Utdrag fra rapporten ”Vekt på forskning” (UHR 2004)
Vitenskapelige publiseringskanaler er periodika, serier, nettsteder og bokutgivere som er organisert redaksjonelt for å utgi vitenskapelige publikasjoner som samsvarer med definisjonen i avsnitt 3.2 (originale forskningsresultater presentert i vitenskapelig form og distribuert til de fleste forskere som kan ha interesse av publikasjonen etter kvalitetssikring gjennom fagfellevurdering).
Nettsteder regnes som vitenskapelige publiseringskanaler når de har ISSN og gir artiklene unike identifikasjonsnummer som tilsvarer volum og sidetall. De må være organisert med en vitenskapelig redaksjon som besørger fagfellevurdering, og det må framgå hvilke artikler som er vitenskapelige. I forbindelse med elektronisk publisering er nettsteder for ”preprints” blitt en viktig kommunikasjonsform mellom forskere som bidrar til rask tilgang til nye forskningsresultater. I følge definisjonen kan slike publikasjoner først registreres som vitenskapelige når publiseringsprosessen er fullført og de er tilknyttet en ISSN-tittel med fagfellevurdering. I følge definisjonen kan samme publikasjon ikke registreres som en ny publikasjon hvis den utgis i en serie for ”reprints” eller i et elektronisk arkiv ved institusjonene.
Alle vitenskapelige publiseringskanaler med ISSN (periodika, serier og nettsteder) forutsettes å ha vitenskapelig redaksjon. Det er den redaksjonelle organisasjonen som er knyttet til ISSN-tittelen som regnes som publiseringskanal, ikke utgiveren av ISSN-tittelen. Det spiller altså ingen rolle om ISSN-tittelen utgis av en forskningsinstitusjon eller et kommersielt forlag. Utgivere regnes kun som publiseringskanal i forbindelse med selvstendige bokutgivelser, dvs. ISBN-titler (monografier og antologier) uten tilknytning til en ISSN-tittel. For å utgi en ISBN-tittel må man i alle land søke om tildeling av en utgiverkode (som er sifrene før andre bindestrek i et ISBN). Slike koder tildeles både forlag, institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner. Heller ikke her spiller det noen rolle for vårt formål å skille mellom for eksempel en forskningsinstitusjon eller et kommersielt forlag. Kriteriet på at utgiveren er vitenskapelig, er at utgiveren er organisert redaksjonelt for å utgi publikasjoner som samsvarer med definisjonen i avsnitt 3.2. Behovet for videre inndeling av publiseringskanaler er ivaretatt med begrepene forfatterkrets og kvalitetsnivå, se avsnitt 4.4 og 4.5 nedenfor.
I kultur- og samfunnsfagene kan det være vanskelig å skille mellom vitenskapelige og andre publiseringskanaler. Faglig utvalg har behandlet dette problemet i et underutvalg. Dessuten har det vært gjennomført en liten spørreundersøkelse til norske forlag som utgir publikasjoner av ansatte ved lærestedene.
Faglig utvalg har kommet til at det største problemet med grenseoppgangen ligger i en norsk eller nordisk kontekst. Forskere er som oftest målgruppe for det som publiseres utenfor Norden, og publiseringskanalene er som oftest vitenskapelige. Det er utgivere og tidsskrifter i Norge og Norden som for det meste ivaretar læremiddelproduksjonen og forskningens formidlingsoppgaver i kultur- og samfunnslivet. Faglig utvalg har også avgrenset problemet ved å avgjøre at lokale publiseringskanaler, dvs. publiseringskanaler som i hovedsak formidler publikasjoner av forfattere ved en og samme institusjon, ikke tas med i statistikken til DBH (se avsnitt 4.4 nedenfor). Problemfeltet er dermed utgivere og tidsskrifter i Norge og Norden som formidler publikasjoner fra flere institusjoners ansatte, og hvor det er tvil om de er vitenskapelige publiseringskanaler. Dette reduserer problemfeltet til et overskuelig antall utgivere og tidsskrifter, i hvert fall fra det enkelte fags synspunkt. Det skilles i det følgende mellom fagtidsskrifter, kulturtidsskrifter og bokutgivere.
Fagtidsskrifter er rettet mot faggrupper innen bestemte profesjoner eller samfunnssektorer. Eksempler er Plan, Rus & avhenghet, Juristkontakt, Ingeniørnytt, Forskerforum, Norsklæraren og Tidsskrift for Den norske lægeforening. Blant disse er sistnevnte, ved siden av å være fagtidsskrift, et klart eksempel på et vitenskapelig tidsskrift fordi originalartikler med fagfellevurdering blir publisert i egne seksjoner av tidsskriftet. Disse seksjonene har en særskilt ekstern redaksjon. Faglig utvalg mener at fagtidsskrifter som ser det som formålstjenlig ut fra den redaksjonelle profilen og formålet å ha egne seksjoner for fagfellevurderte originalartikler kan inkluderes som vitenskapelige publiseringskanaler når en slik redaksjonell ordning er innført.
I forbindelse med kulturtidsskrifter siteres her fra nettsiden til Norsk kulturråd:
Med kulturtidsskrift mener Kulturrådet tidsskrift som tar sikte på å nå et allment publikum med informasjon og refleksjon om kultur- og samfunnsspørsmål, eller som gir plass for presentasjon og analyse av kunstartene og kulturvern. Norsk kulturråd vurderer etter skjønn hvilke tidsskrift som kan motta støtte, men vil prioritere tidsskrift som presenterer et mangesidig tilbud av emner og temaer, på en kvalitetsmessig høy og samtidig lettfattelig måte.
Norsk kulturråd støtter ikke ”fagtidsskrift og tidsskrift som retter seg mot en bestemt gruppe lesere”. Det gjør derimot Norges forskningsråd (sitat fra deres nettside):
For at et vitenskapelig tidsskrift skal få støtte, stilles det krav om at tidsskriftet har etablert en ordning med ekstern vurdering (referees). Søknad om støtte til tidsskrifter og vitenskapelige årbøker som de siste år ikke har mottatt støtte, skal inneholde målformulering, forfatterinstruks, opplysninger om redaktør(er) (inkl. akademisk grad og stilling), evt. redaksjonsråd, referee-ordning og institusjonstilknytning.
De to kravformuleringene viser til publisering for ulike formål og målgrupper. I utgangspunktet mener faglig utvalg at grensen må settes slik at tidsskrifter som vil kunne tilfredsstille kravene til støtte fra Norges forskningsråd kan inkluderes, mens det samme normalt ikke skal gjelde for tidsskrifter som vil kunne få støtte fra Norsk kulturråd. Dette betyr for eksempel at Vinduet (et litterært tidsskrift) ikke inkluderes, men derimot Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift.
Men det må likevel utøves skjønn slik at man får med allmenne tidsskrifter med akademisk redaksjonsform som publiserer vitenskapelige originalartikler. Under en viss tvil kan derfor Kirke og kultur og Nytt norsk tidsskrift inkluderes, men ikke Samtiden og Syn & Segn, som for tiden stiller andre krav til innsendte artikler. Alle fire tidsskrifter vil kunne tilfredsstille kravene til støtte fra Norsk kulturråd. De to sistnevnte tilfredsstiller neppe kravene til støtte fra Norges forskningsråd, mens de to førstnevnte antakelig ligger i grenseområdet. Ved at disse to inkluderes her blant vitenskapelige publiseringskanaler, er det markert hvor faglig utvalg mener at grensen bør ligge. I mange fag hvor man primært publiserer forskningsresultater i tidsskrifter vil man mene at definisjonen på vitenskapelig publikasjon dermed er gitt en for vid tolkning. Til dette er å si at grenseoppgangen er foretatt med tanke på normene for akademisk publisering i kultur- og samfunnsfagene, og at det årlige antall artikler fra universitets- og høgskolesektoren som vil ligge i denne grensesonen mellom kulturtidsskrifter og vitenskapelige tidsskrifter uansett er svært lite. Markedet er svært begrenset for begge typer tidsskrifter på et norsk eller nordisk nivå. Tidsskriftene er som oftest avhengige av subsidier – herav relevansen av de to nevnte støtteordningene – og dette begrenser i seg selv antallet tidsskrifter det er tale om.
