FORORD Bakgrunnen for denne rapporten er at den er innlagt som en del av det obligatoriske opplegget som alle sosionom – og barnevernsstudenter må igjennom 3. og 4. semester i utdanningen. Det heter seg blant annet i fagplanen at "Studenten skal gjennom ein observatørposisjon skaffe seg innsikt i både sosialarbeidaren si rolle, rollene til samarbeidande yrkesgrupper, og systeminnsikt". Vi håper rapporten vil vise at vi har en viss innsikt på disse områdene. Prosjektrapporten er laget i første rekke med tanke på egen læring. Den vil være tilgjengelig for andre studenter, og de institusjonene vi har besøkt ønsker også å få rapporten tilsendt. Takk til veileder, Ingunn Klepp, for god veiledning. Takk også til Østerbo Evangeliesenter for stor gjestfrihet og støtte, og til Veksthuset i Oslo som kunne ta imot besøk. Takk går også til familien Holstad som gav de av oss som var i Oslo kost og losji. Oversik over anntal rusmisbrukere i Norge fra 1982 til 2001 ÅRSTALL Ant. Rusmisbrukere ÅRSTALL Ant. Rusmisbrukere 1982 3568 1992 4005 1983 3658 1993 4157 1984 3456 1994 4235 1985 3327 1995 4569 1986 3568 1996 4687 1987 3547 1997 4726 1988 3654 1998 4687 1989 3895 1999 4868 1990 3988 2000 5056 1991 3987 2001 5123 INNLEDNING Bakgrunnen for denne oppgaven er at den er innlagt som en obligatorisk del av utdanningen for sosionom- og barnevernsstudenter ved Høgskulen i Volda. Vi er fem studenter på gruppen, og har prøvd å finne en problemstilling alle kunne enes om. Temaet må være interessant og faglig relevant. Den problemstillingen vi til slutt bestemte oss for var:" En beskrivelse og sammenligning av Østerbo Evangeliesenter, Halden og Veksthuset i Oslo ut fra et behandlingsteoretisk og et empirisk perspektiv." Hva er motivene for at vi har velger denne problemstillingen? For det første var det interesse i gruppen for å sammenligne en institusjon som er drevet med et kristent livssyn som basis, med en behandlingsmodell uten et slikt spesifikt livssyn som en normgivende faktor. Etter en del undersøkelse falt valget på Veksthuset og Evangeliesenteret, der vi fikk avtale om besøk. En annen grunn til at vi velger disse institusjonene er at begge er forholdsvis omstridte i manges øyne. Med hensyn til Evangeliesenteret er det av interesse å finne ut hvilken rolle det religiøse aspektet har i behandlingen. Når det gjelder Veksthuset så er denne institusjonen ganske myteomspunnet og det fortoner seg interessant å finne ut hvilke teorier og hva slags behandlingsfilosofi som ligger til grunn for denne modellen. Vi har også et ønske om å se nærmere på behandlingsresultater, og likheter og forskjeller generelt mellom disse to behandlingsoppleggene, da med bakgrunn i enkelte avisartikler som tar for seg en situasjon hvor et sosialkontor insisterte på å sende en klient til Veksthuset i stedet for til Evangeliesenteret selv om vedkommende ønsket det siste. Et siste argument for dette valget er at vi vil holde oss innenfor rimelige økonomiske og tidsmessige rammer. MODELLER Sykdomsmodellen Rusmiddelmisbruket blir her betraktet som en fysisk, psykisk og åndelig sykdom, og kan dermed behandles ved innleggelse i sengeavdeling eller ved hyppige polikliniske kontakter. Det er i tillegg viktig at misbrukeren har kontakt med selvhjelpsgrupper som Anonyme Alkoholikere eller Lenkene. Videre anses det som viktig å bygge opp en bevissthet hos misbrukeren om konsekvensene av misbruk ved hjelp av psykologiske- pedagogiske metoder. For eksempel blir det sett på som viktig å bruke personer som har vært misbrukere tidligere til behandlere, da disse oppfattes som de beste eksempler for misbrukeren. For å konfrontere misbruken med hans egen benekting av sitt misbruksproblem, blir det brukt gruppemøter. Internasjonalt blir misbruk av rusmidler i stor grad behandlet med utgangspunkt i bevegelsen Anonyme Alkoholikere og de teoriene denne bevegelsen bygger på. Sammen med videreutviklingen i form av den såkalte Minnesota- modellen, kan man snakke om en ganske omfattende teori for hvordan misbruk skal forstås og behandles. Denne bevegelsen som i 1988 hadde over 2 millioner medlemmer verden over, bygger på nettopp denne sykdomsmodellen (Berg 1994). Selv om AA ikke ser på seg selv som en spesifikk behandlingsmetode, er bevegelsen ofte blitt betraktet som en. AA har også utviklet selvhjelpsgrupper for andre typer rusmiddelproblemer som Anonyme Narkomane, Anonyme Kokainbrukere og grupper for tidligere tobakksrøykere (Johnsen/Nygaard 1995). Det er fire elementer som synes å dominere disse selvhjelpsgruppene. For det første ser en sosial kontakt og tilhørighet som en viktig intensjon med disse gruppene. Videre har aspekt som religion og livssyn en viktig rolle. For det tredje vil man oppnå moralske erkjennelsesprosesser med personlig utvikling av altruisme og solidaritet. Endelig får brukeren en opplæring i at misbrukere alltid vil leve i "risikosituasjoner" (Berg 1994). Videre sier Johnsen/Nygaard 1995 at Anonyme Alkoholikere og lignende selvhjelpsgrupper har visse felles kjennetegn. Alle gruppene bygger på frivillighet og gruppene er åpne for dem som ønsker å delta. AA og lignende program kalles ofte tolv- trinnsprogrammer, fordi det er tolv definerte stadier i tilfriskingsprosessen. Alle selvhjelpsorganisasjoner som drives og finansieres av tidligere rusmisbrukere, har en ideologi i bunnen som på mange måter kan ligne 12- trinnsprogrammet i Anonyme Alkoholikere. Både AA og andre selvhjelpsorganisasjoner har lite direkte innpass i behandlingssammenheng i Norge, men fungerer ofte som en form for ettervern. Læringsteoretiske og samfunnsorienterte modeller I disse modellene er man spesielt opptatt av hvordan man blir misbruker, hvordan det opprettholdes og eventuelt kan endres. Avvikende atferd blir ikke klassifisert annerledes enn normalatferd. Modellene antar heller ikke at det ligger noen sykdom eller medfødt lyte under som forklaring på misbruket. All atferd, også den avvikende, er lært, og denne atferden kan man påvirke på alle stadier, både forsterke og til dels avlære (Berg 1994). Berg 1994 sier videre at ser vi tilbake på teorien fra sykdomsmodellen, er det naturlig at folk som tror på den ikke kan forstå at det i hele tatt er mulig å snakke om å avlære en sykdom. Mens altså forsvarerne av læringsmodellen mener at misbruket er lært på samme måte som røyking, overspising og enkelte former for seksualavvik. Man er også opptatt av fenomenet "Misbrukets onde sirkel": Angst og nedsatt ?????? (Mis)bruk av stemningsleie rusmidler ? Økonomiske, sosiale og medisinske problemer Mange mener også at selv om endring av måten misbrukeren forstår livet på, er svært viktig for å nå fram til en mer rusfri livsførsel, så kan det være gunstig å starte med å lære folk å endre på sin atferd, og eventuelt hjelpe dem å rekonstruere omgivelsene. En viktig forutsetning for å hjelpe personer med misbruksproblemer vil etter læringsmodellen være å analysere i detalj situasjoner og omstendigheter rundt rusbrukeren. Hva er det som starter en rusperiode? Hvilke faktorer påvirker personen til å ruse seg? Hva slags miljø oppholder personen seg i når slikt skjer? Slike spørsmål åpner opp for andre forklaringsmodeller også. For eksempel at de sosiale omstendighetene og miljø er viktige faktorer ved rusing og opparbeiding av et misbruksmønster. Nettverkstankegang Nettverkstankegang kan oppfattes som en presisering av forrige forståelsesform, med mer vekt på det psykologiske samspillet mellom misbrukeren og de nærmeste gruppene rundt han eller henne (Fyrand 1992 i Berg 1994). De behandlere som er opptatt av nettverk vil si at det er i samspillet mellom familie, venner og nærmiljø at misbruket oppstår og vedlikeholdes. I et eventuelt fravær av disse relasjonene kan etablering av et alternativt nettverk etter hvert prege den kommende misbrukeren. Svært enkelt sagt kan veien ut av misbruket skisseres ved å ta utgangspunkt i nettverket og tegne et nettverkskart der klinten selv, "jeg", står i sentrum. De øvrige personene ordnes slik at de viktigste plasseres nærmest sentrum, mens de mer perifere, som misbrukeren ikke har et nært forhold til, plasseres utover. Man bruker ulike symboler for å beskrive forbindelser, negative og positive, mellom personene. Mange forhold i klientens liv kan bli avslørt gjennom en slik kartlegging, noe som kan være tungt. Sammen med misbrukeren må man arbeide for at de gode elementene i nettverket blir utviklet, og at de mindre gunstige kommer i bakgrunnen. Psykoanalytisk- psykodynamisk forståelse Den psykoanalytisk orienterte behandleren vil se klienten sin som en skadet person, med en skade på personlighet som hos misbrukere kan anta mange former. Alt fra mer ukompliserte nevrotiske reaksjoner til alvorlige personlighetsforstyrrelser. Misbruket kan oppfattes som en måte å mestre eller lindre psykiske plager på, som for personen ellers synes uutholdelige I de siste ti åra har mange fattet interesse for nettopp misbrukere med alvorlig psykopatologi. De sies da å være "dobbeltdiagnose"- pasienter. Det vil si misbrukere som selv om deres misbruk skulle stoppe, fortsatt vil ha behov for behandling for sin personlighetsforstyrrelse. Innenfor rammen av denne forståelsen av misbruk vil man søke å etablere en terapeutisk allianse med klienten, enten i et terapeut- klient forhold eller som ledd i en gruppeterapeutisk tilnærming. Til forveksling vil institusjoner som driver med en slik forståelse i bunn ligne på psykiatriske avdelinger. Det finnes retninger som tror på langvarig terapi i grupper, mens andre mener man kan komme svært nær en fjerning av ubehagelige symptomer og atferd hos personen med korttidsterapi. Dette vil også variere fra person til person.(Berg 1994) Stemplingsmodeller Misbrukeren stemples av omgivelsene som en person med visse egenskaper, og misbrukeren tar dette også inn over seg. Han både lager seg en identitet som misbruker og blir tilskrevet egenskaper av omgivelsene om innholdet i denne identiteten. Mange misbrukere har et uavklart forhold til sin identitet som menneske, og kan bli hengende i en forenklet oppfatning av seg selv som en stereotyp person med avisoverskriftenes misbrukeregenskaper. Stemplingen fører til en destruktiv selvoppfatning som kan hemme rehabiliteringsprosessen og legge hindringer i veien for å benytte eksisterende ressurser i personen. I samfunn hvor det er klare grenser for hva som er bruk og hva som er misbruk av rusmidler, vil slik stempling lett forekomme. Gjennom massemedia blir en bruker av illegale stoffer ofte fremstilt stereotypt som langhåret, sjusket, snøvlende og med utstrakt kriminell atferd. Et slikt bilde stemmer overhode ikke med hva man opplever som behandler. Framstilling av misbrukere på denne måten kan oppfattes som moralsk fordømmelse, de er annerledes enn oss. Dessuten gir det en trygghet til majoriteten i befolkningen som ikke bruker eller misbruker rusmidler (Berg 1994). Spillteoretiske tilnærminger Langtkomne misbrukere er ofte preget av faste mønstre for hva de gjør i gitte situasjoner, og nye rusperioder kan ofte forutsies av dem som kjenner disse misbrukerne. Sett på denne måten kan atferden også beskrives som et spill med faste rolleinnehavere og faste handlingsmønstre. Til en viss grad inngår vi alle i spill med hverandre. I amerikansk behandlingstradisjon har Berne og Steiner sett på disse spillene som pasienter og klienter inngår i. Veldig kort sagt kan man si at ved å beskrive disse spillene og vise misbrukerne hva de gjør, og så foreslå alternativt rolleinnhold, har de ment å kunne hjelpe dem (Berg 1994). Livsverdivalgmodellen På samme måte som misbrukeren har et bindingsforhold til et rusmiddel, kan vi tenke oss at de har bindinger til andre verdier i livet. Disse bindingene kan oppfattes som nedarvet, miljøbetinget, eller som et resultat av erfaring. Summen av disse bindingene antas å bestemme våre handlinger, og kan være fremmende eller hemmende på den sosiale arena. Noen mener det kan være hensiktsmessig å se på rusmiddelmisbrukere som personer som av ulike grunner har valgt å knytte seg til et annet miljø med et alternativt sett av regler. Bruk og seinere eventuelt misbruk av rusmidler kan være en inngangsbillett til miljøet. Rehabilitering av misbrukere kan i dette perspektivet være å overbevise dem om at returbilletten til det vanlige miljøet er verdt innsatsen (Berg 1994). En misbruker vil ofte føle motsetningsfylte bindinger mellom livsverdier. Han må ofte ta hensyn til, og "velge" mellom både de verdier som råder i hans rusfylte hverdag, og de verdiene majoriteten har i sin kultur. Med andre ord får han et dobbelt sett av verdier å ta hensyn til. Noen motsetningsfylte forhold kan være "valget" mellom jobb eller sosialhjelp, rusfrie venner eller venner i rusmiljøet, ærlighet og rettskaffenhet eller status i rusmiljøet, positiv identitet og selvfølelse eller misbrukeridentitet og rusing. Hvis misbrukeren ikke ser noen rasjonell utgang uten å miste mer enn han tror han vinner, blir han ifølge Berg 1994 "tvunget til å fortsette med rusen. Andre integrerende tilnærminger Noen behandlere bruker integrerende tilnærminger i sin behandling av rusmisbrukere. De plukker de delene av andre modeller de synes har noe for seg, og bruker disse elementene i behandlingsopplegget, i stedet for å følge hele modellen eller programmet til punkt og prikke. Her er en kort presentasjon over noen av de nyere forklaringsmodellene som er nevnt i Berg 1994: Significant events: Viser til at viktige hendelser i livet vårt, som et giftemål, det første barnet eller en religiøs vekkelse kan ha betydning for hva som skjer med oss. På lignende vis kan alvorlige hendelser av negativ karakter påvirke i negativ retning. Det viser seg dessverre ofte at rusmisbrukere har en vanskelig fortid, for eksempel gjennom mishandling, ulykker eller vanskelig barndom. Maturing out: I følge denne retningen vil noen misbrukere gradvis modnes ut av rusmisbruket. For eksempel vil en person på om lag 30 som har ruset seg siden 15- 16 års alderen, ikke lenger orke eller syns det er noen glede eller nytte knyttet til det å være misbruker. De hyppige følelsesmessige og geografiske oppbruddene de har opplevd fører til en trang mot større ro. Noen vil da markere dette ved å begynne med et eller annet positivt prosjekt, mens andre rett og slett kutter ut rusen uten noen spesiell form for markering. Sensation seeking: Her hevdes det at personer som liker utfordringer som bilkjøring, brettseiling, fjellklatring og andre risikofylte aktiviteter blir tiltrukket av det risikofylte ruslivet innen visse ungdomsgrupper. Selv det å sette sprøyte på seg selv uten helt å vite hva innholdet er, kan være eksempel på en slik risikoatferd. "Dobbeltdiagnoser": En kombinasjon av rusmiddelmisbruk og psykiatrisk dysfunksjon har de siste årene blitt omfattet med stor interesse, nemlig kombinasjonen av alvorligere sinnslidelser med misbruk. Klientene sies da å ha en dobbeldiagnose, noe som betyr at de som hevder dette bevisst eller ubevisst oppfatter rusmiddelmisbruk som en sykdom på linje med for eksempel affektive psykoser. Men selv om man ikke mener at rusmiddelbruk er en sykdom, vil man i mange tilfeller møte rusmiddelmisbrukere med alvorlige psykiske plager som det må tas hensyn til. For noen kan rusmidlene være en veg å takle de psykiske psykotiske tanker på. For eksempel kan hørselshallusinasjoner dempes kraftig av heroin og enkelte andre rusmidler for en tid. Bivirkningene av rusingen kan da oppfattes som mindre ille enn hvordan situasjonen ellers ville ha vært. De psykiatriske symptomene kan ha vært tilstede før vedkommende ble rusmisbruker, eller oppstått som en bivirkning på r687ty8langvarig misbruk eller bruk av stoffer som LSD og ecstasy. Klienter med slike "dobbeltdiagnoser" vil ofte bli kasteballer mellom institusjonstyper, da de ofte er svært vanskelige å behandle. AVSLUTTNING Vi har nå beskrevet hvilke behandlingsteoretiske perspektiver som ligger til grunn for virksomheten til Evangeliesenteret og Veksthuset. Vi har sett at de har ulik bakgrunn og ulik ideologi, men vi har også funnet mange fellestrekk mellom institusjonene. Vi har også sett på empiriske data fra institusjonene angående for eksempel hvordan institusjonene blir drevet, de ansatte, arbeidsmiljøet, klientene og deres bakgrunn for å nevne noe. En del datamateriale innhentet vi ved å være til stede på institusjonene, men vi supplerte også fra sekundærkilder. Det må sies at oppholdet ved Veksthuset ble noe kortere enn ved Evangeliesenteret , og det influerer sikkert på oppgaven. Vi føler likevel at vi har kunnet foreta en sammenligning på et tilfredsstillende grunnlag. Når vi nå oppsummerer sammenligningen fra disse to ulike behandlingsinstitusjonene og spør i hvilken grad de faktisk fungerer, kan vi trekke fram to store forskjeller mellom dem som vanskeliggjorde sammenligningen. Det ene er at beboerne på Evangeliesenteret er en del år eldre en dem på Veksthuset. Det kan både være en styrke og en svakhet for mulighetene for å bli rusfri. Ser vi utfra "imaturing out" –teorien kan Evangeliesenteret ha en fordel, men utfra stemplingsmodellen og teorier innen sosial læring kan det tolkes negativt. Et annet moment som vanskeliggjorde sammenligningen er at mange av klientene på Evangeliesenteret brukte det som en siste utvei etter å ha vært innom andre institusjoner, i en del tilfeller også Veksthuset. Dette er ofte "garvede" rusmisbrukere som er "gitt opp" av samfunnet. Den normerte behandlingstiden er dessuten mye kortere på Evangeliesenteret enn på Veksthuset. Videre koster en behandlingsplass på Veksthuset mange ganger så mye som på Evangeliesenteret. Men vi tror vi trenger alle tilbudene, fordi klientene er forskjellige, og tilbudene utfyller hverandre. Jarle A. Rusmisbruk. J.A 1