Forord
Bindende forpliktelser om utslippsreduksjoner for u-landene er lite sannsynlig i overskuelig fremtid. Det er konklusjonen til Jon Hovi, Jonas Vevatne og Anne Therese Gullberg som med artikkelen «U-landsdeltakelse i klimaregimet – Muligheter og barrierer» åpner dette nummeret av Internasjonal politikk.
Kyotoprotokollen er ratifisert av de aller fleste u-land, men denne gruppen land er som kjent ikke underlagt bindende forpliktelser til å begrense utslipp av klimagasser slik de fleste i-land er – med unntak av USA og Australia.
Artikkelen tar for seg et sett viktige politiske og institusjonelle barrierer for u-landsdeltakelse, u-landenes holdninger til sentrale deler av det eksisterende klimaregimet og spørsmålet om det eventuelt finnes andre måter å organisere klimasamarbeidet på – som kunne gjøre det mer attraktivt for u-landene å delta. Den drøfter også tiltak som kan øke u-landenes interesse for å delta i klimaregimet.
Like fullt blir konklusjonen at forpliktelser for u-landene er langt unna. Dette skyldes flere forhold. Det er vanskeligere å få til økonomisk vekst med strenge klimatiltak. Rettferdighetsbetraktninger er en annen grunn til at forpliktelser kan være urealistisk for denne gruppen land. Og selv om det skulle være mulig å overkomme disse barrierene, kan det likevel bli politisk vanskelig å endre u-landenes posisjon i klimaforhandlingene som følge av de ekstremt konserverende beslutningsreglene som benyttes i G77 og i klimaregimet, skriver de tre forfatterne.
For ti år siden ble en ny arabisk tv-kanal etablert, basert i Qatar. Etter 11. september 2001 fikk resten av verden øynene opp for den nye kanalen, Al Jazeera. I artikkelen «Kanalen mot strømmen» drøfter Tine Ustad Figenschou forholdet mellom den amerikanske administrasjonen og kanalen under krigen i Irak 2003. De nye trans- nasjonale arabiske satellittkanalene som hadde vokst frem på 1990-tallet, representerte en motstrømning i den globale offentlige sfæren etter angrepene mot World Trade Center og Pentagon for snart fem år siden. Siden har forholdet mellom de amerikanske myndighetene og Al Jazeera variert fra smisk og smiger til kritikk, sensurpress og bombing av kanalens kontorer i felten. Under Irak-krigen utfordret kanalens dekning den offisielle amerikanske versjonen av krigen og den amerikanske reaksjonen på den arabiske krigsdekningen, alt mens amerikanerne gjorde egne forsøk på å vinne «the hearts and minds» til den jevne araber.
I neste artikkel rettes søkelyset mot tysk og norsk politikk. 1. september 2006 får Norge ny statsborgerskapslov. Loven er blitt vedtatt nesten uten at de prinsipielle sidene ved statsborgerskap er diskutert, skriver Marianne Takle i artikkelen «Statsborgerskapsdebatt i Norge og Tyskland». Her sammenlikner hun den politiske debatten i Norge med debatten om ny statsborgerskapslov i Tyskland, som trådte i kraft for seks år siden. Takle peker på at lover som regulerer statsborgerskap innebærer en motsetning mellom en etnisk og kulturell forståelse av politisk fellesskap og en rettighetsbasert tankegang, og denne ble knapt berørt i den norske debatten. Blant norske partier var det bred enighet om å beholde det mest sentrale aspektet ved en etnisk nasjonsoppfatning, nedstamningsprinsippet. Med unntak av Sosialistisk Venstreparti ønsket dessuten alle partiene en innstramning i den etablerte norske praksisen med å åpne for dobbelt statsborgerskap. Dette står i kontrast til den tyske debatten, som tok opp de prinsipielle hovedmotsetningene, og der skillelinjen gikk langs høyre–venstre-aksen. Den største forskjellen mellom tysk og norsk debatt finnes på venstresiden. Både når det gjaldt nedstamningsprinsippet/territorialprinsippet og dobbelt statsborgerskap inntok sosialdemokratene i Norge og Tyskland motsatte posisjoner, skriver Takle.
