Det er vel knapt noen hemmelighet at jeg strøk på muntlig eksamen i år. Her er en oppsummering av de dominerende sinnsstemningene jeg har gjennomgått det siste døgnet:

• Etter eksamen, på pauserommet, venter på sensur sammen med 8-10 andre: Ekstrem nervøsitet
  Herregud den revmatologiposten gikk dårlig! Hvorfor repeterte jeg ikke SLE!? Hud og radiologi gikk ikke så verst, får håpe jeg står etter en helhetsvurdering... Herregud, jeg kommer til å stryke.
• Under utlevering av sensur: Blind aksept
  "Litt for ullen på hudposten", akkurat ja. "Forsåvidt greit nok på de to andre", akkurat. Ok. Hadet. Åja, må ha med lappen hvor det står "ikke bestått" ja, takk. Hadet.
• Tilbake på pauserommet, venter på å sluses ut av eksamenslokalet: Forvirring og spørrende vantro
  Jeg er en av de siste som får utlevert sensur. Alle de andre har bestått. Stemningen synker brått når jeg kommer inn i rommet. Øynene til mine medstudenter er fylt av en merkelig blanding av medfølelse og "heller deg enn meg", og jeg krymper meg hver gang jeg møter blikket til noen. Jeg prøver desperat å holde maska.
  Strøyk jeg? Strøyk jeg? Strøyk jeg på hud? Jeg som trodde den gikk helt greit? Kan jeg ha gjort det så mye dårligere enn alle de andre her? Jeg stilte jo alle diagnosene riktig og hadde forslag til behandling av alle tilstandene, hvor mye mer må man egentlig kunne? Det må da tillates at man ikke husker det latinske navnet på soleksem i en stressa situasjon?
• På vei hjem: Glødende raseri
  HVA I HELVETE?! JEG SKAL KALDKVELE DEN £$€@@£$€#¤ £@€@£$€#, JEG SKAL FAEN MEG £$€@€$$§, ARGH!
• Hjemme, samme dag: Et helt spekter av følelser:
  • Bitre tårer: Dane Cook forklarer
  • Lammende avmakt: Jeg klarer ikke denne runden én gang til. Kanskje jeg heller bare skal droppe ut av studiet og finne meg en jobb.
  • Desperat følelse av utilstrekkelighet: Kanskje jeg ikke er smart nok til å bli lege...
  • Knusende likegyldighet: Jeg kan jobbe som bussjåfør jeg. Slite med å betale ned studielånet til jeg blir 80, skal gå helt fint det.
  • Innsovning komplett umulig. Vrir og vender på meg, er oppe og traver hvileløst rundt i leiligheten, ligger og stirrer i taket. Holder på slik til kl. 06 en gang, når jeg endelig sovner.

Det er nå dagen etter. Jeg har fått samlet tankene såpass at jeg har klart å skrive dette innlegget, og det har faktisk hjulpet litt. Jeg er utslitt og ør i hodet, føler meg vridd som en gulvklut. Snart kommer Kjersti og Håvard hjem, og jeg skal prøve å fokusere restene av energi på dem. Får ta stilling til hva jeg skal gjøre videre om noen dager, når hodet forhåpentligvis er klarere.