtevirksomhet, forlangte de å få vite 
hvordan koloniene ble styrt. 



                                    



Disse to tegningene viser hvordan Afrika var oppdelt i 1914 og 1958.  
Begge tegningene er hentet fra Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon bind 1


BRITISKE KOLONIER

Britene valgte å erstatte engelske embetsmenn gradvis med innfødte, i den lovgivende 
forsamling og i guvernørens utøvende råd. Det var guvernøren som skapte politikken, men 
han kunne ikke sette planene ut i verk gjennom lovgivning dersom flertallet var uenige. Ved 
eventuelle krisesituasjoner kunne guvernøren sette planer ut i verk uten flertallet med seg. 
Dette ble kalt guvernørens "reserve makt". 
En komité ble nedsatt til å komme med et utkast til en fatning som afrikanere kunne godta. 
Hovedpunktet i dette utkastet var at det skulle være en virkelig valgt lovgivende forsamling, 
og i tillegg skulle det være en utøvende forsamling etter nye prinsipper. I 1950 ble det holdt 
valg og Kwame Nkumahs parti vant valget. 
De første valgene ble sjeldent eller aldri holt på grunnlag av "en mann - en stemme". 
Stemmeretten ble gradvis utvidet i Afrika. Grunnen til dette var at valg var en uvanlig 
prosess. Det var bare velutdannede borgere som forstod hva det dreide seg om. Dessuten 
stemte solide borgere og. Det var fordi de var upåvirkelige av fagre løfter og stemte på 
moderate politikere. 

FRANSKE KOLONIER

I januar 1944 ble det holdt en konferanse i Brazzaville. Der skulle de trekke opp prinsipper 
for den nye afrikanske politikken.  Der kom de fram til to ting: 
?	fikk større grad av selvstyre. 
?	samtlige ble representert i de nye regjeringsorganene i Afrika.
 Ut fra dette lærde afrikanere mye om kjøpslåing. Når det gjaldt hvordan partipolitikken 
skulle være, ble de desillusjonerte. Afrikanerne krevde ikke lenger uavhengighet fra 
Frankrike. De ønsket istedenfor et forbund med Frankrike, der maktfordeling skulle være reel 
delt. Koloniene skulle da få selvstyre innen deres egne regjeringsområder. Det ble lagt frem et 
forslag av den franske koloniministeren general Da Gaulle. Han mente at Frankrike og 
koloniene skulle danne en føderasjon. Koloniene fikk valget mellom fullstendig medlemskap i 
føderasjonen, eller bli totalt atskilt. 
Da kom de fram til et uttrykk for fellesskapet mellom koloniene; "samfunn". Dette samfunnet 
var et forbund av frie stater, med en felles administrasjon på mange forskjellige områder. 
Eksempler på det var: forsvaret, utenrikspolitikken, pengesystemet, finanspolitikken og den 
politikken som angikk de strategiske råvarene. 
De Gaule reiste rundt i Afrika for å samle koloniene til et multinasjonalt samfunn. Han gav de 
valget mellom ja eller nei. De som svarte nei ved valget, måtte også være klare til å takle 
konsekvensene som fulgte. Guinea var de eneste som svarte nei. Der ble alle franskmenn 
trukket tilbake. Hele statsadministrasjonen med all teknisk personal forsvant. Frankrike sluttet 
helt med økonomisk hjelp.





BELGISK CONGO

Dette område var knapt samlet til et rike, før det fikk selvstyre. I 1947 ble det utnevnt to til 
Conseil du Government, dette var en forsamling som var rådgivere for generalguvernøren. 
Men de hadde ikke noen lovgivende myndighet. 
Afrikanere med gode utdannelse hadde begynt å danne en organisasjon med politiske 
siktemål. De mente at Congo kunne bli selvstendig innen 30 år. Denne planen likte 
afrikanerne. De forlangte at uansett hvordan denne planen skulle settes i verk. Så skulle den 
diskuteres med afrikanerne fra starten av. Det ble sendt en del afrikanere fra forskjellige deler 
av kolonien til Brussel, for å arbeide på Congo sin stand under verdensutstillingen. Det var 
den første gangen de fikk anledning til å snakke sammen om sine felles problemer og håp. 
Det ble et kappløp om å fastsette datoen for fult selvstyre i Congo, blant de forskjellige 
partiene. 
De forlangte at den nye fatningen måtte utformes i fellesskap av belgierne og afrikanerne. 
Congo ville overta hele styret selv, og de ville bare ha en vennskapstraktat med Belgia. I 
denne traktaten skulle Belgia sørge for økonomisk hjelp til Congo. De hadde valg, det endte 
med at de dannet en koalisjonsregjering. Lumumba ble da valgt til statsminister. Denne 
regjeringen ble dannet en uke før selvstendighetsdagen.
Ved utgangen av 1960 årene så det farlig ut for Congos administrasjon og økonomi. Det var 
forsvunnet viktige dokumenter, og det var ikke arbeidsfordeling i det hele tatt. De hadde et 
møte og ble enige om at Congo skulle bli en føderasjon med 21 stater. Tshombe og Gizenga 
nektet å samarbeide om dette. I januar 1962 ble Gizenga arrestert. Og i 1963 kapitulerte 
Tshombe. Da grep Mobuta inn, og han krevde å få ble president selv. På en måte kan en si at 
Congo var tilbake der de begynte. 








DE NYE POLITISKE INSTITUSJONER

De typiske vanskene med å få de politiske institusjonene til å fungere, kan spores tilbake til en 
felles historie. Det kommer klarest frem i britiske og belgiske koloniområder. Problemet 
oppstår når de enkelte provinsene krever selvstyre i en stat, administrert som en enhet, og går 
mot selvstendighet som en enhet. 
Alle afrikanske ledere mente at de hadde støtte av folket for sine krav om å overta makten. 
For å prøve ut dette, ble det holdt valg før landet skulle bli selvstyrt. Når de var blitt 
selvstendige, var deres hovedbekymring landets enhet. Mange var redde for at de gamle 
makthaverne ville utnytte striden i landene, til å skaffe seg kontrollen på nytt.
Afrikanerne hadde ikke fått oppleve demokrati under imperialismen. Når problemene tårnet 
seg opp for dem, opplevde de den demokratiske prosessen som en hindring. Korrupsjon, 
favorisering og alminnelig udugelighet gjorde at det sivile styret i Afrika fungerte svært 
dårlig. 
Flere kolonier fikk i 1950 årene indre selvstyre. I 1957 ble Gullkysten den første svarte koloni 
i Afrika som ble selvstendig, under navnet Ghana. Selvstendigheten til Ghana var en 
inspirasjonskilde for land sør for Sahara. 
Flertallet av Afrikas nye stater hadde forberedt seg dårlig til selvstendighet. Mange plasser var 
det bare noen få afrikanerne med høyere utdanning og administrativ erfaring, og 
kolonimaktene hadde planlagt i liten grad en smertefri selvstendighet. Den nasjonale 
identiteten og følelse var lite utviklet. Og som en svakt fundert stat, var mange av landene 
sårbare for konflikter. Fra midten av 1960 årene ble mange land utsatt for et militært kupp. Da 
ble det innført ettpartistyre.


PARTIPOLITIKK I AFRIKA

En av vanskeligheten ved å ha et parlamentarisk styresett med konkurrerende partier i de nye 
statene, var de fleste opposisjonspartier var mindre interessert. Det å styre landet selv, enn å 
sørge for at de selv ikke blir styrt av regjeringspartiet. 
I mange av de tidligere franske koloniene har det forekommet sammenslutning av partier. Da 
får som regel ledere av de minste partiene en plass i regjeringen. Dette er også til fordel for 
store partier at mindre partier gir opp sin identitet,. De mister sjansen til selv å blitt fulgt av 
forbud mot andre partier, og videre av en forfatningsendring til ettpartisystemet. 
Vanlige budsjettutgifter oversteg inntektene til landet, og for å dekke gapet begynte 
regjeringen å trykke penger. Det som skjedde var at prisene steg på varer katastrofalt.
Da de fikk vite at nye troper var i vente fra Nord, fant en gruppe offiserer av middels rang ut 
at den tilstanden var i uutholdelig. Dermed planla de å rydde offiserer av høyere rang av 
veien, og samtidig alle politiske lederne. Men de greide ikke å myrde general Ironsi. 
Politikerne som hadde kommet seg unna, ba han om å overta styret. General Ironsi satte ned 
en kommisjon som skulle studere en sammenslåing  av de forskjellige offentlige kontorene. 
Der skulle de komme med et utkast til en forfatning med parlamentariske styre, som egnet seg 
for kravene et utviklingsland stiller. Dette utkastet skulle behandles av en grunnlovgivende 
forsamling, og deretter legges frem til en folkeavstemning. I juni erklærte han at han ville ta 
øyeblikkelig skritt for å forene Nigeria. 


UTVIKLING I DE NYE STATENE

Økonomer utenfra Afrika påstår at forbedring av jordbruket må være det første skrittet i den 
økonomiske veksten. Det burde dessuten ha første prioritet selv om denne prosessen er lang 
og resultatene er ikke særlig oppsiktvekkende. Det var forsøk på å beholde Afrika som kilde 
for billige råvarer, og hindre at de nye statene utviklet industrien de trengte for å bli 
selvstendige.
Alle de nye statene prøvde å redusere sin avhengighet overfor gamle kolonimakter, ved å 
henvende seg til andre land for tekniske og økonomiske hjelp.
Frankrike gjorde avtaler om å gi militær, finansiell og teknisk støtte til alle koloniene som de 
hadde blitt selvstendige uten at det kom til diplomatiske brudd. (unntatt Guinea)
Den økonomiske utviklingen så gunstig ut for afrikanerne i begynnelsen. Men på 70 tallet 
forverret det seg. Oljeprisene steg, og Afrika klarte ikke å følge opp etterspørsel etter råvarene 
de solgte.
Utviklingen i Afrika er helst dårlig. Befolkningen i dag får ikke den daglige kalorimengden 
som de skal ha. Det er en dårlig økonomisk vekst, og barnedødelighetstallene er høye. Den 
sterke folketilveksten og den manglene økonomiske tilveksten sier at det blir et hardt press på 
jord som er dyrkbar og stor mangel på arbeidsplasser. Arbeidsledighet er over 25% i enkelte 
land. 
ORGANISERING

Det er blitt hevdet at motivet for kravet om selvstendighet er ikke drømmen om å danne 
nasjonale stater, men drømmen om å forkaste europeerens herredømme.
Nkrumah har vært den ledene tilhenger for et all afrikansk samarbeid med politisk enhet som 
mål. Han betraktet alltid friheten for Afrika som sitt neste mål - etter at Ghana fikk friheten. 
Samtidig under feiring av Ghanas selvstendighet, la han frem forslag om en konferanse 
mellom afrikanske stater. Det vil si de få som allerede da var selvstendige. 
Hans mål var på kortest mulig tid å opprette et slags "Afrikas Forente Stater", en politiske 
førerasjon som alle de selvstendige statene skulle være med i. Han mente at de bare på den 
måten kunne være sterke nok til å stå imot overgrep utenfra, og forlange frihet for resten av 
kontinentet. Det som har funnet sted i virkeligheten er et kompromiss: noen regional 
grupperinger ble oppløst da en all - afrikansk organisasjon ble dannet, denne organisasjonen 
var langt fra noen føderasjon. 
I 1963 ble Thue Organization om African Unity (OAU) grunnlagt på en konferanse i Addis 
Abeba. Grunnlaget ble lagt av sir Abubakar og Sekur Toure det var lederne av henholdsvis 
den engelsk talende og den fransk talende gruppen. På denne konferanse foreslo Nkrumah at 
det øyeblikkelig skulle dannes en føderal union med alle de 32 statene som deltakerer. Denne 
union skulle ha en lovgivende to kammer forsamling, en felles utviklingspolitikk og en 
afrikansk øverstkommando. Men dette forslaget ble nedstemt.


NELSON MANDELA OG ANC

 I 1953 samarbeidet ANC med andre grupper i Sør Afrika. Målet var å danne en 
folkekongress. Formålet med denne kongressen var å danne en lov som sa at alle som bodde i 
Sør Afrika skulle ha det likt i å nyte og tjene de forskjellige ressursene landet hadde.  
I 1961 ble Sør Afrika en uavhengig republikk, Umkhonto we Sizwe (nasjonens spyd), en 
bevæpnet avdeling av ANC ble dannet. Denne avdelingen var dannet for å bekjempe den 
hensynsløse politikken som regjeringen hadde. Nelson Mandela ble satt som leder for denne 
avdelingen. Han og de andre lederne i ANC drøftet fire former for volds bruk: Sabotasje, 
geriljakrig, terrorisme og åpen revolusjon. 
De valgte sabotasje, fordi da ville minst liv gå tapt, og det ville ha virkning på 
utenrikshandelen og økonomien til Sør Afrika. I desember 1961 slo spydet ned mot offentlige 
bygninger i tre Sør Afrikanske byer. Eksplosjonene viste at ANC hadde skiftet taktikk. 
I juni 1964 ble Mandela og åtte andre dømt til livsvarig fengsel. I 1985 tilbyr President Botha 
løslatelse av Mandela.  
I Februar 1990 bestemmer de Klerk at ANC kan legaliseres, og da kan Mandela løslates.11. 
februar samme år ble Nelson Mandela løslat.  
I 1992 17. Mars, var det valg i Sør Afrika, det var bare hvite som hadde stemmerett. Men 
68.7% av disse stemte JA til fortsatte forhandlingene mellom Regjeringen og de svartes 
organisasjoner. Dette førte til et demokratisk styresett og sort maktovertakelse i Sør Afrika. 
Da Nelson Mandela var 75 år mottok han og de Klerk Nobels fredspris. 
2. mai 1994 ble Mandela valgt til den første svarte Presidenten i Sør-Afrika. 
 
  
 
 Dette bildet er av Nelson Mandela og er hentet fra internettsiden:  http://www.anc.org.za/  
 
 







GHANA
 
Portugiserne oppdaget land på kysten i 1471, og de kalte plassen for Gullkysten.  Der søkte de 
etter afrikansk gull. Det låg for langt inne i innlandet til at de kunne nå det Men på Gullkysten 
fant de et område som de kunne oppbevare gullet på. Det ble fraktet gjennom ruter fra 
innlandet. I 1482 bygde portugiserne slottet Elmina i Cape Coast, og det var det første i en 
serie av slott langs Gullkysten. 
Tyskerne kom senere for å konkurrere med portugiserne om å finne gull. Til slutt endte med 
at tyskerne overtok kontrollen til portugiserne. De viktigste varene som ble solgt var; slaver, 
elfenben og gull. Slaver erstattet gullet etter en stund som det mest luksuriøse varen langs 
kysten med europeiske slave handlerer.  De brukte fortene og andre bygninger som deres egne 
og som beskyttelse. De brukte det også som lager til varer, våpen og ammunisjon . Noen av 
slottene ble brukt til å holde nye slaver innestengt til skip kom og hentet dem.



Dette er et kart som viser hvordan staten Ghana ser ut. 
Bildet er hentet fra: http:/www.ghanaweb.com

Men mens europeerne kranglet om tilgang til kystlinjen, og videreføring av slavehandel, som 
førte til at store områder ble ødelagt og lagt øde. På 1600 - tallet ble det utviklet en stor 
slavehandel, og danskene og britene konkurrerte med tyskerne om å styre dette. 
Slavehandelen ble gjort slutt på 1860 - tallet. Britene fikk kontroll over kyststrekningen 
gjennom avtaler med høvdinger på 1800 - tallet. Nederlenderne trakk seg ut i 1850 - 60 og 
britene etablerte sin kontroll og bygde ut koloniadministrasjonen. Britene hadde bare kontroll 
over de sørlige deler av Ghana og så sent som i 1890 var både Ashanti og statene lenger nord 
selvstendige. Men etter ti år var også de under britisk styre. Innen 1872 hadde britene også 
kontroll over tyske og danske områder.
I 1874 hadde britene gjort områder fra kysten og inn til innlandet Ashanti til britisk koloni.
På begynnelsen av 1900 - tallet vokste kakao industrien på Gullkysten. Da bygde britene 
veier, jernbaner, bygde sykehus og skoler ble utviklet.
Konkurransen mellom England og Frankrike om koloniene førte til at grensen mellom de to 
landområder i Sør Afrika ble fastlagt først i 1898. 
Det vokste flere politiske organisasjoner frem i perioden frem til andre verdenskrig. Rett etter 
krigen sluttet vokste både den politiske organisering og kravet om selvstendighet frem i 
Ghana.
I 1946 var stordelen av regjeringen afrikanske valgte for å representere folket.  Men den 
britiske statsminister og regjering beholdt mesteparten av makten.




I midten på første rad sitter Kwame Nkumah. Han var den fremste lederen i Ghana fra 1951 
til 1966. Bildet er hentet fra: http:/www.ghanaweb.com
I 1947 ble United Gold Coast Convention (UGCC) grunnlagt, lederen ble Kwane Nkrumah. 
Dette var en moderat organisasjon med fotfeste, særlig blant den afrikanske middelklassen, og 
de gikk inn for selvstyre. Men i 1948 brøt Nkrumah med denne organisasjonen og han dannet 
et nytt politisk parti. Dette kalte han Convention People's Party (CPP),og de ville ha 
øyeblikkelig selvstendighet. Nkrumah ledet i 1949 en protestaksjon. Britene likte ikke dette, 
og året etter fengslet de han. Under valgene i 1951 til nasjonalforsamling vant partiet hans, og 
Nkrumah ble løslatt for å bli statsminister. CPP vant valgene i 1954 og i 1956, og til slutt gav 
britene etter for kravet om selvstendighet. På slutten av 1940 og 1950 tallet gav britene Afrika 
gradvis mer og mer makt 
I 1957 fikk Ghana sin frihet av Storbritannia. Ghana var den første av de europeiske kolonier 
sør for Sahara, som fikk sin frihet. Britisk Togoland, et FN- mandatområde av tidligere tysk 
Togoland, ble ved slått selvstendighet sammen med Ghana. CPP dannet regjering med Kwane 
Nkrumah som statsminister. Opposisjonen samlet seg i United Party (UP) ledet av Kofi Busia.
CPP var et radikalt nasjonalistisk parti, men når selvstendighetskampen var vunnet, vendte 
Nkrumah blikket utover og ble et senter for Pan - afrikansk filosofi. I 1958 var han vert i 
Accra for en all afrikansk kongress. Der var representantene for de fleste nasjonalistiske og 
frigjøringspartier i de afrikanske kolonier samlet. Nkrumah ble sett på som en av Afrikas 
fremste ledere. Ghana vokste som en personkult rundt ham. Etter folkeavstemming i 1960 ble 
Ghana republikk. CPP ble da gjort til et masseparti. Det ble i 1964 innført ettpartistat med 
CPP som ble det eneste partiet etter en ny folkeavstemming.
Det ble beskyldninger om maktmisbruk og korrupsjon, og den økonomiske nedgangen og 
orienteringen i retning av Øst - Europa førte til en voksende misnøye til Nhrumah's og CPP's 
styre. Og mens presidenten var på vei til Vietnam i februar 1966, grep de militære inn og 
overtok makten. Det hadde allerede da vært mislykkede kuppforsøk i 1962 og i 1964. De 
militære opprettet et nasjonalt frigjøringsråd med general Joseph Ankrah som leder til å styre 
landet. NLC styrte Ghana i vel tre år, deretter overga de makten til en sivil, valgt regjering. I 
1969 ble forbundet mot partipolitikk opphevet, og samme år i valget, gikk Kofi Busias 
Progress Party (PP) av med seieren. Busia ble statsminister, mens den mindre viktige 
presidentstillingen gikk på omgang mellom en sivil og tre offiserer. Busias regime klarte ikke 
å rydde opp i den voksende økonomiske problemene til Ghana, og de militære grep på ny inn 
i 1972. Busia ble avsatt og oberstløytnant Ignatius Kutu Avheamapong ble ny statssjef, og ny 
leder for et militært råd, National Redemption Council (NRC), etterfulgt i 1975 av Supreme 
Military Council (SMC). Acheampong overlevde flere kuppforsøk, men klarte ikke å hindre 
at den økonomiske situasjonen forverret seg. I 1976 Acheampong begynte å forberede 
overgang til et sivilt styre på ny, men i mars 1978 ble han styrtet i et palasskupp. 
Oberstløytnant Frederick Akuffo ble ny statssjef. Misnøyen med økonomiske betingelser inne 
i de væpnede styrkene førte til et kuppforsøk av yngre offiserer i mai 1979. Kaptein Jerry J. 
Rawlings var lederen for det mislykkede kuppet, og han ble arrestert. Han ble løslatt kort til 
etter av sine kolleger, og 4 juni 1979 ledet han et vellykket kupp og tok over makten. Kuppet 
ble ønsket velkommen av folk flest og Rawlings holdt de militære løftene om valg og 
overgang til sivilt styre. Valget ble vunnet av Hilla Liamnns People's National Party (PNP). 
Limann vant det private separate valget og overlevde flere mislykkede kuppforsøk. Rawlings 
grep på ny makten Nyttårsaften 1981, han opphevet grunnloven, oppløste parlamentet og 
forbød politiske partier. Et forsvarsråd Provisional National Defence council (PNDC) med 
både militære og sivile medlemmer, tok over det daglige styre av Ghana, men med Rawlings 
som formann og statssjef. Rawlings slo inn på en populistisk radikal politikk, som vant bredd 
oppslutning hos mange i Ghana. Det ble etter hvert en stor motstand mot politikken hans - 
både den strenge økonomiske politikken med strukturtilpasning og de sterke begrensningene 
på politisk virksomhet
I 1992 ble det fri på ny tillatt med politisk aktivitet og nye valg ble avholdt. De gamle 
politiske skillelinjene i Ghana  sin politikk viste seg igjen i to tradisjonelle områder, en bygd 
på politikken til blant annet Kofi Busia. Jerry Rawlings vant presidentvalget i november 1992 
med 58. 3% av stemmene foran professor Albert AduBoahen, som stilte fra New Patriotic 
Party(NPP) med 30, 4 %. En observatørgruppe fra samveldet erklærte at valget var blitt 
avholdt etter reglene, men opposisjonen bestred dette og de fleste partiene boikottet det på 
følgende valg på  ny  nasjonalforsamling. Det ble derfor klart vunnet av Rawelings' National 
Dermocratic Congress (NDC), som fikk 189 av i alt 200 representanter, nest størst ble 
National Convention Party (NCP) med åtte. Selv om ny lovgiving i 1992 tillot frie 
partidannelser, forble en rekke politiske organisasjoner forbudt.







Dette er frihetssymbolet til Ghana. På baneren helt nederst skal det stå : Freedom and Justise. 
Bildet er hentet fra http:/www.ghana.com/republic/
Education








(1989/90, innless otherwise indicated)






Institutions
Teachers
Students
Pre-primary


4,735
15,152
323,406
Primary (public only) ¹

12,134
71,863
2,154,646
Secondary





    General (public only)

n.a
39,903²
841,722³
    Teacher training

38 '4
1,001
15,723
Vocational (public only)

20 '5
1,247
22,578³
University


5 '5
700 '7
10,7 '6






¹    1994/95 figure




²    1990/91 figure




³    1991/92 figure




4     1988 figure




5    1988/89 figure




6    1992 figure




7      Excluding the university of Ghana







Denne oversikten viser hvor mange som har fått en utdannelse i Ghana de siste årene.











SAMMENDRAG AV AFRIKA


Afrika var et populært land å ha kolonier i. På slutten av 1800 - tallet var det en rekke 
konferanser om hvordan Afrika skulle deles opp. Etter første verdens krig var det som om 
Afrika våknet opp fra en dvale. De var lei av å bli styrt av andre land, og de ønsket å styre 
landene selv. Kolonimaktene hadde da som oppgave å hjelpe områdene sine. Dessverre var 
dette letter sakt enn gjort. Her løste landene problemet forskjellig. 
Britene lot dem tidlig få komme med i innenrikspolitikken. De fikk en viss grad for selvstyre, 
men britene måtte godkjenne det som ble gjort. Det er dessuten disse koloniene som har 
kommet lettest ut fra dette. Franskmennene var mer opptatt av å prøve å gjøre afrikanerne mer 
lik som dem selv. Afrikaneren ble til om med reknet som å være franskmenn. I de Belgiske 
koloniene rakk de nesten ikke å gjøre noe for å forandre staten.
Ghana var det første landet som fikk sin selvstendighet med Nkruma i spissen. Dermed ble 
Ghana et slags forbilde for resten av Afrika.
Til å begynne med var det flere forskjellige partier i de ulike landene. Men det viste seg at det 
var nesten ikke noen som kunne styre landene i det hele tatt. Dette førte til at de militære tok 
lett over makten. De militære innførte ettpartistyre. Mange av landene var på en måtte tilbake 
der de begynte.
I Sør Afrika nektet omtrent maktene å gi slipp. Istedenfor å prøve å hjelpe, innførte de et slags 
raseskille blant folk. Dette ville ANC med Nelson Mandela ha slutt på. Etter mye krig og 
uroligheter fikk de det til. det skjedde i begynnelsen av 1990 årene.
Det som har vært kjennetegn etter frigjøring i Afrika er at mange land har stor gjeld. 
Befolkningen har bare økt, og ressursene som er der dekker ikke til alle. Det er stor 
arbeidsledighet fordi det er nesten ikke jobber å oppdrive. Ørkenen vokser, det holder på å bli 
vannmangel i hele landet. Dessuten har det vært mye krig innbyrdes landene i Afrika.
For å prøve å hjelpe Afrika, er det blitt foreslått å ettergi gjelden, slik at de kan få begynne på 
nytt.

Hvorfor jeg valgte Afrika som fokus emne:
Jeg syns at det som har skjedd der er ganske interessant. Uansett hvordan en snur og vende på 
historien så kommer enn ikke utenom Afrika. Dette landet var et lett bytte for mektige land 
som f.eks Frankrike og Storbritannia. 
Innenfor Afrika valgte jeg å konsentrere meg om staten Ghana. Det var fordi denne staten ble 
først frigjort fra kolonimakten sin. 


KILDEKRITIKK

Lucy Mair har skrevet boken "Det nye Afrika". Hun er professor ved London School of 
Economics, hun har dessuten foretatt en rekke studieturer til Afrika. 
Denne boken er en sekundær kilde, og samtidig kognitive. Hun prøver å informere om de 
ulike tingene som skjedde nede i Afrika. Lucy har prøvd å være nøytral men samtidig 
objektiv. 
I denne boken har hun konsentrert seg om afrikanerne sin side av saken. Allikevel har hun 
klart å få fram begge sidene. 
Denne kilden vil jeg påstå er troverdig. Den sier omtrent det samme som andre liknede kilder 
om dette emnet. 
 













FRIGJØRING OG DEMOKRATI I SØR ASIA

Da Vasco da Gama  fant sjøveien til India for over 500 år siden, begynte kappløpet mellom de 
vestlige sjømaktene om kolonier og opplagssteder i Asia. Både Storbritannia, Portugal, 
Nederland, Spania og Frankrike er eksempler på slike sjømakter. De landene som ble tatt som 
kolonier i Asia var ikke-industrialiserte land som bl. a. Filippinene, Malaysia, India, Burma 
og Indokina. I Kina ble det ikke innført et direkte styre, men britene åpnet Kina for 
imperialistisk ekspansjon ved å utplassere stedlige representanter, mindre militærstyrker og 
handelsfolk. 
Mange av disse Asiatiske landene, bl. a. Kina og Indokina, stiftet kommunistiske partier i 
1920- årene, etter modell gitt av Komintern i Sovjetunionen. Disse partiene skulle spille stor 
rolle for hvilken politisk ideologi landene skulle få når de ble frigjort. Det ble også opprettet 
motstandsbevegelser i flere av koloniene under kolonitiden, bl.a. i India og Indokina, og disse 
skulle komme til å bli en viktig faktor i frigjøringen av de enkelte koloniene.

 

Da 2. Verdenskrig tok slutt lå det mellom Karakorum-fjellene i vest og Filippinene i øst tre 
store sørasiatiske koloniriker: Britisk India, Fransk Indokina og Nederlandsk India. I det 
første tiåret etter krigen skulle det i disse tre rikene og i Kina skje noen av de største politiske 
forandringene i nyere historie. Over 500 millioner mennesker ble berørt under oppløsningen 
av disse tre kolonirikene. På verdensbasis foregikk avkoloniseringen i to «bølger»; den første 
startet i Asia da Filippinene ble uavhengig fra USA i 1946. Så oppnådde India sin løsrivelse 
fra det britiske imperiet i 1947, og siden bredte bølgen seg over hele Sør-Asia til den sluttet av 
med Suez-krisen i 1956-57. Den andre bølgen startet i Afrika med frigjøringen av Libya  i 
1951, og fortsatte et stykke ut på 70-tallet. 

Selve avkoloniseringen i Asia foregikk ganske fort. Etter at Filippinene ble frigjort, ble 
Burma, India og Pakistan frigjort i 1947. Så kom Indonesia i 1949, Kambodsja i 1953 og 
Malaysia i 1957, mens Hongkong var britisk koloni helt frem til 1997. I de fleste koloniene 
ble uavhengigheten oppnådd med fredelige midler, men i noen tilfeller lyktes det bare etter 
årelang voldsbruk, bl.a. Kenya, Malaya og Kypros i 1950-årene. Det har også vært uroligheter 
i noen av koloniene etter at de har blitt uavhengige, ofte på grunn av religion eller valg av 
politisk ideologi. Eksempler på dette er striden mellom hinduer og muslimer i India, og den 
åtteårige krigen mellom Nord-Vietnam og Sør-Vietnam.  
Ikke noe sted i Sørøst-Asia har det vært så mye uroligheter etter frigjøring som i den tidligere 
franske kolonien Indokina. I årene mellom 1945- 54 hadde vietnameserne ført en stadig mer 
aktiv geriljakrig mot den franske kolonimakten, og til slutt slått kolonimakten over ende. Men 
etter seieren ble landet splittet. I nord ble det opprettet et kommunistisk regime under ledelse 
av Ho Chi Minh, og i sør et USA-støttet regime under Ngo Dinh Diem. Det herjede Vietnam 
fikk ikke fred ved frigjørelsen, men ble kastet ut i en langvarig krig med ødeleggende 
konsekvenser for innbyggerne. Gjennom Sovjetunionens og Kinas hjelp til Nord-Vietnam, og 
USAs hjelp til Sør-Vietnam ble konfrontasjonen også et ledd i den kalde krigen. Vietnam-
krigen tok slutt i 1975 da Sør-Vietnam gav opp og Nord-Vietnam marsjerte inn i Saigon. 
Krigen som hadde kostet to millioner menneskeliv var endelig over, og fra og med sommeren 
1976 var Vietnam forent til en sosialistisk folkerepublikk styrt fra Hanoi. 

Men det var ikke bare i Vietnam det var uroligheter. I 1950 ble den føderale unionen mellom 
øyene i Indonesia omdannet til en enhetsstat. Men fra første stund hadde regimet hatt store 
vanskeligheter å kjempe med. Øyverdenen var splittet og i 1956-57 var det opprør på 
Molukkene og Smuldra. Opprørene på disse øyene førte til en politisk krise. Det 
parlamentariske demokratiet som man hadde arvet fra nederlenderne, ble nå avskaffet og 
isteden ble det innført et nasjonalt råd som skulle bistå en sterk presidentmakt. 
Litt roligere gikk det for seg i Malaysia. I 1957 fikk Malaysia-føderasjonen full 
selvstendighet, men forsatte som medlem av det britiske samveldet. I 1963 ble den slått 
sammen med Singapore og de britiske besittelsene Sarawak og Sabah på Nord-Borneo til den 
suverene staten Malaysia.

Økonomisk sett stod Asia sterkt frem som verdens mest vekstkraftige region i andre halvdel 
av 1900-tallet. De landene som hadde størst vekst ble populært kalt «økonomiske tigre», og 
var blant annet Japan, Hong Kong og Taiwan. I 1990 hadde Asia for første gang et større 
oljeforbruk enn Europa, og det forventes at Asia vil passere USA som verdens største 
oljeforbrukende region innen 2000. Forurensing som følge av rask industrialisering er et 
voksende problem. I følge Verdensbanken ligger fem av verdens syv mest forurensede 
storbyer i Asia: Calcutta, Jakarta, Delhi, Beijing og Shenyang. 
I 1967 sluttet Thailand, Malaysia, Singapore, Indonesia og Filippinene seg sammen for i 
fellesskap å gå løs på de akutte samfunnsproblemene i Sørøst-Asia. Sammenslutningen er 
kjent under betegnelsen ASEAN, eller Association of South-East Asian Nations. Formålet var 
å bekjempe fattigdom og sosial urettferdighet og ivareta felles økonomiske interesser. 












INDIA

 

India, med sine rundt regnet 1100 millioner innbyggere, 3000 kaster, over 800 språk og 
dialekter og en mengde religioner, er betegnet som «verdens største demokrati». Landet  
omfatter hele Deccan-halvøya, den frodige Ganges sletten og helt opp til Himalaya. Med 
hensyn til folketallet er India verdens nest største stat. Befolkningen i landet omfatter en rekke 
etniske grupper, og samfunnet er preget av store forskjeller i kultur og velstand. Jordbruket er 
den største næringen i landet (ca 64% av næringen i 1990), men landet er også blant de 15 
største industrinasjonene (ca. 16% av næringen i 1990). Landet har vært britisk koloni frem til 
1947, da kolonien ble oppdelt i to uavhengige stater (India og Pakistan) etter religiøse 
skillelinjer. I dag er India en parlamentarisk -demokratisk og republikansk forbundsstat.










INDIA SOM KOLONI

Da landet ble tatt som koloni av Storbritannia på midten av 1800-tallet, bestod det av rundt 
600 fyrstedømmer og manglet en sentral enhet. Derfor ble koloniseringen av India en nokså 
enkel prosess ved at britisk administrasjon og britiske handelsfolk gjennomførte en 
systematisk splitt-og-hersk-politikk. Under britisk styre ble det satt igang store utbygginger av 
infrastrukturen i India; utbygging av jernbanenettet, store vanningsanlegg og offentlige 
bygninger preget britiske investeringer i andre halvdel av 1800-tallet. Storbritannia hadde 
også gitt mønsteret for det parlamentarisk demokrati, for borgernes rettigheter ovenfor staten 
og for den industrielle revolusjon. Britene sørget også for utdanning for stadig bredere 
grupper i India, slik at ved frigjøringen i 1947 hadde India en velutdannet embetsstand som 
kunne ta over forvaltningsansvaret fra britene.

Men som en opposisjon til det britiske styret ble Kongresspartiet etablert i midten av 1880-
årene. Partiet var fra begynnelsen av en elitebevegelse som ble støttet av advokater, 
journalister og embetsmenn, men hadde ingen folkelig forankring før 1919. Formålet med 
partiet var å utvikle indisk nasjonalisme og vinne tilbake India fra britene.
Under den første verdenskrigen erklærte de britiske myndighetene at India skulle gradvis få 
ansvarlig styre. Men etter krigen innførte britene de såkalte Rowlatt-Lovene som gikk ut på å 
forby opptøyer og oppvigleri. Disse lovene ble innført på et noe uheldig tidspunkt, i en tid da 
en forventet seg store forandringer. Resultatet av disse lovene ble blant annet massakren i 
Amritsar samme året, da en britisk general brukte harde midler for å slå ned en 
demonstrasjon. Rundt 10 000 sivile demonstranter hadde samlet seg på en åpen plass da de 
britiske soldatene begynte å fyre løs på dem. Nærmere 400 mennesker ble drept og rundt 1200 
ble såret. Britene proklamerte unntakstilstand og flere demonstranter ble pisket offentlig. Men 
Amritsar ble et vendepunkt der begge sider valgte å vike tilbake for voldsbruk. Og nå kom en 
ny faktor inn i kampen for frigjøring; Gandhi med sin ikkevoldsmetode.







FRIGJØRINGEN AV INDIA 

 

Gandhi, som raskt vant en strategisk posisjon som bindeledd mellom det brede lag av folket 
og kongresspartiet, stod i spissen for en hel del sivile ulydighetskampanjer i begynnelsen av 
1920-årene, og senere i 1939-34 og 1942. I 1930 da Gandhi startet en demonstrasjon mot den 
upopulære saltskatten som britene hadde innført, tok også visekongen i landet, Lord Irwin, 
initiativ til å føre en dialog med Gandhi. I 1929 erklærte Kongresspartiet at målet var purna 
svaraj eller fullstendig selvstyre. Gjennom Westminister-statuttet fra 1931 kom begrepet 
"selvstyre innen rammen av det britiske samveldet" som et mål for koloniadministrasjonen. 
Men skrittet fra lokalt selvstyre til politisk uavhengighet var den store overgangen som 
etterkrigstiden skulle føre med seg.

Opprettelsen av en uavhengig indisk stat begynte med India-loven fra 1935. I disse lovene 
foreslo Storbritannia å gjøre det indiske imperiet om til en forbundsstat av selvstyrte provinser 
og delstater innenfor rammen av Britisk India. Forbundsstaten skulle ha et parlamentarisk 
system og en føderal struktur. Men både Gandhi og Kongresspartiet satte seg imot dette. De 
krevde at India skulle bli fullstendig uavhengig av Storbritannia og denne striden mellom 
Storbritannia og Kongresspartiet forhindret at det ble opprettet en forbundsstat før andre 
verdenskrig. Da krigen kom ble kongresspartiet splittet i to grener; en ekstrem gruppe ledet av 
Chandra Bose som mente at tiden var moden for væpnet opprør, mens flertallet gikk 
inn for ikke vold. Men selv om flertallet i partiet valgte ikkevold, ble det startet en "Ut av 
India" - kampanje med krav om øyeblikkelig selvstyre samtidig som partiet forlot alle de 
valgte postene det hadde i de forskjellige provinsene. For å vinne tilbake støtte under krigen 
sendte britene underhusets leder, Sir Strafford Cripps, til India med et tilbud om selvstyre 
etter krigen. Denne gangen var det Gandhis motvilje mot enhver krig som fikk ham til å 
avvise tilbudet. Også lederen for den muslimske ligaen, Mohammed Ali Jinnah, forkastet 
forslaget da den muslimske ligaen nektet å være del av en hindudominert nasjon. Etter krigen 
skjedde det ting i Indias moderland, Storbritannia. Det var blitt sagt at imperiet til en viss grad 
berodde på en bløff. Med en håndfull administratorer og en økonomisk anvendelse av væpnet 
makt hadde en kontrollert en tredjedel av verden, og overbevist folket i moderlandet at de 
måtte støtte opp og betale for dette. Men nå, etter krigen, var verken koloniene villige til å bli 
styrt, eller borgerne i moderlandet villige til å ofre for imperiet lenger. Med blant annet dette i 
ryggen klarte Labourregjeringen å få vedtatt loven om uavhengighet for India i 1947.Loven 
gikk ut på at India skulle bli en selvstendig stat med en befolkning bestående av hovedsakelig 
hinduer. Det skulle også opprettes en ny stat, Pakistan, bestående hovedsakelig av en 
muslimsk befolkning. Pakistan bestod egentlig av to separate områder, Vest-Pakistan og Øst-
Pakistan (senere Bangladesh, med ca. 1600 km indisk territorium imellom. Denne delingen av 
det indiske keiserdømmet ble godtatt av både av lederen for kongresspartiet, Jawaharlal 
Nehru, og Mohammed A. Jinnah. Britene fikk frist til 15. August med å trekke seg ut av 
landet. Det britiske styret ble frem til avviklingen ledet av Lord Mountbatten, den siste 
visekonge av India, og generalguvernør etter delingen. Men etter at India ble delt oppstod det 
voldsomme kamper mellom hinduer og muslimer. Rundt 8 millioner mennesker flyktet fra 
India til Pakistan og ca. 200 000 flyktninger ble drept i forsøket på å komme fra den ene 
staten til den andre. Gandhi fikk nå en ny sak å vie livet sitt til, og han arbeidet hardt for å 
oppnå fred mellom partene. Men dette gjorde ham bare mer forhatt av ekstremister på begge 
sider, og det skulle vise seg at denne siste oppgaven skulle koste ham livet.







