Dommer Lund: Saken gjelder spørsmålet om foreldelse av krav om erstatning for nakkeslengskade etter en bilulykke.
Den 8 februar 1980 ble A påkjørt bakfra, mens han kjørte bil. Kollisjonen var så kraftig at seteryggen i førersetet brakk. De påfølgende dager fikk A smerter og stivhet i nakken, skuldrene og ryggen. Den 11 februar oppsøkte han bedriftslegen i X AS der han var daglig leder. Bedriftslegen, dr Knut Haug, ordinerte fysikalsk og kiropraktisk behandling. Han avga 1 september 1980 legeerklæring til skadevoldende bils forsikringsselskap, Norden Skadeforsikring AS - som siden ble en del av Storebrand Skadeforsikring AS. Det fremgikk av erklæringen at A hadde vært utsatt for en "piskesnertskade" som ga smerter i nakken og skuldrene og i ryggen.
I tiden fremover gjennomgikk han omfattende behandling hos fysioterapeut og kiropraktor, og forsikringsselskapet dekket utgiftene til denne behandlingen.
A ble oppsagt fra sin stilling med virkning fra 1 januar 1983. Etter forhandlinger med arbeidsgiveren fikk han arbeid i annen virksomhet i konsernet Y AS, som X AS var underlagt. Den nye stillingen innebar mer manuelt arbeid, og As plager ble etter hvert verre. Han var sykmeldt én måned høsten 1983 på grunn av smerter i nakken og skuldrene. Den fysikalske behandlingen varte frem til sommeren 1984.
A ble da igjen oppsagt fra sin stilling. Han reiste arbeidsrettssak. Saken endte med forlik der han ble gitt 475 000 kroner i erstatning for tap av inntekt og tort og svie. Etter å ha fratrådt stillingen 1 september 1984 opprettet A sitt eget firma - Z AS - der han drev salgs- og rådgivningsvirksomhet i varme og ventilasjon. Arbeidet var i første rekke administrativt, og han merket mindre av smerter og stivhet m v i nakken, skuldrene og ryggen.
Ved siden av å drive eget firma, var han ansatt i Æ fra februar 1985 til februar 1986. I perioden juni 1986 til oktober 1989 virket han som frittstående konsulent for Ingeniør Ø AS.
Høsten 1991 måtte han gå over i mer manuelt preget arbeid, og plagene meldte seg da for fullt. Han ble sykmeldt i februar 1992. I 1994 ble han tilstått 100 % uførepensjon med virkning fra 1 februar 1993.
I 1992, under et møte med hans daværende advokat om en annen sak, kom spørsmålet om erstatning for eventuell nakkeslengskade opp. Advokaten henvendte seg til forsikringsselskapet ved brev av 23 mars 1992. Selskapet ga uttrykk for at det måtte innhentes en legeerklæring angående As medisinske situasjon og sammenhengen mellom denne og ulykken i 1980.
A tok kontakt med spesialist i ortopedisk kirurgi, overlege Ørnulf Jaer, som avga erklæring 1 juli 1992. Han uttalte at bilulykken var årsak til As "kroniske smertetilstand i nakke og armen". Den medisinske invaliditet ble anslått til 10%, den ervervsmessige til ca 25 %.
I brev til selskapet av 9 november 1992 fremsatte A gjennom sin advokat krav om erstatning på ca 1,8 millioner kroner, fordelt på lidt inntektstap som den vesentligste posten, fremtidig inntektstap og fremtidige ekstrautgifter. Ménerstatning ble ikke krevet.
Storebrand avviste erstatningskravet og begrunnet dette med at skadene ikke sto i årsaksforbindelse med bilulykken og med at kravet under enhver omstendighet var foreldet.
I 1993 ble A undersøkt av spesialist i ortopedisk kirurgi, Imre Gabor, som henviste ham til nevrologisk undersøkelse hos spesialist i nevrologi, dr Robert Holmsen. Holmsen avga uttalelse 11 oktober 1993. Han fant ikke tegn på objektiv nevrologisk lidelse, men ønsket å foreta tilleggsundersøkelser.
Etter anmodning fra A om supplerende undersøkelser avga Holmsen en spesialistuttalelse 25 februar 1994. Den medisinske invaliditet ble her satt til 15-20 %.
Stevning ble uttatt for Asker og Bærum herredsrett 23 mars 1995. Saken ble begrenset til spørsmålet om foreldelse av erstatningskravet. Herredsretten kom til at kravet ikke var foreldet og avsa 22 desember 1995 dom med denne domsslutning:
Storebrand påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten, som avsa dom 17 mars 1997, gir i sine premisser uttrykk for at forhandlingene i herredsretten i realiteten var delt da det ble forhandlet særskilt om foreldelsesinnsigelsen, jf tvistemålsloven § 98. Med det resultat herredsretten kom til, skulle det ikke umiddelbart vært avsagt dom, men forhandlingene skulle ha fortsatt til behandling av de øvrige spørsmål i saken. Overfor lagmannsretten ga partene uttrykk for at de ikke ønsket herredsrettens dom opphevet, men at forhandlingene måtte fortsette til behandling av de øvrige spørsmål, hvis retten kom til samme resultat som herredsretten i foreldelsesspørsmålet. Lagmannsrettens dom hadde denne domsslutning:
A har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Høyesterett besluttet i forbindelse med henvisningen at ankeforhandlingen i Høyesterett skulle begrenses til spørsmålet om et eventuelt erstatningskrav er foreldet. Partene har opplyst at de er kommet til enighet om at Storebrand - hvis selskapet ikke får medhold i foreldelsesspørsmålet - skal betale A nærmere bestemte beløp i ménerstatning, i erstatning for tap i fremtidig erverv og for fremtidige utgifter.
Partenes anførsler i de tidligere instanser fremgår av dommene. A har frafalt sin anførsel om at forsikringsselskapet har erkjent ansvar for de tapsposter som kreves erstattet, jf foreldelsesloven § 14. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Saken står ellers stort sett i samme stilling som for de tidligere instanser.
Den ankende part, A, har i korthet anført:
Kravet om erstatning for tap som følge av nakkeslengskaden er ikke foreldet etter foreldelsesloven § 9 første ledd eller annet ledd for noen av de tapsposter som kreves dekket. Utgangspunktet for fristberegningen er det samme for de postene det gjelder - ménerstatning, fremtidig inntektstap og fremtidige utgifter. Forsikringsselskapet har bevisbyrden for de faktiske forhold som er avgjørende for foreldelsesspørsmålet.
Skadebegrepet er det samme etter treårsfristen i foreldelsesloven § 9 første ledd og etter tiårsfristen i den nå opphevde § 9 annet ledd: Det må foreligge en skade som har manifestert seg på en slik måte at det er grunnlag for å fremme økonomisk krav mot selskapet, dvs at det er sannsynlighetsovervekt for at kravet vil føre frem. Ved avgjørelsen av om en slik skade har manifestert seg, er det den undersøkelse som faktisk gjennomføres som er relevant. Det er således ikke avgjørende om skaden ville kunne latt seg konstatere ved spesialistundersøkelse, så lenge den allmennpraktiserende lege man har henvendt seg til, ikke har konstatert den og ikke har funnet grunn til å henvise til spesialist.
For at fristen skal begynne å løpe må det dessuten kunne fastslås at skaden har nedfelt seg i et tap som er erstatningsmessig relevant: Det må foreligge et varig og betydelig mén, konstaterbart fremtidig tap eller påførte fremtidige utgifter.
Foreldelse etter § 9 annet ledd forutsetter i denne sak at skaden hadde manifestert seg før 23 mars 1985. Det hadde den åpenbart ikke. Plagene var før dette tidspunkt til å leve med, såvel privat som i arbeidslivet. A var i fullt arbeid frem til 1992. Det forelå ingen legeuttalelse som fastslo varig skade. På grunnlag av legeuttalelser fra dr Haug, fysioterapeut m v, regnet A med at han ville bli bra. Selv om det skulle kreves at han før 1985 henvendte seg til spesialist, ville heller ikke en spesialistuttalelse ha konstatert erstatningsbetingende skade. As plager var den gang mindre enn i 1992 og 1994, da spesialistuttalelsene fra henholdsvis dr Jaer og dr Holmsen viste at det fremdeles var vanskelig å finne en objektiv konstaterbar skade. Kunnskapen om nakkeslengskader var for øvrig i 1992 vesentlig større enn midt på 1980-tallet.
Før 1985 forelå det således ikke en skade som ga grunnlag for å kreve erstatning.
Heller ikke er As krav foreldet etter foreldelsesloven § 9 første ledd. Han kan ikke klandres for at han ikke før skjæringstidspunktet 23 mars 1992 fremskaffet legeerklæring som kunne gitt grunnlag for søksmål mot selskapet. Det skjedde ingen endring i As tilstand i løpet av årene 1985 til 1991 som tilsa at han burde ha tatt skritt til å innhente en spesialisterklæring. Han var ikke på noe tidspunkt sykemeldt og fikk heller ikke behandling etter juni 1984. Han led ikke noe økonomisk tap i disse årene. Det krav hans advokat fremsatte i 1992, ble utformet uten hans medvirkning. En henvendelse til det offentlige helsevesen ville ikke ført til noe. Da han ble verre høsten 1991, tenkte han ikke på at dette hadde noe med ulykken å gjøre. Det har således ikke foreligget en situasjon der han burde foretatt seg noe annet enn det han faktisk gjorde.
A har nedlagt slik påstand:
Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har i korthet anført:
Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at As erstatningskrav er foreldet etter treårsfristen i foreldelsesloven § 9 første ledd. Kravet er dessuten foreldet etter tiårsfristen i § 9 annet ledd. De hensyn som har begrunnet at bestemmelsen i § 9 annet ledd er opphevet, slår ikke til i denne saken. De tapsposter som kreves erstattet lar seg konstatere på forskjellige tidspunkter, og spørsmålet om foreldelse må derfor vurderes særskilt for hver av dem.
Skadebegrepet er det samme etter foreldelsesloven § 9 første og annet ledd. Men etter § 9 annet ledd må det legges en objektiv målestokk til grunn, avgjørende er således ikke hva A eller dr Haug trodde eller visste. Det fremgår av Internasjonal konsensus om nakkeslengskader fra 1995 at slike skader som ikke er helet innen ett år, vil bli varige. Ifølge legeforeningens retningslinjer fra 1994 bør endelig invaliditetsvurdering i alminnelighet først skje etter to år. Her var det frem til mars 1985 gått fem år uten bedring i symptomene, og det var derfor åpenbart at varig skade kunne konstateres. Den senere utvikling bekrefter dette. Det er ikke riktig at nakkeslengskader ikke var vel kjent før 1985. Høyesteretts uttalelser i Rt 1992 603 er på dette punkt uriktige. For øvrig lå den saken annerledes an i faktisk henseende.As ervervsevne var varig nedsatt før 1985. Han hadde redusert arbeidskapasitet, måtte skifte arbeid og ble oppsagt to ganger, antakelig på grunn av samarbeidsproblemer som følge av tretthet, konsentrasjonsvanskeligheter og irritabilitet, det vil si personlighetsendringer utløst ved ulykken. Det kan også påvises at hans inntektsutvikling var negativ i forhold til hva man måtte ha ventet hvis ulykken tenkes borte.
Også As livskvalitet var før 1985 vesentlig redusert som følge av den medisinske invaliditet - ménet. Han måtte holde seg borte fra all sportslig aktivitet, fra hagearbeid m v. Ménet var med andre ord betydelig. Det er nærmere beskrevet i erklæringene fra dr Jaer i 1992 og dr Holmsen i 1994. Det er ikke inntrådt forverringer etter 1985.
Det er klart at A før 1985 hadde krav på erstatning for økte fremtidige utgifter.
Når det gjelder treårsfristen i § 9 første ledd, er spørsmålet om A før 23 mars 1992 hadde eller burde ha slik kunnskap om skaden at han hadde rimelig foranledning til å gå til søksmål.
Han hadde kunnskap om skaden og de plager den innebar. I hvert fall i siste halvdel av 1980-årene må han ha forstått at det dreiet seg om en varig tilstand. Han var klar over det inntektstap han kontinuerlig var påført etter ulykken. Det krav A fremsatte overfor selskapet, og senere korrespondanse viser at han selv mener at han hadde et inntektstap. Når han i dag hevder noe annet, er dette fordi han tilpasser sin forklaring til det han ser seg tjent med etter at selskapet, i og med forliket, ikke lenger bestrider årsakssammenheng.
Tilsvarende gjelder hans forklaring om sine plager etter 1985. Plagene var imidlertid like betydelige hele tiden. Dette fremgår av dr Jaers og dr Holmsens erklæringer og er lagt til grunn av lagmannsretten etter umiddelbar bevisførsel.
Det seneste skjæringstidspunkt det kan være tale om, er høsten 1991 da han i sitt arbeid ble rammet av samme smerter som tidligere. Legges det til grunn at han måtte avvente spesialisterklæring, ville dette ikke ta mer enn et par måneder. Det kreves ikke at skadens omfang skal være klarlagt. Det må eventuelt skje under foreldesesfristens løp.
Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Utgangspunktet for bedømmelsen av foreldelsesspørsmålene i saken er forståelsen av skadebegrepet i foreldelsesloven § 9. Etter § 9 første ledd løper fristen fra det tidspunkt skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden - og den ansvarlige. Etter annet ledd regnes fristen fra da skaden inntraff. Etter begge bestemmelsene er spørsmålet således når det kan sies å foreligge en skade; det er samme skadebegrep det er tale om.
Etter rettspraksis foreligger skade i lovens forstand når en faktisk skade har manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett kan konstateres grunnlag for å reise en sak om erstatning, jf blant annet dommene i Rt 1992 603 og Rt 1996 1134.
Hva som nærmere ligger i kravet til at det må foreligge søksmålsgrunnlag eller - som det også uttrykkes - utsikt til et positivt resultat, bør ses i lys av de rettskraftsvirkninger som er knyttet til en dom om erstatning for inntektstap eller mén, og som innebærer at det normalt ikke kan reises ny sak hvis utviklingen blir en annen enn det var grunn til å vente på domstidspunktet. En mulighet for et positivt resultat kan på denne bakgrunn ikke være nok.
I lys av dette skal jeg i det følgende først behandle foreldelse etter tiårsfristen i foreldelsesloven § 9 annet ledd. Spørsmålet er om det forelå søksmålsgrunnlag eller - om man vil - erstatningsmessig relevant skade før 23 mars 1985. Jeg finner det nokså klart at dette spørsmålet må besvares benektende.
Det er på det rene at A kort tid etter ulykken fikk plager i form av stivhet og smerter i nakken, skuldrene og ryggen. Symptomene er beskrevet i dr Haugs legeerklæring av september 1980 - avgitt på standard spørreskjema utformet av Norden Forsikring - som utslag av en "piskesnertskade" A ble påført ved ulykken.
En konsekvens av plagene ble at han kort tid etter ulykken opphørte med fysiske aktiviteter som bedriftshåndball og skøyteløping; snømåking og hagearbeid lettet han ved å kjøpe snø- og jordfreser. Han måtte også i atskillig utstrekning unngå manuelt arbeid, eksempelvis tegnearbeid som forutsatte at han satt med løftede armer.
Av de opplysninger A ga til dr Jaer i 1992 fremgår det at han fra første halvdel av 1980-årene også mente å ha fått nedsatt konsentrasjon og hukommelse på grunn av ulykken. Dette er ikke nevnt i journaler eller opprinnelige legeerklæringer, men er ifølge dr Jaer typisk ved nakkeslengskader.
A gjennomgikk omfattende fysikalsk behandling frem til juni 1984, uten at det er grunnlag for å konstatere at plagene ble vesentlig bedre. Noe bedre var han muligvis blitt den siste tiden behandlingen varte. A sier selv at han var blitt bedre. Dette synes i noen grad å bekreftes av at han i de etterfølgende år flere ganger oppsøkte Høvik legesenter, uten at journalene viser at dette skjedde på grunn av plager av den karakter saken gjelder. Også etter 1984 har plagene i noe varierende grad vært til stede i alle år, men de har frem til 1992 ikke vært uttalte så lenge han har holdt seg unna mer krevende fysisk aktivitet eller fysisk belastende arbeid.
Spørsmålet er så om den skaden som klarligvis forelå før 23 mars 1985, hadde manifestert seg på en slik måte at det den gang kunne konstateres et tilstrekkelig grunnlag for å reise krav om erstatning.
Etter min oppfatning var dette ikke konstaterbart. Jeg kommer nedenfor, under drøftelsen av foreldelse etter foreldelsesloven § 9 første ledd, tilbake til spørsmålet om ménets og det eventuelle fremtidige inntektstapets omfang. For vurderingen av foreldelse etter tiårsfristen i § 9 annet ledd er det tilstrekkelig for meg å fastslå at det før 23 mars 1985 ikke kan sies å ha vært konstaterbart at As skader var varige.
I sin legeerklæring av 1 september 1980 svarer dr Haug benektende på spørsmålet om det er sannsynlig at skaden vil medføre livsvarig invaliditet, og gir uttrykk for at den krever langvarig behandling. Som svar på det samme spørsmål i legeerklæring av mars 1982 skriver dr Haug at tilstanden er uforandret. A har forklart at denne optimismen vedvarte, og at han av sine behandlere, lege og fysioterapeut, fikk forståelsen av at det dreiet seg om en muskelskade som ville heles. Det er ingen grunn til å betvile at dette er riktig. Det var således situasjonen ved behandlingens avslutning sommeren 1984, da dr Haug i et brev til A av 29 august 1984 uttalte håp om at han snart ville få fred fra sine muskelplager.
Ut fra det skadebilde og de legeuttalelser som faktisk forelå, kan det ikke konstateres et tilstrekkelig søksmålsgrunnlag før 23 mars 1985.
Storebrand har imidlertid anført at det objektive krav som stilles etter foreldelsesloven § 9 annet ledd, innebærer at spørsmålet må være hva som ville ha blitt konstatert hvis skadelidte hadde henvendt seg til en spesialist med den faglige innsikt i spørsmålene som var alminnelig innenfor fagmiljøet på den tiden. En slik undersøkelse ville - anføres det - ha ført til konstatering av varig og betydelig mén og fremtidig inntektstap. Det er således ikke nok at A her har holdt seg til det han fikk vite av dr Haug. Om dette vil jeg si følgende:
For at det skal foreligge en konstaterbar skade, må den ha nedfelt seg i symptomer som er påviselige. Kanskje især når det gjelder skader som ikke kan registreres ved objektive ortopediske eller nevrologiske funn, slik situasjonen i stor utstrekning er ved nakkeslengskader, vil symptombildet kunne gi grunnlag for ulike oppfatninger med hensyn til diagnose, alvorlighetsgrad, varighet m v. Ulikhetene vil også kunne bero på om skadelidte er blitt undersøkt av spesialist eller av allmennpraktiserende lege. Dette reiser spørsmålet om hva slags undersøkelser det er rimelig å kreve at en skadelidt må undergå med sikte på å bringe skaden på det rene.
Jeg finner det for min del klart at man ikke i sin alminnelighet kan kreve undersøkelse av spesialist, så lenge skadelidte er undersøkt av en allmennpraktiserende lege som ikke har funnet grunnlag for henvisning til spesialist, og dette heller ikke er brakt på bane av forsikringsselskapet. At en spesialist som holder et alminnelig faglig nivå, ville ha konstatert en skade som er erstatningsmessig relevant, vil da ikke sette foreldelsesfristen i løp. For ordens skyld bemerker jeg at det selvfølgelig ikke kan utelukkes situasjoner som ligger slik an at skadelidte på tross av manglende henvisning kan ha en særlig foranledning til å innhente spesialistuttalelse med sikte på å konstatere skaden.
Det er for øvrig langt fra innlysende at en spesialist ville ha konstatert at det før 1985 forelå varig og betydelig mén og fremtidig inntektstap. Jeg kommer senere tilbake til spørsmålet for perioden etter 1985. Her er det grunn til å peke på at kunnskapen om nakkeslengskader synes å ha blitt atskillig mer omfattende og mer utbredt innenfor fagmiljøet i løpet av de siste 10-15 år. Jeg viser til hva Høyesterett sier om dette i dommen inntatt i Rt 1992 603. Høyesterett støttet seg her til en spesialist i nevrologi. Storebrand har i vår sak anført at vedkommende spesialists oppfatning ikke er representativ for den innsikt som var alminnelig i fagmiljøet frem til ut på 1980-tallet. Jeg kan imidlertid ikke se at dette er påvist ved det som er gjengitt fra diverse fagartikler, og som bare viser at nakkeslengsyndromet var kjent, hvilket ikke er bestridt. Jeg peker ellers på at legeforeningens retningslinjer for vurdering av nakkeslengskader og den Internasjonale konsensus, som er påberopt av Storebrand, skriver seg fra 1990-årene.
Jeg går så over til å se på spørsmålet om As krav er foreldet etter foreldelsesloven § 9 første ledd. Spørsmålet er om det før 23 mars 1992 kunne konstateres et tilstrekkelig grunnlag for å reise krav om ménerstatning og fremtidig inntektstap og om A visste eller burde visst dette.
Jeg antar for det første at A i hvert fall i løpet av siste halvdel av 1980-årene må ha blitt klar over eller i hvert fall burde ha innsett at plagene var varige. Så langt er jeg enig med lagmannsretten. I motsetning til lagmannsretten kan jeg imidlertid ikke se at A før skjæringstidspunktet burde ha innsett at han hadde grunnlag for å kreve erstatning for fremtidig inntektstap og betydelig mén.
Når det gjelder fremtidig inntektstap er forholdet følgende: A hadde etter ulykken vært i sammenhengende arbeid frem til februar 1992 når bortses fra sykmeldingen i én måned høsten 1983. De første årene, til han sluttet i Y-konsernet sommeren 1984, hadde han riktignok atskillige problemer. Disse skyldtes for en del at hans plager satte grenser for de gjøremål han kunne makte, i første rekke manuelt arbeid. Oversikten over hans inntektsforhold gir kanskje grunn til å anta at han ett eller flere av disse årene hadde et visst inntektstap, uten at han selv synes å ha vært inne på slike tanker. Derimot har jeg vanskelig for å se at hans inntektsforhold etterfølgende år gir grunnlag for å konstatere inntektstap, enn si begrunne krav om erstatning for tap i fremtidig erverv.
Frem til og med 1988 var inntektsutviklingen - først og fremst vist ved hva han tok ut av lønn i eget firma - tilfredsstillende. Deretter sank inntektene, men det ligger nær å se dette på bakgrunn av den konjunkturnedgang som fant sted mot slutten av 1980-årene, og som etter alt å dømme også rammet en bedrift som As. Han har åpenbart ikke selv satt inntektsreduksjonen i sammenheng med plagene, og jeg har vondt for å se at det var uaktsomt av ham. Jeg legger ingen vekt på at As daværende advokat høsten 1992 sendte Storebrand et krav som omfattet lidt inntektstap for hele perioden etter at ulykken skjedde.
Da A høsten 1991 måtte gå over til mer manuelt arbeid, meldte plagene seg for fullt. Selv om det skulle være slik at han relativt snart etterpå burde ha innsett at hans fremtidige situasjon var vesentlig endret, og sørget for å bli undersøkt av spesialist, kan jeg vanskelig se at han allerede før 23 mars 1992 ville hatt et tilstrekkelig søksmålsgrunnlag. På grunnlag av alminnelige erfaringer når det gjelder den tid det gjennomgående tar før man kan bli undersøkt og få tilsendt erklæring fra spesialist, var tidsrommet for snaut.
Jeg antar heller ikke at A før 23 mars 1992 burde ha innsett at det forelå et betydelig mén, jf skadeserstatningsloven § 3-2. Etter praksis samsvarer et betydelig mén med minst 15 % medisinsk invaliditet.
I dr Jaers sakkyndige uttalelse av 1 juli 1992 er den medisinske invaliditet anslått til 10 %, som altså ikke er tilstrekkelig til å begrunne et krav om ménerstatning. Dr Jaers erklæring ble avgitt etter at A hadde vært sykmeldt siden februar samme år. Det er selvfølgelig ingen grunn til å anta at den medisinske invaliditet ville blitt høyere anslått hvis erklæringen var blitt avgitt mens A fungerte tilfredsstillende i sitt arbeid før plagene satte inn høsten 1991. Tvert imot er det grunn til å regne med at vurderingen av medisinsk invaliditet i et tilfelle som dette vil kunne påvirkes av skadelidtes fungering i arbeidslivet. Dr Holmsens erklæring, som ble avgitt 25 februar 1994 og som setter den medisinske invaliditet til 1520 %, kan ikke bringe saken i noen annen stilling. Det er således ikke grunnlag for å anta at det ville ha blitt konstatert et erstatningsbetingende mén om A før høsten 1991 hadde henvendt seg til spesialist, og at han burde ha vært klar over det. Når det gjelder tiden etter at plagene meldte seg høsten 1991, viser jeg til hva jeg tidligere har sagt.
Avslutningsvis bemerker jeg at tvisten også gjelder foreldelse av krav på erstatning for økte fremtidige utgifter. Denne side av saken er dårlig opplyst, noe som vel har sammenheng med at partene oppfatter spørsmålet som nokså perifert. Jeg finner ikke grunnlag for å vurdere dette foreldelsesspørsmålet annerledes enn når det gjelder de to øvrige kravene.
Anken har ført frem. Herredsrettens dom må stadfestes, og den ankende part må tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett. Omkostninger for lagmannsretten er krevet med kr 44 000, for Høyesterett med kr 124 820, hvorav kr 29 820 er utgifter. Kravene tas til følge.
Av saksomkostningene for lagmannsretten er det krevd morarente fra 16 april 1997. Etter praksis kan kreves avsavnsrente av saksomkostninger i tidligere instanser. Rentebeløpet inkluderes i det omkostningsbeløp som tilkjennes.
Jeg stemmer for denne dom:
Dommer Flock: Jeg er enig med førstvoterende i at kravet om erstatning for tap i frem tidig erverv ikke er foreldet og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som han har gitt. Derimot er jeg kommet til at As krav på ménerstatning og på erstatning for fremtidige utgifter er foreldet.
Allerede få dager etter ulykken i 1980 oppsøkte A lege som følge av smerter og stivhet i nakke, skuldre og rygg. Langvarig behandling hos fysioterapeut og kiropraktor ble avsluttet sommeren 1984 uten særlig effekt. As plager har stort sett vært uendret frem til i dag. Han reduserer i det daglige smertene ved å unngå fysisk aktivitet.
Både kravet om erstatning for påførte fremtidige utgifter og kravet om ménerstatning har sin direkte bakgrunn i disse virkningene av skaden. I brevet fra As advokat til Storebrand 9 november 1992 opplyses at det førstnevnte kravet refererer seg til fremtidige utgifter for å få utført arbeide som A ellers ville ha vært i stand til å gjøre selv, så som båtpuss, vedlikehold av hus, hytte og bil, rundvask osv. Ménerstatningskravet - som først ble fremsatt på et senere tidspunkt - er knyttet til den medisinske invaliditet som trafikkskaden på denne måten har resultert i og til den betydning skaden har fått for As personlige livsutfoldelse, jf skadeserstatningsloven § 3-2.
Det kan reises spørsmål om ikke skaden for disse posters del allerede var inntruffet i mars 1985. I så fall ville kravet om erstatning vært foreldet etter den tidligere 10-årsregelen i foreldelsesloven § 9. Selv om A da hadde hatt plagene relativt uendret i over fem år, var det likevel på dette tidspunkt fortsatt usikkerhet om de ville bli varige. Kravene om ménerstatning og erstatning for fremtidige utgifter er dermed ikke foreldet etter 10-årsregelen.
Jeg er derimot kommet til at disse to erstatningskravene er foreldet etter 3-årsregelen i foreldelsesloven § 9. I mars 1992 hadde A slitt med ettervirkningene av trafikkulykken i 12 år, og den medisinske behandling var avsluttet nærmere 8 år i forveien. Når han til tross for dette ikke hadde tatt skritt for å få utbetalt ménerstatning og erstatning for fremtidige utgifter, har dette sannsynligvis sammenheng med at han frem til kort tid i forveien fortsatt i det store og hele hadde maktet å opprettholde sine arbeidsinntekter. Denne omstendighet var likevel ikke til hinder for at A både kunne og burde ha fremmet krav i tilknytning til de erstatningsposter som på dette tidspunkt i atskillig tid hadde vært modne for en endelig avslutning. Han måtte da for lengst ha vært klar over at utsiktene til bedring var forsvunnet.
For ménerstatningen er det etter skadeserstatningsloven § 3-2 et vilkår at den medisinske skade er betydelig. I den foreliggende sak er det tale om en medisinsk skade som så vidt overstiger denne terskelen, jf de legeuttalelser som førstvoterende har omtalt. Det kan reises spørsmål om hvilken betydning en usikkerhet om invalididtetsgraden bør få ved anvendelsen av 3-årsregelen i foreldelsesloven § 9. For meg er det tilstrekkelig å konstatere at de sakkyndige undersøkelser endte opp med konklusjoner som ledet til at terskelen for betydelig medisinsk skade ble ansett for å være overskredet. Selv om skadelidte på forhånd ikke kunne ha noen rimelig sikkerhet for at skaden ville bli vurdert på denne måten, hadde han i alle fall en klar oppfordring til - eventuelt i samråd med forsikringsselskapet - å få brakt klarhet i spørsmålet. Og en slik oppfordring var til stede i god tid forut for mars 1992.
Etter dette er jeg således kommet til at to av de erstatningskrav som A har gjort gjeldende, er foreldet, mens det tredje - krav om erstatning for tap i fremtidig erverv - ikke er foreldet. Dette innebærer at herredsrettens dom etter mitt syn må stadfestes hva angår kravet om erstatning for tap i fremtidig erverv, mens Storebrand må frifinnes for kravene om ménerstatning og erstatning for fremtidige utgifter. Jeg tilføyer at mitt syn på foreldelsesspørsmålet innebærer at en rettskraftig dom på krav om ménerstatning og erstatning for fremtidige utgifter i et tilfelle som dette ikke vil være til hinder for at det med bakgrunn i den samme skadeforvoldelsen senere anlegges søksmål med krav om erstatning for tap i fremtidig erverv.
Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Flock.
Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Lund.
Dommer Skåre: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: