Vi kan akseptere utviklingen og samtidig fri oss fra Bill Gates

De siste årene har det blitt hevdet med stadig større styrke at vi trenger en skikkelig satsing på IT og internett i norske skoler. I Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets IT i norsk utdanning - Plan for 1996-99 kan vi for eksempel lese at «Norge har ambisjoner om å ha et utdanningssystem som er blant de fremste i verden. Vi ser nå hvordan andre land målbevisst satser på å introdusere IT i utdanning og opplæring både som generelt verktøy og som hjelpemiddel i læringsprosessene. Norge må ikke bli hengende etter i denne utviklingen.» Heidi Arnesen, leder i det regjeringsoppnevnte «Ungdommens IT-forum», understreket alvoret i dette til Aftenposten 8. januar i år: «IT-toget går nå. Politikere, byråkrater og skoleverket må kaste seg på slik at ungdom blir i stand til å takle fremtidens utfordringer.»

Bak utsagnene ovenfor skjuler det seg to premisser. For det første at det finnes én rivende utvikling – «Utviklingen», for det andre at vi kan «styre» denne utviklingen ved å ligge i forkant av den, politisk såvel som teknologisk og kulturelt. Vi kan sitte i lokomotivet heller enn å dilte etter, vi kan lage Silicon Valley på Fornebu.

Oppgrader
Den teknologiske utviklingen går utvilsomt rasende fort. I fjor hadde jeg en «gammel» 486 PC, i år har jeg en 16 ganger så rask Pentium, og siden mine kolleger begynte å sende meg elektroniske dokumenter i «Word 7.0»-format var jeg nødt til å oppgradere. Jeg måtte til en viss grad akseptere utviklingen. Det var enten oppgrader eller forsvinn. Internett konfronterer meg som en type skjebne, et fellesskap som setter en del tekniske premisser jeg ikke kan løpe fra.

Jeg er imidlertid mer tvilsom til om politiske og teknologiske forsøk på styring, ledelse og kontroll over utviklingen faktisk kan gi oss den ønskede frihet i forhold til denne utviklingen. Vi løper etter Microsoft så fort vi kan, kanskje av og til også forbi dem. Men så lenge vi prøver å være først i utviklingen har vi ingen mulighet til å ta en pause, og vi ender opp med å slave istedenfor å lede.

Henge etter
Å ikke «henge etter» IT-utviklingen vil kreve enorme ressurser. Software må oppgraderes annet hvert år, maskinene må byttes like ofte. Som en følge av en skippertaksbevilgning fra staten fikk de videregående skolene noen få PCer hver for 4 år siden. (De synger nå på siste verset.) Driften har skolene måttet finansiere selv, ved at de har måttet kutte i øvrige budsjettposter. I departementets IT-plan er denne politikken nedfelt: «Det er ikke grunnlag for at de ulike aktører kan forvente store økninger i de økonomiske rammer for å kunne realisere planens intensjoner.»

Statens IT-plan for skolene mangler altså ikke bare ydmykhet i forhold til utviklingen ved at den pretenderer å kunne «lede» i den, den viser også en total mangel på forståelse for de materielle ressursene som kreves.

Flere «IT-tog»
Hvis vi derimot gir opp troen på at «utviklingen» – internettskjebnen – kan styres, så åpner det seg paradoksalt nok nye muligheter til å kunne forme vår hverdag. Da kan vi ta oss tid, gjerne god tid, til å eksperimentere lokalt. Så kan de som vil lede i «Utviklingen» drive med sitt. Vi kan lage vår egen utvikling. Men siden datamaskiner faktisk fordobler kapasiteten på halvannet år, så er dette en eksperimentering som er nødt til å kreve ressurser, det kan vi ikke styre oss vekk fra.

Å gjøre internett til en del av skolevesenet er en tilpasning av nye teknologier og nye former for undervisning som krever eksperimentering. Vi vet verken hva slags teknologi vi trenger eller helt hva vi trenger den til, selv om vi skjønner at den kommer til å bli viktig. Det trengs en satsing på internett og IT i skolene, men en slik satsing må inkludere det å kunne velge å ikke ta IT i bruk i enhver anledning – med dagens tempo av nyutgivelser er vi nødt til å velge vekk noe. Det skolene trenger minst er statlige og andres krav om å være «ledende». «IT-toget» går ikke en gang for alle, og den som prøver å være et hestehode foran skjebnen, iscenesetter tragedien, ikke fremskrittet.