Blant bokutgivere med internasjonal forfatterkrets representerer akademisk publisering en egen redaksjonell spesialisering og et eget bokmarked (forskningsinstitusjoner). I små språksamfunn som det norske eller nordiske er denne spesialiseringen mindre synlig. Utgivelsesøkonomien for vitenskapelige titler er svært begrenset. Som oftest inngår slike titler i et utgivelsesprogram hos forlagene som også omfatter lærebøker og bøker for allmennmarkedet. Disse bøkene for større målgrupper kan være av de samme forfatterne som ellers bidrar med vitenskapelige titler. I noen fag som har store studenttall eller representerer større profesjonsgrupper utenfor universiteter og høgskoler kan dessuten vitenskapelige titler ha en vesentlig leserkrets utenfor forskersamfunnet. Dermed får publikasjonene gjerne en form som gjør det vanskelig å skille mellom forskning og formidling uten en nærmere analyse av innholdet. Dette er en del faktorer som bidrar til at det kan være vanskelig eller virke kunstig å trekke en grense mellom norske og nordiske utgivere og si at noen er vitenskapelige publiseringskanaler, mens andre ikke er det. I tillegg til problemet med å foreta vurderingen, kommer muligheten for at man gir forlagsbransjen en konkurransevridning når man trekker grensen, men dette problemet bør antakelig ikke overdrives, siden det i hovedsak dreier seg om titler med svak utgivelsesøkonomi som er avhengige av subsidier.
Som ledd i prosjektet er det gjort en spørreundersøkelse over e-post til norske bokutgivere som er mulige publiseringskanaler for ansatte i universitets- og høgskolesektoren. Spørsmålene ble innledet med et sitat fra den informasjonen om vitenskapelige publiseringskanaler som var lagt ut på UHRs nettside:
”Vitenskapelige utgivere kan være forlag, forskningsinstusjoner eller forskerforeninger med profesjonell organisering av et utgivelsesprogram som sikrer vitenskapelige publikasjoner god kvalitet. Noen forlag er spesialisert på vitenskapelig publisering, mens andre ivaretar dette som en del av et bredere utgivelsesprogram. Et vitenskapelig utgivelsesprogram bør normalt ha minimum nasjonal forfatterkrets (ikke lokal), og kvaliteten bør sikres gjennom innhenting av uavhengige konsulentuttalelser fra fagfeller. Dette kan skje både i et forlag og hos en forskningsinstitusjon eller forskerforening. I det siste tilfellet kan utgivelsesprogrammet være både med og uten et forlag som distributør.”
Det er viktig å merke seg at populærvitenskapelige bøker, debattbøker for allmennheten og lærebøker forfattet av forskere ikke inngår i et vitenskapelig utgivelsesprogram.
· Har dere etter egen vurdering et vitenskapelig utgivelsesprogram som faller innenfor definisjonen over?
Hvis ikke, se bort fra de to neste spørsmålene.
· Redegjør for hvordan kvaliteten på de vitenskapelige utgivelsene blir sikret/ivaretatt.
· Mottar de vitenskapelige utgivelsene økonomisk støtte, og i så fall hvordan og fra hvilke kilder?
Svarene viste et ganske klart skille mellom utgiverne. Flere svarte ja på det første spørsmålet og kunne gjøre rede for de to siste, til dels ganske detaljert og med et tydelig engasjement for denne typen utgivelser. Andre svarte klart nei, mens et par utgivere svarte at de var opptatt av å formidle vitenskapelig litteratur i form av populærvitenskap eller bøker skrevet for allmennheten. Undersøkelsen ga altså som resultat at det finnes et utvalg utgivere i Norge som satser på bokutgivelser etter vår definisjon, mens andre ikke gjør det. Noen har organisert et vitenskapelig utgivelsesprogram i en egen redaksjonsenhet, andre i en egen forlagsenhet (for eksempel Gyldendal Akademisk og Cappelen Akademisk Forlag).
Undersøkelsen viste også at ordningene med publiseringsstøtte har stor betydning. Den sentrale støtteordningen er hos Norges forskningsråd, som har klare kriterier og fagfellevurdering på nasjonalt nivå, men en begrenset økonomisk ramme som bidrar til at blant andre institusjonene selv subsidierer de ansattes bøker. Her kan det være vanskelig å vurdere om det er økonomi eller fagfellevurdering og forskningskvalitet som er utslagsgivende for at en bok utkommer eller ikke. Det er kanskje ikke riktig å forvente at forlagene skal representere kompetansen på kvalitetssikring når det er så svak utgivelsesøkonomi i de fleste vitenskapelige titler. En del av utgiverne av vitenskapelige bøker bedømmer ikke titlene selv, men går ut fra at institusjonene går god for kvaliteten når de gir støtte til utgivelsen. Utgiverens oppgave er produksjon, distribusjon og markedsføring. Tendensen peker også i retning av en lokal forfatterkrets (se avsnitt 4.4 nedenfor) hvor hver institusjon bruker sine forskningsmidler på egne ansattes boktitler. Hvis dette er riktig, kunne man ta konsekvensen av det og i stedet skape nasjonalt redigerte serier for vitenskapelige monografier og antologier i det enkelte fag med en velordnet og rimelig produksjons- og distribusjonsløsning. Det bør kanskje undersøkes om det nåværende vitenskapelige bokmarkedet med tilhørende støtteordninger fungerer godt nok fra forskningens synspunkt.
Konklusjonen når det gjelder bokutgivere er at det er mulig å definere en gruppe som har et vitenskapelig utgivelsesprogram med ekstern konsulentvurdering og som satser på distribusjon til forskere og forskningsinstitusjoner som har behov for bøkene i nåtid og framtid. Slike utgivere kan gå inn i et stadig oppdatert register over vitenskapelige publiseringskanaler.
Et register over vitenskapelige publiseringskanaler (tidsskrifter, serier, nettsteder og bokutgivere) må minimum innhold navn i standardisert form og ISSN eller ISBN-kode (sifrene før andre bindestrek i et ISBN) for hver publiseringskanal. I tillegg kan registeret inneholde bakgrunnsinformasjon for hver publiseringskanal av den typen som er omtalt i avsnitt 11.3.
I prosjektet er det utarbeidet registre for vitenskapelige publiseringskanaler som skal brukes ved dokumentasjon av vitenskapelig publisering ved universiteter og høgskoler og være felles for alle institusjoner. De inneholder standardiserte navn og numre for hver publiseringskanal. Dette vil skape mer enhetlige publiseringsdata og gjøre det mulig å ta hensyn til ulike fags publiseringspraksis i analyser av data. Registrene vil også gjøre det mulig å importere referanser fra datakilder i bibliotekene. Institusjonenes dokumentasjon av vitenskapelige publikasjoner vil framstå som en velordnet bibliografi med søkemuligheter hvor det kan være lenker til bibliotektjenester og/eller til publikasjonen i fulltekst.
Ut fra definisjonen må en publikasjon være i en vitenskapelig publiseringskanal med fagfellevurdering for å regnes som vitenskapelig. Ved siden av publikasjonsform (se kapittel 6) representerer dermed de vitenskapelige publiseringskanalene en avgrensning av de publikasjonene som kan dokumenteres som vitenskapelige i et dokumentasjonssystem. Denne måten å avgrense de vitenskapelige publikasjonene på utgjør alternativet til den rapporteringen som hittil har skjedd i publikasjonskategorier. Vi får et åpent og transparent system med objektive data som viser hvilke publikasjonsformer og publiseringskanaler det er enighet om skal regnes som vitenskapelige. Publiseringskanalen er et informasjonselement i enhver ordinær bibliografiske referanse og representerer derfor ikke tilføyd informasjon i data. Ved referanser til bøker oppgis vanligvis utgiveren av boka, ellers oppgis tidsskriftet eller serien. Publiseringskanalen er objektiv informasjon som kan kontrolleres av enhver i bibliografiske søketjenester eller i selve publikasjonen. Standardiseringen i dokumentasjonssystemet bidrar til å strukturere data slik at det blir muligheter for kontroll, statistikk og litteratursøk.
Det finnes ikke et fullstendig register over alle vitenskapelige tidskrifter, serier, nettsteder og utgivere i verden. Det har vært anslått at det finnes 24 000 vitenskapelige tidsskrifter i verden, men tallet har også vært satt høyere. Ingen har fullstendig oversikt. Det finnes internasjonale kataloger over tidsskrifter, men de har ikke troverdige opplysninger med hensyn til vitenskapelighet. Dessuten forandrer publiseringsarenaen seg hele tiden ved at nye kanaler kommer til mens andre opphører, og det skjer stadig vekk fusjoner eller navneskifter.
Likevel har vi i Norge i 2004 startet et arbeid med å kartlegge den norske, nordiske og internasjonale publiseringsarenaen som norske forskere benytter. Dermed skapes et dokumentasjonssystem som i utgangspunktet skal ”kjenne” de vitenskapelige publiseringskanalene som norske forskere faktisk bruker, og som vil oppta hittil ”ukjente” vitenskapelige publiseringskanaler i registeret hver gang en norsk forsker første gang publiserer der. Registeret vil dessuten bli ajourført med utgangspunkt i internasjonale informasjonskilder som varsler om endringer i titler og ISSN-numre og ISBN-koder for utgivere.
Muligheten for at registeret blir funksjonelt ligger i at de fleste publikasjonene til enhver tid er konsentrert i relativt få publiseringskanaler. Som eksempel indekserer Institute for Scientific Information (ISI) i USA mer enn én million artikler årlig fra hele verden i vel 9 000 vitenskapelige tidsskrifter. I 2003 ble det registrert 6 600 artikler fra Norge, og de var publisert i 2 250 tidsskrifter. Mesteparten av ISI-tidsskriftene ble med andre ord ikke benyttet av norske forskere. Halvparten av de norske artiklene var publisert i bare 282 tidsskrifter, mens den andre halvparten var spredd på nesten 2 000 tidsskrifter. En lignende konsentrasjonstendens vil man se også i publiseringskanaler utenfor ISI. En undersøkelse ved NIFU har vist at de fleste tidsskriftsartikler fra universitets- og høgskolesektoren som ikke er med i ISI, blir publisert i et relativt lite antall norske eller nordiske tidsskrifter. Også det meste av serie- og bokpubliseringen er konsentrert på et relativt oversiktlig antall publiseringskanaler. Denne observasjonen var startpunktet for at man så muligheten for å lage registeret.
Det er meningen at dokumentasjonssystemet skal dekke alle vitenskapelige publiseringskanaler med minimum nasjonal forfatterkrets, både de som benyttes ofte, de som benyttes sjeldnere og de som etter hvert kommer til. Publiseringskanaler som allerede er med i registeret vil som nevnt forekomme med standard navneform og nummer i referansen. Men i marginale tilfeller vil publiseringskanalen mangle i registeret når en ansatt skal registrere sin publikasjon. Publikasjonen skal da likevel kunne registreres med publiseringskanalen i et fritekstfelt. ISSN (for periodika og serier) eller ISBN (for boktitler) må samtidig oppgis. Det vil da gå en melding i systemet om at det foreligger et nytt ”forslag” til en vitenskapelig publiseringskanal som skal kontrolleres og deretter eventuelt tilføyes registeret. Vi anbefaler at kontrollen skjer i en felles tjeneste for dokumentasjonssystemene som veiledes av et faglig utvalg på nasjonalt nivå som får som oppgave å følge opp de kriteriene som anvendes og ta stilling til tvilstilfeller. Denne funksjonen kan knyttes til samme felles tjeneste som står for import av referanser fra bibliografiske datakilder. Se for øvrig avsnitt 13.3.
I 2004 har dette prosjektet utarbeidet registre for:
13 869 vitenskapelige periodika og serier, dvs. titler med ISSN
450 utgivere av vitenskapelige titler med ISBN
I utgangspunktet skulle disse antallene være tilstrekkelige til at de ansatte i minst ni av ti tilfeller vil finne den publiseringskanalen de har brukt i registeret. Problemet med hittil ”ukjente” publiseringskanaler skulle dermed være redusert til et håndterlig antall i løpet av et år. Arbeidet med disse registrene begynte på nyåret 2004 med at NIFU laget et utkast til de to listene som senere ble lagt ut på nettstedet ”Vitenskapelig publisering” hos UHR. Arbeidet tok utgangspunkt i ulike nasjonale og internasjonale elektroniske informasjonskilder. Formål, innhold og fagfellevurdering ble vurdert i forbindelse med ISSN-titler. Hos utgivere ble det vurdert om de har et vitenskapelig utgivelsesprogram (backlist) for originaltitler. I utgangspunktet ble publiseringskanaler for både trykte og elektroniske utgivelser tatt i betraktning.
Med henvisning til listene på nettet ba faglig utvalg de nasjonale fagrådene om å medvirke til forbedring av utkastet som NIFU hadde laget. De ble bedt om å korrigere feil og supplere der de kunne se mangler. Det var også mulig å korrigere feil i lister over publiseringskanaler som ble ”frasortert” underveis. Denne prosessen var ferdig våren 2004. Tilbakemeldingene ble sortert ved NIFU, og det ble funnet ISSN-numre i de mange tilfellene hvor dette manglet i forslagene til supplering. Deretter påtok Nasjonalbiblioteket seg å kontrollere standard navneformer og numre på begge lister. Svarfristen for fagmiljøene utløp før sommeren, men helt til denne rapporten gjøres ferdig har det fortsatt å komme inn forslag til supplering av listene. Disse forslagene har det ikke vært mulig å integrere etter at fasen med formell kvalitetssikring hos Nasjonalbiblioteket kom i gang. Men de vil bli samlet opp og levert videre fra nåværende prosjektorganisasjon til den enheten som skal ivareta en kontinuerlig ajourføring av registrene. Funksjonen med innarbeiding av hittil ”ukjente” publiseringskanaler i registeret skal ivareta behovet for et dynamisk dokumentasjonssystem hvor ingen publiseringskanaler som kan godkjennes som vitenskapelige blir utelukket.
Arbeidet med å lage registrene måtte nødvendigvis bli svært omfattende når de skulle bygges opp fra grunnen av. Dette var en engangsforeteelse i 2004. Heretter kan registrene utvides og forbedres. Selv om vi mener at registrene nå er tilstrekkelig omfattende og har god nok kvalitet til implementering, vil det være behov for ettersyn. Oppbyggingen av registrene har måttet skje så raskt at det nok kan reises spørsmål ved avgjørelsene som er tatt i enkelte tilfeller. Vi anbefaler derfor at det i neste omgang foretas en kritisk gjennomgang av registrene med henblikk på om kriteriene for inklusjon er riktig anvendt. Vi foreslår at man i første omgang ser nærmere på de publiseringskanalene som faktisk blir brukt av de ansatte i det første året med ny registrering. Dette vil gi et mindre antall og gjøre oppgaven mer håndterlig. I den forbindelse bør registeret suppleres med den type bakgrunnsinformasjon som omtales i de neste avsnittene.
I tråd med UHR-innstillingen Dokumentasjon av vitenskapelig publisering og NIFU-utredningen om Bibliografiske datakilder fra 2003 anbefales en inndeling av publiseringskanalene etter om de har lokal, nasjonal eller internasjonal forfatterkrets. Definisjonene er her utvidet med et operasjonelt kriterium for minsteandeler. Nivåene defineres slik:
Forfatterkretsen er lokal dersom mer enn to tredjedeler av de forfatterne som benytter kanalen er fra samme institusjon
Forfatterkretsen er nasjonal dersom mer enn to tredjedeler av de forfatterne som benytter kanalen er fra samme land
Forfatterkretsen er internasjonal dersom mindre enn to tredjedeler av forfatterne er fra samme land og det benyttes språk i kanalen som er internasjonale i faget.
Merk at også utenlandske publiseringskanaler kan ha lokal eller nasjonal forfatterkrets etter disse kriteriene. Forfatterkrets og språk kan observeres i de tre siste årgangene i tidsskrifter, serier og på nettsteder, og i tre siste års backlist for vitenskapelige titler hos bokutgivere. Med utgangspunkt i definisjonen på vitenskapelig publikasjon skal det da dreie seg om originalpublikasjoner, ikke oversatt litteratur.
De kriteriene som her er anvendt, er de eneste som er tilgjengelige for observasjon, dersom man for eksempel ønsker å vurdere hvorvidt et tidsskrift er ”internasjonalt”. Statistikk som viser utbredelsen av vitenskapelige publikasjoner i salg eller abonnementstall er som oftest ikke offentlig tilgjengelig, og tall for dette er vanskelig å sammenligne fordi de avhenger av fagsammenheng og prisnivå.
En fordel med å knytte kriteriene til forfatterkrets er at dette gir en viss indikasjon på hvorvidt en publiseringskanal er attraktiv for forskere å publisere i på tvers av institusjons- og landegrenser. Man kan ikke fra den ene dagen til den neste skape en internasjonal publiseringskanal – betydningen for internasjonal forskerkommunikasjon må eventuelt bygges opp over tid. Likevel kan kriteriene ikke dekke det mer subjektive vurderingskriteriet ”anerkjennelse” som gjerne brukes om publiseringskanaler. Mange av de mest anerkjente internasjonale tidsskriftene i ulike fag har mer enn to tredjedeler av sine forfattere fra USA. Inndelingen vi foreslår her er ikke ment å simulere eller erstatte vurderinger av ”anerkjennelse”. Den betydningen et fagmiljø ønsker å tillegge en publiseringskanal må i stedet komme til uttrykk i valget av publiseringskanalens kvalitetsnivå, et begrep som presenteres i neste avsnitt, og som er anvendt i kapittel 5 på en slik måte at kriteriet internasjonal forfatterkrets ikke overstyrer et utvalg av internasjonale anerkjente publiseringskanaler.
Inndelingen etter forfatterkrets har to andre formål. For det første er bestemmelsen av lokal forfatterkrets nødvendig for å foreta en avgrensning av hvilke publikasjoner som skal inkluderes i statistikken til departementets budsjettmodell. For det andre er bestemmelsen av internasjonal forfatterkrets nødvendig i en del fag for å gi et kriterium for nominering av publiseringskanaler som skal få særskilt uttelling i en budsjettmodell. Dette kommer vi tilbake til i kapittel 5, men det første punktet om lokal forfatterkrets skal vi si noe om her også.
Vi anbefaler at publikasjoner i publiseringskanaler med en lokal forfatterkrets ikke inkluderes i den statistikken for vitenskapelig publisering som går til DBH og som dermed vil bli inkludert i departementets grunnlag for forskningskomponenten i budsjettene. Det er to grunner til dette.
For det første kan det reises tvil om en ordning med fagfellevurdering kan fungere i en kanal som i hovedsak representerer institusjonens egne ansatte. Et minimum nasjonalt nivå vil som oftest være påkrevd for at dette skal fungere i en vitenskapelig publiseringskanal.
For det andre er det problematisk å knytte resultatfinansiering av institusjonene til statistikk fra publiseringskanaler som hovedsakelig publiserer de egne ansattes forskningsbidrag. Hvis man gjør det, vil det gi institusjonene et incentiv til å øke egen utgivervirksomhet, mens hensikten skulle være å stimulere forskningsvirksomheten.
En fagfellevurdering som ikke er lokal blir gjennom disputasordningen praktisert i forbindelse med de publikasjonene som utkommer i universitetenes lokale doktorgradsserier. Noen av disse seriene omfatter publikasjoner som ikke blir publisert andre steder før eller senere. Hvis man har et ønske om å inkludere slike publikasjoner, kunne eventuelt universitetene gå sammen om felles doktorgradsserier på nasjonalt nivå.
Begrepet kvalitetsnivå brukes om inndelinger av publiseringskanaler i en finansieringsmodell hvor publikasjoner i et utvalg publiseringskanaler får større uttelling enn andre. Ved resultatfinansiering kan slike inndelinger være nødvendig for at det generelle publiseringsmønstret i fagene skal påvirkes i en positiv og ikke i en negativ retning av finansieringsmodellen. Ved å gi mer krevende og betydningsfulle publiseringskanaler større uttelling, kan man hindre at publiseringsmønsteret flates ut i retning av ren kvantitet. Ordet ”kvalitet” i begrepet er utelukkende knyttet til slike overordnete virkninger på publiseringsmønsteret. En inndeling av publiseringskanaler i kvalitetsnivåer kan verken erstatte eller simulere kvalitative vurderinger av publikasjoner på individnivå, like lite som en overordnet finansieringsmodell kan erstatte evalueringer av og strategier for forskningen ved institusjonene. Publikasjoner av høy kvalitet blir noen ganger publisert i mindre anerkjente kanaler eller omvendt. Kanalen kan ikke brukes til å trekke konklusjoner om den enkelte publikasjon eller den enkelte forsker, og det er heller ikke meningen.
I kapittel 5 anbefales det en inndeling av publiseringskanaler i to kvalitetsnivåer i forbindelse med rapportering til DBH og departementets finansieringsmodell. Der vil det mer konkret framgå hva kvalitetsnivå innebærer og hvilke konsekvenser det har å bruke dette i en budsjettmodell. Her vil vi framheve tre forhold som gjelder den generelle anvendelsen av kvalitetsnivå:
Det er viktig å skille mellom data som dokumenterer vitenskapelig publisering på den ene siden og en inndeling i kvalitetsnivå på den andre. En inndeling i kvalitetsnivå tilhører en bestemt budsjettmodell og foreligger ikke som observerbare egenskaper ved de publiseringskanalene man inndeler. Kvalitetsnivå uttrykker faglige vurderinger av hvilken retning man ønsker å gi det generelle publiseringsmønsteret. Disse vurderingene blir så lagt inn en budsjettmodell.
Det er ikke sikkert at den samme inndelingen som foretas i en generell budsjettmodell for alle institusjoner er tjenlig hvis man ønsker en tilsvarende inndeling ved enkelte institusjoner eller i enkelte fag. De samme publiseringsdata kan brukes med ulike inndelinger i ulike sammenhenger.
Inndelinger i kvalitetsnivåer må nødvendigvis ajourføres med jevne mellomrom, både fordi den vitenskapelige publiseringsverdenen forandrer seg, og fordi man over tid vil høste erfaringer med hvordan inndelingen virker på publiseringsmønsteret.