I Aktuelt-delen beveger vi oss først til Iran, der Daniel Heradstveit har skrevet et politisk portrett av Mahmoud Ahmadinejad. Da Mohammed Khatami ble president i landet i 1997, ble den dogmatiske religiøse retorikken erstattet med en flørt med et vestlig demokratisk vokabular. Valget av Ahmadinejad representerte imidlertid en gjenoppliving av den teologiske ideologien fra revolusjonen i 1979. Samtidig bidro grupper som basijmilitsen, Ansar-e Hezbollah og fremfor alt Revolusjonsgarden (Pasdaran) til at valgresultatet ble som det ble. At militære og halvmilitære organisasjoner har fått tettere bånd til makten i landet, har gjort forholdet mellom Iran og Vesten vanskeligere, skriver Heradstveit.
Arne Jon Isachsen tar for seg det økonomiske forholdet mellom USA og andre nasjoner. Under gullstandarden (1870–1913), da Storbritannia var verdens rikeste og mektigste nasjon, tilførte dette lille landet resten av verden frisk kapital. I dag, med USA i britenes rolle, er bildet det motsatte. Men hvor lenge kan USA, dagens verdenshegemon, i stadig større grad gjøre seg avhengig av andre lands sparing, spør Isachsen i artikkelen «Like før det smeller? Globale ubalanser».
Meningene er ifølge Isachsen delte. Noen mener det kan fortsette i lang tid ennå, andre at det snart – som artikkeltittelen antyder – «smeller». I en mellomposisjon finnes dem som hevder at fordi USA er et så attraktivt investeringsmarked, trenger ikke amerikanerne spare like mye som de investerer.
Imidlertid er det slik at underskudd i handel for ett land betyr overskudd for andre. Når et land som USA har underskudd i sin utenriksøkonomi, betyr det samtidig at noen får overskudd.
Dermed er USAs vilje til å bruke mer enn landet skaper, med på å holde den globale etterspørselen oppe, argumenterer Isachsen.
Litt i skyggen av Kina er India i ferd med å gjennomgå en dramatisk økonomisk vekst. I løpet av 2005 rykket India opp til å bli verdens 10. største økonomi. Veksten er nå på omkring 8 prosent årlig i et av verdens mest folkerike land. India vet å dra nytte av den økonomiske globaliseringen. Outsourcing, høyteknologisk og eksportrettet utvikling og produksjon, og stor satsing på informasjonsteknologi er alt med på å bedre Indias konkurranseevne. Kan India kvitte seg med stempelet som fattig og kaotisk og gjenreise seg som en økonomisk stormakt, spør Arild Engelsen Ruud i artikkelen «India – en fremtidig økonomisk stormakt?»
Dette nummeret avsluttes med et essay av Torbjørn L. Knutsen om Norman Angell og hans bok The Great Illusion, som kom i 1910. Få bøker om krig og fred har solgt mer enn denne, og få har vært mer debattert. Det er heller ikke mange som har vært mer misforstått, skriver Knutsen, som fremholder at boken – og dens originale forfatter – spilte en viktig, formativ rolle i fremveksten av studiet av faget internasjonal politikk rundt første verdenskrig. Dette har for det første sammenheng med at Norman formulerte en ram kritikk av den realpolitiske tilnærmingen til internasjonal politikk. For det andre introduserte han en alternativ tilnærming, bygd rundt forestillingen om gjensidig avhengighet, og for det tredje ga han støtet til en av de første akademiske debattene mellom representanter for den gamle realistiske og den nye liberale tilnærmingsmåten til studiet av internasjonal politikk. Dette er bare noen av årsakene til hvorfor The Great Illusion fortjener en høy rangering på en oversikt over innflytelsesrike klassikere i studiet av internasjonal politikk, skriver Knutsen.
Redaksjonen ønsker leserne en god sommer!
NUPI, 15. juni 2006
Birgitte Kjos Fonn
