Saken gjelder tvist om grunnlaget for beregning av renter etter en trekk- og kredittavtale av 27 september 1989 mellom Oslo kommune og Sparebanken ABC - senere Sparebanken NOR. Tvisten knytter seg til kommunens trekk på hovedkontoen - konto nr - - fra og med fjerde kvartal 1989 til og med fjerde kvartal 1991.
Da avtalen, heretter kalt septemberavtalen, ble inngått, hadde Sparebanken ABC - tidligere Oslo Sparebank - gjennom en årrekke vært kommunens hovedbankforbindelse. En rekke kommunale etater og institusjoner hadde konti i banken. Forretningsforholdet var omfattende. Ved avtalen tok partene sikte på å skape bedre oversikt over alle konti og de beløp som var innestående til enhver tid.
Forholdet mellom partene var frem til 1989 i betydelig utstrekning preget av mangel på formelle avtaler. De problemer som oppsto underveis i kundeforholdet, ble stort sett løst ved løpende kontakt pr telefon og brev. I annen halvdel av 1980-årene økte kommunens behov for likvide midler og korttidskreditter. Det ble etter hvert behov for bedre oversikt over kontomassen til kommunen. For optimalt å utnytte innestående beløp som grunnlag for trekkrettigheter og kreditt, etablerte partene i slutten av 1980-årene et såkalt kommunekontosystem. Dette var et bruttosystem der renteberegningen på innskudd og trekk skjedde hver for seg. Systemet besto av en samlekonto, som ga en daglig rapport med oversikt over alle konti som inngikk i systemet, derunder kommunens hovedkonto. Hovedkontoen var utelukkende en trekkkonto for kommunen. De løpende trekk på denne kontoen ble i rapporten - samlekontoen - avregnet mot innestående på de underkonti som ble omfattet av kommunekontosystemet.
Septemberavtalen regulerte nærmere trekkrettigheter, rentebelastninger m m i kommunekontosystemet. Avtalen - som er det sentrale dokument i saken - har denne ordlyd:
"AVTALE OM TREKKFASILITETER PÅ KONTO NR. -
Mellom Oslo kommune og Sparebanken ABC er det dags dato inngått følgende avtale:
Denne trekkfasilitet betegnes som "transje 1".
Denne trekkfasilitet betegnes som "transje 2".
Adgangen til slike trekk er godkjent av Kommunal- og arbeidsdepartementet 30. juni 1989 og vedtatt av Oslo formannskap 1. august 1989 sak 256.
Rentene beregnes og kapitaliseres kvartalsvis og på etterskudd. Fra og med 01.08.89 gjelder følgende satser:
Denne avtalen var utformet av banken, som i følgeskriv til kommunen av samme dato - 27 september 1989 - blant annet skrev:
"... 1. Rentesatser
Rentesatser for: - utlån til kommunen og til prosjekter med kommunal garanti - kommunens innskudd - rentekreditter og trekkfaciliteter er regulert av nærværende avtale. Fra 01.08.89 gjelder følgende satser:
A. Kommunekontosystemet - kvartalsvis beregning Omfatter: Samlekonto - Kreditrente: 10 % (eff. 10.38 %) Debetrente: 11 % (eff. 11.4 %) av kreditt=innskudd, f.t. beregnet til 600 mill. 13 % (eff. 13.6 %) av bevilget trekkramme, f.t. kr 550 mill.
Eventuelle overtrekk belastes etter bankens til enhver tid gjeldende satser, f.t. 18 %. ..."
I avtalens pkt 4 og i følgeskrivet slås fast at for trekk på transje 1, som knyttet seg til kommunens innskudd i banken, var renten 11 %, mens innskuddsrenten var 10 %. Differansen på 1 % - av partene kalt "spread" - var ment å dekke bankens betalingsformidlingstjenester, som ellers skulle ha vært belastet med gebyr for den enkelte tjeneste. For transje 2, dvs trekk inntil 550 millioner kroner utover transje 1, var rentesatsen 13 %. For trekk utover transje 2 ville bli beregnet overtrekksrente med 18 %.
Av følgeskrivet fremgår at banken synes å ha beregnet kredittrammen i transje 1 til 600 millioner kroner, jf uttrykket "kreditt=innskudd, f.t. beregnet til 600 mill". Det er på det rene at summen av de kommunale innskudd allerede i fjerde kvartal 1989 og særlig utover i 1990 lå høyt over de beregnede 600 millioner kroner. Fra og med 1 april 1990 utvidet banken transje 1 - kredittrammen - til 800 millioner kroner.
I kvartalsmøter som representanter for kommunen hadde med banken, ble det utover våren 1990 diskutert overgang fra det etablerte kommunekontosystemet til et nettobasert konsernkontosystem, derunder en direkte prising av bankens tjenester, slik at den såkalte "spread" ville falle bort. Disse drøftelser førte ikke frem. Kommunen engasjerte et konsulentfirma, BedriftsPlan AS, til å kartlegge og analysere kommunekontosystemet, derunder beregningsmåten for renter, gebyrer m v.
Etter at BedriftsPlan AS hadde påbegynt sin gjennomgang, skrev banken blant annet følgende til konsulentfirmaet 11 juli 1991 med gjenpart til kommunen:
"Grensen for transje 1 ble etter møte 23.03.90 regulert fra 600 mill. til 800 mill. med virkning fra og med 01.04.90 med bakgrunn i opprettelsen av en egen konto for lånefondets midler."
Ved brev av 19 juli 1991 til banken anførte kommunen:
"Underliggende avtaler, bekreftet gjennom løpende kontakter, gir ingen fast beløpsgrense for transje 1. Derimot er det slik at i prinsippet er transje 1 definert som det nivå som tilsvarer kommunens egne innskudd i konsernkontosystemet. Dette er således en variabel størrelse som vil forandre seg fra dag til dag."
Bankens praksis medførte, etter kommunens oppfatning, at det var beregnet for mye renter, dels av trekk under transje 2 som rettslig skulle ha vært henført undert transje 1, dels i form av overtrekk som egentlig skulle ha vært henført under transje 2.
Ved stevning av 16 september 1993 til Oslo byrett reiste Oslo kommune sak mot Sparebanken NOR med krav om tilbakebetaling av for mye betalt rente m m. Oslo byrett avsa 7 november 1994 dom med slik domsslutning:
Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Byretten kom til at septemberavtalen måtte forstås etter sin ordlyd, og at banken hadde belastet kommunen med for mye renter. Kommunen fikk derimot ikke medhold i at bankens beregning av overtrekksrente på andre konti enn hovedkontoen, var uhjemlet.
Byrettens dom ble av Sparebanken NOR påanket til daværende Eidsivating lagmannsrett. Oslo kommune motanket for så vidt gjaldt spørsmålet om bankens renteberegning av trekk på andre konti enn hovedkontoen. Borgarting lagmannsrett avsa 2 juli 1996 dom med slik domsslutning:
Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommen forkynnes."
Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens. Flertallet kom til at septemberavtalens ordlyd utvilsomt var slik å forstå som kommunen hadde lagt til grunn. Banken hadde således uten hjemmel belastet kommunen med renter og overtrekksrenter. Flertallet ga også kommunen medhold i motanken. Mindretallet kom til at banken måtte bli å frifinne både i hovedanken og motanken. Avgjørende for mindretallets standpunkt i hovedanken var at underkonti i kommunekontosystemet som besto av bundne midler (fonds m v), ikke skulle inngå i trekkgrunnlaget etter transje 1. Selv om mindretallet for øvrig var enig i kommunens forståelse av septemberavtalen, ville det forhold at trekkgrunnlaget bare omfattet frie innskuddsmidler tilnærmet gi det renteberegningsresultat banken var kommet til.
Lagmannsrettens dom er av Sparebanken NOR påanket til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. For Høyesterett står saken i en noe annen stilling enn for lagmannsretten. Banken aksepterer nå at kommunens kredittgrense i transje 1 var flytende og varierte med summen av innskuddene. Men ved renteberegningen skal den faste grense på 600 millioner kroner, fra 1 april 1990 800 millioner kroner, legges til grunn. Dessuten har banken som subsidiær anførsel gjenopptatt argumentasjonen fra byretten om at kommunens trekkgrunnlag bare omfattet de frie innskuddsmidler. For Høyesterett foreligger for øvrig en del nye dokumenter og skriftlige erklæringer fra åtte vitner. Ett vitne er nytt for Høyesterett. Det har også ved Oslo byrett vært avholdt bevisopptak til bruk for Høyesterett. Ved bevisopptaket ble avhørt fire av de vitner som forut hadde avgitt skriftlige erklæringer.
