Saken gjelder gyldigheten av panterett som hustruen til en forretningsdrivende har stiftet i sin ideelle andel av fellesboligen som sikkerhet for forretningsgjeld i ektemannens selskaper - og videre om en eventuell panterett falt bort da selskapene skiftet bankforbindelse.
Anne Frisenberg er gift med Leif Frisenberg jr som var daglig leder og hovedaksjonær i Leif Frisenberg AS, Frisenberg Trading AS og Zander AS. Frisenberggruppen omfattet også Frisenberg Herreekvipering AS, men i dette selskapet var Leif Frisenbergs far, Leif W Frisenberg, hovedaksjonær. Selskapene drev handels- og agenturvirksomhet innen tekstilbransjen. Frisenberg Trading AS drev import og videresalg av klær som dels ble omsatt gjennom de øvrige selskapene i gruppen, og dels ble solgt til andre selskaper.
Rogalandsbanken var selskapenes bankforbindelse. I juni 1987 forhandlet Leif Frisenberg jr med banken om selskapenes lån i banken - herunder om tilførsel av ny kreditt. I brev av 15 juni ble Leif Frisenberg AS, i tillegg til et tidligere lån på kr 2 700 000, tilbudt et gjeldsbrevlån på kr 1 750 000 med åtte års løpetid. Frisenberg Trading AS fikk tilbud om et valutalån på kr 2 500 000 samt utvidelse av kassakreditten fra kr 500 000 til kr 3 000 000. De sistnevnte lånene skulle tas opp til ny vurdering 1 oktober 1987. Den 15 juni 1987 var kredittrammen kr 6 150 000 i de tre selskapene som Leif Frisenberg jr var hovedaksjonær i, men det forelå et overtrekk på nærmere kr 2 000 000 slik at samlet gjeld var i overkant av kr 8 100 000. Ved brevet tilbød banken å utvide lånerammen til kr 10 450 000.
Lånene skulle bl a sikres med en pantobligasjon på kr 5 000 000 i ekteparet Frisenbergs fellesbolig i Haakon den Godes vei 7 B, gnr 39 bnr 134 i Oslo. Leif Frisenberg jr undertegnet pantobligasjonen og en pantsettelseserklæring 19 juni. I pantsettelseserklæringen er det fastsatt at obligasjonen skulle tjene som sikkerhet for de forpliktelser som Frisenberggruppen "har eller måtte få" til Rogalandsbanken.
Anne Frisenberg undertegnet ikke lånedokumentene samtidig med mannen. I brev av 6 juli 1987 understreket banken at de forutsatte sikkerheter måtte bli ordnet før ny kreditt ble innvilget. Uansett måtte pantobligasjonen og pantsettelseserklæringen returneres i undertegnet stand senest neste dag. Anne Frisenberg undertegnet deretter 7 eller 8 juli begge dokumentene som Leif Frisenberg jr overleverte banken. I mellomtiden hadde gjelden økt og pr 3 juli utgjorde den nærmere kr 8 800 000.
Pantobligasjonen inneholdt ikke egen rubrikk for situasjoner hvor eiendommen er i sameie mellom ektefellene. Anne Frisenberg krysset av rubrikken for ordinært ektefellesamtykke. Partene er enige om at hun var sameier i eiendommen slik at hennes samtykke i realiteten var et sameiersamtykke.
Særlig som følge av misnøye med driften av Frisenberggruppen meddelte Rogalandsbanken i brev av 24 november 1987 at banken ikke lenger anså tilsagnet om valutalån som bindende. Dessuten vedsto den seg heller ikke tilsagnet om gjeldsbrevlån på kr 1 750 000.
Leif Frisenberg jr kontaktet da Oslobanken med sikte på skifte av bankforbindelse. I brev av 10 desember 1987 tilbød banken Zander AS, Leif Frisenberg AS og Frisenberg Trading AS kassakreditter på henholdsvis kr 500 000, 3 500 000 og 1 000 000. Løpetiden skulle være "Inntil videre". De to sistnevnte selskapene fikk videre tilbud om nedbetalingslån på kr 3 000 000 til hver med løpetid tre år. Endelig fikk Frisenberg Trading AS tilbud om et valutalån på kr 3 000 000 med tilsvarende løpetid. Ved dette tilbudet ville den totale lånerammen øke til kr 14 000 000. Oslobankens vilkår var at de etablerte sikkerhetene ble beholdt og at Norsk Essen Asfalt Co AS pantsatte et bankinnskudd på kr 4 000 000. Denne sikkerheten er senere erstattet av tilsvarende sikkerhet fra Herman Lepsøe AS.
Ved brev av 17 desember 1987 til Rogalandsbanken bekreftet Oslobanken "Innfrielse" av de tre selskapenes lån og overførte i underkant av kr 7 800 000 som tilsvarte Rogalandsbankens utlån til selskapene. Overføringen var betinget av at Rogalandsbanken transporterte sine sikkerheter - herunder pantobligasjonen i ekteparet Frisenbergs boligeiendom. Det bemerkes at 11 desember hadde Leif Frisenberg jr undertegnet en pantsettelseserklæring som tilsvarte den som ble undertegnet overfor Rogalandsbanken. Dette med unntak for at Frisenberg Herreekvipering AS, som ikke deltok i skiftet av bankforbindelse, ikke er nevnt. I motsetning til i den forrige pantsettelseserklæringen er ikke Anne Frisenbergs navn påført med skrivemaskin, og hun har heller ikke undertegnet den.
Rogalandsbanken oversendte sikkerhetene 19 februar 1988 i transportert stand.
De følgende årene hadde Frisenberggruppen betydelige likviditetsproblemer. Dette førte blant annet til at Anne Frisenberg i 1990 overførte kr 1 000 000 til Leif Frisenberg AS som ansvarlig lånekapital. Beløpet var finansiert ved forskudd på morsarv. Hennes mor har også overført flere millioner kroner til selskapene.
Til tross for betydelig kapitaltilførsel ble det i desember 1992 åpnet konkurs i de tre selskapene med en total lånegjeld på nærmere kr 11 000 000. Lånegjelden hadde dermed økt med ca kr 3 200 000 etter at bankforbindelsen ble skiftet.
I mars 1993 begjærte Oslobanken under avvikling tvangssalg over boligeiendommen. Anne Frisenberg protesterte mot tvangssalg av hennes ideelle andel. Uten å akseptere hennes innsigelse begrenset banken begjæringen til den andelen som tilhørte Leif Frisenberg jr. Samtidig anla Anne Frisenberg sak ved Oslo byrett med påstand om at pantobligasjonen ikke heftet i hennes ideelle andel. For det tilfellet at hennes påstand ikke skulle føre fram, anla hun noe senere sak mot Fokus Bank, som Rogalandsbanken er fusjonert med, med krav om erstatning for sitt eventuelle tap.
Oslo byrett, som forente sakene til felles behandling, avsa 15 mars 1995 dom med slik domsslutning:
Anne Frisenberg påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Under tvangssalget ervervet Oslobanken den andelen i boligeiendommen som tilhørte Leif Frisenberg jr og begjærte deretter sameieauksjon. Før ankebehandlingen i lagmannsretten var sameiet oppløst. Halvparten av netto salgssum ved tvangssalget, kr 1 895 793,15, er plassert på sperret konto. Tvisten gjelder dermed eiendomsretten til dette innskuddet.
Borgarting lagmannsrett avsa 17 februar 1997 dom med slik domsslutning:
Lagmannsretten bygget på at pantsettelsen var gyldig, men at den hadde falt bort som følge av at låneforholdet var overtatt av Oslobanken.
Oslobanken under avvikling har påanket lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1 og 2, til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av dommene.
For Høyesterett har ekteparet Frisenberg avgitt skriftlige erklæringer, og begge har ved bevisopptak til bruk for Høyesterett utdypet disse erklæringene. Saken står i samme stilling som for lagmannsretten.
Den ankende part, Oslobanken AS under avvikling, har i korte trekk anført:
Lagmannsrettens begrunnelse er uriktig. Riktignok faller realkausjonen bort når hovedfordringen innfris. Her foreligger derimot en overdragelse, og da er hovedregelen at sikkerhetsrettene følger med. Vurderingstemaet er om det nye låneengasjementet medfører slike endringer at det må anses som et nytt. Endringene må i så fall være vesentlige i forhold til hva som var forutsatt mellom den opprinnelige kreditor og kausjonisten. Det aktuelle kreditorskiftet oppfyller ikke disse vilkårene. I denne sammenheng må det også legges vekt på at kassakreditten utgjorde en ikke uvesentlig del av lånet i Rogalandsbanken. Ved kassakreditt er det forutsatt at omfanget av kreditten skal kunne fluktuere.
For så vidt gjelder bankenes forutsetninger vises det til at avtaleforholdet var regulert ved en standardkontrakt. Når Anne Frisenberg undertegnet lånedokumentene i egenskap av sameier i eiendommen, representerte underskriften en realkausjon. Av hensyn til sikkerheten i omsetningen er det viktig at bankene kan stole på at dokumentene kan benyttes etter sin tekst. Lånemarkedet er i dag svært mobilt slik at det også er i kundenes interesse at sikkerheter kan overføres ved skifte av bankforbindelse. For at skiftet ikke skal bli altfor kostbart, bør den nye banken slippe å foreta nøye undersøkelser av en tidligere sikkerhetsstillelse.
Lagmannsretten har lagt altfor stor vekt på at Oslobanken overfor Rogalandsbanken brukte formuleringen innfrielse. Betalingen utgjorde bare avslutningen av overdragelsestransaksjonen. Avgjørende vekt må legges på realiteten. Når dokumentene leses i sammenheng, er det tydelig at bankene tok sikte på en overdragelse.
Utad framsto transaksjonen som en overdragelse og ikke som en innfrielse. Betalingen til Rogalandsbanken kom ikke fra Frisenberggruppen eller kausjonisten, men fra Oslobanken etter at den var blitt kontaktet av Leif Frisenberg jr. At sikkerhetsdokumentene fulgte med, var en absolutt forutsetning fra Oslobankens side.
Pantobligasjonen var en gjort obligasjon. En pantsettelseserklæring er ikke nødvendig for å etablere gyldig panterett, men bankene har i lang tid benyttet slike erklæringer for å unngå bevistvil om hvilke fordringer obligasjonen hefter for. Da gyldigheten ikke avhenger av om det er benyttet en slik erklæring, har det ingen rettslig betydning at Anne Frisenberg ikke undertegnet pantsettelseserklæringen til Oslobanken.De endringene låneengasjementet gjennomgikk ved skiftet av bankforbindelse, var ikke av en slik karakter og et slikt omfang at kausjonen falt bort. Kausjonen var stilt i forretningsforhold og omfattet lån til flere debitorselskaper. To av selskapene hadde dessuten mer enn ett lån. Lånene må vurderes under ett, og man må være forberedt på at det skjer endringer i låneforholdet.
Eventuelle kvalitative endringer ved skifte av bankforbindelse må ses i sammenheng med partenes avtale - nærmere bestemt om endringen er mer omfattende enn det kausjonisten med rimelighet kunne forutse på avtaletidspunktet. Det bestrides at dette er tilfellet idet formålet i begge tilfellene var å oppnå generell driftsfinansiering for Frisenberggruppen. Hovedelementet i begge engasjementene var kassakreditt kombinert med fastlån. Det kan heller ikke være avgjørende at lånerammen økte til kr 14 000 000 da økningen var kombinert med at et bankinnskudd på kr 4 000 000 ble stilt som ytterligere sikkerhet. Anne Frisenbergs faktiske risiko ble dessuten redusert idet den reelle gjeldsøkningen fram til konkursåpningen var lavere enn denne tilleggssikkerheten. Man har dessuten ikke noe holdepunkt for at det var en rangorden mellom sikkerhetene ved at Herman Lepsøe AS, i tilfelle sikkerhetene samlet oversteg lånegjelden, kunne kreve regress hos de øvrige kausjonistene.
Det bestrides at bristende, eventuelt uriktige, forutsetninger medfører at Anne Frisenbergs pantsettelse overfor Rogalandsbanken er ugyldig. Den påståtte forutsetningen om at sikkerheten ble stilt for lån til erverv av skinnvarer fra Østen var ikke synbar. Pantsettelseserklæringen var generell ved at den omfattet alle selskaper i Frisenberggruppen, og både nåværende og framtidig gjeld samtidig som den ikke var tidsbegrenset. De brevene Rogalandsbanken sendte til Frisenberggruppen, gir ingen indikasjon på at Rogalandsbanken var oppmerksom på den påståtte forutsetningen.
Familiens inntektsgrunnlag kom dessuten i sin helhet fra selskapene. Rogalandsbanken hadde dermed god grunn til å forutsette at hun var villig til å pantsette sin andel i boligeiendommen som sikkerhet for selskapenes gjeld.
Sikkerhetsstillelsen kan heller ikke bli ugyldig som følge av misligholdt opplysningsplikt. Rogalandsbanken var som nevnt ikke kjent med den påståtte forutsetningen. Anne Frisenberg kunne ikke med rimelighet forvente at banken opplyste henne om selskapenes økonomi. Opplysningsplikt må forutsette at situasjonen er kritisk eller ekstraordinær - noe som ikke var tilfellet. Dette illustreres av at Oslobanken et halvt år senere økte kredittrammen med kr 4 000 000 og at det gikk 5 1/2 år til konkursåpningen. Anne Frisenberg var dessuten ansatt i selskapene og gift med Leif Frisenberg jr. Da banken ikke hadde konkrete indikasjoner på at han holdt relevante opplysninger tilbake, måtte den kunne basere seg på at hun dermed var orientert om situasjonen i selskapene.
En eventuell ugyldighetsinnsigelse overfor Rogalandsbanken må dessuten i henhold til gjeldsbrevloven § 15 jf § 13 være ekstingvert overfor Oslobanken som har ervervet pantobligasjonen i aktsom god tro.
Oslobanken AS under avvikling har nedlagt slik påstand:
Anne Frisenberg har i korte trekk anført:
Ved en gjort pantobligasjon er pantsettelseserklæringen sentral ved at den utgjør bindeleddet mellom obligasjonen og fordringen. Pantsettelseserklæringen er nødvendig for å stifte rett, og det er den som må tolkes. Det er det moderne kredittliv som har ført til bruken av pantsettelseserklæringer, og da må dette systemet etterleves.
Lagmannsrettens dom er riktig når den kom til at det forelå innfrielse med den konsekvens at realkausjonen falt bort når Oslobanken ikke sørget for å oppnå avtale med henne om pant for bankens utlån til selskapene. At det foreligger innfrielse og ikke overdragelse, støttes av at det er tale om en betydelig utvidet låneramme, andre lånevilkår og at det er tale om nye sikkerheter. Oslobanken er ikke intervensjonsbetaler, men overtok som ny bankforbindelse etter initiativ fra Leif Frisenberg jr. En realkausjon følger bare med når det skjer overdragelse av den fordringen som kausjonen hefter for; det er ikke tilstrekkelig at det skjer en transport av pantobligasjonen. I dette tilfellet ble den underliggende fordringen ikke transportert. Når man først valgte denne framgangsmåten, kan det ikke være avgjørende at man kunne ha ordnet seg på alternativ måte.
Selv om det skulle foreligge overdragelse, kan ikke Oslobanken gjøre panteretten gjeldende mot henne. Oslobanken skulle ha varslet henne, og i så fall ville hun ha disponert annerledes i de følgende årene. I stedet for å overføre flere millioner kroner til selskapene, ville hun og moren ha sørget for å få frigjort panteretten i hennes ideelle andel av eiendommen.
Oslobankens anførsel om at man står overfor en akseptabel endring i kausjonsforhold tilbakevises. Selv om det skulle foreligge en overdragelse hvor sikkerhetsretten følger med, er risikoøkningen så betydelig at hun må bli fri sitt ansvar. Økt låneramme øker således risikoen for mislighold uavhengig av om den er kombinert med større sikkerheter. Uavhengig av dette økte risikoen fordi sikkerheten i bankinnskuddet ikke ville komme Anne Frisenberg til nytte i en regressomgang.
Som en annen innsigelse mot bankens krav anføres det at realkausjonen overfor Rogalandsbanken var ugyldig på grunn av bristende forutsetninger og som følge av bankens mislighold av sin opplysningsplikt, jf også avtaleloven § 36. Hun forutsatte at Frisenberg Trading AS ble tilført ny kapital slik at selskapet kunne kjøpe skinnvarer fra Østen, mens realiteten var at kreditt som allerede var gitt ble bedre sikret. Dessuten var hun ukjent med de økonomiske problemene i selskapene og at det allerede forelå et betydelig overtrekk.
Hennes forutsetning var for det første klart motiverende for henne. Den var dessuten synbar for banken da det var de nye lånene som brakte opp spørsmålet om sikkerhet i boligeiendommen. Nye lån måtte fra bankens synsvinkel dessuten i realiteten oppfattes som et vilkår for kausjonen.
Banken skulle ha opplyst henne om de faktiske forhold før pantsettelsen. Utgangspunktet er riktignok at den enkelte bærer ansvaret for egne forutsetninger, men når hun pantsatte sin ideelle andel av boligeiendommen som sikkerhet for allerede stiftet forretningsgjeld, overskygges hennes undersøkelsesplikt av bankens opplysningsplikt. Banken kan dessuten ikke påberope seg at hun var gift med Leif Frisenberg jr. Tvert om tilsa dette økt aktsomhet da nære familiemedlemmer lettere enn andre kan føle seg presset til å stille sikkerhet.
Rogalandsbanken hadde dessuten varslingsplikt overfor henne da lånetilsagnene ble trukket tilbake i november 1987. Da panteretten etter dette ble begrenset til gammel gjeld, ville det ha gitt henne foranledning til å få sin ideelle andel av boligeiendommen fri for heftelsen.
Det bestrides at Oslobanken kan ekstingvere denne ugyldighetsgrunnen. Rettsvirkningen knytter seg til pantsettelseserklæringen som ikke er negotiabel.
Anne Frisenberg nedla denne påstand:
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og bygger i det vesentlige på samme grunnlag.
De rettslige konsekvensene for Anne Frisenberg av at Frisenberggruppen i desember 1987 skiftet bankforbindelse, avhenger av om betalingen til Rogalandsbanken skal regnes som innfrielse slik at realkausjonen falt bort, eller som overdragelse av bankens fordring hvor Oslobanken som utgangspunkt kunne nyttiggjøre seg de sikkerhetene Rogalandsbanken hadde.
Om det foreligger en innfrielse eller en overdragelse må bero på en totalvurdering. Vurderingen må ta utgangspunkt i eventuelle reelle forskjeller mellom de to låneforholdene, men også de formene som er valgt kan ha betydning. Derimot legger jeg ikke vekt på at Oslobanken ved overføringen til Rogalandsbanken av det beløp Frisenberggruppen skyldte, benyttet formuleringen "Innfrielse".
Dersom Rogalandsbanken hadde transportert sine gjeldsbrev m v til Oslobanken, hadde ikke kreditorskiftet som sådan medført at realkausjonen falt bort. Jeg kan vanskelig se at løsningen ville ha blitt en annen om det ble utarbeidet nye lånedokumenter med samme eller tilnærmet samme innhold. På den annen side kan ikke det forhold at sikkerheten ville ha heftet for framtidige forpliktelser i forhold til Rogalandsbanken, medføre at det som framtrer som en vesentlig endret kredittytelse fra Oslobankens side, kan anses for å bygge på overdragelse av Rogalandsbankens fordring.
Ved totalvurderingen framhever jeg for det første at skiftet av bankforbindelse skyldtes et initiativ fra Leif Frisenberg jr og ikke var resultat av forhandlinger mellom bankene. Bakgrunnen var at Rogalandsbanken hadde blitt skeptisk til Frisenberggruppen og ikke var villig til å gi de kredittene gruppen ønsket. Overtakelsen av engasjementet var basert på Oslobankens egne kredittvurderinger.
Videre viser jeg til at Oslobanken utstedte nye lånedokumenter hvor løpetiden varierte en del fra lånene i Rogalandsbanken. Ingen av lånene i
Oslobanken hadde lenger løpetid enn tre år, mens gjeldsbrevlånet på kr 1 750 000 som Leif Frisenberg AS var tilbudt i Rogalandsbanken, skulle ha en løpetid på åtte år. Kassakredittene økte dessuten fra kr 3 500 000 til kr 5 000 000.
Ytterligere framhever jeg at lånerammen ble utvidet fra kr 10 450 000 til kr 14 000 000 - eller ca 35 %. Denne økningen har stor betydning da faren for mislighold ofte øker mer enn den forholdsmessige økning av lånene. Dette gjelder ikke minst i denne saken hvor Frisenberggruppen allerede i juni 1987 hadde vist tegn til sviktende økonomi ved at lånerammene var betydelig overtrukket. Og selv om Anne Frisenbergs ansvar var partielt ved at hun ikke heftet med annet enn sin ideelle andel i boligeiendommen og obligasjonen dessuten var begrenset til kr 5 000 000, var det Frisenberggruppens totale lån som hadde betydning for henne.
I forhold til Anne Frisenberg oppveies ikke denne utvidelsen av lånerammen ved at det i tillegg til tidligere etablerte sikkerheter ble gitt pantesikkerhet i bankinnskuddet på kr 4 000 000. Denne pantesikkerheten påvirket overhodet ikke den økte faren for mislighold, men hadde utelukkende betydning for omfanget av Oslobankens tapsrisiko i tilfelle mislighold. Dessuten kom denne sikkerheten til etter de andre sikkerhetene slik at mye taler for at den ikke ville komme Anne Frisenberg til gode i en eventuell regressomgang. En opplysning som Leif Frisenberg jr gav i sin personlige oppbudsbegjæring, trekker i denne retning.
Etter min vurdering kan det ikke legges vekt på at Frisenberggruppen ikke utnyttet kredittrammene fullt ut slik at gjeldsøkningen fram til konkursåpningen var lavere. For Anne Frisenberg var det sentrale muligheten for økt lånegjeld og dermed større fare for mislighold.
Jeg nevner ellers at Oslobanken innhentet en ny pantsettelseserklæring, som imidlertid bare ble underskrevet av Leif Frisenberg jr. En slik pantsettelseserklæring måtte åpenbart være unødvendig dersom panteretten uten videre fulgte med ved overdragelse fra Rogalandsbanken.
På bakgrunn av det jeg har sagt, er jeg kommet til at det her foreligger en innfrielse slik at Oslobanken måtte innhente et uttrykkelig samtykke fra Anne Frisenberg om hennes ideelle andel i boligeiendommen skulle hefte for Frisenberggruppens lån i Oslobanken. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1 og 2, vil etter dette bli stadfestet. Jeg går da ikke inn på de øvrige spørsmål.
Anken har ikke ført fram. Med hjemmel i tvistemålsloven § 180 første ledd pålegges Oslobanken AS under avvikling å erstatte Anne Frisenberg saksomkostninger for Høyesterett med kr 165 000.
Jeg stemmer for denne dom: