| "Det var engang en stakkars I som kjedet seg så svært fordi den var så helt alene. Alene er man lite tess, men se! - så traff han frøken S og fridde til den pene. | Han sa: «I dette alfabet er du den vakreste jeg vet, så bli min kone, kjære!» Hun sa: «Du vet naturligvis at I og S blir sammen IS. jeg tror vi bør la være!» | Den unge I'en skjønte dét. Han giftet seg med frøken V, og gjorde klokt i dette, for V og I kan alltid si at de tilsammen er et Vi, og dét er nok det rette!" |
| - Andre Bjerke | ||
'Men...hva med meg', tenkte Å, 'jeg trenger da også en kone'. Å pakket snippsekken og dro ut i verden for å søke lykken.
Først kom han til Ascii-land. Det var et lite land med få innbyggere, og hvor enn han gikk så alle rart på ham. Det var tydelig at innbyggerne her ikke var vant til fremmede, og Å fikk en sterk følelse av at det ikke var plass til ham i Ascii-land. Så han fortsatte sin vandring.
Etter å ha vandret både lenge og vel kom han til landet ISO646. Klok av skade gikk han til kongen, som het Isobald, og fortalte hvorfor han var kommet. Han bad om husrom i kongens rike. Kongen, som var en pragmatisk mann, likte Å og hans pågangsmot. Imidlertid var han mindre begeistret for en av hans undersotter som lenge hadde irritert ham med sin lave produktivitet og firkantede innstilling. Kongen sendte derfor like godt denne slabbedasken, i eksil, og lot Å få overta plassen hans i Tabellstien 5d.
Å trivdes forsåvidt godt i sitt nye hjem, men kunne ikke unngå å legge merke til at naboene hans ikke syntes å sette særlig pris på hans ankomst. ISO646 var også et lite land, faktisk ikke større enn Ascii-land, og innbyggerne der var heller ikke vant til fremmede. Det var også slik at mange hadde satt pris på sin gamle nabo i 5d, og de likte slett ikke tanken på at en fremmed skulle komme å ta over plassen til gamle venner (nåja, venner...i hvertfall bekjente...det beste var nå at ting fikk være som de var...). Naboene ga Å skylden for at deres gamle nabo nå var sendt i eksil.
Etter hvert gjorde naboene livet ganske surt for Å. Da det kom ham for øre at Ascii-land's nyvalgte president, Billygates, hadde hyrt et multinasjonalt selskap (International Building Machines) for å utvide landet med en rekke kunstige øyer for å få plass til flere innbyggere, bestemte Å seg for å forlate ISO646 og vende tilbake til Ascii-land (som forøvrig var omdøpt til EAscii-land). Da han fortalte sin historie til Billygates ble han umiddelbart tildelt husly på en av de vakre, nye øyene IBM hadde bygget, i TabellGate 8f.
Nå falt det seg imidlertid slik at kort tid etter at Å forlot ISO646, ble folkets misnøye med sin ytelsesfikserte og enerådende konge så stor at de gjorde opprør. Det endte med at Isobald ble landsforvist, på samme måte som han selv hadde gjordt med andre noen år tidligere. Men Isobald var en mann med mange allierte, og det gikk ikke lang tid før han hadde samlet en spesialtrenet "task-force" ved hjelp av sine venner rundt omkring på kontinentet. Ascii-land, som lenge hadde brukt alle sine ressurser på sin fredelige ekspansjonspolitikk, var et lett bytte for Isobald og hans menn. Ved et raskt, lite statskupp utnevnte Isobald seg selv til Keiser av EAscii-land og ga landet det nye navnet ISO8859.
Isobalds første keiserlige gjerning var å klassifisere nærmere halvparten av landets innbyggere (nærmere bestemt de fleste av landets innvandrere, som forøvrig var bosatt i de nye områdene) som dissidenter, hvorpå også de ble sendt i eksil. Deres plasser ble deretter tildelt representanter for Isobald's allierte som belønning for deres innsats i maktovertakelsen. Klok av skade visste Isobald at han måtte løse problemet med misstro og fremmedfrykt før det gikk som i ISO646. Han innførte derfor en streng segresjonspolitikk (alfatheid), der nye og gamle innbyggere ble delt av et ingenmannsland bestående av to kunstige øyer (TabellGate 8 og 9).
Merkelig nok slapp Å å bli sendt i eksil, men måtte forlate sitt hjem i 8f (som jo lå midt i ingenmannsland). Som relativt ny innbygger, ble han plassert sammen med Isobalds allierte, nærmere bestemt på øya C, i 5. hus på høyre hånd.
Det hører med til historien at Billygates også klarte å samle en liten gruppe av sine venner, til tross for at han ikke hadde like mange allierte som Isobald. De holdt seg skjult i ingenmannsland, hvorfra de utførte stadige sabotasjeaksoner og andre geriljaliknende aktiviteter. Billygates, som selvsagt nektet å anerkjenne Isobalds autoritet, kalte dette for Winland. Isobald, på sin side, annså Billygates tilhengere som illegalge nybyggere, eller 'setlers', og nektet å anerkjenne deres status som innbyggere av ISO8859.
Nå var det slik på denne tiden at kontinentet Utopia (som Ascii-land og ISO646 tilhørte) hadde en mektig nabo i vest som så det som sin oppgave å opprettholde det de kalte 'verdensorden', noe som i hovedsak gikk ut på å beskytte sine egne økonomiske interesser internasjonalt. Denne mektige nabo, kjent som Kode Unionen, likte slett ikke det som foregikk i Utopia. For det første hadde Ascii-land, frem til Billygates tok over som president, vært en god alliert (eller 'nikkedukke' som Kode Unionen's ledere kalte det når ingen andre hørte på). For det andre hadde de generelt lite sans for tilløp til konkurrerende maktstrukturer som med tiden kunne utgjøre en trussel mot Unionens verdensdominans. Isobalds sterke allianse, manifestert i form av det nye ISO8859, var derfor ansett som et anliggende Unionen ikke kunne overse.
Unionen sendte derfor en massiv okkupasjonsstyrke. Denne ble selvsagt kalt en 'frigjøringsstyrke', og hadde som mandat å gjenopprette orden i de okkuperte områdene, samt gi makten tilbake til EAscii-land's folk. Hvordan denne kampen gikk for seg skal vi ikke komme nærmere inn på her, det holder å si at den var fort over.
Det kommer neppe som noen stor overaskelse at ISO8859 snart ble innlemmet som en del av den mektige Kode Unionen. Isobald ble tildelt et 'viktig' verv i ledelsen, men innså snart at hans reelle innflytelse var nokså liten.
Ble så den gamle orden gjenopprettet, og fikk innbyggerne makten tilbake? Tja....med unntak av at ingenmannsland ble ryddet (..ingen plass for geriljavirksomhet i Unionen...) forble det meste værende som det var. For å holde Isobalds gamle allierte i ro fikk deres utsendinger beholde sine plasser. Flyktningene som var blitt landsforvist av Isobald fikk tilbud om å slå seg ned i fjerntliggende deler av Unionen (ufruktbare ørkenområder o.l). Isobalds segresjonspolitikk ble av Unionen's ledere egentlig ansett som svært så hensiktsmessig.
Hva så med vår venn Å? Joda, han fikk bli boende i C5. Imidlertid var Unionen's forskere stadig på utkikk etter avvikere og interessante varianter, og kastet seg derfor over ham. Det må nevnes her at en av Unionen's store teoretiske pilarer (kjepphester) var 'kategorisering'. Å ble derfor analysert og mutert i forskernes laboratorier. Mutantene ble delt opp i sine enkelte bestanddeler som så ble kategorisert og spredd utover i forskjellige deler av unionen.
Den vitenskapelig deriverte konklusjonen konstaterte at Å var en sjelden variant av arten A (som opprinnelig kom fra Tabpos41), men med en variasjon også obervert hos andre avvikere, nemlig en liten ring som stadig svevet over ham (denne ringen var allerede kategorisert under seksjon '030A - Combining Ring Above'). Å ble derfor fratatt sin identitet, og tildelt den antatt kombinerte identitet (en såkalt diakritisk identitet) av A og '030A - Combining Ring Above'. Argumentasjonen som ble brukt var 'at det var eneste måten han kunne være sikker på å bli gjenkjent i alle deler av Unionen'.
I løpet av sin tid i Unionens laboratorier møtte Å en svenske ved navn Ångstrøm, som forsket på bitte, bitte små ting. Ångstrøm likte Å (kanskje p.g.a. deres navnelikhet) og tilbød ham en jobb. Jobben bestod i å representere de bitte, bitte små tingene som Ångstrøm studerte, og han ville få eget kontor i Laboratoriegata 212b. Å, som aldri hadde hatt noen jobb, visste ikke helt hva han skulle svare. Han tenkte likevel som så at han hadde jo dratt ut i verden for å søke lykken, og en god karriereplan (med eget kontor) måtte jo være et godt utgangspunkt nå som han endelig hadde fått seg fast bopel og alt. Så han endte med å takke ja til Ångstrøms tilbud.
Tiden gikk, og Å hadde det godt med sin nye livsstil. Men hva med drømmen om å finne en kone? Det var jo denne drømmen som egentlig hadde drevet ham hjemmefra i sin tid. Å hadde forlengst innsett at fast bopel og en karriereplan (med eget kontor) ikke automatisk medførte den ønskede endring i sivilstatus. Riktignok hadde han et godt øye til sin tidligere nabo, den vakre frøken H i Tabellstien 48, men han visste at hans naboer, Æ og Ø (som også hadde bodd i Tabellstien, og dermed kjente frøken H) begge hadde vært på frierføtter der i gården uten å få annet igjen for det enn en kald skulder (HÆ...ØH...). Etter hvert som tiden gikk ble Å mer og mer desperat, og tilslutt fant han ut at "verre enn dette kan det ikke bli" (det er underlig hvor kort hukommelsen kan strekke seg når man plages av uinfridde forventninger), og han bestemte seg derfor for å gjøre et forsøk hos frøken H.
Han mannet seg opp, dro inn til fastlandet og banket på døren hos den vakre. Stakkars Å var så nervøs at ringen hans formelig spant, men til hans forbauselse sa frøken H ja til hans bolde forslag.
For Å og H blir tilsammen ÅHHH, og det er jo godt.
Det hører med til historien at Å's mor aldri fikk deltatt i sin kjære sønn's bryllup. Selv om Å samvittighetsfullt hadde holdt henne oppdatert om sine mange adresse-endringer, gikk den gamle damen til slutt surr i det hele. På bryllupsdagen satt hun derfor tålmodig utenfor kontoret i Laboratoriegata 212b og ventet på at hennes sønn skulle dukke opp.
© 2003 - janfst&espesko