Den ankende part - Sparebanken NOR - har i korthet anført:
Det erkjennes at kommunen på transje 1 hadde et trekkgrunnlag som varierte med summen av innskudd i kommunekontosystemet til enhver tid. Men det må skilles mellom dette kredittvolumet og renteberegningen, dvs prisen på den kreditten kommunen fikk. Dette skillet har banken ikke fått frem for de tidligere instanser. Det hevdes prinsipalt at septemberavtalen må forstås slik at transje 1 ved renteberegningen hadde en fast øvre grense på 600/800 millioner kroner, selv om innskuddene oversteg denne grense. Kredittrammen i transje 2 var på 550 millioner kroner, og måtte bære en dyrere rente. Ved trekk over 1 150 millioner kroner var det tale om overtrekk. Dersom summen av innskuddene oversteg 1 150 millioner kroner, fikk man et autorisert overtrekk opp til innskuddsgrensen. Denne tredje prisklasse er ny for Høyesterett. Trekk utover denne var uautorisert overtekk. For kommunens del er det i denne sak bare tale om autorisert overtrekk.
Septemberavtalens ordlyd er knapp og må suppleres av andre tolkingsmomenter. Særlig viktig er partenes forutgående og etterfølgende atferd. Den viser at den forståelse av avtalen som banken har lagt til grunn også var kommunens forståelse - iallfall frem til reklamasjonen i juli 1991. Forut for septemberavtalen vises dette særlig ved at de samme renteberegningsprinsipper som banken fulgte etter avtaleinngåelsen, ble akseptert av kommunen for året 1988, da banken krevde et betydelig beløp i overtrekksrenter. Sommeren 1989 - i brev av 30 juni - bygget banken på et skille mellom kredittvolumet og renteberegningen. Banken opererte også med kategoriene transje 1 og 2 med faste beløpsgrenser. Septemberavtalen var således å anse som en videreføring av den ordning partene allerede hadde etablert og praktisert.
Også kommunens etterfølgende atferd illustrerer den felles forståelse. Kommunen protesterte ikke mot bankens renteberegning før ca halvannet år etter mottak av første kontoutdrag som viste bankens renteberegning. I denne perioden hadde kommunen mottatt en rekke kvartalsvise kontoutdrag som viste bankens beregningsmåte.
Det forhold at renteberegningen skjedde på grunnlag av et fast beløp i transje 1, var en praktisk nødvendighet i et bruttobasert kommunekontosystem med tre ulike prisgrupper på kreditten.
Dersom man ikke legger til grunn at partene hadde en felles forståelse av septemberavtalen, må iallfall kommunen ved sin langvarige passivitet bli bundet av bankens forståelse av avtalen. Denne forståelse var en rekke ganger kommet til uttrykk i kontoutdrag og annet skriftlig materiale som var oversendt kommunen. Det må her tas i betraktning at finansseksjonen i Oslo kommune er en meget kyndig og profesjonell avtalepartner.
Endog om banken ut fra en objektiv avtaletolking må sies å ha en uriktig avtaleforståelse, kan kommunens langvarige passivitet og manglende reklamasjon føre til at bankens oppfatning må legges til grunn. Iallfall må det gjelde så lenge denne oppfatning ikke er i åpenbar strid med en riktig forståelse av septemberavtalen.
Men det er bankens prinsipale oppfatning at en objektiv tolking av avtalen støtter bankens forståelse av denne. Henvisningen til de beregnede 600 millioner kroner i følgebrevet kan ikke med rimelighet forstås annerledes enn at det faste beløp er grunnlag for renteberegningen. Det gir også en rimelig og balansert avtale.