GANDHI –FRIGJØRINGS FORKJEMPER

 

Mohandas Karamchand Gandhi, eller bare Gandhi som vi kjenner ham, ble født i Porbandar i 
den vestlige delen av India, den 2. oktober 1869. Han var hindu og kom fra en velstående 
familie, der hans far var politisk rådgiver i den britiske administrasjonen, og hans mor var en 
dypt religiøs og prinsippfast kvinne. Som så mange andre indere giftet han seg i ung alder, 
bare 13 år, og etter hvert fikk han 4 sønner. I 1888 dro han til London for å studere jus, og ved 
endt studie praktiserte han som skrankeadvokat i Bombay. Han gjorde seg bemerket for første 
gang da han flyttet til Sør-Afrika for å drive en kampanje for rettighetene til den indiske 
minoriteten der. Han ble dårlig mottatt der, da han ble nærmest lynsjet av en flokk hvite 
pøbler i den britiske kolonien Natal. Han ble også fengslet, og mens han satt i fengselet laget 
han et par lærsandaler. Etter at han slapp ut gav han disse sandalene til den sørafrikanske 
generalen, som brukte dem flere somrer på landstedet sitt. 
Da Gandhi forlot Sør-Afrika i 1914 uttalte den sørafrikanske generalen: "Helgenen har forlatt 
vår kyster – for all fremtid, håper jeg!"  Generalen skal visstnok senere ha returnert sandalene 
han fikk av Gandhi og sagt: "Jeg har brukt disse sandalene i mange somrer, selv om jeg må 
innrømme at jeg føler meg ikke verdig til å stå i skoene til en slik stor mann." 

Tilbake i India begynte Gandhi å rekruttere soldater til den britisk-indiske hæren. Men i 
begynnelsen av 1919 protesterte han mot at britene kastet indere som var beskyldt for 
oppvigleri i fengsel uten lov og dom. Britene gjorde dette etter at de hadde innført Rowlatt-
Lovene, som forbød oppvigleri. Gandhi satte i gang en kampanje over hele landet – 
satyagrah,  eller det å holde fast ved sannheten – på samme måte som han hadde gjort i Sør-
Afrika. Han var mot enhver voldshandling og praktiserte passiv motstand, for eksempel nektet 
han å slå tilbake når politimenn slo ham med køller. Etter massakren i Amritsar viet Gandhi 
livet sitt til å befri India fra britisk styre. Han ble kastet i fengsel og sultestreiket flere ganger. 
I 1930 demonstrerte han mot den forhatte saltskatten som britene hadde innført, og oppfordret 
alle bøndene langs kysten om å skaffe seg salt selv. Dette førte til at over 60 000 mennesker 
ble fengslet da britene mente at de hadde forbrutt seg mot det britiske saltmonopolet. 
Saltskatten ble først opphevet da India vant sin uavhengighet, 17 år senere. Men han 
demonstrerte også mot det han syntes var galt i sitt eget samfunn. En gang innledet han en 
faste til døden, hvis ikke hinduene sluttet å diskriminere de kasteløse i samfunnet. Da hadde 
Gandhi oppnådd sin posisjon i samfunnet som Mahatma, eller "stor sjel", og med hinduenes 
religiøse orientering var det få som ville ha en slik hellig persons død på samvittigheten. I 
løpet av noen få dager gjennomgikk kastevesenet i India som hadde vært uendret i flere tusen 
år, en radikal oppmykning som følge av Gandhis passive motstand. Og gjennom slike 
ikkevoldelige kampanjer, demonstrasjoner og sivil ulydighet vant India til slutt sin 
selvstendighet uten blodsutgytelse. Men Indias selvstendighet åpnet for en ny konflikt mellom 
hinduer og muslimer. Muslimene var en minoritet i det Indiske samfunn og kom til kort i de 
fleste politiske sammenhenger. Situasjonen førte til voldsomme opptøyer og Gandhi arbeidet 
intenst for å finne fredelige løsninger. Men dette arbeidet kom til å koste ham livet. En 
ekstrem hinduist, Nathuram V. Godse, så på Gandhis imøtekommenhet ovenfor muslimene 
som et forræderi mot hinduismen. 

Like etter kl. 17.00 fredag 30. Januar 1948 gikk den spinkle pasifistiske lederen for å tale til 
de rundt 500 tilhengere som ventet på ham. Da han omsider kom frem til bønnemøtet gikk 
han mot treplattingen der han alltid pleide å sitte. De fremmøtte bøyde seg i ærbødighet etter 
hvert som han passerte dem. Men plutselig trengte en mann seg frem blant folkene og stilte 
seg foran Gandhi. Mannen holdt hendene sammen i fredshilsen, før han trakk en liten 
automatpistol ut av jakkelommen og avfyrte tre skudd mot Gandhi. Gandhi seg sakte sammen 
før han falt i bakken og gispet "Hey Rama!" ("O Gud!"). Mannen som hadde avfyrt 
skuddene var Godse. Han ble med en gang overmannet og fengslet. Straffesaken mot ham 
begynte 4 måneder etter mordet på Gandhi. Saken varte i seks måneder og endte med at 
Godse og hans nærmeste medskyldige ble dømt til døden. Den 35 år gamle journalisten og 
hindusekstremisten mente det var hans plikt å drepe Gandhi. Men han erklærte faktisk at han 
ikke hadde noe imot denne hellige mannen. "Før jeg avfyrte skuddene ønsket jeg ham faktisk 
lykke til og bøyde meg for ham i ærbødighet." 
 

Og slik døde Gandhi 78 år gammel. Den 30. Januar 1948 sluknet et lys som verden sjelden 
har sett maken til. Like før solen stod opp over Jumnaelven ved Delhi neste dag, stod over en 
million sørgende mennesker og ventet på at det skulle settes ild til likbålet over Mahatma 
Gandhi. Indias "far"  var død, og nyheten spredte seg raskt rundt i verden. Når Gandhi døde 
uttrykte alle statsledere (med unntak av sovjetunionen) og alle religioners overhoder sin 
medfølelse. President Truman, den engelske kongen, den franske presidenten, erkebiskopen 
av Cantebury, Pave Pius, Dalai Lama og over 3000 andre viktige personer sendte sine 
kondolanser til India. Statsministeren i India, Jawaharlal Nehru, sa like etter Gandhis død: 
"...Lyset har forlatt oss, sa jeg, men det er ikke riktig ... om tusen år vil mennesker fremdeles 
se dette lyset ... For dette lyset representerte ... de evige sannheter som minner oss om den 
rette vei, hindrer oss i å gå feil, når vi fører dette eldgamle landet vårt til frihet."

"Fremtidige generasjoner vil knapt kunne forestille seg
at en mann som han noen gang har vandret
 i kjøtt og blod på denne kloden."
								Albert Einstein




TIDEN ETTER FRIGJØRINGEN

I tiden etter delingen av keiserdømmet fulgte flere uroligheter mellom Pakistan og India. Det 
var spesielt urolig i fyrstestaten Kashmir. Av Kashmirs 5 millioner innbyggere var 75% av 
befolkningen muslimer, men siden maharajaen var hindu, søkte han Indias hjelp da Pakistan 
gjennomførte en improvisert invasjon. India sendte tropper og det brøt ut åpen krig mellom 
Pakistan og India. Kampene opphørte først ved årsskiftet 1948-49, da en gjennom FNs 
megling oppnådde en våpenstillstandslinje som delte Kashmir. Men det ble ikke oppnådd 
noen løsning på konflikten, og det brøt ut nye kriger i 1965 og 1971.
Men borgerkrigen stilnet etter hvert av. Etter mordet på Gandhi opphørte kampene mellom 
muslimer og hinduer, og en stor del av muslimene ble værende igjen i India. Men selv om 
kampene stilnet, stod landet foran andre store problemer. India hadde nemlig en sterkt 
voksende befolkning (ca. 350 millioner), en gammeldags samfunnsstruktur (kastesystemet), 
og en uendelig fattigdom for størsteparten av befolkningen. Men det viste seg også positive 
ting fra kolonitiden. Landet hadde nemlig en godt utbygd infrastruktur, en godt fungerende 
administrasjon, og en betraktelig industriell aktivitet. I 1952 ble det holdt valg for første gang, 
og det ble det mest omfattende valget som inntil da hadde blitt holdt i verdenshistorien. 
Kongresspartiet, og dets leder Jawaharlal Nehru, vant en stor seier. Partiet ble valgt for fem år 
av gangen, og den første femårsplanen satset på jordbruket og nådde gode resultater. Partiet, 
som førte en sosialistisk/sosialdemokratisk politikk, ble gjenvalgt flere ganger og hadde 
regjeringsansvaret helt frem til 1977. Da Stalin døde fikk president Nehru god kontakt med 
Sovjetunionen, og lånte forbilder derfra til den neste femårsplanen. Denne planen la 
hovedvekten på tungindustrien, men uår og prisfall på indiske eksportvarer førte til et 
tilbakeslag. Den tredje femårsplanen fungerte bedre da partiet satset både på industri og 
jordbruk, men da India kom i krig med Kina i 1962 og med Pakistan i 1965 mislyktes store 
deler av planen. 
 
Jawaharlal Nehru
Utviklingen i India ble også bremset av både sosiale og strukturelle forhold. Selv om 
kastesystemets diskriminering formelt var avskaffet, ble det gamle samfunnets karakter 
beholdt gjennom religiøse fordommer og en konservativ holdning i folket. Økonomisk vekst 
kunne bare oppnås ved et kjøpesterkt innenlandsk marked, og slikt fantes ikke i et land der 
størsteparten av befolkningen var uten midler og der eksportvarene hadde vanskelig for å 
hevde seg på det internasjonale markedet. Forsøket på å omdanne det indiske samfunnet 
gjennom reformer stoppet fremfor alt opp på konservatismen og splittelsen i Kongresspartiet, 
som var tregt og hadde et mangfold av meninger. Da Nehru døde i 1964 hadde han ikke 
oppnådd noe gjennombrudd for et "nytt India".  Kongresspartiet hadde ikke fungert som noe 
slags verktøy for en sosial revolusjon, og fattigdommen rådde over størstedelen av 
befolkningen. Etter Nehrus død overtok Lal Bahadur Shastri, og hans regjering fortsatte 
tradisjonene fra Nehrus og kanskje enda mer fra Gandhis tid. Men Shastri døde plutselig i 
1966, bare to år etter at han hadde tatt over makten. Han ble da etterfulgt av Nehrus datter, 
Indira Gandhi. 

 

Indira Gandhi styrte India fra 1966 til 1984, bare med et kort opphold i perioden 1977 - 80. I 
1971 kom India igjen i  krig med Pakistan, denne gangen gjaldt det Øst-Pakistans frihet. Da 
India seiret, høstet Indira stor popularitet som statsminister. ?Den Grønne revolusjon? - 
jordreformen Indira hadde satt igang , begynte også å vise positive resultater. Men industrien 
gikk det derimot verre med og da oljekrisen i 1973 kom med økende energikostnader, ble 
dette et hardt slag mot Indias økonomi. Dette førte igjen til at regjeringen med Indira Gandhi i 
spissen fikk en økende misnøye blant folket, men hun svarte på dette med å innføre 
unntakstilstand i 1975. Dette satte demokratiet ut av spill, og Indira styrte landet med 
hardhendte metoder. Men i 1977 bestemte Indira seg for å utlyse valg til ny 
nasjonalforsamling. Valget førte til et stort nederlag for henne, og en seier for det nystiftede 
Janata-partiet. Men Janata-partiet manglet profil og partimedlemmene klarte ikke å bestemme 
seg for en strategi for å løse landets problemer. Indira kom derfor tilbake som regjeringssjef i 
1980, og hun styrte helt fram til hun ble drept i oktober 1984. Dette skjedde etter at hun hadde 
kalt inn hæren for å kaste ut hundrevis av militante sikher som hadde forskanset seg i Det 
Gylne Tempel i Amritsar. Hundrevis av sikher ble drept i sammenstøtet, blant annet en viktig 
sikh-leder. Som svar på dette ble hun drept av sikher som jobbet i hennes egen livvakt.
Etter at Indira ble drept overtok hennes sønn, Rajiv Gandhi, som statsminister i India. Han 
Skulle føre India inn i dataalderen med reformer og en langsom liberalisering av økonomien. 
Rajiv styrte helt frem til 1989, og i 1991 han også ble offer for politiske fanatikere. Etter at 
Rajiv ble drept ble regjeringen og Kongresspartiet ledet av V. P. Narashima Rao, helt frem til 
mai 1996. Rao-regjeringen gjennomførte et økonomisk reformprogram med siktet på en 
internasjonalt konkurransedyktig økonomi. Rao bytter ut Nehrus lisensøkonomi med en ny 
økonomi som åpnet seg for utenlandske investeringer. Indias 21 aksjebørser ble åpnet for 
utenlandske investorer i 1992, og rupien ble gjort konvertibel. Etter dette vokste det frem en 
del mindre bedrifter som satset på høyteknologi. Blant annet viste indisk dataindustri en 
kraftig vekst, spesielt i eksporten av programvare. 




















INDIA I ET ØKONOMISK PERSPEKTIV

Som en stor kontrast er India blant de 15 største økonomiske maktene i verden, men også 
blant de 30 fattigste landene beregnet ut fra BNP per innbygger. I 1996 antok man at vel 300 
millioner av landets ca. 940 millioner innbyggere lever under fattigdomsgrensen. India sliter 
også med store lån. I 1991 var gjelden på hele 70 milliarder dollar, og en fjerdedel av 
eksporten gikk med til renter og avdrag.
Jordbruket er fortsatt den viktigste næringsveien (ca. 31,1 % av BNP), men det finnes også en 
betydelig industriell aktivitet. Industrien stod for 19 % av landets arbeidsstokk, og ca. 28 % av 
bruttonasjonalproduktet i 1994. Ellers drives det skogbruk, men skogen i India er nå betydelig 
redusert og dekker bare en femtedel av landets areal. Skogbruket har heller ingen økonomisk 
betydning, da 90 % av tømmeret går til brensel. India har også en stor kontinentalsokkel på 
300 000 km2, og er med dette verdens syvende største fiskerinasjon. Men trass i dette bidrar 
fisket bare i liten grad til økonomien i landet. Indias viktigste energikilder er olje og kull. 
Landet har verdens fjerde største kullreserver, som er anslått til ca. 30 milliarder tonn. En 
økende produksjon av elektrisitet og utbygging av kraftlinjer har ført til at 495 281 av landets 
579 132 landsbyer har fått tilgang på elektrisk kraft (tall hentet fra 1994). 

Gjennomsnittlig hadde India en økonomisk vekst på 5 % per år i 1980-årene. Denne veksten 
førte til at middelklassen i landet vokste sterkt. I 1985 hadde anslagsvis 150 millioner hevet 
seg over fattigdomsgrensen. India har i dag en stor, relativt velstående middelklasse som er 
regnet for å være den største middelklassen i Den tredje verden. Men største delen av denne 
middelklassen kan sammenlignes med fattige søreuropeere. På tross av den store veksten 
hadde India i 1985 bare halvparten så stor utenrikshandel som Norge. Indisk industri hadde 
også problemer med å øke eksporten noe særlig utover det som de gamle eksportvarene som 
te og tekstiler. Dette er i ferd med å snu seg etter at India ble åpnet for utenlandske investorer, 
og nye bedrifter dukket opp.







INDIAS SAMFUNN INN I ET NYTT MILLENNIUM

 

Med en folkemengde på ca. 1,1 milliard, og en årlig tilvekst på ca. 1,6 % er India verdens 
mest folkerike stat etter Kina. Folketallet passerte 250 millioner i midten av 1920- årene og 
500 millioner  i 1966. Den store befolkningstilveksten skyldes ikke i første rekke at det fødes 
flere barn, men et kraftig fall i dødeligheten. Den gjennomsnittlige levealderen i 1951 var så 
lav som 32 år, mens i 1992 var den på vel 60 år. Stigningen i levealder skyldes bl.a. effektiv 
bekjempelse av sykdommer som tuberkulose, kopper, kolera og malaria, og en sterk 
minkende spedbarnsdødelighet (88 per 1000 levendefødte). Allikevel har India lite 
helsepersonell i forhold til innbyggertallet, og forholdet mellom leger og innbyggere er 1 lege 
per 2439. (I Norge er forholdet 1 lege på 309 innbyggere. En annen sammenligning kan være 
Mosambik som har 33 333 innbyggere per doktor.)
Denne befolkningsøkningen har ført til at India er blitt forholdsvis tett befolket, ca. 293 
innbyggere per kvadratkilometer (1995), men folketettheten viser store regionale variasjoner. 
Tettes befolket er det nordindiske lavland og kysten av Sør-India med 500-1000 innbyggere 
per kvadratkilometer. Til sammenligning har lille Norge ca. 13,4 innbyggere per 
kvadratkilometer. 

Det er i dag to store religioner som dominerer i India, hinduisme (ca. 83 % av befolkningen) 
og islam (ca. 11 % av befolkningen). Men de finnes også innslag av sikhisme, kristendom og 
buddhisme. Bare 52 % av Indias befolkning kan lese og skrive, og det er en barneskolelærer 
for hver 63 elev. Sammenlignet med Norge som har en lærer for hver 9 elev, er dette relativt 
lite.
 
Når det gjelder uhjelp er India svært lite bistandsavhengig. Selv med over en milliard 
innbyggere har landet en selvforsynt økonomi. Norge har gradvis redusert sin bistand til 
India. Den norske bistanden i 2000 var på 61,7 millioner som utgjorde bare 1 % av samlet 
bistand til landet Den ble hovedsakelig brukt på fire områder: Barnearbeid, kvinner og 
kvinners rettigheter, miljø og energi.

 

Etter at India ble frigjort har landet vist store forskjeller fra det vi vanligvis tenker på når vi 
hører om u-land. Som andre u-land  finnes det en utbredt fattigdom som rammer flere hundre 
millioner mennesker. Samtidig viser India en kraftig utvikling og er blant de 15 største 
industrinasjonene i verden, med store industrikomplekser, kjernekraft og et godt utbygd 
jernbanenett. Men det er også mange faktorer som har motarbeidet denne utviklingen. Blant 
annet hindrer kastesystemet sosial mobilitet av den typen man finner i andre industrisamfunn. 
En annen ting er at næringslivet fikk en ganske ensidig innstilling fra kolonitiden, men dette 
er i ferd med å løse seg etter at landet ble åpnet for utenlandske investorer. 



Striden mellom muslimer og hinduer blusset opp igjen i 1990-årene. En gammel moské ble 
religionsstridens fremste tema da den ble revet av hinduekstremister i 1992. Dette førte til 
voldsomme sammenstøt som krevde over 3000 menneskeliv de første følgende månedene. 
Striden mellom Pakistan og India om grenseområdet Kashmir, har også blusset opp igjen. 
Også denne striden handler om religion, der islamske ekstremister vil rive Kashmir løs fra det 
hindudominerte India, og gå over til det islamskdominerte Pakistan som også er for 
løsrivelsen. Så sent som i slutten av 2001 ble den Indiske nasjonalforsamlingen angrepet av 
Pakistanske terrorister. Tolv mennesker ble drept, inkludert fem av terroristene. Dette førte til 
at de to statene ligger igjen på nippet til krig, slik de har vært flere ganger før.
India er i dag et land med en voksende økonomi og et demokrati som på tross av de religiøse 
motsetningene fungerer nokså bra. Landet er i stor grad selvforsynt og lite avhengig av 
bistand til infrastruktur og større investeringer. Og selv med  et folketall som tilsvarer hele 
Latin-Amerika og Afrika til sammen, og en tredjedel av dette som lever under 
fattigdomsgrensen, viser India at det nytter å sloss mot den enorme  fattigdommen.

KILDEKRITIKK

Jeg valgte å skrive kildekritikk om et oppslagsverk som tar for seg flere sider av Asia. Tittelen 
på boka er Aschehougs Verdenshistorie og er forlagt av H. Aschehoug & Co. Boka er fra 
1993 og har med seg det meste av det som skjedde i India og Asia i perioden 1985 og frem til 
boka ble utgitt. Dette er det siste bindet i serien, men jeg har også brukt flere av de andre 
bindene (bl. a. bind 14 og 15) under arbeidet med oppgaven. Boka er en berettende og talende 
kilde. Den er skrevet av Jarle Simensen og Sven Tägil, men siden forfatterne har brukt 
primære kilder når de har skrevet boka, er dette en sekundær kilde. De har også rådspurt seg 
med flere konsulenter. Dette er en kognitiv kilde siden den forteller hvordan utviklingen i 
Asia har vært fra 1985 og oppover. Det virker som om forfatterne har holdt seg til et nokså 
nøytralt syn, slik at innholdet i kilden ikke favoriserer enkelte meninger eller syn fremfor 
andre. Jeg har sammenlignet kilden med flere andre kilder og funnet ut at det meste av 
innholdet stemmer, med små avvik. Og siden Aschehoug er et anerkjent og seriøst forlag, 
regnet jeg med at kilden var troverdig.

Grunnen til at jeg valgte akkurat India som fokusområde, er at jeg under letingen etter stoff 
om Asia kom over noen sider om Gandhi. Dette syntes jeg var ganske interessant, og da jeg i 
tillegg fant ut at India blir kalt verdens største demokrati, valgte jeg dette som fokusområde.
LATIN AMERIKA

 

Ulikt fra Asia og Afrika foregikk frigjøringen av Latin Amerika lenge før 1950 tallet. De 
Latin - Amerikanske statene ble selvstendige mer enn 100 år før den store avkoloniseringen. 
Utviklingen gikk imidlertid svært langsomt og det meste av reformer og gjennombrudd lot 
vente på seg.

Forholdene i Latin Amerika generelt var dårlige etter krigen. Store økonomiske og sosiale 
problemer.  En hadde ventet lån og bistand fra USA og skuffelsen var stor da en så at USA 
konsentrerte seg om å hjelpe et krigsskadet Europa. Politisk tok kontinentet en høyresving og 
kommunistpartier ble mange steder forbudt. Det var den kalde krigen som gjorde seg 
gjeldende og både blant de rike og blant middelklassen var frykten for kommunistene stor. I 
59 kom den revolusjonære Castro til makten på Cuba. Castro fikk støtte fra Sovjetunionen og 
ville få bølgen til å gå over hele Latin Amerika. Under Cuba- krisen i 62 forsøkte 
sovjetunionen og etablere en atom base på Cuba. Basen skulle brukes som våpen mot USA. 
Krisen startet nesten en ny verdenskrig. Kennedy innså at noe måtte gjøres for at ikke hele 
Latin – Amerika skulle følge i Cubas fotspor og alliere seg med Sovjetunionen.
 Han fikk stablet opp en pakke med nødhjelp og tilbake krevde han at politikken ble dreid mot 
demokrati og at jordreformer måtte gjøre seg gjeldende. Situasjonen i Latin Amerika hadde 
imidlertid forandret seg mye. Det var en økende nasjonalisme og det kom godt frem at en var 
lei av at "utlendinger" dominerte politikk og økonomi. Denne situasjonen toppet seg i 69 da 
en sør Amerikansk blokk krevde økonomisk uavhengighet fra USA. Dette var noe som gjorde 
at USA måtte forholde seg annerledes til Latin – Amerika som viste at de hadde tatt et stort 
steg fra "bananrepublikkenes " tid. 
USA var også på banen og styrket militæret i Latin Amerikanske land. Dette kunne allikevel 
ikke hindre at det på 60 og 70 tallet ble dannet revolusjonære grupper i land som Nicaragua, 
El Salvador og Guatemala. I 1980 ble Reagan valgt til president i USA og dette fikk 
betydning for politikken mellom de to områdene. Reagan økte aktiviteten. Han trakk tilbake 
midlene som fra før var bevilget til oppbygging og bevilget mye mer til bekjemping av 
revolusjonære grupper. Den økte innblandingen vakte reaksjoner både i USA og i Europa, 
mange var redde for at USA fysisk skulle ta del i kampene. I 1983 tok Mexico, Colombia, 
Venezuela og Panama initiativet til dannelsen av Contadora –gruppen. Dette var en gruppe 
som skulle megle landene imellom. 

Kommunismens sammenbrudd i Europa fikk store konsekvenser for Latin Amerika. Den 
kalde krigen ble trappet ned og gjennom 90 tallet så en at det generelt over Latin Amerika 
gikk mot at valgte regjeringer tok over makten. Flere steder ble de tegnet fredsavtale mellom 
revolusjonær gerilja og militæret. Den vanskeligste kampen foregikk i Guatemala og først i 
1996, etter 36 år med væpnet konflikt, ble fredsavtalen undertegnet.

Om en ser samlet på 90 tallet har den politiske utviklingen generelt sett vært bra. 
Militærdiktatur og undertrykking er byttet ut med valgte regjeringer. Likevel er det langt igjen 
mot økonomisk og sosial utvikling. Økonomisk kjennetegnes Latin Amerikanske land av at 
det er en liten gruppe som sitter i en slik posisjon at de tar store deler av BNP. Dette gjør at 
forskjell mellom fattig og rik er veldig stor og økende. Det er her utfordringen ligger når en 
snakker om økonomisk og sosial utvikling.




NOEN MÅL PÅ UTVIKLING

                                                     
Afrika        Midt-østen
Sør for       og Nord-    Sør-       Hele       Latin-        Alle     Industri   
                                 Sahara       Afrika       Asia        Asia     Amerika    U-land     Land
Levealder
52
62
58
68
67
63
75
Andel voksne som 
kan lese og skrive
45
53
42
72
82
70
97
Barnedødelighet 
(under 5 år) pr.1000
179
106
151
57
72
116
18
Utviklingshjelpens 
andel av BNP
9,2
1,1
1,7
0,8
0,4
1,3

BNP pr. innbygger i 
$
470
1820
390
530
1830
710
12510
"Reell" BNP pr. 
innbygger*
1180
3290
1090
2540
4300
2170
14350

* justert for lokal kjøpekraft




















MEXICO


Har her tenkt å konsentrere meg om Mexico etter 2. Verdenskrig, men for å forstå historien 
bedre er det nødvendig å gå lengre tilbake.
Tidlig på 1500- tallet tok spanjolene kontrollen over Mexico. Dette ble gjort blant annet ved å 
utnytte spliden mellom de innfødte stammene i landet. Mexico skulle i hovedsak bli brukt 
som base for nye Spanske erobringer både nordover og sørover. En fant også tidlig ut at 
landene inneholdt store naturrikdommer. Mexico ble kolonialisert med store "haciendas", 
dette var store gårder som fungerte som produksjons enheter. På enhetene var det 
lokalbefolkningen som fungerte som arbeidskraft der de ble 
veldig dårlig behandlet. Slavearbeidere ble også importert fra Afrika. Koloniseringen betydde 
god økonomisk gevinst og ved inngangen til 1800 – tallet nådde Mexico statusen som et av 
verdens rikeste land, fattigdommen og misnøyen var likevel stor. Etter flere opprørforsøk fra 
lokale stammer, samt en liberasjonsbølge som gikk gjennom Spania, ble det fra Spanjolenes 
side innsett at situasjonen ikke kunne holde. Det ble forhandlet frem en avtale som gikk ut på 
at Mexico skulle bli frigitt mot at Spania fortsatt fikk dominere. 

Mexico har opp gjennom tiden hatt et mer eller mindre anstreng forhold til sin gigant – nabo i 
nord. Mye av dette bunner ut i grensestriden dem imellom da Mexico dannet en ny stat. 
Etter en rekke strider og kriger med bla Spania, Frankrike og Storbritannia, kom Porfino Diaz 
til makten i1876. I praksis fungerte han som diktator og i løpet av sine 35 år ved makten 
endret han landets økonomiske retning totalt. Han startet en økonomisk liberalisme og åpnet 
opp for utenlandsk kapital. Dette førte til en rekke nye prosjekter. Det ble iverksatt bygging 
av jernbaner og grunnlagt nye gruver, det ble også satt i gang leting etter olje, industrien tok 
seg opp og bankvesenet ble effektivisert. Det var imidlertid ikke den gjennomsnittlige 
arbeider som fikk nyte godt av dette, snarer tvert om. Arbeiderne levde nærmest som slaver 
og  fattigdommen blant de jordløse bøndene økte. De mektige i landet gjorde store penger på 
liberalismen og forskjellen mellom fattig og rik ble større og større. 

I 1910 kom revolusjonen som etter hvert har blitt stående som en av de mest betydningsfulle 
begivenheter i Latin  Amerikas historie. Krigen stod mellom de veletablerte i samfunnet på 
den ene siden og fattige bønder som krevde eiendomsrett på den andre. I 1917 fikk en 
gjennomslag for en ny grunnlov som var så revolusjonerende at den fortsatt står som en 
grunnpilar i den Meksikanske politikken. Den beskrev blant annet sosiale rettigheter. Med den 
nye grunnloven fulgte en jordreform og landets naturresurser ble nasjonalisert til stor misnøye 
fra land som hadde investert penger i Mexico. Jordreformen førte i praksis til at jorden ble 
delt opp i små enheter og tildelt bøndene, jorden tilhørte fortsatt staten. I 1929 ble 
revolusjonspartiet dannet, et parti som etter hvert fikk monopol på det politiske markedet i 
Mexico. Partiet skiftet i 1946 navn til det Institusjonaliserte Revolusjonspartiet (PRI) og 
hugget gradvis bort sine sosialistrøtter. 

Utenriks ble det i 1941 tegnet en avtale mellom Mexico og USA som overskygget 
mesteparten av deres tidligere uenigheter. Avtalen gikk ut på at Mexico skulle levere råvarer 
til sin nabo i nord, mens USA skulle sørge for å holde den Mexicanske økonomien stabil ved 
blant annet smøring av økonomien og faste import rater av sølv og gull fra Mexico. Slik 
gjorde altså Mexico seg gjeldende i krigen før de selv på et senere tidspunkt gikk inn på de 
alliertes side. Krigen fikk stor betydning for produksjonssituasjonen i Mexico. 
Tradisjonelle varer som landet til vanlig importerte ble svært vanskelige å få tak i, da hele den 
frie verden konsentrerte seg om produksjon av krigsmateriell. Dette resulterte i at Mexico selv 
måtte bygge opp en industri som kunne produsere varene landet hadde behov for. Ved slutten 
av krigen var målet, ikke bare å produsere nok til eget forbruk, men også ha nok til en viss 
eksport. Ettervirkningene av krigen ble viktig for økonomien og samfunnet generelt. Mange 
prosjekter og visjoner ble påbegynt. Politikken ble dreid bort fra landbruksreformen og mer 
mot nye produkter og prosjekter. Eksempel på prosjekter som ble startet er produksjon av 
elektrisitet samt utbygging av vei - og flynett. Balansen mellom tung og lett industri var god, 
det ble blant annet satset sterkt på turisme. Den økende oljeproduksjonen ble raskt landets 
største inntektskilde. Kort kan en si at det ble satset på bysamfunn og industri. Størstedelen av 
befolkningen bodde imidlertid utenfor byene og her var misnøyen økende. På slutten av 60 og 
begynnelsen av 70 –tallet opplevde landet en rekke studentopptøyer og jordokkupasjoner. 
Opptøyene ble raskt slått ned av militærapparatet, men var nok god en indikasjon på at 
misnøyen med styresettet var i ferd med å slå røtter. Selv om PRI hadde skapt en slags 
monopol-politisk stat der PRI var selve staten, begynte opposisjonspartiene sakte å vokse. 
Utenrikspolitisk førte landet en nokså uavhengig politikk, dette skyltes først og fremst 
oljerikdommene landet hadde i sin besittelse.

Økonomisk opplevde Mexico stor vekst på 70 tallet, veksten var finansiert av store 
utenlandslån som utgjorde den nette sum av 80,000,000,000. Pengene ble blant annet brukt på 
store investeringer og skulle etter kalkulasjonene raskt betales ned med forventede 
oljeinntekter. Da oljeprisene og produksjonen sank på begynnelsen av 80 tallet begynte en å 
se konturene av det som var i ferd med å skje. Raskt satte politikerne i gang store 
snuoperasjoner. Statens utgifter skulle kuttes ned til et minimum og investeringene skulle 
opphøre. Krisen ble raskt et faktum; fall i produksjonen, økt inflasjon og økt arbeidsledighet.
Alt det som skjedde med samfunnet gjorde nok sitt til folkets økende misnøye til PRI. Ved 
valget i 1986 ble de beskyldt for å ha fikset valgresultatene. Det var det konservative partiet 
PAN som seilte opp som konkurrent til PRI. PAN var det eneste partiet til høyre for PRI og 
ble regnet som svært USA vennlige. PAN hadde en stund vært den eneste reelle motstanderen 
til PRI, men etter hvert begynte også ting å skje på venstresiden. Kommunistpartiet var nylig 
blitt legalisert og sammen med en rekke venstreorienterte partier gikk de sammen og dannet 
PSUM- Det forente meksikanske sosialistpartiet. PSUM gikk før valget i 88 sammen med 
ytterligere partier fra venstresiden og dannet partiet FDN og for første gang var PRI truet fra 
både venstre og høyresiden. Offisielt viste valgresultatet knepen seier til PRI, men det ble ropt 
høylytt om juks og valgfiksing. Det var en allmenn oppfatning at PRIs virkelige oppslutning 
lå rundt 30%. I 89 ble FDN oppløst og frontfigur Cardenas dannet et demokratisk 
revolusjonsparti sammen med venstrefløyen i PRI. I september 86 opplevde Mexico en 
naturkatastrofe da 20,000 mennesker ble levende begravd i et kraftig jordskjelv, dette hjalp 
ikke videre på verken økonomi eller annet. Den ustabile økonomien innenlands fikk de 
mektige i landet til å investere kapitalen sin utenlands, da hovedsakelig i USA. 

PRI, som på tross av mye motstand styrte landet med autoritet, satset på en rekke tiltak for å 
bedre og stabilisere økonomien. Dette var ikke den enkleste oppgave da Mexico økonomisk 
nærmest lå og kjempet i gjørma, slik situasjonen var for øyeblikket hadde ikke landet 
mulighet til å betale verken lån eller renter på lånet som dermed ble større og større. På det 
meste var lånesummen oppe i 107 mrd. dollar. Et tiltak var å privatisere Bankene, et annet var 
å åpne for utenlandske investeringer og samtidig fjerne den øvre investeringsgrense som 
hadde vært på 49%. Et pluss, når en ser tilbake, er at Mexico i denne perioden fikk en stor 
økning i salget av "ikke tradisjonelle" eksportvarer. I 1989 meldte Mexico seg inn i GATT, nå 
WTO – World Trade Organisation, hvis oppgave er å fremme handelen mellom land og 
regioner. Avtalen var ikke nok til å knytte landet så tett opp til USA som ønskelig. En hadde 
nå beveget seg inn på en linje der det var ønskelig at USA skulle kunne gjennomtrenge alle 
sektorer i den Mexicanske økonomien. USA på sin side hadde slett ikke noe imot å få mer 
kontroll og innflytelse i nabolandet, de hadde lenge sett med bekymring på alt som foregikk. 
Med dette utgangspunktet forhandlet Mexico, USA og Canada frem NAFTA avtalen.(North 
American Free Trade Agreement) Avtalen ble møtt med stor optimisme og trådte i kraft første 
januar 1994. Samtidig gikk den til da ukjente organisasjonen EZLN – Zapatista National 
Liberation Army, til aksjon og erklærte delstaten Chiapas for frisone. En stor del av folket 
levde fortsatt i stor fattighet, noe som var særlig tydelig i Chiapas. Opprøret spredde seg raskt 
og dette sørget for at større og større områder ble lagt under kontroll. Myndighetene sendte 
etter hvert inn en gruppe militære for å få kontroll på situasjonen. Ettersom tallet på antall 
døde steg så styringsmakten seg nøtt til å forhandle. Zapatistene  (diskutert mer i neste 
kapittel)  satte frem en rekke krav. Myndighetene sa seg villige til å godta cirka halvparten av 
Zapatistenes krav. Dette var ikke nok til at Zapatistene ville legge ned våpnene. 

Perioden fremover ble preget av flere politiske drap. I mars ble PRIs presidentkandidat 
Colossio myrdet i forbindelse med en kampanjetilstelning. Noen dager i forveien uttalte han 
at han hadde planer om å distansere seg fra den sittende regjering. Det er spekulert en del i om 
den eldre generasjonen i hans eget parti var innblandet. I september samme år skjedde det 
samme med PRIs partisekretær Massieu. Han ble drept på åpen gate. I etterkant gikk det store 
spekulasjoner i hvem som hadde gitt ordren, de fleste spekulasjonene gikk i samme retning. 
Det er en allmen oppfatning at den kom fra hans eget parti og kanskje presidentfamilien selv. 
Med denne diskusjonen fulgte også hvorvidt presidentfamilien var innblandet i 
narkotikahandelen. Alt dette ble for mye for investorene som hadde plassert pengene sine i 
samfunnet. De trakk pengene sine ut og på nytt sto landet på randen av konkurs, en situasjon 
som ble avverget av nye utenlandslån. 
Ved valget i 97 ble det vanskelig for PRI og opprettholde det monopolet de hadde hatt. Folket 
var leie av at den som styrte var på offensiven de første par månedene, men siden falt inn på 
samme sti som forgjengeren. Zapatistenes opprør hadde skapt gjenklang i landet og Det 
demokratiske revolusjonspartiet vant guvernørvalget i Mexico City. Det konservative partiet 
vant flere delstatsvalg og alt dette pekte i retning av at Mexico kunne bli et mer rettferdig 
land. Samtidig hadde ikke situasjonen i Chiapas forbedret seg. Forhandlingene var brutt 
sammen på grunn av uenigheter og myndighetene hadde sendt inn større og større hærstyrker 
til å holde befolkningen i området i sjakk. Etter en rekke grove overgrep mot zapatist – 
sympatisører og påfølgende protester både nasjonalt og internasjonalt, måtte  myndighetene ta 
affære. Ansvarlige PRI ledere i regjeringen og delstaten måtte gå av. Frem mot president 
valget i 2000 ble det presset frem en rekke valgreformer som gjorde valget til det første 
rettferdige i landets historie. PAN gikk sammen med det grønne partiet og med Vincente Fox 
som presidentkandidat vant de valget. Dette betydde slutten på 70 år med PRI monopol. Fox 
har mye å rette på i Mexico. Han har blant annet gitt utrykk for full krig mot korrupsjon, så 
gjenstår det å se om han får bukt med noe av uretten i det Mexicanske samfunnet.



















SOSIALE FORHOLD

Etter krigen eksploderte innbyggertallet i Mexico. Den generelle veksten i samfunnet – som 
følge av krigen- var ikke nok til å ta opp alle. Mange ble født til et liv i fattigdom. Før krigen 
var endelig jordreformen satt ut i praksis og den store delen befolkningen som bodde utenfor 
byene så lysere på tilværelsen. Dette skulle imidlertid ikke vare lenge for etter krigen fulgte 
som tidligere nevnt en industrialiserings bølge. Myndighetene skulle gjøre det de kunne for å 
øke BNP og dette var det arbeiderne som måtte betale for. For å stimulere til mest mulig vekst 
ble lønningene kuttet. Bøndene ble fratatt den jorda de hadde lånt fra staten og de ble på ny 
jordløse. Alt dette førte til at misnøyen blant folket økte og økte. I 1968 fikk dette utløp da 
student organisasjoner startet demonstrasjoner mot de faktiske sosiale forhold. 
Demonstrasjonene utviklet seg og hæren ble raskt satt inn. Ordren "shoot to kill" ble gitt og 
uten advarsel begynte hæren og utføre ordren. Hundrevis av mennesker ble skutt eller såret i 
det som i etterkant har blitt kalt  "Tlatelolco massakren".
Da krisen kom i 1982 ble det umulig for regjeringen og skjule at de statlige selskapene ble 
drevet på en elendig måte. Fly, tog, bankvesen, telefonselskap, energiverk – alt ble drevet 
med underskudd. Selv PEMEX, det statlige oljeselskapet som hadde monopol på utvinning i 
Mexico, gikk med underskudd. Dette var unikt, ikke noe annet større oljeselskap i verden 
gikk med underskudd. Grunnene var enkle: Korrupsjon eller inkompetanse, ofte begge. 
Resultatet av krisen ble som kjent en liberaliseringspolitikk som endte med NAFTA avtalen. 
Med liberaliseringspolitikken økte forskjell mellom fattig og rik kraftig. Under slike forhold 
er det alltid områder som opplever de harde tidene som verre enn andre. Et veldig godt 
eksempel på dette er Chiapas. Chiapas er en delstat som ligger nede ved grensen til 
Guatemala. De sosiale og demokratiske reformene som har kommet opp gjennom årene har 
bare delvis nådd frem til området. Når jordreformene gjorde seg gjeldende i Mexico  på 30 – 
tallet nådde ikke disse Chiapas. Liberaliseringsbølgen på midten av 80 - tallet resulterte i at de  
rike jordområdene  ble drevet nærmest som kolonier, med lokalbefolkningen som 
arbeidskraft. Varer som kaffe, mais, strøm, olje, tømmer og bananer ble eksportert og 
fortjenesten var stor. Dette merket ikke lokalbefolkningen noe til ettersom det var de rike som 
profitterte på eksporten. Forskjellen mellom rik og fattig var katastrofal. Hele 90% av 
befolkningen levde i fattigdom og et flertall av befolkningen døde i mangel av rimelige 
medisiner. Motsetningene var også store fra før ettersom ulike ursamfunn lenge hadde holdt 
til i området. Ursamfunnene har siden spanjolenes erobring blitt undertrykket og har i dag kun 
en utarmet eksistens i utkant – Mexico. Det var med andre ord ikke tilfeldig at opprøret 
begynte i Chiapas. På årets første dag i 1994 okkuperte Zapatistbevegelsen flere sørlige byer i 
Chiapas.
Kjernen av zapatist bevegelsen utgjøres av EZLN. Zapatistene blir omtalt som en væpnet 
organisasjon, men har ennå til gode å bruke våpnene. Det er en organisasjon som skiller seg 
kraftig fra geriljabevegelser. Zapatistenes mål er å demonstrere mot den urett som blir begått, 
da særlig mot urbefolkningen. Grunnen til okkupasjonene i Chiapas var enkelt og greit at de 
ville markere sitt syn på markedsliberalismen til folk over hele Mexico og også ut over 
landegrensene. Det førte også til mye sympati og fokus på urett fra andre land. Samtidig 
kunne ikke styresmaktene sitte og se på, og svarte med å sende inn hærstyrker. Zapatistene 
var ikke interesserte i krig, de hadde nådd sitt foreløpige mål nemlig å presentere seg. De la 
seg derfor på defensiven og viste at de ikke på noen som helst måte ønsket aksjoner. Møtet 
mellom hæren og Zapatistbevegelsen har blitt karakterisert som en lavintensitetskrig der 
hæren har vært den offensive part. Paramilitære grupper har flere ganger satt i gang 
terroraksjoner der hundrevis av mennesker har blitt drept og de fleste er enige om at det er 
PRI som hovedsakelig står bak, dette for å få bevegelsen til å ta til våpen. Etter en aksjon i 97 
der mange kvinner og barn ble drept, kom det en massiv reaksjon fra sympatisører i andre 
land. Dette førte til at styringsmaktene måtte ta affære og flere PRI ledere, lokalt og nasjonalt, 
måtte gå. Zapatistbevegelsen har etter hvert utvidet seg til å omfatte solidaritetsbevegelser 
nasjonalt, men også utenfor Mexicos grenser.
Det ser ut til at PRI har hatt en manglende evne til å høre på de fattiges rop om hjelp. De har 
blitt regelrett oversett når resultatene av nyliberalismen vurderes. At Mexicos økonomi har 
blitt mer stabil gjennom NAFTA er alle enige om. Det store spørsmålet er hvorfor dette ikke 
blir brukt til å bedre de fattiges vilkår. Slik situasjonen er i dag fører markedsliberalismen til 
at kløften mellom fattig og rik øker og øker. Noe som illustreres bra når en ser på at en i 1998 
fikk en fordobling, mot året før, i antall  døde som følge av forsøk på å krysse grensen til 
USA illegalt. Mange er villige til å ta risikoen så lenge forholdene er så dårlige i Mexico. De 
fattigste 40% av folket får i dag 5,7% av landets inntekter. 
                                                                                                                                                                     
DEMOKRATI I MEXICO

Partiet PRI satt som enehersker i Mexicansk politikk i rundt 70 år. Partiet ble finansiert med 
statlige midler. Presidenten har blitt valgt for en seksårsperiode, ved slutten av sin periode har 
han nærmest kunnet peke ut sin etterfølger. I praksis har styret fungert mer som et diktatur 
enn et demokrati. Valgdeltakelsen i Mexico har vært skremmende lav. Mye av dette skyldes 
nok folks maktesløshet. En regner med at det har forkommet mye juks opp gjennom årene, 
PRI har pekt seg selv ut som vinnere ved valgene. De siste årene har en sett forskjell i dette 
mønsteret. Andre partier har seilet opp som reelle motstandere og veldig viktig: internasjonale 
observatører har siden 94 fått komme inn og overvåke valgene. Noe som umiddelbart førte til 
historisk høy valgdeltakelse på 73%.

Om en skal analysere dagens demokrati i Mexico vil jeg trekke inn faktorer enn selve 
valgene. I et demokrati skal individer behandles likt. Alle skal ha de samme lover og 
rettigheter, slik er det ikke i Mexico da en gjerne må kjenne eller være i slekt med en 
betydningsfull person for å få benytte seg av sine borgerrettigheter. ( adgang til helsestasjon, 
kommunal henting av søppel osv.)  Denne regelen har vært utbredd i de laveste klassene, men 
har i det siste begynt å få grobunn i middelklassen. Det går ganske tydelig frem at ikke alle 
blir behandlet likt også ved valg. Dette skyldes at en "vanlig" person bare har en stemme og 
det er den personens mulighet til å påvirke styresettet. Den øverste klassen derimot har en slik 
posisjon at deres mulighet til å påvirke er så uendelig mye høyere. Det holder ikke at det 
holdes frie valg for å bli kalt et demokrati. Den økonomiske veksten på 90 tallet har ikke blitt 
brukt til å utjevne den enorme forskjellen mellom fattig og rik. Dermed har forskjellen bare 
økt siden det er de rike i Mexico som tjener på økonomisk gode tider. Ved nedgangstider er 
det arbeiderne som tar hovedstøtet med redusert lønn og krav om økt effektivitet og kutt i 
arbeidsstaben.

KONKLUSJON

Mexico har gjennom de 10 siste årene opplevd stor økonomisk vekst i det private 
næringslivet, mye av dette takket være NAFTA. Styringsmakten har endret retning  fra 
proteksjonisme til markedsliberalisme. De selv har kalt det en utelukkende suksess fordi BNP 
har økt. Det ser imidlertid ut for at en stor del av befolkningen ikke har fått det noe særlig 
lettere, de fattige. De som fra før slet har ikke fått det lettere verken sosialt eller økonomisk. 
Dette er et forhold som også gjenspeiler seg i Latin Amerika generelt. Tall fra FN viser at det 
i 1994 levde 209 millioner mennesker i fattigdom i Latin Amerika, mot 197 mill. i 1990. 
Dette er en økning på 6% og kommer altså på tross av at det har foregått en generell vekst. 
Det er tydelig at overskuddet hovedsakelig havner hos en liten andel av folket. Når dette er 
sagt må en jo presisere at om en ser utelukkende på NAFTA avtalen har den vært veldig bra 
for Mexico. Problemet ligger på myndighetene i Mexico som ikke innser at ting må gjøres for 
å jevne gapet mellom fattig og rik. Dersom den økonomiske veksten hadde blitt brukt til å 
bedre forholdene hadde nok fremtidsperspektivet for landet sett atskillig lysere. Så lenge den 
ikke blir det er det ikke rart at store deler av innbyggerne har mye i mot nyliberalismen. I 
grunnen er det rart at denne typen regjering blir gjenvalgt. Det som har vært vanlig er at den 
nye presidentkandidaten proklamerer stort at nå skal det bli forandringer. Han blir valgt og 
kjører offensiv politikk de første par månedene for så å falle tilbake i sin forgjengers sti. 
Det blir Spennende og se om Fox klarer å gjøre noe med uretten i Mexico. Store deler av 
folket er avhengige av at noe blir gjort.


KILDEKRITIKK

Tittel: Markedets pris
Forfatter: Latin-Amerika gruppene
Forlag: Solidaritet Forlag, 1998

Bokens første del består av 14 artikler som tar for seg ulike aspekter ved Latin Amerika. 
Felles for de alle er at de tar for seg konsekvensene av den økonomiske liberaliseringen som 
har foregått på 90- tallet. Artiklene er skrevet av folk fra forskjellige steder i verden, felles for 
de synes å være at de har god greie på faktiske forhold ang. artikkelen de har skrevet. 
Artiklene er skriftlige, sekundære kilder. Resten av boken er landartikler som tar for seg hvert 
land i Latin Amerika og utviklingen der. Landartiklene er skrevet av medlemmene i Latin-
Amerika-gruppene i Norga, LAG. LAG er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon, 
som har som oppgave å hjelpe befolkningen i Latin-Amerika mot en bedre fremtid. Dette 
reiser spørsmål om troverdighet da det er tenkelig at forfatterne har stilt saken i et lys som 
skaper sympati til befolkningen. Etter å ha arbeidet mye med stoffet i boken og sett det opp 
mot andre, kanskje mer nøytrale kilder har jeg kommet til at stoffet i boken er presentert på en 
forholdsvis nøytral måte. Boken fungerer som en god sekundær kilde. 
MIDTØSTEN

 

Til regionen Midtøsten – opprinnelig en europeisk betegnelse – hører Tyrkia, Kypros, Israel, 
Iran, samt de arabisktalende landene i øst for Middelhavet og på den arabiske halvøya. Egypt 
blir også gjerne regnet med til regionen, i likhet med Libya, Sudan og Afrikas horn.

De arabiske landene fikk sin politiske selvstendighet i perioden 1922-1960. Arven fra 
kolonimaktene er fremdeles merkbar mange steder, og i den kalde krigen ble denne arven 
særdeles viktig. Ett problem har vært gjennomgående i hele perioden etter 1945: spørsmålet 
om Palestina, noe som vi tar for i fokus område. 

Midtøsten landene befinner seg i en brytnings tilstand mellom tradisjonell livs stil og moderne 
utviklingsstrategier, innen områdene: økonomi, sosiale og kulturelle områder er det store 
forskjeller mellom de enkelte land, noe som skyldes forskjellig syn på det som står i koranen. 
Forutsetningene for industrieventyret i Vesten skyldes tilgangen på rikelig og billig olje. Etter 
1945 steg forbruket på olje dramatisk i den rike del av verden og oljen kom fra Midtøsten. 
Oljen ble hentet opp fra ørkenen i: Saudi-Arabia, Kuwait, Iran og andre land i Midtøsten, 
oljen ble sendt videre til USA og Europa. Inntektene for salg av olje ble enorme, og Vestens 
samfunn ble mer og mer avhengige av den billige oljen. Olje krisa i 1973 kom som et sjokk 
da de arabiske landene brukte olje som politisk pressmiddel pga Israels handlinger. Oljen ble 
også brukt som et pressmiddel fra Iraks side under den andre Golfkrigen. 


GOLFKRIGEN

Golfkrigen har to betydninger. Den første er Golfkrigen mellom Irak og Iran Årsaken lå i en 
gammel strid om noen oljerike områder innerst i den Persiske bukt. Irak krevde 
grenseendringer, og da kravene ble avvist, gikk Irak til angrep i september. 
Den andre og siste golfkrigen var mellom Irak og internasjonale styrker i 1991. 
Foranledningen til krigen var Iraks invasjon av Kuwait 2. august. 1990. Allerede 6. august. 
vedtok FNs sikkerhetsråd handelsboikott av Irak, og krevde at Irak måtte trekke seg tilbake. 
Det ble gjort klart at hvis ikke Irak gikk ut av Kuwait innen 15. januar 1991 ville Irak bli 
gjengjeldt med ild. USA bygde i løpet av høsten opp en stor styrke i Saudi-Arabia, og også 
andre land bisto. De allierte bestod etter hvert av ca. 30 land, først og fremst USA, 
Storbritannia, Frankrike og Saudi-Arabia. Mindre enn ett døgn etter FNs tidsfrist, startet USA 
og de allierte styrkene omfattende flyangrep mot Irak og Kuwait. Landene ble i de nærmeste 
ukene utsatt for massiv bombing, som krevde tusenvis av menneskeliv. Irak og deres diktator 
Saddam Hussein, ville ha Israel med i krigen, og sendte raketter mot Israel og Saudi-Arabia. 
24. febr. satte de allierte inn bakkeoffensiven, og to dager etter erklærte Irak at landet trakk 
seg ut av Kuwait. Våpenstillstand inntrådte 28. februar. 

Selv om oljen som kommer fra Midtøsten i dag ikke er like viktig er fortsatt en av grunnen til 
at USA, Japan og Europa bruker milliarder av kroner på å mekle i konflikter,  er å sikre seg 
tilgang til en av verdens største petroleums resurser, få en vis stabilitet i regionen og 
garantiene for å få en uhindret oljetilførsel til verdensmarkedet . Midtøsten fortsette å være et 
kritisk område, der faren for storkrig hele tiden er til strede.




MIDTØSTEN-KRISEN
       	  					     


ISRAELS PROBLEMATISKE FØDSEL

Den 14. mai 1948 klokken fire proklamerte jøden David Ben-Gurion opprettelsen av den 
jødiske stat i Palestina, han trosset dermed FNs anbefaling om å dele Palestina inni en Arabisk 
og en jødisk stat. Staten Israel forpliktet seg dermed til å ta imot alle jøder som ønsket å 
bosette seg i den nye staten (tilbakevendingsloven). Dette var begynnelsen på mange av 
konfliktene i midt-Østen i nyere tid. 
Opprettelsen av staten Israel har røtter tilbake til slutten av 1800-tallet da den sionistiske 
bevegelsen oppstod i Europa. Dette førte til en ideologisk oppvåkning som igjen førte til en 
oppslutning blant jødene om å utvandre til Palestina for å vinne støtte om egen stat. De første 
organiserte jødene immigrerte til Palestina den 7 juli 1882 og markerte starten på 
innvandringsbølgen i Israels historie.
I 1917 fikk sionistbevegelsen sitt gjennombrudd med den såkalte Balfour-erklæringen, som 
var et løfte fra den Britiske regjeringen om å arbeide for et jødisk nasjonalhjem i Palestina. I 
1917 kom også Britiske militærstyrker til Jerusalem og i 1922 gav Folkeforbundet 
Storbritannia mandat til å styre Palestina. Etter hvert bygde det seg opp motstandsgrupper 
(både fra arabisk og jødisk side)  som ville få slutt på mandatstyret. Ekstreme grupper som 
Irgun grep til våpen mot britene, og etter andre verdenskrig gikk jødiske militære grupper 
sammen i en frigjøringskamp mot mandatstyre. I februar 1947 overlot britiske myndigheter  
Palestina problemet til FN og erklærte at de ville trekke seg ut som mandatmakt 15 mai 1948. 
FN anbefalte en deling av Palestina i en arabisk og en jødisk stat, med Jerusalem som separat 
enhet under internasjonal kontroll. Dagen før det britiske mandatstyre endte og FN- 
delingsplan kunne settes ut i live, proklamerte den jødiske ledelsen i Palestina etablering av 
staten Israel. Som også er en grunn til at det fortsatt er konflikt mellom araberne og jødene.




OPPRØRET I 1948

Denne krigen startet rett etter at Israel proklamerte seg som selvstendig stat fordi araberne var 
mot dette og ville fjerne Israel før den ble sikkelig etablert (denne krigen kan defineres som 
kampen mellom Goliat (araberlanda) og David (Israel)). Det ble rundt hele Israel stilt opp 
store arabiske styrker som gikk til angrep på Israel rett etter proklamasjonen. Araberne angrep 
med hjelp av egyptiske soldater som angrep fra sør, jordanske soldater som angrep fra øst og 
fra nord angrep libanesiske, syriske og irakiske avdelinger for å ta Tel Aviv. De regnet med å 
utslette Israel i løpet av en til to uker. 
 Israelerne hadde bare 10 000 rifler, 3600 maskinpistoler og fire eldre kanoner å forsvare seg 
med, så deres taktikk var rett og slett å kjempe så lenge det fantes ett eneste skudd å avfyre. 
Araberne ventet seg derfor lettkjøpte seire, men offiserene viste seg å være dårlige taktikere 
og meget usikre. Kampene ved det jødiske nybyggerområdet Nirim er et godt eksempel på 
mønsteret for trefningene ved frontene: Natten mellom 14. og 15. mai gikk sterke egyptiske 
styrker til angrep mot det lille nybyggerområdet Nirim hvor det samlede våpenlager besto av 
sytten rifler, et maskingevær og fire maskinpistoler. Egypterne innledet med voldsom 
artilleribeskytning. Så angrep hundrevis av infanterister, støttet av fire stridsvogner, flere 
panserbiler og motorisert artilleri, til angrep. Da egypterne nærmet seg piggtrådsperringene, 
ble de møtt av intens geværild. Dette kom så uventet på soldatene at de flyktet i panikk. 
Denne taktikken ble mye brukt av de israelske styrkene i begynnelsen av krigen. 
Det var bare i Øst-Israel araberne hadde noen framgang. De veltrenede, velutstyrte og 
veldisiplinerte soldatene fra Jordan rykket raskt frem mot Jerusalem. De beleiret den nye 
delen av byen den 19. mai og erobret gamlebyen den 28. Nå var den nye delen av byen under 
konstant artilleri ild fra de jordanske styrkene, og forsyningslinjene var avskåret. Avdelinger 
fra den israelske hær forsøkte gang på gang å storme arabiske stillinger som blokkerte 
hovedveien mellom Jerusalem og kysten, men hver gang ble de slått tilbake med store tap. I 
sin fortvilelse besluttet israelerne å bygge en fem kilometer lang vei omkring den arabiske 
legions artilleristillinger. Dette var israelernes siste sjanse, hvis ikke mat og våpen snart ble 
brakt frem ville Jerusalem, Israels hovedstad, falle. Men den arabiske legions offiserer var så 
sikre på at israelerne aldri ville kunne fullføre veiarbeidet, at de ikke gjorde noe for å hindre 
det, bortsett fra å skyte på arbeiderne. Om morgenen den 11. juni kunne den første israelske 
konvoien ta veien i bruk, etter 24 dagers beleiring var Jerusalem reddet. Araberne gikk nå 
med på en måneds våpenstillstand. Etter en måned begynte kampene igjen, og nå møtte 
araberne en fiende som var langt bedre bevæpnet enn tidligere, og i løpet av en ti dagers 
offensiv jaget de israelske styrkene de syriske, libanesiske og irakiske soldatene ut av Galilea, 
og åpnet hovedveien for trafikk til Jerusalem. I løpet av noen få måneder var alle arabiske 
styrker jaget tilbake, og Israel utvidet sitt areal med en tredjedel. 
Etter dette arabiske nederlaget sverget araberne hevn over israelerne, men på grunn av 
konstant krangling mellom araberne var det bare noen små konflikter mellom Israel og den 
arabiske verden fram til slutten av sekstitallet. Etter flere forsøk på å skape våpenhvile og 
etter press fra Storbritannia og USA, der Storbritannia truet med å gå inn i krigen på egyptisk 
side, ble det til slutt våpenhvile januar 1947. FN satte inn fredsbevarende styrker (UNTSO) 
inn for å overvåke våpenhvilen. Etter våpenhvilen ble det ingen reel fredsavtale noe som også 
gjør at det fortsatt er konflikter mellom araberne og jødene.
Etter at Staten Israel ble proklamert ble det skapt en flyktningstrøm av Palestina-araberer som 
rømte fra  Israel. Etter krigens slutt i 1949 rømte enda flere Palestina-araberer. Et av 
hovedproblemene i dag, er nettopp flyktningproblematikken. Hvem er skyld i at så mange 
mennesker ble drevet på flukt? Araberne mener at Israel brukte makt og jaget dem ut, og at 
det er deres ansvar, men Israel hevder at de reiste ut på arabisk kommando. 

SUEZ-KRISEN

Forholdet mellom Israel og de arabiske landene var spent også etter våpenhvilen i 1949. I 
1951 stengte Egypt Suezkanalen for skip under israelsk flagg, det samme ble også gjort i 
Tiran. Suez kanalen var drevet av et britisk-fransk selskap, men på grunn av voksende 
nasjonalisme i Egypt førte dette til at Storbritannia måtte trekke seg ut i 1956. Kort tid etter, 
den 26 juli nasjonaliserte Egypts president Gamal Abd al Nasser Suez kanalen. En av 
grunnene for det kan være at Verdensbanken, USA og Storbritannia hadde lovet Egypt å 
støtte dem økonomisk i utbyggingen av Suez-kanalen, men USA og Storbritannia trakk 
støtten sin. Dette førte til at Sovjetunionen støttet utbyggingen og fikk innpass i regionen. 
Storbritannia og Frankrike fryktet derfor den frie ferdselen gjennom kanalen og for sine 
stormaktsinteresser. De la derfor press på Egypt og kom med et forslag om internasjonal 
administrasjon av kanalen, noe som ble blankt avist av Egypt. I hemmelighet la Storbritannia 
og Frankrike, i samarbeid med Israel planer for en militær aksjon som hadde til hensikt å 
styrte det radikale regimet til Nasser. Aksjonen var opprinnelig planlagt som et svar på 
nasjonaliseringen, men ble først iverksatt 29 oktober da Israel slapp fallskjermstyrker over 
Mitla-passet i Sinai, under påskudd av å angripe palestinske baser. Samme dag fremsatte 
britiske og franske myndigheter et ultimatum som var helt uakseptabelt for Egypt. Kravet var 
at begge parter skulle trekke seg 16 km ut på hver side av kanalen, hvis ikke ville de to 
landene intervenere. Kravet inneholdt også utplasseringer av britisk-franske styrker. Ved å 
stille disse kravene gav de derfor et ønsket påskudd til militære intervensjon. Operasjonen tok 
til fra baser på Malta og på Kypros 31 oktober, da egyptiske flyplasser i deltaet og 
kanalområdet ble bombet. En egyptisk fregatt ble også senket. Både britiske og franske 
styrket rykket inn i kanalområde under påskudd av å atskille israelske og egyptiske styrker. 
Angrepet på Egypt ble en internasjonal krise, der Sovjetunionen  truet med å gripe inn. 
Hovedforsamlingen i FN krevde våpenhvile, og etter hardt press fra USA gikk Storbritannia 
og Frankrike med på kravet. En fredsbevarende styrke, UNEF, ble dannet for å overvåke de 
okkuperte områdene.
En av grunnene til Suez krisa var de uavklarte resultatene fra den første krigen (1948-49). En 
annen grunn var Israels internasjonale og sikkerhetsmessige posisjon. Sikre sin territorielle 
integritet. De var avhengig av å få støtte for å hindre tilbakestrømming av flyktninger. Israel 
var på en måte isolert på denne tiden fordi USA holdt seg nøytral. USA begynte å støtte Israel 
etter denne krisen fordi Sovjetunionen holdt med de arabiske statene. Den tredje grunnen var 
indre politiske problemer og regional ustabilitet også blant de arabiske statene, den spores 
tilbake til arabisk nasjonalisme/pan-arabisme som stipulerte en felles fiende.
Suez krisa førte til enda en økning i spenningen mellom Israel og de arabiske statene, dette 
førte til at den kalde krigen kom inn i området. Der Sovjetunionen var, var også USA. Om 
den kalde krigen ble påtvunget Israel og Egypt eller om den ble "invitert" inn, kan man jo 
alltids diskutere.






VESTLIGE VÅPEN

Mens palestinerne tapte sin stat, steg levestandarden i Israel. Israel følte seg mer og mer sikre 
mot trusler fra araberverdenen, og deres sikkerhetspolitikk var bygget på støtte fra 
vestmaktene og militær overlegenhet over araberstatene. Selv om Israel ikke fikk USA eller 
NATO til formelt å garantere for grensene etter våpenhvilen, fortsatte USA å forsyne staten 
med våpen og raketter fra 1963. Frankrike hjalp Israel i all hemmelighet å lage en 
kjernereaktor. Samtidig betalte Vest-Tyskland store summer i erstatning for jødeforfølgelsen 
under krigen. Forholdet mellom de to statene bedret seg, og mot slutten av sekstitallet 
forsynte også Vest-Tyskland Israel med våpen. Israelske militære ble i hemmelighet utdannet 
i Vest-Tyskland. De samme vestmaktene som ønsket fred i Midtøsten, bidro til å øke Israels 
militære styrke. Desto mer våpenhjelp, desto mer glemsel av palestinerne. Penger og krefter 
som kunne ha gått til å hjelpe flyktningene eller forhandle om en stat, gikk altså til militær 
hjelp til den staten som allerede hadde knust hele araberverden militært. Israels statsminister, 
Ben-Gurion, førte ingen forsoningspolitikk med araberlandene av den grunn. Jødene hadde 
fått sin stat, fordrevet palestinerne, men fortsatte likevel med en styrkepolitikk bygget på 
militære maktmiddel og benektelsen av å gi en tomme av det området Israel erobret i 1948–
49. Samtidig påstod statsministeren at fred mellom jødene og det arabiske folket var Israels 
viktigste utenrikspolitiske mål. 
– Bare om de arabiske herskerne er overbevist om at det ikke går å nedkjempe Israel, kommer 
de til sist å innse at det er nødvendig og nyttig med fred og samarbeid med Israel, hevdet Ben-
Gurion i 1964.


OPPBYGNING TIL SEKSDAGERSKRIGEN

Frem til 1966 fikk den syriske regjering en mer krigersk holdning, og geriljaaktiviteten fra 
nyopprettede palestinske organisasjoner tiltok. Sabotasjeaksjoner ved grensene ble møtt med 
sterke militære represalier fra Israel. 
I lys av at palestinerne hadde erfart at diplomatiske fremstøt mot Israel ikke fungerte, at Israel 
fortsatte å øke sin militære styrke og at araberstatene støttet palestinernes sak mer i ord enn 
handling, vokste en palestinsk bevegelse for geriljakrig mot Israel frem. En eksistens 
berettiget med palestinernes kamp mot Israel. Samtidig gikk ikke vestmaktene av veien for å 
hjelpe andre arabiske stater: FN styrker og amerikansk militær ble sendt inn i Libanon i 1959 
for å hindre en revolusjon som man antok var støttet av Egypt og Syria. I Jordan ble den 
provegyptiske regjeringen styrtet med støtte fra Amerika som var redde for at det vakuum 
britene hadde etterlatt seg, skulle fylles av Sovjetunionen. Den nye kongens stilling ble senere 
reddet av britiske styrker. Slik stoppet vestmaktene utviklingen i araberverdenen mot en mer 
sosialistisk og antivestlig politikk, samt drømmen om den arabiske enhetsstaten. Selv om 
araberlandene innimellom var splittede og fiendtlige, var de skjønt enige om å styrte den 
jødiske staten og at dette krevde en samlet araberverden. 
Det okkuperte Negev var for Israel et område der millioner av jødiske innvandrere skulle få 
sine nye hjem. For araberne var Negev etter 1949 en jødisk kil som kløvet araberverdenen i 
to. I 1964 var Israels planer med Negev i ferd med å bli virkelighet. Denne trusselen ble 
grunnlaget for en midlertidig enhet mellom araberlandene i sin kamp mot Israel.
I midten av mai 1967 tilspisset situasjonen seg. Syria påsto at Israel mobiliserte (disse ryktene 
var satt ut av Sovjetunionen), trappet så opp bombardementet av de israelske 
nybyggerområdene og appellerte til den egyptiske presidenten Nasser om å forberede seg til 
krig mot Israel. Den 16. mai forlangte Nasser at FN-styrkene skulle evakuere Sinai. 
Forunderlig nok imøtekom FNs generalsekretær Thant, Nassers krav idet han pekte på at 
ørkenen var egyptisk territorium. I løpet av noen få dager besatte Egypt hele Sinai med 80 
000 soldater, som var utstyrt med sovjetiske fly, stridsvogner og annet sovjetisk utstyr. Nå 
kunne Egypt blokkere Suez-bukta og Akaba-bukta for israelsk skipsfart. Dette var en av 
grunnene til at Israel startet  Seksdagerskrigen, selv om Israel nølte litt med å reagere, for 
landets sjanse til å vinne en krig virket små. I tillegg til sine 80 000 mann i Sinai, hadde 
egypterne 60 000 mann i reserve langs vestbredden av Suez-kanalen. Syria kunne mønstre 50 
000 mann med moderne sovjetiske våpen, og Jordan omtrent like mange. Israels hær var på 
70 000 mann, som hadde amerikanske og britiske våpen. Israels eneste mulighet var å slå til 
fort og hardt.











SEKSDAGERSKRIGEN

 Tidlig om morgenen den 5. juni 1967 fløy bølge på bølge av israelske jagerbombere over en 
snipp av Middelhavet og direkte inn over Egypt. De fløy så lavt at de ikke ble sett på 
egypternes radarskjermer. Med fabelaktig presisjon bombet de Nassers krigsfly på bakken, og 
da dagen var omme, var cirka 300 egyptiske fly ødelagt. Andre israelske flystyrker utførte 
lignende angrep på flyplasser i Jordan, Syria og Irak og ødela ytterligere cirka 100 fly. Da 
dagen grydde den 6. juni, hadde Israel fullstendig herredømme i luften, bare 19 av 300 fly var 
gått tapt. 
Merkelig nok vakte det israelske angrepet enorm begeistring i Kairo, Damaskus og Amman 
noe som kom av at befolkningen ikke hadde fått vite at Israel allerede hadde gjort kort prosess 
med Egypts, Syrias og Jordans flyvåpen. Radioen i Kairo og Damaskus lovet død over Israel 
og seier over Israel i løpet av fire dager. Tusenvis av kamplystne arabere strømmet til 
rekrutteringssteder i forskjellige områder i midt-Østen. Alle ville være med på seiersmarsjen 
mot den forhatte jødiske staten. 
Nå var Israel rask, og angrep Sinai med 800 stridsvogner og 30 000 mann. Offensiven var så 
rask og effektiv at det oppsto ren panikk blant de egyptiske styrkene. De som ikke overgav 
seg, begynte å flykte vestover. Samtidig angrep israelske fly de egyptiske stridsvognene, litt 
lenger inn i landet. Dette gjorde at egypterne fikk panikk, hoppet ut av stridsvognene og løp 
barbente gjennom ørkenen mot Egypt. I løpet av tre dager var hundrevis av egyptiske 
stridsvogner smadret og samtlige grensestillinger overrent. Nå var slaget om Sinai egentlig 
over. I dagene som fulgte kom det bare til ytterligere en storkonfrontasjon, nemlig i Mitla-
passet, i fjellene øst for Suez-kanalen. Her var et større antall egyptiske stridsvogner stengt 
inne, og det kom til et enormt slag som var en katastrofe for egypterne. Nå var restene av 
Nassers Sovjet-bygde stridsvognvåpen tilintetgjort. Den 9. juni kunne israelske soldater plante 
flagget med Davidsstjernen ved østbredden av Suezkanalen. Kampene i øst gikk like raskt, 
allerede 7. juni var kampene avgjort med seier for de israelske styrkene. 
Nå var det bare et mål igjen: å ta Golanhøydene. Slaget om Golanhøydene ble vilt og blodig, 
men israelerne lot seg ikke stanse. Oppe på Golan-platået delte styrkene seg, en kolonne 
konsentrerte seg om høydene, menns en annen dro mot Damaskus. Da signalet om ild opphør 
kom den 10. juni, var de israelske styrkene bare noen få kilometer fra den syriske hovedstad. 
Etter seks dagers krig hadde en nasjon med 20 500 kvadratkilometer fått kontrollen over hele 
68 500 kvadratkilometer. De okkuperte områdene var Vestbredden, inkludert Jerusalem, 
Gazastripen og Golanhøydene. Krigen utløste også nye flyktningstrømmer ut fra Israel. Israel 
hadde ødelagt eller erobret 430 fly og 800 stridsvogner og påført Egypt, Jordan og Syria tap 
på cirka 15 000 mann. Israel hadde mistet cirka 40 fly og 803 soldater falt. Krigen ente med 
full Israelsk seier og den viktigste var at de hadde fått et forent Jerusalem og fri tilgang til 
jødenes helligdom klagemuren. Egypt fikk hjelp av Sovjetunionen til å gjenoppbygge sitt 
forsvar, mens Israel vendte seg til USA og fikk modernisere sine væpnede styrker. Israel gikk 
ut av Seksdagerskrigen som den største militærmakten og USA såg på de som verdige 
støttespillerer i området som forsikring mot Sovjetunionen (Den Kalde Krigen pågår).


YOM KIPPUR KRIGEN

Etter seksdagerskrigen var Araberstatene temmelig ødelagt militært og økonomisk, men med 
sovjetisk hjelp kunne de gjenoppbygge sine væpnede styrker. Den 6. oktober 1973, på den 
viktigste helligdagen i Israel, Yom Kippur (derfor navnet Yom Kippur krigen) eller 
oktoberkrigen som vi kjenner den som, angrep Egypt og Syria samtidig. Angrepet kom 
overraskende på Israel, som først måtte vike og lot de egyptiske soldatene krysse 
Suezkanalen. Men da israelerne fikk samlet seg, kunne de jage egypterne tilbake igjen. De 
fortsatte over Suezkanalen og okkuperte en stor del av Egypt. 
Nå som Egypt var slått tilbake, kunne israelerne konsentrere seg om Syrias sterke hær. Den 
17. oktober forbød de oljeproduserende arabiske land all eksport av olje til USA og alle andre 
land som støttet Israel. Dette førte til økte oljepriser og rasjonering i mange land. Blant annet i 
Norge merket man dette med øde motorveier og rasjonering. Dette var første gang oljen ble 
brukt som politisk våpen, men ikke den siste. ( Under den siste krigen i den persiske Golf ble 
oljen brukt som et pressmiddel fra Iraks side.) Det ble oppnådd våpenhvile etter initiativ fra 
FN den  25 oktober. Januar 1974 ble partene enige om tilbaketrekning fra kanalsonen, for at 
FN styrker kunne bli satt inn (UNEF II), det ble også satt ut en FN styrke på Golan høydene 
(UNDOF). Først 31. mai ble kampene mellom Israel og Syria avsluttet, da det ble undertegnet 
en "atskillelsesavtale" vedrørende troppene.
CAMP-DAVID AVTALEN

I årene etterpå presset USA både Israel og Egypt for å få de to statene til å komme hverandre i 
møte og dermed skape muligheter for varig fred. Høsten 1977 tok i midlertidig den egyptiske 
president Sadat et initiativ til å forhandle med Israel. Sadat fikk straks en innbydelse fra 
Begin, den israelske statsministeren, og 19. november dro så Sadat til Israel og i talen til 
nasjonalforsamlingen tilbyr han en fredsavtale i bytte for full israelsk tilbaketrekning fra 
Sinai. Til tross for hjertelige forsoningsscener mellom Sadat og de israelske ledere viste det 
seg snart at Israel ikke var villig til å gi etter på avgjørende punkter som tilbaketrekking fra de 
okkuperte områder og opprettelse av en palestinsk stat. Dette førte til forverring av forholdet 
mellom Israel og De forente staters ledere. Sadat og Israels statsminister Menachem Begin 
møter USAs president Jimmy Carter på Camp David i USA fra 5.- til 17. september 1978. 
Den 17. september undertegner Egypt og Israel en fredsavtale etter lange forhandlinger. 
Fredsavtalen skisserte et rammeverk for fred i Midtøsten som inkluderte begrenset selvstyre 
for palestinerne. En bilateral egyptisk-israelsk fredsavtale ble signert av Sadat Begin seks 
måneder senere i mars 1979.


DEN PALESTINSKE FRIGJØRINGSORGANISASJON (PLO)

Den palestinske frigjøringsorganisasjon ble stiftet i Kairo 1964. PLO består av flere ulike 
organisasjoner, hvor Al-Fatah, ledet av Yasir Arafat, er den største. Øverste organ er Det 
palestinske nasjonalrådet, en nasjonalforsamling i eksil. De har en komité som fungerer som 
regjering med egen grunnlov. Komiteen har åtte departementer underlagt seg, blant annet for 
militære spørsmål, for kultur og utdanning, for sosiale forhold, deriblant Palestinas Røde 
Halvmåne (søster organisasjonen til Røde Kors). Det palestinske nasjonalfondet styrer 
midlene som kommer inn til organisasjonen fra arabiske staters bevilgninger, og fra skatten 
som palestinere i eksil betaler til PLO. 
PLOs hovedmål er å opprette en demokratisk, palestinsk stat. Midlene organisasjonen har 
brukt for å nå målet har ikke alltid vært fredelige og diplomatiske, de har ofte brukt væpnede 
aksjoner for å oppnå saker. De har utført blodige terror handlinger mot israelske flyplasser, 
fly, busser, ambassader og en rekke andre israelske mål.



MOAH BARZEL (LIBANONKRIGEN)

I mars 1978 invaderte Israel en stor del av Libanon for å ødelegge de palestinske basene der. 
Når de så trakk seg ut igjen med hjelp av FN trodde de at det meste av de palestinske 
motstandsgruppene var jaget ut av Sør-Libanon. Men det var fortsatt palestinske grupper igjen 
som utførte aksjoner mot det nordlige Israel. 
I 1982 gikk derfor Israel til en ny invasjon av Libanon, operasjon Moh Barzel, som skulle 
fjerne alle palestinske baser i Sør-Libanon. Imidlertid rykket israelske styrker mye lenger 
nord enn kunngjort, og omringet hovedstaden Beirut. Det muslimske Vest-Beirut ble beleiret 
og bombet for å drive PLO ut, og i august 1982 ble PLOs hovedkvarter og flere tusen 
palestinske soldater evakuert fra Libanon. Krigen i Libanon var kostbar for Israel, både 
materielt og i form av menneskeliv, og for første gang under en krig stod ikke den israelske, 
jødiske befolkningen samlet bak en krigsinnsatts. Mange israelere mente at Libanon-krigen og 
særlig dens omfang var unødvendig. Derfor ble det opprettet grupper som protesterte mot 
invasjonen og okkupasjonen. I 1985 trakk Israel seg offisielt ut av Libanon, men ble fortsatt 
stående i en "sikkerhetssone" sør i landet. 


INTIFADA 

I desember i 1987 bryter den palestinske intifadaen (opprøret) ut i de okkuperte områdene. 
Intifadaen var et folkelig opprør mot den israelske okkupasjonsmakten, der palestinerne 
krevde eget selvstyre og en egen palestinsk stat.


UNIFIL

FNs midlertidige fredsbevarende styrke i Libanon heter UNIFIL, etablert i 1978 etter at den 
libanesiske regjering hadde innklaget den israelske invasjonen, 15. mars. Etter forslag fra 
USA vedtok Sikkerhetsrådet 19. mars sin resolusjon som krevde at Israel skulle trekke seg 
helt ut av Libanon, og at en FN styrke skulle opprettes for å: 
1. Bekrefte tilbaketrekningen av de israelske styrker i Sør-Libanon. 
2. Gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet i området. 
3. Bistå den libanesiske regjering i å gjenvinne en effektiv kontroll over området. 
Den opprinnelige styrkeoppsetningen var satt til 4000 mann, og denne ble nådd i mai 1978, på 
grunn av flere konflikter ble den utvidet de den til 6000 mann. De første norske styrkene kom 
30 mars, da deltok vi med en infanteribataljon (NORBATT), et verkstedkompani 
(NORMAINTCOY), et sanitetskompani (NORMEDCOY) og en helikopterving (NORDAIR). 
I 1986 nådde Norge å bli det land som bidrog med flest mannskap.


FREDSPROSESSEN I 1990-ÅRENE

To forhold skapte grunnlag for nye fredsinitiativ i begynnelsen av 1990-årene: Slutten på den 
kalde krigen og golfkrigen i 1991.
30. oktober 1991 åpnet den første internasjonale fredskonferanse om Midtøsten i Madrid, med 
deltagelse fra Israel, de arabiske nabostatene samt palestinske representanter. Det skulle bli 
lengre møter mellom Israel og henholdsvis Jordan, Libanon og Syria. Israel aksepterte ikke å 
forhandle med PLO, men de hadde "uavhengige"  representanter i den jordanske 
delegasjonen. 
Det var stor politisk uro innad i PLO, men organisasjonens svekkende posisjon førte til 
oppslutning til fredsforhandlingene, selv om PLO var utstengt. USA som er en stormakt kom 
til å bli en pådriver for prosessen, hadde støtte fra de fleste av arabiske statene.
Israels sterke økonomiske avhengighet av USA gav også president Bush et politisk overtak(i 
perioden 1948-92 mottok Israel i alt 77mrd.US dollar i bistand fra USA). President Bush med 
støtte fra Sovjetunionens president Gorbatsjov, lyktes i å bringe partene til 
forhandlingsbordet, men serien av møter mellom Israel og palestinerne innen rammen av 
Madrid prosessen førte ikke langt.

I stedet startet Israel og PLO parallelle samtaler. Fra januar 1993 ble det holdt flere 
hemmelige møter i Norge, på norsk initiativ og med støtte fra den norske regjeringen.
Det var egentlig Sverige som hadde vært involvert i fredsforhandlinger mellom Israel og 
PLO, men den svenske regjeringen måte gå av og Norge tok der etter over.
Etter alle hemmelige møtene i Oslo resulterte i: "Oslo kanalen"  prinsipperklæringen ble 
undertegnet 13 September 1993 i Washington. Denne erklæringen var ikke selv en 
fredsavtale, men et første skritt mot den fredsavtalen som det skulle forhandles om, og den 
inneholdt bl.a. prinsipper om delvis palestinsk selvstyre, som fra PLO side ble ansett som et 
første skritt på veien mot en egen palestinsk stat.
Forhandlingene mellom Israel og Jordan  førte til at de to landa undertegnet en fredsavtale 26. 
Oktober 1994. Libanon og Syria sine forhandlinger ble derimot avbrutt etter at en 
fundamentalist i 1994 drepte 29 muslimer i Ibrahim-moskeen i Hebron. Forhandlingene med 
Syria ble gjenopptatt, og det ble i 1995-96 oppnådd prinsipiell enighet om en Israelsk 
tilbaketrekking fra de okkuperte Golanhøydene.
 Forholdene mellom Israel og Libanon ble sterkt svekket som følge av en massiv israelsk 
militær aksjon i april 1996, da motstandsgruppa Hizbollah var målet, men mange sivile ble 
rammet. 
Det ble ansett som tilbakeslag for fredsprosessen at Likud overtok makten i Israel etter valget 
i april 1996. Den nye statsministeren het Benjamin Netanyahu, han anla en langt mer 
kompromissløs politikk en hans forgjenger Yitzhak Rabin, som ble skutt i november 1995 av 
en jødisk motstander av fredsprosessen. I 1994 fekk Rabin, utenriksminister Shimon Peres og 
PLO formann Yasir Arafat Nobels fredspris for innsatsen i fredsprosessen.

Nye forhandlinger mellom Israel og palestinske representanter førte til at de to parter 28. 
September 1995 inngikk en endelig avtale (Oslo 2) om begrenset palestinsk selvstyre frem til 
mai 1999. Allerede i 1993 ble det fastslått at Gaza og Jeriko-området på Vestbredden skulle 
overdras palestinsk kontroll etter israelsk tilbaketrekking, og at det skulle avholdes valg til et 
palestinsk selvstyreråd. Avtalen som ble undertegnet i 1995, gikk imidlertid ikke like langt 
med hensyn til palestinsk selvstyre som den palestinske part i Oslo-forhandlingene hadde 
håpet på.


Samtidig som israelske styrker trakk seg ut av Gaza og deler av Vestbredden i 1995-96 ble 
deler av den sivile administrasjonen i de okkuperte områdene overtatt av de palestinske 
myndighetene, Palestinian National  Authority (PNA), som ble ledet av PLO formann Yasir 
Arafat.
I april 1996 ble et nytt folkevalgt organ innsatt med 88 representanter. Valget ble vunnet av 
al-Fatah, den største av gruppene i PLO, som fikk 50 mandater, støttet av 15 Fatah 
sympatiserende uavhengige representanter. 
To av PLOs viktigste og mer radikale medlemsorganisasjoner, Folkefronten for Palestinas 
frigjøring (PFLP) og Den demokratiske fronten for Palestinas Frigjøring (DFLP), boikottet 
dette valget. Valget på leder ble vunnet av Yasir Arafat med 87,1% av stemmene. Den 
fremste motkandidaten, Samiha Khalil fikk 9,6% av stemmene. Etter valget dannet PLO og 
Arafat en palestinsk selvstyreregjering med hovedkvarter i Gaza.
Deler av den palestinske befolkningen ,både i Palestina og dei som var i eksil  ble 
fredsprosessen sett på som kapitulasjon, svik, der Israel i praksis har fått gjennomslag
For alle hovedpunkter, mens palestinerne er avspist med  begrensede områder.
Selv den selvstendighetserklæringen som det palestinske eksilparlamentet vedtok i 1988, ble 
så annullert, og kravet om en palestinsk  stat ble ikke oppfylt, selv om selvstyreområdene 
anses som det første skritt i retning av en statsdannelse.
Den radikale, islamistiske gruppen Hamas var en sterk motstander av "Oslo-avtalen" og PLOs 
politikk fra midten av 1990-åra. Hamas vokste sterkt og står bak en rekke terrorangrep som 
bl.a. har hatt som formål og sabotere fredsprosessen. På same måte som ekstreme jødiske 
enkeltpersoner og grupper har stått bakterroraksjoner for å reversere fredsprosessen.

I 1996 var det om lag 125000 jødiske bosettere på okkupert territorium, og under Netanyahu 
fortsatte bare bosettingen, deriblant i Øst-Jerusalem. I 1997 ble det hevdet at arbeidet som var 
gjort med "Oslo avtalen" hadde stanset opp. Årsaken til dette var politikken som den nye 
statsministeren førte, og økt motstand mot "Oslo-avtalene"  i den palestinske befolkningen. 

Jerusalem som er en viktig by både for Israel og palestinerne, noe som resulterte i at begge 
parter gjorde krav på byen som sin hovedstad; for begge parter har byen svært stor symbolsk, 
historisk og  religiøs betydning.  Juni 1998 vedtok den israelske regjering å etablere et Stor-
Jerusalem ved å utvide grensene vestover, for å sikre jødisk flertall innenfor by grensene.
Dette ble fordømt både av palestinerne, USA og EU.
Israelernes bosetting i de okkuperte områdene førte til nye sammenstøt  mellom israelske 
soldater og palestinerne, terror mot sivile mål i Israel ble ofte besvart med rakett angrep fra 
israelske hold.
Norges lederrolle i fredsprosessen ble etter hvert overtatt av USA, med Egypt som viktig 
medspiller. I september 1999 ble "Sjarm eld Sheik-avtalen"  undertegnet. Med en utvidet 
tidsplan for den videre gjennomføringen av prosessen. I den egyptiske byen la mann 
grunnlaget for kommende drøftinger om en "endelig plan" mellom Israel og et fremtidig 
Palestina.
De reelle drøftingene ble gjenopptatt i mars 2000, og nye, større landområder på Vestbredden 
ble helt eller delvis overdratt palestinsk kontroll.
USAs president Bill Clinton hadde engasjert seg personlig i forhandlingene mellom partene 
og inviterte de til  hans fritidsbolig "Camp David" i Maryland som åsted for lukkede og 
intense forhandlinger. Men president Clinton klarte ikke å få frem en avtale. Juni same år ble 
nye samtaler ført på "Camp David" hvor partene kom nærmere en løsning enn de noen gang, 
men spørsmålet om Jerusalem klarte mann ikke å bli enige om. Forhandlingene på "Camp 
David" ble mislykka og et  betydelig tilbakeslag for fredsprosessen. Motstanden vokste både i 
Israel og Palestina, og synkende tro regionalt og internasjonalt.

Ehud Barak som ble statsminister i  Israel i 1999,  ble kritisert av opposisjonen for å ha gått 
for langt i forhandlingene og hans regjering ble svekket. Den konservative Ariel Sharon ble 
valgt til  ny leder for Likud-partiet, og dermed israelsk opposisjonsleder, var et annet 
potensiell tilbakeslag for fredsprosessen. Sharon var en konsekvent motstander av hva den 
israelske høyrefløyen ser på som ettergivenhet overfor palestinerne, og var-betegnende nok 
den som utløste den nye intifadaen høsten 2000. Sharon oppnådde ved det å skade 
fredsprosessen; i desember førte den dramatiske utviklingen også til at Barak kunngjorde at 
han ville trekke seg, med nyvalg som konsekvens.
28. september 2000 besøkte Ariel Sharon Haram al-Sharif, den for jødene hellige 
tempelhøyden i hjertet av Jerusalem, hvor bl.a. muslimenes hellige Al Aqsamoske står. Han 
hadde med seg stort politioppbud, som opprørte mange palestinere og fremprovoserte 
sammenstøt, som utviklet seg. Palestinske sikkerhetsstyrker gikk til angrep på israelske 
soldater i de okkuperte områdene, som besvarte ilden. Fra oktober og ut året ble det en rekke 
voldelige sammenstøt, som krevde nesten 300 liv, de fleste palestinere, flere tusen såret og 
mange alvorlig. De fleste ofre kom etter sammenstøt i de palestinske områdene og som følge 
av israelsk maktbruk. Utenom angrep på israelske soldater med stein og håndvåpen i de 
okkuperte områdene, utførte palestinske grupper også terroraksjoner mot sivil og militære mår 
i Israel. Fordi voldsutøvelsen høsten 2000 oppstod pga Sharons besøk til al-Sharif og Al 
Aqsamoskeen, ble opprøret kalt Al Aqsa-intifadaen. Ved årsskiftet 2000/01 var fremtiden for 
fredsprosessen fortsatt meget uviss.
Ariel Sharon høyreleder og tidligere general vant valget 6. februar 2001 og ble ny 
statsminister. Palestinerne betrakta den nye statsministeren som en uforsonlig fiende, og 
internasjonale observatører mente at dette  utfallet reduserte muligheten for fredsløsning. 
Siden Sharon besøkte den hellig Tempelhøyden økte de blodige sammenstøtene mellom 
palestinerne og israelske soldater. Valget førte til nye terroraksjoner fra palestinsk side, som 
Israel svarte med å bruke militærmakt og sperre ute palestinerne fra å komme til sine 
arbeidsplasser som førte til en enda mer sosiale og økonomiske problemer. Resten av 2001 
var interessen laber for å videre utvikle fredsprosessen, en av grunnene var at palestinerne 
utførte selvmordsaksjoner mot israelske offentlige plasser som medførte en volds-spiral. 
Drapet på  den israelske turistministeren Rehavam Zeevi, som ble utført av den palestinske 
gruppen (PFLP), der PFLP hevdet at drapet var en hevn på det israelske rakettangrepet mot 
organisasjonens hovedkvarter i Ramallah. Drapet på Israels turistminister utløste en ny bølge 
av vold som truet den skjøre fredsprosessen.
Etter en periode med stadige palestinske terror- og selvmordsangrep, og omfattende israelske 
gjengjeldelsaksjoner brøt Israel all forbindelse med palestinernes leder Arafat 13. desember. 
Parallelt med det "diplomatiske" bruddet gikk israelske styrker til angrep på flere palestinske 
byer og ødela politihovedkvarteret i Gaza og de palestinske myndigheters radio og tv stasjon. 
Arafat fikk etter dette ikke lov til å forlate Ramallah. Israels begrunnelse for dette var at 
Arafat ikke hindret terroristene nok i å utføre terror handlinger i Israel. Det at Israel rettet 
handlingene for  kampen mot  terrorisme for å få støtte hos USA, som dreiv en aktiv 
verdensomspendekamp mot terrorisme etter terroraksjonen mot World Trade Center i New 
York
Fram til april 2002 har israelske styrker drevet en omfattende offensive mot palestinske mål, 
som har ført til at Arafat sitt hovedkvarter er blitt bombet. Telefon, strøm og vannforsyning er 
brutt. Flyktningleiren  Jenin er så godt som jevnet med jorden, og flere hundre menneske liv 
har gått tapt. Internasjonale hjelpeorganisasjoner er blitt nektet adgang noe som er blitt 
kritisert sterkt av det internasjonale samfunn. FN har opprettet en granskningskomisjon som 
skal se på omstendighetene rundt beleiringen av Jenin.
Etter at dette prosjektet ble avsluttet er situasjonen fremdeles spent i regionen. Det jobbes 
fremdeles hardt for å komme frem til en fredsavtale mellom partene, men avstanden er 
fremdeles veldig stor.


KART OG GRAFER

Grafen nedenfor viser hvor mange palestinke flyktninger som rømte bort fra den Israelske 
staten, ved å se på denne grafen forstår vi hvorfor fremtiden til flyktningene er et 
hovedproblem. I dag finnes det anslagsvis 2 millioner palestinske flyktninger i Israels 
nærmeste naboland, et tall som stiger til 3,4millioner hvis man tar med Gaza og Vestbredden.
ant personer

















400.000

















300.000

















200.000

















100.000




































før








1948

1948

1949

1967

 

BNP oversikt for Israel





kr pr innb.


120453
122645



































110000














År


1995
1998












 
Kart: Israel. Kartene viser utviklingen av området som utgjør det moderne Israel. - Til 
venstre: Palestina-mandatet fra 1948 (grønt) og de områdene Israel sikret seg etter krigen.  - I 
midten: Israel fra 1949.  - Til høyre: Situasjonen etter Yom Kippur krigen 1973. De rosa 
områdene er okkupert av Israel.


KONKLUSJON

I starten av oppgaven følte vi det at vi ikke kom noen vei på grunn av vi ble nedlest av 
informasjon. Dette førte til at mye tid gikk bort i å lese og sortere innformasjon. Den 
informasjonen vi fant var mye detaljpreget. For at ikke oppgaven skulle bi for omfatende har 
vi kuttet ned på detaljer og hendinger mellom dei viktigste hendelsene. Dette har ført til at vi 
ikke har tatt med alle grunner for hvorfor dei forskjellige konfliktene startet. Vi hadde 
problemer med å finne viktig informasjon om nåtidens hendelser, fordi dette var mest korte 
avisartikler. Ellers så har samarbeidet mellom oss godt bra og føler at vi har klart målet å lage 
en oppgave som skal gi en bedre forståelse av hva som har skjedd i Israel og hvorfor alle 
konfliktene har skjedd. 

Vi valgte å skrive om Midtøsten-konflikten fordi dette er en mye omdiskutert tema som aller 
har en formenig om og jeg føler at vi ikke får vite alt som er skjedd, fordi denne konflikten er 
mye preget av propaganda fra begge sider. Men jeg føler at vi har blitt litt utsatt for feil 
informasjon i skjønnlitterære bøker. Vi håper at vi har fått til en riktig fremstilling av 
konflikten.

Det er mange som ønsker fred mellom palestinerne og jødene, men der også mange som ikke 
ønsker fred og som stikker kjepper i hjulene for fred. Den løsningen jeg ser er at en på en 
måte kunne laget en felles stat mellom palestinerne og jødene. Men enn må nok vent i flere 
generasjoner før det kan bli aktuelt fordi nå er hatet mellom di for stort. Vi ser barn som 
kaster stein og dei må lære seg at det finnes andre måter å løs problemene på.


KILDEKRITIKK

I vår oppgave om Midtøsten har vi funnet mye informasjon, men mye av den informasjonen 
har vert preget av at utgiveren har tatt standpunkt om hvem han vil støtte. Utgiverne har brukt 
mye bilder som kan se på fra to sider som f. eks viser palestinerer som kaster stein på 
israelske stridsvogner. Og opptøyene blir mye skildret som kampen mellom David og Goliat. 
I oppgaven om Midtøsten har vi valgt å bruke informasjon fra leksikon og andre historiske 
veiledende bøker som egentlig er en annenhånds beretning, men som skal være objektiv. I 
avisartikler har vi for eksempel funnet samme hendelser, men den er skildret fra to sider. Vi 
har valgt å ikke bruke aviser som et direkte kilde, men som en veileder på hva som har vert 
viktig og uviktig. Vi har også kontrollert at flere kilder gjengir det samme om hendelsen.

Vi skal se nærmere på og kritisere boken "Den norske kanal". Dette er en bok som forteller 
om hvordan Oslo-avtalen kom i havn, og forteller også mye om Mona Juul og Terje Rød-
Larsen sitt viktige arbeid. Forfatteren: "Jane Cobin" skildrer boken fra et objektivt syn og tar 
rot i primære kilder. Dette er derfor en skriftlig sekundær kilde. Forfatteren har jobbet nært 
partene og skildrer ut fra hvordan prosessen utspilte seg. Hun er upartisk i boka og tar for seg 
begge parter på en måte som gjør hun nøytral. Boka ble gitt ut for å gi informasjon om Norge 
sin rolle i prosessen, og for den enorme innsats alle parter i prosessen gjorde i "Oslo avtalen".




FN






De forente nasjoner - bedre kjent som FN - er den eneste verdensomfattende organisasjon i 
vår tid som med regjeringene i de ulike medlemslandene arbeider for å opprettholde 
internasjonal fred og sikkerhet. FN er også den eneste organisasjonen som på dette grunnlaget 
arbeider for å fremme menneskerettigheter og sosial rettferdighet, og som arbeider for 
økonomisk utvikling og vern om verdens miljø.

Siden opprettelsen, rett etter andre verdenskrig i 1945, er organisasjonen pålagt mange nye 
oppgaver. Den gang var hovedmotivet å hindre en ny og ødeleggende krig mellom nasjonene 
i verden, men drømmen om å skape en bedre verden sto også skrevet i FN-pakten. Innsatsen i 
verdensorganisasjonen i dag, på alle områder i internasjonal politikk, foregår derfor etter et 
klart mandat i pakten. 

FN har også forandret seg på en annen viktig måte i årene etter 1945. Ved opprettelsen var det 
51 medlemsstater i FN, men ytterligere 134 land har kommet til etter det. I dag har FN 185 
medlemsland. Det har gjort FN til en virkelig universell organisasjon, som kan tale med en 
hel verdens stemme.


FN'S GRUNNPRINSIPPER

Alle medlemsstater er suverene og likestilte. 
Alle medlemsstater skal ærlig og oppriktig oppfylle de forpliktelser som de har påtatt seg ved 
å underskrive FN-pakten 
Alle medlemsstater skal avgjøre sine internasjonale tvister med fredelige midler og avstå fra å 
true eller bruke vold mot andre nasjoner. 
Alle medlemsstater skal støtte opp om FN ved enhver aksjon organisasjonen setter i verk. 
DETTE VIL FN

FNs målsetting beskrives i pakten på følgende måte: 
1. Å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet gjennom effektive felles tiltak, og ved 
mekling eller andre fredelige midler løse opp i stridigheter som kan føre til brudd på freden. 
2. Å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjonene på grunnlag av respekt for folks like 
rettigheter og selvbestemmelse. 
3. Å få i stand samarbeid for å løse internasjonale økonomiske, sosiale, kulturelle og 
humanitære problemer, og å styrke respekten for menneskerettigheter for alle uten forskjell. 
4. Å være et sentrum for samordning i nasjonenes arbeid for å nå disse mål. 


FN OG FRED

Gjennom hele sin 50-årige eksistens har FNs sentrale mål vært å bevare verdensfreden. FN 
har bidratt til å løse tvister mellom nasjoner, minske spenninger, forebygge konflikter og 
stoppe kamper. FN har gjennomført kompliserte operasjoner som har innebåret fredsskapende 
tiltak, fredsbevarende innsats og humanitær bistand. På denne måten har FN spilt en 
hovedrolle i løsningen av noen av de mest langvarige konfliktene i disse årene. 
FN har flere midler til rådighet for å skape fred: En resolusjon fra Sikkerhetsrådet som 
beordrer våpenhvile og staker ut kursen til en løsning på konflikten, Generalsekretæren som 
upartisk instans, et kompromiss utarbeidet av en mekler, hemmelig diplomati via uformelle 
kanaler, innsamling av fakta om en konflikt, observasjonsgrupper eller fredsbevarende styrker 
av tropper fra medlemsland under FNs befaling. Behovet for fredsbevarende innsats fra FN 
har vokst dramatisk. I 1988-1994 ble det startet 21 nye operasjoner, sammenlignet med 13 i 
de foregående 40 årene







 

NOEN OPPNÅDDE MÅL

I de femti årene FN har eksistert, har organisasjonen oppnådd en lang rekke praktiske 
resultater som fortjener å bli husket: 
?	Frigjøring av tidligere kolonier 
?	Fredsbevarende operasjoner, mekling og overvåking. I 1988 fikk FNs fredsbevarende 
operasjoner Nobels Fredspris som anerkjennelse for sin innsats i verdens 
kriseområder.
?	Internasjonale avtaler (konvensjoner) bl.a. om menneskerettigheter, folkemord, 
slaveri, tvangsarbeid, flyktninger, rasediskriminering, diskriminering av kvinner og 
gisseltaking 
?	Utvikling i u-land (UNDP), vaksinering av 400 millioner mennesker, samt utrydding 
av kopper (UNICEF og WHO), hjelp til millioner av flyktninger (UNHCR). FNs 
høykommissær for flyktninger har fått Nobels Fredspris to ganger (1954 og -81). 
?	Barnefondet (UNICEF) fikk fredsprisen i 1965 
?	Forbedret arbeidsvilkår for arbeidere over hele verden (ILO). ILO mottok Nobels 
Fredspris i 1969 
?	Varslingssystem ved hungerkatastrofer (FAO) 
?	Bevaring av kulturminnesmerker (UNESCO) 















GANT-SKJEMA

Ansvarlig
Emne
 
 
 
Uker
 
 
 
 
 
12
13
14
15
16
17
18
Alle

Planlegge

 
 
 
 
 
 
 
Alle

Oppstart

 
 
 
 
 
 
 
Alle
Velg oppgave
 
 
 
 
 
 
 
Alle
Sette opp utkast til plan

 

 
 
 
 
 
 
Alle/inviduelt
Kildemateriale

 

 
 
 
 
 
 
Alle

Enighet om arbeidsfordeling

 
 
 
 
 
 
 
Alle

Enighet om mandat

 
 
 
 
 
 
 
 
PÅSKEFERIE

 

 
 
 
 
 
 
Alle
Bakgrunn

 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Frigjøring og demokrati
 

 

 
 
 
 
 
Alne/Espevold
Midtøsten
 

 

 
 
 
 
 
Lokna
Asia
 

 

 
 
 
 
 
Solli
Afrika
 

 

 
 
 
 
 
Enerstvedt
Latin Amerika
 

 

 
 
 
 
 
Alle
Ferdigstille rapport
 
 
 
 
 

Espevold
Lage konklusjon
 
 
 
 
 

Alle
Lage forord
 
 
 
 
 

Alle
Lage sammendrag
 
 
 
 
 

Enerstvedt
Lage innledning
 
 
 
 
 

Alle

Skrive egenrapport

 
 
 
 
 
 
 
Alle/inviduelt
Litteraturliste
 
 
 
 

Alle
Ferdigstille indekser
 
 
 
 
 

Alle/inviduelt
Avslutning av prosjekt
 
 
 
 
 

 

 
Alle/inviduelt
Sammenstilling av rapport
 
 
 
 
 

Alle
Innholdsliste
 
 
 
 
 

Alle
Lage presentasjon
 
 
 
 
 
 

 

Alle
Levering
 
 
 
 
 
 

 

Alle
Presentasjon
 
 
 
 
 
 

 

ETTERORD

Målet med oppgaven var å få en bedre forståelse av hvordan frigjøringsprosessen foregikk i 
den tredje verden. 
Vi delte emne opp i fire hoveddeler, Afrika, Asia, Latin-Amerika og Midtøsten. Vi skulle 
først ta for oss litt generelt om området før vi valgte oss et fokusområde som vi skulle gå mer 
detaljert inn på. Når vi skulle skrive om det generelle, var det felles for alle emnene at vi fant 
lite med informasjon, mens derimot innen fokusområdene var det mye informasjon. Noe som 
førte til at vi måtte bruke mye tid på lese for å finne ut hva som var viktig og uviktig.

Innen emnet om Afrika var det vanskelig å finne stoff fra hele tidsperioden fra 1945 og 
oppover. Pga manglende informasjon har enn ikke fått frem alt.

Emnet om Asia var det manglende generell informasjon om avkoloniseringen, men veldig 
mye konkret om de enkelte landene. Derfor var en nødt til å lese gjennom et utall sider for så 
og koke det hele ned til en generell bit. Et annet problem var å finne stoff som omhandlet 
generell om bruken av demokrati i Asia. Da var det langt enklere å se på Asia i et økonomisk 
perspektiv siden det var mer informasjon om dette. 

I emnet om Latin- Amerika var det lite generell informasjon, men innen fokusområdet var det 
overflod av informasjon. Mye tid gikk bort i å sortere informasjon og begrepnese det til en 
passende mengde i denne oppgaven.

Innen emnet om Midtøsten var det manglende informasjon om det generelle som hadde 
skjedd, en årsak kan være at Midtøsten er ikke noen verdensdel, men er et begrep som er 
oppstått. Når enn skulle skrive om fokusområdet var det mye informasjon. Informasjonen vi 
fant var ofte svært detaljert og førte til mye lesing. Enn har begrenset til å skrive om dei 
viktigste hendelsene og kuttet mye ned på ting som har ført til at noe bakgrunnsinformasjon 
ikke er kommet frem. Ellers så var det vanskelig å få oversikten over nyere tids hendelser 
fordi den består mye av småkonflikter. Vi kom heller ikke til noen endelig konklusjon fordi 
det fortsatt er stor strid mellom partene.

Vi føler at vi har lært hvordan avkoloniseringen forgikk i dei forskjellige verdensdelene, vi 
føler også at vi har lært å jobbe i team og disponere tid. 
Vi synes også at valg av tidspunktet for oppgaven var dårlig, fordi flere andre klasser hadde 
også prosjekt og det førte til datakø. En annen grunn er at dette kom i tillegg til 
eksamensforberedelsene, og på slutten av prosjektet kom det prøver i fagene som  vi jobber 
med. Noe som kanskje burde blitt forandret til neste år...































INDIVIDLOGG



LOGG FOR ROGER ALNE

UKE 12:
Emne til de forskjellige gruppene ble fordelt, etterpå fordelte vi emne til hver enkelt i gruppa. 
Gruppa skrev utkast til Gant-skjema, og vi diskuterte litt fremgangsmåte.
Etter hvert begynte vi å finne material til emne.

UKE 13:
Påskeferie.

UKE14:
Såg etter mer stoff, og leste gjennom dette. Leste boken "Den norske kanalen"

UKE15:
Bruker mer tid på å gå gjennom stoff, og begynner å sette litt sammen av det jeg kan bruke.

UKE16:
Jobber med fokus område og skriver det hele sammen slik som det skal være i prosjektet. 
Bruker en del tid med Øystein for å samkjøre oppgaven siden vi jobber sammen om emne.
Konsulterer med resten av gruppa om videre fremdrift.

UKE17:
Jobber med Øystein for å sette sammen vårt emne.
Gruppa jobber sammen med å lage forside, forord og etterord.

UKE18:
Gruppa er samlet for å sette hele prosjektet sammen.
             

LOGG FOR ØYSTEIN AMDAL ESPEVOLD

UKE 12:
Gruppen var blitt satt opp, gruppen bestod av Roger Alne, Kristian Enerstvedt, Odd Arild 
Lokna, Silje Solli og meg (Øystein Amdal Espevold), der Roger Alne og jeg skulle 
samarbeide på grunn av at vi hadde fritak i hver våres fag. Denne uken ble vi enige om at vi 
skulle begynne å skrive om fokus områdene som vi valgte selv ut av hovedområdet vi hadde 
fått tildelt, der Roger og jeg valgte Midtøsten-konflikten. Satte opp Gant-skjema i felleskap 
og diskuterte grovt oppsettet. Brukte litt tid på å finne informasjon.

Uke 13:
Påskeferie, bruke litt tid på å lese igjennom boken "Alt for Israel" av Odd Karsten Tveit.

Uke 14:
Roger og jeg brukte mye tid på biblioteket for å finne informasjon til fokusområdet og til det 
generelle biten. Vi fant mye informasjon, men vi brukte mye tid på å sortere bort urelevant 
informasjon. Roger leste "Den Norske Kanal" mens  jeg forsatte med min bok. Ble enig med 
Roger at jeg skulle skrive om Midtøsten konflikten fra 1945 og frem til 1990 og han skulle 
skrive om det norske arbeidet i fredsmeklingen fra 1990 og frem til i dag.

Uke 15:
Fikk mer oversikt over hva som hadde skjedd ved å lese i leksikon og andre historie bøker, 
begynte å skrive om opprettelsen av Israel og hvorfor det var konflikter mellom palestinerne 
og jødene.

Uke 16:
Her ble resten av Fokus området skrevet og det ble brukt tid til å prøve å sette sammen noe 
generelt om Midtøsten. Noe som var særdeles vanskelig pga manglende informasjon, jeg 
skrev derfor kun om di viktigste hendingen og deres rolle i verdensamfunnet.

Uke 17:
Jobbet sammen med Roger for å sette sammen oppgaven våres og finne relevante bilder til 
teksten og kart som vi kunne bruke som en av flere rød tråder i oppgaven. Jeg skrev også et 
kort oversikt over FN pga deres initiativ i dei fleste verdensdeler. Vi laget også forsiden og 
farget områdene vi skrev om. Forord og etterord ble skrevet sammen med resten av gruppen.

Uke  18:
Her begynte arbeidet med å sette sammen oppgaven, der gruppen var samlet hjemme hos meg 
på tirsdagen for å lage en grovkonstruksjon. Pga at vi ikke hadde blitt enige om hvilke skrift 
typer vi skulle bruke og hvordan overskriftene og undertitlene skulle være ble jeg sittende å 
lage redigere dette. På slutten av uken ble det travelt med å skrive innholdsliste og lime inn 
det en hadde glemt.


LOGG FOR KRISTIAN ENERSTVEDT


Uke 12:
Prosjektet startet. Brukte tid på å diskutere hvordan vi skulle jobbe med prosjektet. Delte 
meninger om den saken. Kom til slutt frem til at vi først skulle skrive om våre fokusområder. 

Uke 13:
Påskeferie

Uke 14:
Begynte arbeidet med å samle sammen stoff. Det var vanskelig å finne relevant stoff slik at 
mye tid gikk med til siling. Var en god del på Folkebiblioteket.

Uke 15:
Ikke så mye gjort i begynnelsen av uken på grunn av fysikk prøve. Samlet og satt meg inn i 
stoffet. Begynte å utarbeide plan over hvordan emnet skulle settes opp.

Uke 16:
Brukte tiden til å skrive + å samle stoff

Uke 17:
Fortsatte skrivingen for å få oppgaven ferdig. Det ble en del skippertak  mot slutten.
Innholdet i emnet mitt ble nok litt preget av at jeg fant ut at jeg skulle søke fritak i Norsk og 
Samfunnsfag pga. kollisjon med de allmenne eksamenene.

Uke 18:
Satte sammen oppgaven ved klipping og liming på data. Prosjektet innlevert på torsdagen.


LOGG FOR ODD ARILD LOKNA

Uke 12:
Ble delt inn i grupper, og fikk tildelt emne. Gruppen jeg var med i fikk tildelt emnet 
«Frigjøring og demokrati i den tredje verden», som virket ganske interessant. Vi  begynte å 
arbeide med GANT-skjema den første uken som skulle være klart til fredagen. Vi ble enige 
om å dele emnet inn i områder, som vi så fordelte. Jeg valgte området Asia, fordi dette hørtes 
spennende ut. Gruppen ser ut til å fungere bra.

Uke 13:
Påskeferie. (Tenkte litt på prosjektet..)

Uke 14:
Denne uken begynte jeg å lete etter stoff om emnet. Men valget av fokusområdet viste seg å 
bli en verre oppgave. Jeg begynte å lete etter stoff om Asia. Var også på Haugesund 
Folkebibliotek for å lete etter stoff men fant ikke så mye.
		Kilder : - Aschehougs verdenshistorie, Bind 14 og 15.
 - Veier til vår tid , verdenshistorie etter 1850.

Uke 15:
Har funnet mer stoff om Asia, blant annet noen linker på Internett om Vietnam. Valgte 
Vietnam som fokusområde og begynte å lete etter stoff til dette. 
Imens jeg lette etter stoff om Vietnam, fant jeg ut at dette ikke var så interessant, samtidig 
som jeg kom over noen sider om Mahatma Gandhi. Syntes dette hørtes mer spennende ut, og 
byttet fokusområde til India. Videre fant jeg mer stoff om India og Gandhi. 
Kilder :  - Aschehougs verdenshistorie, Bind 14 og 15.
  - Verdenshistoriens hvem, hva, hvordan og hvorfor.
			  - Aftenposten, www.aftenposten.no

Uke 16:
Begynte å sette opp disposisjon til oppgaven og sortere materialet. Gruppen fant noen felles 
ledetråder som fokusområdene bør inneholde, etter en samtale med Eiulf Brynjelsen. Jeg 
prøvde å disponere oppgaven etter disse ledetrådene, og syntes jeg fikk et bra resultat. Under 
letingen etter stoff prøvde jeg også og se etter disse ledetrådene. Begynte så vidt å skrive. 
Gruppen viste litt dårlig samarbeid, og vi ble enige om å bli bedre på dette.
		Kilder : - Aschehoug og Gyldendals store leksikon.
 - The world guide 1999/2000, a view from the south.

Uke 17:
Skrivingen er godt igang. Jobbet en del hjemme, da jeg synes jeg jobber mest effektivt når jeg 
får være i fred og stillhet (i motsetning til biblioteket eller klasserommet...). Letingen etter 
stoff til oppgaven ble avsluttet, men jeg slo selvfølgelig opp i leksikon og oppslagsverk når 
det var nødvendig. Gruppen ser ut til å fungere bedre.
		Kilder : - Aschehoug og Gyldendals store leksikon.
			 - NORADs hjemmeside, www.norad.no

Uke 18:
Siste innspurt. Ble ferdig med oppgaven i tide, og fikk positiv tilbakemelding fra gruppen. Vi 
begynte med å sette de forskjellige delene sammen. Laget kildekritikk og jobbet sammen med 
gruppen. Gruppen fungerer ganske bra.
Ble ferdig med prosjektet til 03.05.02.







LOGG FOR SILJE SOLLI:

UKE 12:
Vi begynte med prosjektet. Hele gruppen satt og diskuterte hvordan vi skulle løse oppgaven 
på best mulig måte. Vi valgte da forskjellige fokus områder. Jeg valgte da Afrika fordi jeg 
syns at det som skjedde der er interessant. Det ble ikke gjort så mye den uken. En av grunnene 
til det var at i uke 13 var det påskeferie.

UKE 14:
Begynte å samle inn stoff til fokus området mitt. Brukte mye tid på biblioteker, både det på 
skolen og folkebiblioteket i sentrum. Problemet mitt her var at jeg fant nesten ikke stoff i det 
hele tatt innen den perioden vi har konsentrert oss om. Fant en bok som handlet om 
avkolonisering og tiden etterpå. Brukte mye tid på å lese denne boken.

UKE 15.
Begynte så smått og sortere vekk det som ikke var av interesse. Begynte også å sette opp en 
liten disposisjon over hva som skulle være med. Begynte så vidt med å skrive det på 
datamaskin.

UKE 16:
Skrev resten av fokus området mitt. I denne uken brukte jeg mye tid på å redigere og luke 
vekk unødvendige informasjon. 

UKE 17:
Fokus området mitt ble ferdig. Skrev sammendraget og litteratur liste til fokus området mitt. 

UKE 18:
Lagde en kildekritikk til en av kildene som jeg har. Hele gruppen var klar til innlevering.






LITTERATURLISTE

Andresen, Rolf: Trebinds leksikon, bind II, Aschehoug  & Gyldendals 1994
Arntzen, Jan Gunnar: Store Norske Leksikon, bind I & VII, Aschehoug  & Gyldendals 1988
Britannica macropædia, ENCYCLOPÆDIA BRITANNICA INC. – 1993
Cappelens leksikon, J.W CAPPELENS FORLAG - 1983
Corbin, Jane: Den Norske Kanalen, Tiden Norsk Forlag 1994
Christensen, Dag: Det hente 2001, Bertmarks Forlag 2002
Ertresvaag, Egil: Veier til vår tid (verden etter 1850), Universitetsforlaget 1994
Fidley/Rothney: Twenieth Century World 4th edition, Houghton Mifflin Company 1998
Markedets pris, SOLIDARITET FORLAG - 1998
Latin Amerika nå, KUNNSKAPSFORLAGET – 1990
Lucy Mair: Det nye Afrika
Simensen, Jarle: Verdenshistorie mot en ny tid, Aschehoug & Co 2001
Tidens Leksikon, TIDEN NORSK FORLAG – 1976
The world guide 1999/2000
The Europe world yearbook 2001
Tveit, Odd Karsten: Alt for Israel, J.W Cappelens 1996
World book millennium 2000

Internettsider som vi har brukt som bakgrunnsmateriale:

http://www.nationen.no/arkivet
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/d35241.htm
http://www.israel-miff.no/0konflikten.htm
http://www.jarlsbergavis.no/55/30/61/7.html
http://www-bib.hive.no/veiledning/bibl-oppl/kildekritikk.html
http://www.lib.utexas.edu/maps/africa/africa_ref802641_1999.jpg
http:/www.anc.org.za/
http:/www.ghana.com/republic/
http:/www.norad.no
http:/www.aftenposten.no

Frigjøring og demokratisering i den tredje verden


7