Rapporten beskriver ulike modeller for avvenning, og utviklingen av dem i Norge. Deretter beskrives og drøftes det neurobiologiske kunnskapsgrunnlaget for avhengighet og avvenningsbesvær og utviklingen av ultrarask opioidavrusing (UROD), en form for avrusing i narkose. Her legges det særlig vekt på behandlingsopplegget i CITA, et spansk basert firma som tilbyr denne behandlingen gjennom en norsk representant.
Hva oppnås ved en slik metode? Den foreliggende rapporten er ment som et bidrag til et evalueringsarbeid. Det er gjort en enkel etterundersøkelse av hvorledes det står til med 15 individer 6 måneder etter at de har gjennomgått slik avvenning.
Rapporten har ingen klar konklusjon. Den beskriver et felt hvor det er behov for kunnskapsbasert evaluering og metodeutvikling. Den gir dessuten et foreløpig bilde av en tilnærming til avvenning som har interessante aspekter. Det er mange som sliter i avvenningsforsøk i Norge og behandlingshverdagen er ikke sjelden slitsom. Det er åpenbart grunn til å satse mer på metodeutvikling, evaluering og forskning på dette området.
Sammendrag
Utgangspunktet for rapporten er interesse for avrusing i narkose eller i dyp sedasjon, en modifikasjon av metoden. Da rapportene om denne behandlingsformen ble allment kjent i Norge, vakte det betydelig oppsikt. Norske institusjoner har i stor grad lagt vekt på allmennmenneskelig støtte og lindrende medikamenter. De fleste avvenninger er blitt opplevd som lite dramatiske. En har dessuten lagt vekt på å styrke den enkeltes egen rolle som bestemmende og mestrende. I hovedsak har oppfatningen vært at avvenningen i seg selv ikke er det største problemet. Det viktige er hva som skjer etterpå, hva avvenningen er innledning til.
Avrusing i narkose
Avrusing i narkose utfordrer denne holdningen. Metoden bygger på en biologisk oppfatning av hva avhengighet er. Teknikkene er rent medisinske. Den som behandles, legges i dyp sedasjon eller narkose, tilføres antagonister som øker tempoet i avvenningen og får så flere typer medikamenter som demper reaksjonene. Han eller hun våkner opp etter at største delen av avvenningen er over. Vi ser at både tenkning og behandlingsform atskiller seg fra det vi er vant med i Norge.
I rapporten beskrives de ulike modellene for avvenning, og utviklingen i Norge. Deretter beskrives og drøftes det neurobiologiske kunnskapsgrunnlaget for avhengighet og avvenningsbesvær og utviklingen av ultrarask opioidavrusing (UROD). Her legges det særlig vekt på behandlingsopplegget i CITA, et spansk basert firma som tilbyr denne behandlingen gjennom en norsk representant.
Åpen klinisk studie
Hva oppnås ved en slik metode? Den foreliggende rapporten forsøker ikke å besvare dette spørsmålet. Den er likevel ment som et bidrag til, og en begynnelse på, et evalueringsarbeid. Det er gjort en enkel etterundersøkelse av hvorledes det står til med 15 individer 6 måneder etter at
de har gjennomgått slik avvenning. Deres utvikling sammenliknes med utviklingen i en gruppe som har gjennomgått vanlig avrusing. Gruppene har betydelig likhet på de fleste områder, men det er også grunnleggende forskjeller. Dette er derfor ikke en kontrollert studie. Undersøkelsen bør sees som en åpen klinisk studie hvor vurderingene illustreres gjennom bruk av en sammenlikningsgruppe. Det er likevel grunn til å legge vekt på at gruppene i hovedsak har hatt likeartet utvikling. Dette betyr at metoden først og fremst bør vurderes på grunnlag av om den kan gjøre det mulig å nå frem til grupper som vanligvis mislykkes i avvenning, på hvorledes individene opplever de ulike tilnærmingene og på kostnader og gjennomførbarhet. Pasientene fra CITA er intervjuet om deres opplevelser og meninger. De gir et overbevisende bilde av at denne måten å bli møtt på, har verdifulle aspekter. Det gjøres også enkelte sammenlikninger mellom erfaringene i CITA og hverdagen i norske avvenningsinstitusjoner som Akuttinstitusjonen Ullevål i Oslo.
Rapporten har ingen klar konklusjon. Den beskriver et felt hvor det er behov for kunnskapsbasert evaluering og metodeutvikling. Den gir dessuten et foreløpig bilde av en tilnærming til avvenning som har interessante aspekter. Det er mange som sliter i avvenningsforsøk i Norge og behandlingshverdagen er ikke sjelden slitsom. Det er åpenbart grunn til å satse mer på metodeutvikling, evaluering og forskning på dette området.
