Væpnet hjelp utenfra i norsk sikkerhetspolitikk

I denne rapporten blir det undersøkt hvilken rolle muligheten for å få væpnet hjelp fra andre land har spilt i norsk sikkerhetspolitisk tenkning og planlegging gjennom de siste vel hundre år. Studien ser på hvilke forestillinger man i Norge på begynnelsen av forrige århundre hadde om denne muligheten, på et tidspunkt da den av hensyn til nøytralitetspolitikkens troverdighet ikke burde nevnes høyt. Hvordan tanken om væpnet hjelp utenfra, fra å være stilltiende spekulasjon, kom inn som tema i den offentlige debatt, og hvilke motforestillinger den møtte, blir også viet oppmerksomhet. Noen av de problemstillinger som i denne sammenheng ble reist, blir også viet særskilt oppmerksomhet når det deretter blir sett nærmere på den betydning forutsetningen om væpnet hjelp fra allierte i tilfelle aggresjon fikk i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk etter siste verdenskrig. De muligheter denne forutsetningen åpnet, de dilemmaer den reiste og de krav den stilte, blir særskilt belyst. Til slutt blir søkelyset satt på hva forutsetningen om væpnet hjelp fra allierte i tilfelle behov, har fått å si for sikkerhetspolitisk planlegging og for forsvarets rolle og utforming etter den kalde krigen, med et NATO under sterk endring i bakgrunnen.