Gaias hevn

Thomas Hylland Eriksen
Ny Tid, mars 2006

I romanen The Drowned World fra 1962 beskriver J. G. Ballard en verden som har gjennomgått raske og dramatiske klimaendringer. Polisen har smeltet, havet har steget med over ti meter, enorme avleiringer av slam og erodert jord har forandret kystlinjene, og temperaturen har steget så mye at store deler av kloden er ubeboelig. De rundt fem milllioner overlevende har slått seg ned på Antarktis og i de nordlige delene av Canada, Grønland og Sibir.

I den vitenskapelig baserte fagboken The Revenge of Gaia fra 2006 beskriver James Lovelock en nær fremtid preget av endringer som har en forbløffende likhet med dem Ballard skildret for snart et halvt århundre siden. Riktignok er det mange forskjeller på detaljnivå – Ballard ser for seg en verden som også biologisk er på rask vei tilbake til trias-alderen – men scenariet ligner. I Lovelocks prognoser stiger havet med fjorten meter etter at klodens gjennomsnittstemperatur har økt med seks grader. Han spår flom, kaos, masseødeleggelser og en dramatisk nedgang i verdens befolkning. Og alt dette skal skje i vårt århundre.

På 1970-tallet ble Lovelock kjent for den såkalte “Gaia-hypotesen”, en antagelse om at jordkloden kan sammenlignes med en gigantisk organisme og kan utforskes, og bør behandles, som om den er det. Hva han hadde i tankene var ikke en mystisk intelligens, men et selvregulerende system av enorm kompleksitet. “Gaia”, etter den greske jordgudinnen (navnet ble foreslått av Lovelocks venn William Golding), hadde betydelige selvhelbredende evner, og på samme måte som sår gror hos mennesker, reparerte hun seg selv fortløpende.

Lovelock har alltid presisert at Gaia er en metafor, altså at planeten ikke rent faktisk har en vilje. Han har aldri vært noen mystiker, men representerer et vitenskapssyn som er holistisk snarere enn analytisk: I likhet med mange økologer, leter Lovelock etter helheter og mønstre heller enn å stykke opp helhetene i isolerte årsaksprosesser.

De senere årene har Lovelock registrert at Gaias evne til selvhelbredelse er blitt svekket. Sagt på en mer prosaisk måte hevder han at noen endringsprosesser som er igangsatt av mennesker, med konsekvenser for klimaet, er irreversible, og at systemet er i ferd med å nå en grenseverdi der det slår over i noe helt annet. Man kan varme vann lenge uten at det slutter å være vann, men plutselig, når det passerer en grenseverdi, blir det til noe helt annet, nemlig damp. Klimaendringene har ifølge Lovelock passert dette punktet, og endringene vil heretter komme raskt og stadig mer dramatisk.

Selv om de fleste klimaforskere er enige i at det foregår en global oppvarming som skyldes menneskelig aktivitet, er det få som forutser like radikale og raske endringer som Lovelock. Han er overbevist om at vi må begynne å handle nå. Det er for mange av oss, vi bruker stadig mer energi, og vi står på kanten av stupet.

Mange av oss ble vaksinert mot økologiske dommedagsprofetier for et par tiår siden, da ingen av dem viste seg å slå til. Likevel er Lovelocks bok urovekkende. Nå er klimaendringene beviselig i gang, og veksten i utslipp fortsetter.

Hvis verdens temperatur øker med fem grader, blir praktisk talt hele det tropiske beltet ørken. (Hvis temperaturen synker med fem grader, blir Sahara grønn igjen. Livet på kloden har det best når klimaet er relativt kjølig.) Med en temperaturøkning blir storbyene oversvømmet, og mesteparten av den dyrkbare jorden forsvinner. Dette er velkjent, men Lovelock er sikker på at en slik utvikling ikke lenger lar seg stanse. Og ting kan begynne å skje raskt.

Lovelocks forslag til løsninger er interessante. Han har lenge gått inn for atomkraft som et alternativ til fossilt brennstoff, og gjentar i denne boken sitt forsvar for denne rene, billige og effektive måten å produsere energi på. Han hater vindmøller og tar avstand fra økologisk jordbruk, som på grunn av sin lave produktivitet har arealbehov som er uforenlige med naturvern. I stedet går han inn for å lage syntetisk mat. Mennesker bør bo i tette, kompakte byer, der man lar det som er igjen av natur være i fred, og minimaliserer transportbehovene. Han mener også at FN og de enkelte stater må legge beredskapsplaner for å håndtere de gigantiske lidelsene og massemigrasjonene som vil følge av klimakatastrofen. Mot slutten av boken nærmer vi oss faktisk Ballards Camp Byrd, en viktig by på ti tusen innbyggere i Nord-Grønland.

Den 86-årige Lovelock, utskjelt som mystiker og mistenkeliggjort som biosentrisk økofanatiker, presenterer forslag som uten fnugg av landlig romantikk og regressivt modernitetshat kan gjøre oss i stand til å redde stumpene. Det kan vise seg å være gode grunner til å følge hans råd selv om havet nå skulle vise seg ikke å stige med 14 meter de nærmeste årene.