Subsidiært vil banken hevde at bundne innskuddsmidler ikke skal regnes med i beregningsgrunnlaget for transje 1. Banken slutter seg her til de synspunkter som er lagt til grunn av lagmannsrettens mindretall.
Atter subsidiært anføres at kommunen ikke har krav på å få tilbake den overtrekksrente som banken har beregnet på andre konti enn hovedkontoen. Septemberavtalen gjaldt utelukkende sistnevnte konto, ikke trekk på ulike underkonti.
Sparebanken NOR har lagt ned slik påstand:
Etter å ha hørt den ankende parts påstand, ankegrunner og innsigelser, besluttet Høyesterett i medhold av tvistemålsloven § 378 annet ledd å avskjære videre forhandling vedrørende den subsidiære anførsel om at trekkgrunnlaget i transje 1 kun refererte seg til de frie innskuddsmidler.
Ankemotparten - Oslo kommune - har i sammenfatning anført:
Bankens forståelse av septemberavtalen har ikke forankring i avtalens ordlyd eller i kommunens etterfølgende opptreden. Partenes forutgående oppfatning og praksis er av begrenset betydning. Meningen med septemberavtalen var å skape ryddige og forutsigbare forhold. Avtalens ordlyd viser entydig at trekkfasiliteten i transje 1 svarer til summen av innskudd til enhver tid, og det har hele tiden vært en forutsetning fra kommunens side at renten i transje 1 refererer seg til denne trekkrettighet. Transje 2-renten kom først inn på det overskytende trekk inntil 550 millioner kroner, og overtrekksrenter skulle ikke beregnes før det ble trukket utover dette beløp. Bankens anførsler for Høyesterett er utslag av etterpåklokskap og bærer preg av konstruksjoner. Verken avtalens ordlyd eller følgebrevet gir holdepunkter for bankens skille mellom autoriserte og uautoriserte overtrekk. Disse dokumenter gir således ikke grunnlag for bankens tre prisklasser, som påberopes for Høyesterett.
Foruten i ordlyden har kommunens forståelse av septemberavtalen dekning i begge parters opptreden både før og etter inngåelsen av septemberavtalen. Det er i strid med lojalitetsplikten i kontraktsforhold når banken ikke har gitt kommunen klar informasjon om sin spesielle forståelse av denne avtalen. Særlig må det gjelde når avtalen er klar i sin ordlyd og utformet av banken. Banken kan ikke påberope seg at kommunen ved de kvartalsvise kontoutskrifter er gjort kjent med bankens renteberegning. Disse utskrifter hadde ikke til formål å tjene likviditetskontrollen og gikk ikke til finansseksjonen, men til regnskapsavdelingen, som bare skulle kontrollere transaksjonene på kontiene. For kommunen var det en selvfølge at banken beregnet renter i henhold til en klar avtale.
Finansseksjonens kontroll begrenset seg til å påse at ikke transje 2 ble overtrukket, noe som ville ha medført overtrekksrenter. Denne kontroll skjedde ved at kommunen fikk utskrift av samlekontoen, dvs den daglige rapport om saldoen på de konti som ble omfattet av kommunekontosystemet. Her var innskudd og trekk avstemt mot hverandre i en egen rubrikk, som ikke måtte overstige 550 millioner kroner. I samråd med bankens representant var kommunens kontrollør anmodet om å følge med på dette tallet. Det viser også at banken forsto avtalen som kommunen gjorde det.
Det samme følger av at banken aldri varslet kommunen om overtrekk. Banken måtte ha skjønt at det var av vesentlig betydning for kommunen å vite at overtrekk fant sted.
Kommunen erkjenner at renteberegning måtte skje på basis av en beregnet gjennomsnittlig sum av innskuddsmassen, og at et gjennomsnitt pr kvartal ville være i samsvar med septemberavtalen. Men banken baserte seg på det samme lave beløp - 600 millioner kroner til 1 april 1990, senere 800 millioner kroner - til tross for at innskuddsmassen var høyere, til dels betydelig høyere i tvisteperioden.
Bankens subsidiære anførsel om at overtrekksrentene på underliggende konti i kommunekontosystemet - med renter beregnet til kroner 1 415 197 - er riktige ut fra avtaleforholdet, bestrides. Banken hadde ikke rettslig grunnlag for denne rentebelastning. Septemberavtalen må forstås slik at den omfattet samtlige konti.
Oslo kommune har lagt ned slik påstand:
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall og finner det klart at anken ikke kan føre frem.
Jeg tar utgangspunkt i septemberavtalens ordlyd. Avtalens punkt 1 regulerer trekkadgangen i transje 1 og er etter min mening entydig. Kommunen kan på hovedkontoen i kommunekontosystemet til enhver tid trekke et beløp som svarer til summen av innskuddene. At avtalepunktet forutsetter at det skal skje fradrag for kredittene på underliggende konti i systemet, viser bare at kontiene skal ses i sammenheng når transje 1 fastsettes.
Denne forståelse bestyrkes av at avtalens pkt 4 fastsetter at renten skal være 11 % i transje 1 og 13 % i transje 2. Allerede ordlyden i avtalens pkt 1, 2 og 4, lest i sammenheng, gir et holdepunkt for at rentesatsen i transje 2 først skulle beregnes når trekket oversteg innskuddsmassen.
Banken har i hele tvisteperioden praktisert avtalen slik at kredittrammen i transje 1 er satt til et fast beløp, beregnet av banken til 600 millioner kroner frem til 1 april 1990, da det ble hevet til 800 millioner kroner. Banken anfører at denne praksis har forankring i avtalens pkt 1 sammenholdt med følgebrevets pkt A og formuleringen: "11 % (eff. 11.4 %) av kreditt=innskudd, f.t. beregnet til 600 mill."
For byrett og lagmannsrett anførte banken at det faste beløpet var å anse som en grense for trekkrettighetene etter transje 1, og at trekk utover dette beløp førte over i transje 2. For Høyesterett erkjenner banken at trekkadgangen gjelder summen av innskudd til enhver tid, men at renteberegningen skulle skje på basis av en grense på 600/800 millioner kroner i transje 1. Det er ikke uten videre enkelt å se at denne avtaleforståelse har god indre sammenheng, og heller ikke at endringen har noen påviselig økonomisk realitet for kommunen.
Jeg finner ikke grunnlag for bankens anførsel om at den forståelse av septemberavtalen som er fulgt i praksis, bygger på en opprinnelig felles oppfatning av avtalen mellom partene. Den klare ordlyd i avtalens pkt 1 kan ikke gis et vesentlig annet innhold ved den siterte setning fra følgebrevet. Kommunen har hatt god grunn til å betrakte setningen som en presisering av pkt 1 om at trekkadgangen refererer seg til summen av innskuddene til enhver tid, jf uttrykksmåten "kreditt=innskudd". Det kan heller ikke ha vært påfallende for kommunen at innskuddene pr 27 september 1989 ble beregnet til 600 millioner kroner. De faktiske innskudd var ved avtaleinngåelsen nærmere dette beregnede beløp enn noen gang senere i den omtvistede periode før fjerde kvartal 1991, da konflikten mellom partene var et faktum, og kommunen overførte innskuddsmidler fra Sparebanken ABC til andre banker.
Jeg legger ikke vekt på partenes opptreden forut for inngåelsen av septemberavtalen. Banken har anført at denne avtalen er en videreføring av omforente prinsipper fra tiden forut. Den tidligere ordning fremsto imidlertid for kommunen som uoversiktlig, og formålet med septemberavtalen var å få en klar angivelse av transjegrensene. Dette kom til uttrykk i kommunens brev til banken av 13 april 1989. Dette formål med avtalen forsterker den vekt som etter min mening må legges på avtalens tekst. Også andre forhold fra tiden før septemberavtalen gir støtte for kommunens forståelse av denne. Således heter det i referat fra møte mellom banken og kommunen 25 april 1989, da partene drøftet gjeldende kredittramme på dette tidspunkt, blant annet:
"Kontoene innen konsernkontosystemet betraktes som en konto. Oslo kommune kan derfor f.eks. trekke like mye ut på sin konto -, som det til enhver tid står inne på samtlige andre innskuddskonti under samme begrep."
Heller ikke etterfølgende forhold gir etter min mening dekning for at partene hadde en felles forståelse av septemberavtalen som avvek fra ordlyden. Kommunen hadde grunn til å forutsette at banken praktiserte avtalen i samsvar med dens klare ordlyd. At bankens kvartalsvise kontoutskrifter ga muligheter for å kontrollere renteberegningen, og at det faste beløp på 600 og senere 800 millioner kroner er nevnt i ulike sammenhenger, tillegger jeg ikke vekt. Kontoutdragene gikk for øvrig som hovedregel til kommunens regnskapsavdeling med gjenpart til finansseksjonen. Regnskapsavdelingen hadde ikke ansvar for å kontrollere bankens renteberegning. I det hele finner jeg det forståelig at det tok tid før kommunen fant at ikke alt stemte og engasjerte BedriftsPlan AS til å gjennomgå kommunekontosystemet og praktiseringen av dette. Kommunen hadde en klar avtale og en profesjonell avtalepartner.
Jeg vil tilføye noe om avtalens innhold, bedømt ut fra partenes ulike forutsetninger.
For kommunen måtte det fremstå som naturlig at trekk innenfor transje 1 var så vidt billig fordi kommunen forutsetningsvis brukte "egne penger". Det var egentlig ikke tale om en kreditt, men trekk av egne innskuddsmidler. Rentedifferansen på 1 % mellom innskudd og trekk var som tidligere nevnt bare en betaling for bankens tjenester i form av betalingsformidling, ikke noen lånerente. Egentlig kreditt ble først gitt kommunen i transje 2, med en ramme på 550 millioner kroner til 13 % rente. Trekk utover denne var å anse som overtrekk, som etter den opprinnelige avtale skulle belastes med 18 % rente, jf følgebrevets pkt A.
Som tidligere nevnt har banken for Høyesterett erkjent at trekkrettighetene følger summen av innskuddene, mens de faste beløp i transje 1 og 2 er grunnlag bare for prisen på kreditten, med andre ord for renteberegningen.
I tråd med denne sin forståelse av avtalen har banken for Høyesterett anført at denne inneholder tre priskategorier. I tillegg til de to nevnte innenfor 600/800 millioner kroner i transje 1 og 550 millioner kroner i transje 2, opererer banken med kategorien "autorisert overtrekk" for trekk utover transje 1 og transje 2 som har dekning i kommunens sum av innskudd. Først når trekket passerer innskuddssummen, er det tale om "uautorisert overtrekk", som i likhet med autorisert overtrekk skulle belastes med 18 % rente.
Denne avtaleforståelse virker kunstig og er uten forankring i septemberavtalen og dens følgeskriv. I løpet av tvisteperioden var summen av bankens innskudd gjennom en rekke kvartal høyt over bankens faste beløpsgrense på 600/800 millioner kroner i transje 1. Fra og med fjerde kvartal i 1990 til og med annet kvartal i 1991 oversteg summen av innskudd også summen av transje 1 (800 millioner kroner) og transje 2 (550 millioner kroner). Følgen av dette var at kommunen ble belastet ordinær kredittrente på 13 % i transje 2 gjennom hele tvisteperioden, til tross for at denne transjen delvis og i lange perioder helt ut var dekket av egne innskuddsmidler. Dessuten ble kommunen som nevnt belastet overtrekksrente på 18 % av trekk innenfor egne innskuddsmidler i sammenhengende tre kvartal i overgangen 1990-1991. Dette illustrerer hvor fjern bankens praktisering av avtalen må ha vært, iallfall fra kommunens forutsetninger, da septemberavtalen ble inngått, og hvor fjernt man har vært fra en naturlig forståelse av avtalen som sådan. Jeg viser spesielt til at følgeskrivet fastsatte at "eventuelle overtrekk" skulle belastes med 18 % rente. Det opereres ikke her med noe skille mellom autorisert og uautorisert overtrekk, og det er vanskelig å forstå at banken selv i september 1989 kan ha forestilt seg at denne overtrekksrentesatsen - som var en form for misligholdsrente - også skulle anvendes på trekk innenfor summen av bankens innskudd. Hadde kommunen skjønt at bankens forutsetning var slik å forstå, må man gå ut fra at kommunen hadde protestert. Men det finnes ikke spor i saken av en diskusjon mellom partene om denne rentesatsen. Den naturlige forståelse av avtalen var at når rentesatsen økte fra transje 1 og oppover, så skulle det reflektere den økte risiko for banken. Men denne forutsetning slår ikke til når trekkene hele tiden befant seg innenfor innskuddsrammen.
Jeg er enig med banken i at renteberegningen uansett ikke kunne baseres på den daglige variasjon i innskuddsmassen, men måtte bygge på gjennomsnittsberegninger over en periode. Dette er også kommunen enig i. Men banken har som nevnt ikke justert gjennomsnittsbeløpene i noe rimelig forhold til stigningstakten i innskuddsmassen utover i 1990 og 1991. Beløpene på 600 og 800 millioner kroner er i hver sin del av tvisteperioden lagt til grunn som faste beløp, upåvirket av bevegelsene i innskuddene, som på sitt høyeste - i første kvartal 1991 - oversteg 1500 millioner kroner.
Det blir etter dette min konklusjon at bankens forståelse og praktisering av septemberavtalen ligger utenfor en naturlig forståelse av denne. Det forhold at kommunen først ble klar over bankens oppfatning og reklamerte i juli 1991, kan ikke gi noe grunnlag for banken til å anføre at dens forståelse av avtalen må bli å legge til grunn. Kommunen baserte seg på at trekkrettighetene i transje 1 varierte med innskuddsmassen, og nøyde seg med - som anvist av banken - å kontrollere at trekkene i transje 2 ikke oversteg 550 millioner kroner. Det var i samsvar med en fornuftig forståelse av septemberavtalen. Noe uttrykkelig varsel om overtrekk fikk kommunen aldri fra banken.
Bankens subsidiære anførsel om at septemberavtalen måtte forstås slik at de bundne innskuddsmidler ikke skulle inngå i trekkgrunnlaget etter transje 1, kan heller ikke føre frem. I sin prinsipale avtaletolking har banken ikke anført noe argument som kan gi støtte til en slik subsidiær avtaleforståelse. Og det foreligger etter mitt syn heller intet grunnlag for den. Jeg peker her på at i fjerde kvartal 1989 var kommunens gjennomsnittlige innskuddsmasse 798 millioner kroner. På avtaletidspunktet 27 september 1989 beregnet banken innskuddsmassen til 600 millioner kroner. Etter det som er opplyst i saken, utgjorde de frie innskuddsmidler på dette tidspunkt vel 100 millioner kroner; under enhver omstendighet ikke mer enn omlag 440 millioner kroner. Ut fra bankens subsidiære avtaleoppfatning er det vanskelig å forstå at grensen for transje 1 ble satt til 600 millioner kroner når de frie midler utgjorde et betydelig lavere beløp.
Bankens ytterligere subsidiære anførsel, at septemberavtalen bare gjelder trekk på hovedkontoen og ikke trekk på andre konti i kommunekontosystemet, kan ikke føre frem. Den naturlige forståelse av septemberavtalen er at samtlige konti skulle ses i sammenheng når trekkadgangen skulle fastsettes. Beregning av overtrekksrente på de enkelte underkonti kunne det således ikke bli tale om.
Jeg nevner at ankemotparten har påstått lagmannsrettens dom stadfestet, og ankende part har ikke hatt innvendinger mot påstanden som sådan. Domsbeløpet i henhold til lagmannsrettens dom - i alt kroner 45 736 559,51 - ble imidlertid av Sparebanken NOR overført til Oslo kommune den 6 september 1996, da lagmannsrettens dom forelå. Banken tok det uttrykkelige forbehold at overføringen ikke innebar noen erkjennelse av ansvar. Selv om lagmannsrettens dom må stadfestes, er det partenes uttrykte oppfatning at saken er avgjort med det beløp som banken allerede har innbetalt, og som ikke er omtvistet.
Jeg finner at den ankende part - i samsvar med lovens hovedregel - må dekke ankemotpartens omkostninger for Høyesterett. Omkostningsbeløpet utgjør kr 130 000,-.
Jeg stemmer for denne dom: