På Fylkeslegens virksomhetsplan for 1997 stod oppført at man skulle gjennomføre en såkalt systemrevisjon ved kirurgisk avdeling, d.v.s. et tilsyn etter revisjonsmetoden hvor man skulle ta for seg visse nærmere sider ved driften og se hvordan dette samsvarer med lover, forskrifter og allment aksepterte faglige normer.
Utover i 1997 mottok fylkeslegekontoret et økende antall bekymringsmeldinger fra ansatte ved såvel kirurgisk avdeling som anestesiavdelingen. Dette kom i tillegg til tilsvarende bekymringsmeldinger fra medisinsk avdeling forutgått av fylkeslegens tilsynsbesøk ved denne avdelingen i mars 1997 som medførte varsel om påbud i mai.
Under planleggingen av systemrevisjonen på kirurgisk avdeling var Fylkeslegen klar over at vi under selve revisjonsbesøket ville ha et "bakteppe" med opplysninger forøvrig om kirurgisk avdeling. Vi var klar over at en del av våre spørsmål til sykehusets ledelse og ansatte ved avdelingen ville måtte reflektere noe av denne kunnskap og at det også i sykehuset ville være en forventning om at vi brukte denne kunnskapen under arbeidet med revisjonsrapporten. Fordi systemrevisjon bare konsentrerer seg om visse forhold, var vi klar over at ikke alle forventningene til revisjonsbesøket ville kunne oppfylles, d.v.s. at Fylkeslegen ikke ville være i stand til å belyse alle sider ved den aktuelle avdelingen.
Da innholdet i notat av 19.11.97 fra direktøren ved Sentralsykehuset til Akershus fylkeskommune ble kjent for Fylkeslegen og for offentligheten, bestemte Fylkeslegen at det tillyste tilsynsbesøket måtte gjennomføres på en annen måte enn planlagt. Man bestemte da at tilsynsbesøket skulle gjennomføres som et mer tradisjonelt tilsynsbesøk hvor man ønsket å fokusere på de problemområdene som var avdekket i løpet av det siste året.
Foreliggende rapport bygger først og fremst på dokumenter som fylkeslegen mottok under tilsynsbesøket i tillegg til muntlig informasjon. Denne informasjonen var således ny for Fylkeslegen, og det var første gang Fylkeslegen var klar over de problemer som sykehusets ledelse hadde meddelt eller forsøkt meddelt ledelsen i Akershus fylkeskommune. I tillegg har Fylkeslegen også benyttet rekken av bekymringsmeldinger som vi var blitt gjort kjent med utover i 1997 og som sammen med meldingene fra sykehusets ledelse gjør at man nå sitter igjen med inntrykket av et sykehus og to avdelinger som har befunnet seg i en meget alvorlig situasjon. Det henvises forøvrig til Fylkeslegens vurdering på slutten av denne rapporten.
Den endelige ferdigstillingen av denne rapporten har tatt lang tid. Etterat det foreløpige utkastet til rapport forelå i januar måned, måtte vi vente i ytterligere 2 måneder på å få inn kommentarer fra de berørte avdelingene. I tillegg kommer at bemanningssituasjonen ved Fylkeslegekontoret i Akershus våren 1998 har vært vesentlig redusert på legesiden. Fylkeslegen beklager derfor den sene ferdigstillelsen. For oss selv vil allikevel rapporten være et meget nyttig verktøy i den videre oppfølgingen av Sentralsykehuset i Akershus.
I notat av 21.05.1996 til helse-og sosialdirektøren skriver direktøren om rekrutteringsproblemer og sykemeldinger:
Fra helse-og sosialdirektøren hadde det ved gjentatte meldinger blitt påpekt viktigheten av budsjettdisiplin.I internt notat fra helse-og sosialdirektøren 27. november 1997 står blant annet følgende:
Merforbruket i 1996 var på kr. 25,5 mill. Dette innebar at sykehuset måtte betale tilbake kr. 12,445 mill. i 1997 og kr.13,045 mill. i 1998, hvilket ville føre til driftsmessige problemer. Samtidig ble det ikke tatt hensyn til de driftsmessige forutsetningene.
I realiteten måtte driftsåret i 1997 reduseres med ca. kr 39 mill. samtidig som driftsvolumet skulle opprettholdes. Direktøren redegjorde videre for det som kalles driftsavtalen for 1997.
I denne avtalen ble det fastslått hvor mange stillinger som skulle besettes i 1997,- (stillingsstoppen).Det ble fastsatt en del prinsipper vedrørende produksjon i 1997. Det ble i avtalen gjort en vesentlig feilberegning vedrørende det økonomiske beregningsgrunnlaget for 1997. Det går på lønnsandelen. Dette ble fra sykehusets side redegjort for i brev av 03.04.97 til helse-og sosialdirektøren. Feilen utgjorde 40 pleierstillinger. Sykehuset har ikke mottatt svar.
I løpet av 1997 er det sendt minst 90 brev og notater fra direktøren på SIA til fylkeskommunen/helse-og sosialdirektøren som omhandler ulike drifts-og økonomiske forhold. I tillegg kommer brev med bekymringsmeldinger som har gått direkte fra avdelingsansvarlige, leger, sykepleiere, tillitsvalgte og andre til fylkeslegen. Dette hadde direktøren ikke full oversikt over.
Nærmere omtale av innholdet i de vedleggene som gjelder kirurgisk avdeling, anestesiavdelingen og de beymringsmeldinger som har kommet direkte til fylkeslegen,fremkommer senere i denne rapporten.
Forholdene omkring rekruttering/personellsituasjonen beskrives nå bl a som følger i internt notat av 11.03.97 fra direktør til helse- og sosialdirektør:
I notat av 24.04.97 fra direktør til helse- og sosialdirektør, oversendes internt notat av 18.04.97 vedrørende sykepleiebemanningen fra avdelingsledelsen, Kirurgisk avdeling, sålydende:
I notat av 26.09.97 til helse- og sosialdirektøren skriver direktør og sjeflege vedrørende situasjonen ved SiA bl a: ...
I internt notat av 12.11.97 til direktør fra oversykepleier Marie Sleveland fremkommer bl a at avdelingen i uke 45 mottok 5 oppsigelser fra sykepleiere/hjelpepleiere med ett til flere års erfaring.
Under tilsynsmøtet 08.12.97 ble sykmeldingsprosenten for sist tilgjengelige periode opplyst å være ved gastro, ortopedisk, urologisk og kar-thorax henholdsvis ca 20%, 10%, 20% og 10%.
Utstyr.
I ovennevnte brev av 15.10.97 gjøres det rede for følgende om utstyr:
"Intensivavdelingen må få erstattet snart kondemnabelt utstyr.
Oppvåkningsavdelingen må tilføres nok monitoreringsutstyr for å komme på nivå med anbefalinger i skandinavisk standard. Operasjonsavdelingen må få tilført manglende anestesiologisk monitoringsutstyr slik at man kan drive forsvarlig anestesi på en fleksibel måte på alle operasjonsstuer. Operasjonsavdelingen må få tilført kirurgiske instrumenter slik at flyten i operasjonsaktiviteten ikke stopper opp pga manglende instrumenter. Oppvåkningsavdelingen må få større plass slik at operasjonsprogrammet ikke stoppes på grunn av mangel på overvåkningsplasser."
I brev av 16.10.1997 til fylkeslegen fra en rekke leger på SIA står det blant annet følgende om utstyr:
"Vi har også problemer med å få erstattet defekt utstyr fordi kapitalbudsjettet er frosset. Siste eksempel fra vår seksjon er: Diatermiapparatet til bruk ved endoskopiske undersøkelser, defekt blir kassert av teknisk avdeling. (Apparatet er fra 1976). Søknad om å få nytt apparat til vel 53 000 kroner blir avslått. Konsekvensen er at pasientene risikerer forlenget/evt. ny undersøkelse behandling.
10% av utstyrsbudsjettet har det siste året gått til drift av sykehuset. Dette ble opplyst på møtet 08.12.97
Ved befaring på SIA i 1996 uttalte professor Sverre Grimnes ved medisinsk teknisk avdeling på Rikshospitalet:
Øyeblikkelig hjelp funksjonen
I brev av 03.10.97 til sjeflege Jonsbu m. fl. skriver overlege John O. Wille og oversykepleier Anne Haugaard ved anestesiavdelingen bl a:
" For to uker siden, helgen 20-21 september, brøt den operative kapasiteten ved sykehuset sammen da det lå 9 pasienter på Intensivseksjonen, 8 av disse lå i respirator: oppvåkningsfunksjonen kunne ikke lenger drives da denne er drevet av de samme personer som har vakt på Intensivseksjonen i helgene. Vi hadde en situasjon der det ikke lenger var mulig å yte hjelp til øyeblikkelig hjelp kirurgi,ventetiden på denne tjenesten var oppe i 3 -tre- døgn!"
I notat av 06.10.97 til Helse-og sosialdirektøren skriver direktør og sjeflege bl a:
"Som det fremgår av rapporten fra intensivseksjonen, lå det pr. 03.10.97 ni pasienter på respirator. Intensivseksjonen har maksimalt åtte respiratorplasser. Når man har ni pasienter liggende på respirator, betyr dette at man også har tatt den respiratoren som står i operasjonsavdelingen, og som står som sikkerhet og reserve i fall det kommer inn alvorlige ulykker, eller det skjer alvorlige ting under operasjoner som nødvendiggjør respiratorbehandling. Vi har kontaktet nærliggende fylker, dels for å få hjelp til å viderebehandle noen av de pasienter som ligger inne, dels for å få overført til behandling (operasjon) pasienter der man kan frykte komplikasjoner som vil nødvendiggjøre respiratorbehandling. Dessverre har det ikke lykkes å skaffe avlastning.
I praksis betyr situasjonen at sykehuset ikke var i stand til å ta hånd om alvorlige ulykker, eller alvorlige ressurskrevende øyeblikkelig hjelp-pasienter som trenger respirator. Tre av fredagens pasienter er døde. En døde på intensivseksjonen, en ble utflyttet til avdelingen, og døde kort tid under "sugeprosedyre". Det har vært reist betydelig kritikk fra de pårørende, og det er mulig det blir en sak ut av dette. Den tredje pasienten døde på intensiv etter at han var tatt av respirator for utflytting til post."
I brev av 16.07.97 til fylkeslegen m/kopi til direktør, sjeflege og kst. avdelingsoverlege, skriver seksjonsoverlege Arne Rosseland m. fl. bl a:
" Den verste krisen ligger i øyeblikket på sengekapasiteten ved kirurgisk avdeling. Ved kirurgisk avdeling er mellom 70 og 80 % av innleggelsene øyeblikkelig hjelp. Slik har det vært nå i mange år. I tillegg kommer kreftpasientene som skal inn i løpet av en uke. Dette vil si at vel 85% av pasientene som behandles ved kirurgisk avdeling, trenger omgående innleggelse og behandling, og vi har altså kun 15% elektive pasienter som kan utsettes over en slik krisesituasjon som vi har nå. Når da ledelsen blir nødt til å stenge to av fem poster, det vil altså si 2/5 av kapasiteten. Etter vanlig prosentregning er det 40%, så sier det seg selv at man klarer da ikke å motta til adekvat behandling øyeblikkelig hjelp pasientene og cancerpasientene."
I brev av 16.10.97 til fylkeslegen m/kopi til direktør, sjeflege, kst. avdelingsoverlege og helse- og sosialdirektør, skriver seksjonsoverlege Rosseland m. fl. bl a:
" Det er konstant betydelig overbelegg av pasienter på sengepostene i forhold til bemanningen, og konstant kapasitetsmangel på oppvåkning og intensivavdelingen. Ved gastroenterologisk kirurgisk seksjon har vi ikke hatt muligheter for å ta inn og operere elektive pasienter siden i mai, og vi ser ingen lysning på dette frem til nyttårsskiftet. Vår seksjons venteliste med garantibrudd øker for hver dag. Seksjonen har nå over 60 pasienter med garantibrudd, og fortvilede pasienter ringer daglig. Dette gjelder også pasienter med midlertidig anlagte stomier i forbindelse med kreftoperasjoner, som skulle vært inne for ny operasjon og tilbakeleggelse av stomi. Operasjonene utsettes på ubestemt tid, så de blir gående med sine stomier unødvendig i månedsvis. I september og oktober har det vært så ille at vi ikke har hatt kapasitet til å operere alle cancerpasientene. I tillegg til dette opplever vi nesten daglig at pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp operasjoner blir utsatt i timevis og opptil flere døgn. Nyopererte pasienter med alvorlige sykdommer blir etter korte opphold på oppvåkningen kjørt tilbake til postene og lagt på korridoren der overvåkningen er minimal. Sykepleierne på posten rekker ikke å gjøre det de skal med pasientene.
Pasientene som trenger røntgenundersøkelse må ofte vente. Beredskapen på røntgenavdelingen for øyeblikkelig hjelp er alt for dårlig i forhold den økende mengde øyeblikkelig hjelp pasienter som har kommet til Sentralsykehuset i Akershus de senere årene. Patologisk anatomisk avdeling har ikke lenger kapasitet til å obdusere pasientene, slik at vi ikke får vite endelig diagnose på pasienter som dør på postene, ei heller på intensiv. Kvalitetssikringen er således på bunn-nivå."
I notat av 04.11.97 til helse- og sosialdirektøren skriver direktør og sjeflege bl a:
"Situasjonen ved Kirurgisk avdeling er kritisk. Slik vi har redegjort for tidligere, ble vi i oktober nødt til å redusere driften ved Kirurgisk avdeling til kun å omfatte øyeblikkelig hjelp og kreftpasienter.
Vedrørende anestesiavdelingen uttaleles bl a:
" Vi har gjort rede for dette i notat av 06.10.97. Situasjonen er fortsatt slik at vi periodevis ikke er i stand til å operere kompliserte livstruende øyeblikkelig hjelp-situasjoner (rupturert aortaaneurysme eller truende ruptur) eller alvorlige kompliserte skader. Elektive pasienter (kreftpasienter) kan kun opereres to dager pr. uke.
Anestesiavdelingen sliter videre med svært dårlig utstyr, bl a overvåkingsutstyret på intensivavdelingen og ppvåkningsavdelingen, og gamle nedslitte respiratorer."
I notat av 19.11.97 til helse- og sosialdirektøren skriver direktør og sjeflege vedrørende den aktuelle situasjon ved Kirurgisk avdeling bl a:
" Øyeblikkelig hjelp dekkes, men - i perioder kan vi ikke motta "tung" øyeblikkelig hjelp som pasienter med truende ruptur av aortaaneurysmer, alvorlige skader etc. Kreftbehandling prioriteres (ved siden av øyeblikkelig hjelp). Alle får et "førstetilbud", dvs primær kirurgisk behandling og eventuelt oppfølging med cellegiftkurer - men videre behandling må utstå. "All" annen elektiv virksomhet ligger nede - herunder kirurgisk oppfølging av tidligere kreftopererte, alvorlige aortaaneurysmer og så godt som all tung ortopedi (bl a hoftepasienter).
På Anestesiavdelingen er situasjonen:
Kapasitetsproblemer på intensivseksjonen - særlig når det gjelder respiratortrengende pasienter. Denne kapasitetssvikten har ført til at man i perioder har:
- Manglende muligheter til å legge pasienter i respirator. I perioder har vi ikke hatt nok respiratorer, og har måttet legge restriksjoner på Kirurgisk avdeling i forhold til øyeblikkelig hjelp som nevnt ovenfor. Vi har heller ikke kunnet ta tyngre kirurgiske inngrep, der faren for at pasienten skal måtte legges på respirator, er tilstede. I perioder har vi måttet sende respiratortrengende pasienter til andre sykehus, bl a Fredrikstad, Aker, Ullevål og Rikshospitalet. Problemet skyldes dels mangel på respiratorer, men også mangel på personell. Når man har mangel på personell ved intensivseksjonen, må personell overføres fra oppvåkings- og operasjonsavdelingen, og derved "lammes" denne virksomheten. Hensynet til livstruende syke mennesker må imidlertid gå foran..
-For tidlig tilbakeføring til sengepost for å frigjøre respiratorer. Vi har hatt flere eksempler på katastrofale konsekveneser - pasienter som er tatt av respirator og tilbakeført sengepost, og som har dødd kort tid etter."...
I statusrapport fra Intensivseksjonen av 27.11.97 konkluderer avdelingsoverlege Tor Martin Hoel:
" I dag er vi ikke i stand til å utføre stor cancer kirurgi ved Sentralsykehuset i Akershus. Vi vil også få store problemer med å ta oss av stor øyeblikkelig hjelp som trenger intensivbehandling. Den siste gruppen pasienter, om den ankommer SiA, blir stabilisert og prøvd omdirigert til andre sykehus."
Direktør Yngve Haugstvedt og sjeflege Jørgen Jonsbu sender samme dag statusrapporter fra intensivseksjonen 24.11og 27.11.97 til helse- og sosialdirektøren, og avslutter med:
" Vi har tidligere gitt uttrykk for at vi på grunn av ressurssituasjonen bare har prioritert øyeblikkelig-hjelp og kreftpasienter. Vi har tidligere oversendt rapport til helse- og sosialdirektøren for de tilfellene hvor vi ikke har greid å oppfylle vår intensjon om å ta hånd om de to nevnte gruppene. Nå begynner da også avisene å skrive om at vi ikke en gang greier å yte øyeblikkelig hjelp til alvorlig syke pasienter, og at vi ikke greier å gi primærbehandling selv til kreftsyke pasienter. Sykehuset kan ikke "leve videre" med denne situasjonen. Det er meget betydelig uro på sykehuset slik situasjonen nå er, og vi ber derfor om en umiddelbar fremlegging av saken med dertil muligheter for å øke vår intensivkapasitet."
Under møtet 08.12.97 fremholdt sjeflegen at sykehuset - selv i denne kritiske situasjon det befinner seg i - oppfyller øyeblikkelig hjelp plikten etter sykehuslovens § 6. I de tilfelle sykehuset må videresende en øyeblikkelig hjelp pasient til et annet sykehus, har en forvisset seg om at nødvendig hjelp kan ytes der. Det ble for øvrig opplyst at alle ikke-elektive pasienter blir registrert og tilsett av lege for medisinsk vurdering. Det er vakthavende lege som etter undersøkelse avgjør hvorvidt en pasient skal avvises eller videresendes. 10% av pasientene kommer fra AMK, hvorav 90% av disse innlegges. Mangel på personell gjør at belastningen blir stor for det personell som er på vakt. Pasienter som kommer til avdelingen blir ofte liggende i en overfylt korridor og ventetiden for medisinsk tilsyn er for lang. Mange pasienter har lidd i denne tiden, infeksjonsfaren er stor og det er fare for akutt forvirring. Imidlertid er oppfølgingen mer et pleiemessig problem enn medisinsk. Andre leger ved anestesiavdelingen har vanskeligheter med å erklære seg enig i utsagnet om oppfyllelse av ø. hj. plikten. Det fremheves at all transport er risikofylt i det monitorering av vitale funksjoner og igangsetting av nødvendige tiltak er langt vanskeligere under transport enn inne i sykehus.
I et innlegg av seksjonsoverlege Ove Kjell Andersen beskrev han forholdene for pasienter slik:
"Dårlige pasienter som blir mottatt og operert, men som kort tid etter oppvåkningsfasen blir overført til overfylt post/korridor for tvilsom observasjon.
Eks.Stengt oppvåkningsenhet/mangel på intensivplass
"På grunn av lav operasjonskapasitet må pasienter som blir vurdert til å trenge rask operasjon vente lenge i avdelingen. Eks.Fractura colli femoris/ Appendicitis.
Pasienter der man er i tvil om kirurgisk intervensjon er nødvendig eller ei, blir lagt i overfylte korridorer
til tvilsom observasjon. Eks. Ileus pasienter.
Pasienter som under oppholdet i avdelingen får komplikansjoner/hendelser som krever intensiv behandling eller rask operasjon må avvises(nedprioriteres)/ grunnet kapasitetsmangel.
Eks. Blødningskomplikasjoner/sepsis/respirasjonsproblemer."
Når det gjelder ventetid for pasienter med bruddskader, uttaler kst. avd. overlege Odd Granlund ved ortopedisk avdeling i en kommentar 13.3.98 følgende:
"Jeg synes det er grunn til å understreke at det er tvil om hvorvidt sykehuset oppfyller øyeblikkelig hjelp plikten etter Sykehuslovens §6 når det gjelder disse pasienter. Det dreier seg her først og fremst om hvor lang tid det er forsvarlig å vente fra man blir lagt inn i sykehuset med bruddskade til man blir operert. Det ble under møtet referert at gjennomsnittlig ventetid for pasienter med lårhalsbrudd fra innleggelsestidspunkt til operasjonstidspunkt i november var 20 timer, og at dette var en økning på 6-7 timer fra januar/februar samme år. Det skal da bemerkes at bak et slikt gjennomsnittstall ligger enkeltpasienter som blir ventende i flere dager, og vi har eksempel på at pasienter som forøvrig var friske ved innkomst, har fått tromboemboliske komplikasjoner som det å ligge med et ubehandlet lårhalsbrudd klart øker risikoen for.
Et annet poeng som kanskje ikke ble klart nok presisert under høringen, er den økte infeksjonsrisikoen lang preoperativ hospitaliseringstid medfører, noe som ytterligere forsterkes av overbelegg og korridorpasienter. Siste insidens-undersøkelse for sykehusinfeksjoner viste således de høyeste tall for postoperative sårinfeksjoner som har vært registrert ved slike insidens-undersøkelser. Vi er også av denne oppfatning at vi spesielt på pertrochantære fremurfracturer har en høyere infeksjonsrate enn vi burde ha og har noen tall som vi mener underbygger dette selv om absolutte årsakssaemmenhenter alltid er vanskelig i slike situasjoner.
Jeg vil også sterkt understreke at selv om en stor del av bruddpasientene blir operert innenfor tidsrammer som er medisinsk akseptable, er det i noen perioder en slik pågang at ventetiden for et mindre antall bruddpasienter blir uakseptable. Det dreier seg da ikke bare om hva som er medisinsk forsvarlig og akseptabelt, men i realiteten blir slike pasienter holdt fastende store deler av døgnet flere dager på rad, noe jeg vil karakterisere som både fysisk og psykisk mishandling av pasienter. Dette blir imidlertid ofte skjebnen til pasienter der bruddbehandlignen i seg selv kan vente noe og som da gjør at disse pasientene stadig blir forskjøvet fordi det kommer annen øyeblikkelig hjelp som haster mere. Dette er selvfølgelig en mekanisme som alltid vil være slik i en avdeling som opererer øyeblikkelig hjelp pasienter, men den marginale kapasiteten hos oss rammer noen pasienter ektremt. Til slutt vil jeg understreke at situasjonen pr. mars -98 ikke er blitt bedre for øyeblikkelig hjelp pasientene enn den var i desember -97 når det gjelder disse forhold.."
Faglig forsvarlig virksomhet forøvrig.
I brev av 13.03.97 til direktør Haugstvedt orienterer avdelingsoverlege Tor Martin Hoel og fung. oversykepleier Kristine Johaug om Intensivavdelingen S-6 og skriver bl a:
" Konsekvensen av underbemanningen og den store aktiviteten på Intensivavdelingen er at vi har måttet iverksette visse tiltak. Oppvåkningsavdelingen har vært stengt alle netter. Ved å leie inn anestesisykepleiere på overtid har vi likevel kunne holde Oppvåkningen åpen enkelte netter for å få unna større kirurgi. Sykepleiere fra Dagenheten og fra Akuttmottaket har også vært mobiliserte. I kortere perioder har aktiviteten ved Lillestrøm sykehus og Dagenheten vært stoppet for å bruke sykepleierne på Intensivavdelingen....Vi har begrenset mottak av kritisk syke pasienter fra andre avdelinger til Intensiv til bare å omfatte pasienter som må ha respiratorbehandling. I flere tilfeller har dette medført dårligere intensivmedisinsk tilbud til pasienter som har ligget på vanlige sengeposter, og dette kan ha medført unødvendige dødsfall. Pasienter flyttes mye raskere fra Intensiv til sykepost enn det som har vært vanlig. I et tilfelle døde pasienten kort tid etter ankomst post trolig som følge av for tidlig flytting.......Vi kan ikke garantere at kritisk syke pasienter som er innlagt i Sentralsykehuset i Akershus vil få det intensivmedisinske tilbudet vi normalt bør kunne yte. Dette kan påføre våre pasienter forlenget sykdomsforløp, dårligere prognose og det kan i verste fall bli et spørsmål om liv eller død. Vi har store vanskeligheter med å gi nødvendig postoperativ behandling slik at planlagt og i noen tilfeller øyeblikkelig hjelp kirurgi kan gjennomføres."
I brev av 16.07.97 til fylkeslegen med kopi til direktør, sjeflege og kst. avdelingsoverlege, skriver seksjonsoverlege Rosseland med flere bl a:
" Den situasjonen vi er oppe i idag er direkte uforsvarlig. Vår post (gastrokirurgisk sengepost), har 26 senger. Sykepleiebemanningen er beregnet på 26 pasienter. Når de da i tillegg skal betjene overbelegget, så er dette i seg selv uforsvarlig. Det har en rekke dager vært 12 korridorpasienter som fysisk har vært tilstede. Dette er på ingen måte "lette pasienter", men ofte nyopererte eller langtkomne kreftpasienter som altså tilbys en helt uverdig og uforsvarlig behandling.
I tillegg har oppvåkning og intensivavdelingen betydelige problemer, slik at pasientene kommer hurtigere opp igjen fra oppvåkningsavdelingen etter operasjoner og fra intensivavdelingen enn det som er ønskelig. Disse pasientene blir en ekstra belastning for posten, i og med at de egentlig skulle ha ligget lenger på intensiv eller oppvåkning. Det må også nevnes at det er en betydelig underkapasitet på røntgenavdeling, operasjonsavdeling og gastrolab., som gjør at pasientene blir liggende i avdelingen kun i påvente av å slippe til. ....Gastroenterologisk avdeling har en betydelig andel døende kreftpasienter, som er i behov av terminal pleie. Avdelingen er ikke lagt til rette for dette med en atmosfære som gir verdige forhold for pasienter og pårørende. Det savnes også samtalerom, slik at informasjon til pasient og pårørende gis på en meget utilfredsstillende måte."
I brev av 05.11.97 til sjeflege Jonsbu skriver seksjonsoverlege Odd G. Granlund ved ortopedisk seksjon bl a:
" Situasjonen for store grupper av ortopediske pasienter i Akershus, er idag helt uutholdelig, og det er også i ferd med å bli uutholdelig å være medisinsk ansvarlig for denne pasientgruppen.. Eksempelvis har vi nå en hel årsproduksjon på venteliste til hofteprotese kirurgi, og ingen utsikter til å behandle noen av disse før årsskiftet. Vi har kunnet sende noen pasienter til dugnadsenheten på Ullevål sykehus, og noen pasienter får vi operert som en nødløsning ved å danne en "legebro" til Stensby sykehus. Imidlertid har vi ikke noe annet tilbud til de pasienter som har kompliserende lidelser eller skal gjennomgå store og vanskelige revisjonsoperasjoner, enn her på SiA. Disse pasientene blir derfor de virkelige taperne i systemet. Det kan ikke være riktig å fortsette å ta imot henvisninger og vurdere pasienter til en venteliste som bare vokser, og som vi ikke vet om vi kan gi noe behandlingstilbud til."
I notat av 19.11.97 til helse- og sosialdirektøren skriver direktør og sjeflege bl a.
" Kreftopererte gis primærbehandling, men oppfølgende kirurgi, bl a tilbakelegging av tarm, kan ikke gjennomføres. Alvorlige aortaaneurysmer må sendes hjem ubehandlet. Dette kan få alvorlige konsekvenser som kan føre til at liv går tapt. For hoftepasienter kan det opereres noen "lette" pasienter, mens de "tunge" pasientene, dvs de dårligste pasientene med de alvorligste plagene, og alle som trenger reoperasjon fordi tidligere hofteprotese er løsnet, ikke kan opereres.Situasjonen for elektiv kirurgi vil få alvorlige konsekvenser for antall garantibrudd, selv om de nye forskriftene "redder" situasjonen ved at det ikke lenger er mulig å sammenligne mellom situasjonen tidligere og situasjonen nå. Mer bekymringsfullt enn det "kosmetiske" problemet for ventelistesituasjonen, er pasientenes lidelser, og til dels fare for fatale tilfeller."
I brev av 15.10.97 til sjeflegen undertegnet av en lang rekke leger, gis det uttrykk for at det er uforsvarlig av hensyn til befolkningens helse å tilby syke mennesker medisinsk behandling ved et sykehus som på flere hold er så nedslitt, personellmessig, plassmessig, utstyrsmessig og planmessig som SiA. Det skrives videre bl a:
" Vi vet at den kvalitet vi har kunnskap til å tilby pasientene ligger langt over det vi i dag klarer selv ved maksimal menneskelig innsats. Enkelte fagområder har norske og/eller nordiske normer som standarder å sammenlignes med. Ved SiA er vi langt fra hva disse standarder definerer som rimelig. De ressurser som står til rådighet er så knappe at vi frykter feildiagnostisering og mangelfull behandling hvor vi som utøvende leger står ansvarlige i henhold til Legeloven. Vi kan ikke lenger akseptere at vi må stå faglig ansvarlig for et så usikkert tilbud til Akershusbefolkningen. Vi oppfatter oss selv nærmest som gisler i en helsemessig faglig situasjon."
I tilstandsrapport fra N-6 datert 02.12.96 gir avdelingssykepleier Rigmor Jensen Fjeldstad og ass. avdelingssykepleier Hilde Tangen en situasjonsbeskrivelse av hverdagen på N-6:
" I det følgende beskrives noen situasjoner som oppleves om ikke daglig så ofte ved N-6. Dette er situasjoner vi ikke kan leve med over tid da det er vårt mål å unngå at pasienter blir påført ekstra belastninger utover sin sykdom. Det burde være en selvfølge at vi til enhver tid kunne møte hver enkelt pasients individuelle behov, noe som i dag dessverre er umulig. Med den bemanning vi i dag har til rådighet, sett i forhold til pasientbelegget, kan vi ikke møte kravene til god pleie og omsorg. Vi opplever daglig at vi ikke strekker til, noe pasientene og pårørende gir uttrykk for.
* Pasienter må ligge og vente på smertestillende
* Pleier må forlate en gråtende pasient for å hjelpe neste
* Pasient blir liggende i urin og avføring for lenge
* Nyoperert pasient får ikke godt nok tilsyn i lange perioder
* Nødvendige observasjoner som f eks timediurese, blodtrykk, puls blir dårlig fulgt opp
* Tider for medisinrunder blir ikke overholdt
* Pasienter som skal til operasjon/undersøkelse blir ikke godt nok forberedt
* Feilmedisinering
* AB inf. uten tilsyn (Antibiotika-infusjon)
For pleiepersonalet oppleves dette vondt og uverdig. Følelsen av å aldri ha tid til annet enn det mest nødvendige, noen ganger knapt nok det, er tung å takle. Mange gruer seg til vakter som er dårlig bemannet og/eller har tungt pasientbelegg. De føler at pleien er uforsvarlig.."
I tilstandsrapport fra sykepleierne på N-6 av 10.04.97 til oversykepleier på kirurgisk avdeling fremkommer følgende om hvordan personalet opplever situasjonen på N-6:
"Både sykepleierne og øvrig personale er slitne og frustrerte over arbeidsforholdene. Også for pasientene er forholdene uverdige. Mange må vente lenge på smertestillende eller annen hjelp. Livsnødvendige observasjoner blir dårlig fulgt opp. Både dårlige kreftpasienter og nyopererte må stadig ligge i korridoren, uten mulighet for nødvendig ro eller privatliv. Mange pasienter føler seg oversett og tilsidesatt fordi vi ofte springer fra den ene til den andre, og er opptatt med andre ting. Det er ikke til å undre seg over at en del føler skuffelse og utrygghet ved dette. Som sykepleiere mener vi at vi gir pasientene et svært dårlig tilbud. Følelsen av å ikke strekke til er sterk. I tillegg er vi slitne og utmattet etter jevnt stor belastning over lang tid. Vi føler oss maktesløse. I løpet av et års tid har 13 sykepleiere ved N-6 sluttet, et tall vi mener vært atskillig lavere dersom arbeidsbyrden i posten var noe lettere. Dette innebærer svært ustabile forhold, og stadig opplæring av unge, nyutdannede og uerfarne sykepleiere. Samtidig mister vi verdifull kompetanse og erfaring med de som slutter. Dette mener vi er svært uheldig, særlig med tanke på hvilke pasient-grupper som dominerer hos oss.Felles for de fleste sykepleierne på N-6 er at vi trives svært godt både med pasientgruppen og øvrig personale. Derfor ønsker vi aller helst å bli der vi er, men ikke for en hver pris. Vi skal ikke legge skjul på at flere av sykepleierne går med tanker om å finne seg en annen jobb dersom forholdene ikke forbedres. Noen begrunnelse for dette er som følger:
* Et enormt ansvar og arbeidspress
* Manglende oversikt. Følelsen av å gjøre en dårlig jobb
* Arbeidsforholdene går ut over pasientenes sikkerhet og kvaliteten på sykepleien som utøves
* Manglende kontroll over egen arbeidssituasjon og egen fritid
* Stadig beordringer og forskyvninger av vakter
* Hver enkelt vakt er ofte svært travel. Lite rom for primærsykepleie, samt det å kunne snakke med
pasientene og gi dem den omsorg og kvalitetssykepleie vi mener de har krav på
* En må daglig gå på kompromiss med egne verdier og yrkesstikk
* Lite overskudd til egen familie og sosialt samvær når en kommer hjem
* Lite tid og overskudd til faglig utvikling, samt bearbeiding av egne følelser i forbindelse med de
menneskelige tragediene vi kommer tett innpå."
I et åpent brev til fylkeslegen av 19.06.97 gir sykepleiergruppen, kirurgisk avdeling, urologisk seksjon en situasjonsrapport vedrørende arbeidsforholdene ved kirurgisk avdeling, post N-8, og skriver bl a:
" Mange av de pasientene som er inneliggende på urologisk avdeling nå, er kreftpasienter. Sykdommen ledsages ofte av nedsatt matlyst, kvalme,smerter og dårlig allmenntilstand. Til enkelte av disse pasientene kan vi tilby flere timers venting i korridoren når de kommer til avdelingen, før vi i det hele tatt har tid til å ta dem imot. Videre kan vi muligens få dem inn på en firesengsstue, og dersom de er ekstra "heldige", kan de få dele rom med en medpasient i samme situasjon. Enerom til dårlige pasienter er stort sett en umulighet å oppdrive..... En annen konsekvens av at det er så travelt, er at pasientene ikke får medisiner til riktig tid. Dagvaktene rapporterer ofte til kveldsvaktene at de ikke har rukket å gi morgenmedisinene før lunsjtider, eller enda senere. Vi opplevde nylig at en pasient som skulle behandles med DVT (dyp venetrombose) ikke fikk oppstart med Heparinbehandling før på kvelden, selv om det var ordinert i forbindelse med visitten på dagtid. Andre viktige medikamenter som smertestillende, kvalmestillende og vanndrivende kommer en også helt på utur med. Antibiotika, som også skal gis til faste tider for at man skal ha effekt av det, blir gitt først når sykepleieren får tid. Når vi ikke får tid til å gi medisiner slik de skal gis, øker ikke dette bare faren for belastninger og komplikasjoner, men det skaper også uro og frustrasjon både for pasieneten, deres pårørende og for personalet som hele tiden blir liggende på etterskudd. Pasienter som kommer som øyeblikkelig hjelp må ofte vente lenge før vi får tid til å ta dem skikkelig imot. Vi rekker å kaste et blikk på papirene fra mottagelsen for å se om det er noe som må gjøres raskt. Er det ikke en "hastesak", så blir det venting. Pasientene blir liggende i korridoren, og de føler seg helt sikkert ikke trygge med sine smerter og bange anelser. Omsorg og tilstedeværelse er nesten blitt et fremmedord."
Ventetid for kreftpasienter
|
Diagnose |
Uker |
|
|
|
|
|
| |
<=1 |
<= 2 |
<= 3 |
<= 4 |
> 4 |
Snitt |
|
K029 Mage tarm |
16 |
32 |
7 |
0 |
5 |
1,9 |
|
K069 Mammae |
23 |
38 |
4 |
0 |
1 |
1,4 |
|
K079 Urologi |
8 |
7 |
7 |
6 |
46 |
5,7 |
(Fra søknaden er registret til innleggelsesdato)
Når det gjelder strykning av kreftpasienter og andre alvorlig syke fra operasjonsprogrammet, fremkom det under tilsynsmøtet 08.12.97 at det forsøkes tatt høyde for cancerpasienter og øyeblikkelig hjelp-pasienter. Imidlertid fremkom det at 13 pasienter, herav 3 cancerpasienter, var strøket fra dagsprogrammet i perioden 01.09 - 01.12.97. Enkelte pasienter var strøket opptil 4 ganger. Det er den enkelte kirurg som har ansvaret for å operere pasienten som må ta beslutningen om strykning. 1-2 ukers utsettelse for en cancerpasient ble opplyst å være forsvarlig, men det forekom utsettelser på opp til 4-5 uker.
Ventetidsgarantien
I følge avdelingsoverlege Halvard Kleppe var det pr 30.11.97 i alt 801 pasienter som var søkt innlagt og ventet på plass, hvorav 467 med garanti. På poliklinikk var 4875 på venteliste, hvorav 377 med garanti. Garantibrudd 6 mnd. - 229. Garantibrudd på 3 mnd. - 317.
Korridorpasienter
Omfanget av korridorpasienter er stort. N6 har 26 sengeplasser.Fra oktober 1996 til mars 1997 hadde denne avdelingen gjennomsnittlig 31 pasienter daglig dvs. 19,2% overbelegg.De åtte første dagene av april var det 35 pasienter pr dag, og 42 pasienter på det meste.
I helgen 6-7 desember 1997, var antall korridorpasienter i følge seksjonsoverlegene 5 til 6 pr seksjon. Mange av korridorpasientene var nyinnskrevne øyeblikkelig hjelp-pasienter, men rutinen var at det ble vurdert fra pasient til pasient. Negative konsekvenser medisinsk sett ble oppgitt å være: blottlegging ved undersøkelse når det ikke er undersøkelsesrom, større angstnivå, større opplevelse av uro og smerter, større fare for infeksjon samt andre fysiske og psykiske konsekvenser. Negative konsekvenser pleiemessig sett ble oppgitt å være: effekten og observasjonen mye dårligere idet bemanningen ikke er beregnet på slikt antall pasienter, vanskelig med bekken når det ikke alltid er skjermbrett, dårligere sykepleierarbeid. Et annet forhold som også ble nevnt var at korridorpasientene måtte ha alle eiendelene sine i sengen.
Samhandling mellom avdelingene
På spørsmål om hvilke av sykehusets øvrige avdelinger eller støttefunksjoner som ble opplevd som flaskehals for det pasientrettede arbeidet ved seksjonene, ble røntgenavdelingen fremhevet. Utstyret er på kanten, CT-kapasiteten med 2 CT er en begrensende faktor, dårlig kvalitet på bildene og undersøkelsene. Ventetiden på ct ved mistanke om kreft for inneliggende pasienter ble oppgitt å være opptil en uke. Videre ble fremholdt mangel på senger, for liten kapasitet ved poli-klinikken, ventetid på gastro.lab, uforutsette dødsfall blir ikke obdusert, operasjonskapasiteten totalt uakseptabel. Innkjøpskontoret ble også fremholdt som en flaskehals når utstyr går i stykker.
Ferdigbehandlede pasienter som venter på sykehjemsplass
Sykehuset har avtale med alle Akershus-kommunene vedrørende utskrivningsklare pasienter. Kommunene er sitt ansvar bevisst, men mangler kapasitet. Utskrivningsklare alvorlig syke med stor pleietyngde trenger plass i sykehjem.
I brev av 07.01.1998 fra sjefsykepleier på SIA, ble det opplyst at det i perioden 01.12.97 - 31.12.97 var registrert totalt 433 liggedøgn for utskrivningsklare pasienter. Av disse var 109 på kirurgisk avdeling.
Ressurssituasjonen ved sykehuset
I sin tilsynsrapport av 18.04.95 skrev fylkeslegen bl a at det er beklagelig at en plan for fornyelse/utskiftning av medisinsk utstyr ikke videreføres i årene fremover. Ekstraordinære bevilgninger i ett enkelt år vil ikke rette opp forsømmelser over tid. Etter vanlige beregninger bør det avsettes 10 % årlig for å vedlikeholde utstyrets standard.
I notat av 04.11.97 til helse- og sosialdirektøren skriver direktør og sjeflege bl a:
" Situasjonen ved Kirurgisk avdeling er kritisk. Slik vi har gjort rede for tidligere, ble vi i oktober nødt til å redusere driften ved Kirurgisk avdeling til kun å omfatte øyeblikkelig hjelp og kreftpasienter......Anestesiavdelingen sliter videre med svært dårlig utstyr, bl a overvåkingsutstyret på intensivavdelingen og oppvåkningsavdelingen, og gamle nedslitte respiratorer. Pga budsjettsituasjonen og at vi nå har frosset deler av utstyrsbudsjettet, har det ikke vært mulig å gjøre noe med dette. Vi ha nå "tint opp" utstyrsbudsjettet, og vil kjøpe det aller mest nødvendige utstyr til Anestesiavdelinge. Bl a gjelder dette oppvåkingsenheter til intensiv- og oppvåkingsenheten, og utskifting av fem av de alle eldste respiratorene. Dette har imidlerid en samlet prislapp på over 5 mill kroner, og det tar da størstedelen av vårt samlede utstyrsbudsjett for 1997.....Utstyrssituasjonen ved sykehuset er kritisk. Vi har redegjort for situasjonen når det gjelder Anestesiavdelingen. Dessverre gjelder det tilsvarende forhold ved en lang rekke avdelinger....Ved det utstyrskjøp som gjøres til intensivavdelingen slik vi har nevnt ovenfor, er det kun det aller dårligste utstyr som utskiftes, og utstyrsproblemet ved Anestesiavdelingen er på ingen måte løst ved de tiltakene som er nevnt."
I et innlegg om Anestesi, Intensiv, Postoperativ og Operasjon av avdelingsoverlege Hoel i 1997, fremkommer følgende målsetning når det gjelder ressurser til Intensiv:
* 10 respiratorplasser
* Skifte ut gammelt utstyr(respiratorer/overvåkningsutstyr) for 6 respiratorplasser
* Opprette 4 nye respiratorplasser med nødvendig personell og nytt utstyr.
Målsetningen når det gjelder ressurser til Postoperativ oppgis å være:
* 15 pasientplasser + 2 respiratorplasser
* 15 middels store overvåkningsenheter
* 2 store overvåkningsenheter
* Trenger sykepleierstillinger til:
* Utvidet antall pasientplasser
* 2 respiratorplasser
* Helgeåpent
Målsetningen når det gjelder ressurser til Anestesi/Operasjon oppgis å være:
* Strakstiltak: Øke bemanningen så det er 2 øyeblikkelig hjelp team i arbeide døgnet rundt hele uken
* Strakstiltak: Bygge om operasjonsbordsentralen til ny akutt-stue
* Strakstiltak: Opprette ny vaktordning for anestesileger med 2 tilstede + bakvakt
* Strakstiltak: Nedsette en prosjektgruppe som skal vurdere det faktiske behovet for operasjonskapasitet.
I brev av 04.12.97 til sjeflegen vedrørende nødvendige ressursbehov for å sikre pasientbehandlingen ved SiA skriver legerådsleder ved SiA, Hans Skjelle og komiteleder Camilla S. Arnesen bl a det klart fremgår av de innsendte rapporter og oversikter at sykehuset som helhet er i behov av store summer for å oppjustere utstyr til tilfredsstillende standard og likeledes trenger et betydelig antall nye stillingshjemler for å dekke lokal- og sentralsykehusfunksjonene. Når det gjelder behandlingskapasiteten, nevnes som eksempel intensivavdelingen hvor behandlingskapasiteten er 50% lavere enn landsgjennomsnittet, og kirurgisk avdeling hvor kapasiteten er ca 50% lavere enn behovet.
Seksjonsoverlege Camilla S. Arnesen skriver 01.12.97 i en kortrapport fra Anestesiavdelingen:
" Intensivavsnittet har en behandlingskapasitet som kun er 50% av gjennomsnittet ved sykehusene i østlandsområdet. Monitoreringsutstyret er kondemnabelt og svikter i blant under pågående intensivbehandling. Intensivavdelingen har for få respiratorer og de fleste av dem er forlengst modne for utskiftning. Avdelingen har kun en moderne respirator. Personalet ved hele avdelingen er slitent både pga mye pålagt overtid for å dekke vakter og fordi det sliter å arbeide med for gammelt utstyr. Avdelingen mangler spesialsykepleiere. SiA taper i lønnskonkurranse med Oslosykehusene. Avdelingen trenger flere legestillinger for å kunne dekke med nok leger på vakttid. Ved operasjonsstuene er det snarlig behov for utskiftning av meget gamle anestesibord. Avdelingen mangler moderne utstyr for vanskelige intubasjoner og utstyr til vask og autotransfusjon av eget blod blødd ut under operasjon (andre sentralsykehus har opp til flere slike maskiner). Dette fører til at man ved SiA kanskje i større grad har høyere forbruk av bankblod. Oppvåkningsavdelingen er for liten og mangler totalt forsvarlig monitoreringsutstyr."
Melding om pasienterfaringer ved SIA 1995-97
Stiftelse for helsetjenesteforskning -HELTEF er et frittstående og uavhengig forskningsinstitutt som har samlet inn erfaringer blant pasienter utskrevet fra kirurgisk, medisinsk, nevrologisk avdeling og kvinneklinikken fra 01.01.95 til 04.12.1997. Omkring 35.000 pasienter over 16 år har innen utgangen av 1997 mottatt spørreskjema om hvordan de opplevde sykehusoppholdet.Instituttsjef Bjørn Guldvog skriver følgende:
"Undersøkelsen viser at andelen pasienter som var generelt misfornøyde med behandling og pleie ved sykehuset steg med 32 % fra 1995 til første halvdel i 1997. Dersom tallene for første halvår 1997 er representative for hele året, innebærer dette at omkring 520 flere pasienter i 1997 ble utskrevet fra sykehuset som misfornøyde med behandling og pleie enn to år tidligere.
Det må likevel understrekes at 88% av pasientene i 1997 var mer fornøyde enn misfornøyde med behandling og pleie.
Andelen pasienter som hadde mistillit til sykehuset økte med 35% fra 1995 til første halvår 1997. Det må likevel understrekes at 88% av pasientene i 1997 hadde noe eller mye tillit til sykehuset. Opplevelse av dårlig organisering i pleietjenesten økte med 28%, og opplevelsen av lav tilgjengelighet i pleietjenesten økte med 25%, mens det var 90%økning blant pasientene i andelen som erfarte dårlig kvalitet på utstyr og bygningsmasse, fra 10,7% til 20,3%. Dette innebærer omkring 1720 flere pasienter opplevde dårlig kvalitet på utstyr og bygningsmasse i 1997 enn i 1995.
Nesten hver 3.pasient (29%) som var innlagt ved SIA i 1997 opplevde at ressursproblemer gjorde at de fikk dårligere behandling enn de ellers kunne ha fått, en økning på 15% i forhold til 1995.
I den samme perioden har opplevelse av omsorg og engasjement fra leger og pleiere, pasienters opplevelse av faglig dyktighet blant leger og pleiere og pasienters opplevelse på kvaliteten på informasjon ikke endret seg vesentlig.
Dette må tolkes dit hen at personalet ved SIA fortsetter å yte gode tjenester, til tross for de vanskelige arbeidsforhold.
Det er godt dokumentert gjennom studien som HELTEF har gjort at pasienter som har vært innlagt på SIA i 1997 uttrykker større grad av misnøye med en rekke erfaringsområder i forhold til pasienter som var innlagt i 1995 og 1996. Det gjelder:
1. I særdeleshet i opplevelse av lavere kvalitet i bygningsmasse og utstyr.
2. I opplevelse av svikt i organisering/kontinuitet i pleietjenester
3. I opplevelse av mindre kontinuitet og dårlig organisering av legetjenester.
4. I opplevelse av at ressursmangel ved sykehuset ga. dårligere behandlingstilbud enn de ellers kunne ha fått..
5. I generell mistillit til sykehuset.
6. I generell misnøye med behandling og pleie."
Fylkeslegens vurdering:
- Hensikten med tilsynsbesøket har vært å fremskaffe dokumentasjon om forholdene ved kirurgisk avdeling og anestesiavdelingen herunder akuttmottak, intensiv og postoperativ avdeling.
- Rapporten bygger først og fremst på dokumenter som fylkeslegen fikk tildelt under tilsynbesøket, i tillegg til muntlig informasjon. Vi har også benyttet en rekke bekymringsmeldinger som har kommet direkte til fylkeslegen det siste halve året. Rapporten er lang og omfattende fordi vi i stor grad bruker sitater.Det har vært nødvendig for å få belyst forholdene best mulig
- Det er stort misforhold mellom den økonomiske ramme som stilles til disposisjon for
SIA, den tjenesteproduksjon som fylkeskommunen forventer og de lovfestede krav befolkningen har.
- Det er grundig dokumentert at det er alvorlig av hensyn til befolkningen i Akershus å tilby syke mennesker medisinsk behandling ved et sykehus som er så nedslitt,både personellmessig, utstyrsmessig, plassmessig og planmessig som SIA..
-Pasienter tiltrengende øyeblikkelig hjelp på kirurgisk avdeling er ikke garantert forsvarlig behandling/pleie og oppfølging innen rimelig tid. På grunn av en rekke flaskehalser i systemet blir pasienter liggende i akuttmottaket eller i en overfylt sykepost med tvilsom oppfølging og observasjon. Ofte fører dette til komplikasjoner og forlenget behandlingstid for pasienten.
- Akuttmottagelsen mangler observasjonsenhet for kirurgiske pasienter.
- Bemanningssituasjonen er meget bekymringfull for de aktuelle avdelingene særlig når det gjelder spesialsykepleiere og sykepleiere. Men det er også behov for andre yrkesgrupper.
- Sykehuset har ikke seksjonert bakvakt. Unge uerfarne leger går visitt og vurderer alle typer pasienter.
- Sentralsykehuset i Akershus har et prekært behov for mere plass både for de medisinske og de ikke-medisinske funksjoner. Særlig intensivavdelingen har lite hensiktsmessige lokaliteter. Den er ikke bygget for formålet. Postoperativ avdeling har nedslitte lokaler og for liten plass.
- Kapasiteten på intensiv og oppvåkningavdelingen er for liten.
Nyopererte pasienter blir lagt på gangen med minimalt tilsyn.
- Sengepostene sliter med gammelt utstyr. De holder ikke den standard som forventes i et moderne sykehus, spesielt er de sanitære forhold for pasientene for dårlige.
- Mye av det medisinske utstyret på operasjonsavdelingen, anestesiavdelingen intensivavdelilingen og oppvåkningsavdelingen er gammelt og nedslitt, nærmest kondemnabelt. Operasjonavdelingen mangler instrumenter for å kunne drive effektivt.Det mangler respiratorer.
- Sykehuset mangler policy for fornyelse av gammelt og slitt utstyr.
- Korridoren er overhodet ikke egnet oppholdssted for noen type pasienter.
- Både av hensyn til pasientene og de ansatte er det et påtrengende behov for økt kapasitet og økte ressurser. For pasienter dreier det seg om å få behandling uten unødvendig ventetid eller skadelige konsekvenser. For de ansatte handler det om en akseptabel balanse mellom aktivitet og bemanning, slik at arbeidsforhold og arbeidsmiljø kan bli mere tilfredsstillende.
- Da denne rapporten ble skrevet, var ikke SIA i stand til å ta hånd om alvorlige ulykker eller alvorlige ressurskrevende øyeblikkelig hjelp-pasienter som trengte respirator.
- Ett operasjonsteam i virksomhet på kveld, natt og i helgene dekker ikke behovet. Anestesiavdelingen trenger flere leger for å fungere forsvarlig. Alvorlig syke pasienter må vente på behandling /operasjon.
- Under tilsynsbesøket kom vi ikke spesielt inn på kapasiteten når det gjelder skriving av journaler, operasjonsbeskrivelser og epikriser. I lys av de problemene som er beskrevet fra med. avd. omtrent på samme tid, var fylkeslegen bekymret for hvordan dette ble ivaretatt på kir. avd. Spørsmålet ble reist påny under et møte på Sentralsykehuset den 18.2.98. Det ble da opplyst at skrivetjenesten ved kir. avd. ikke fungerte slik den skulle. Eget tilsyn i form av brev til direktøren 20.2.98 gav som svar at skrivetjenesten er àjour med skriving av journaler og journalnotater hver dag innen aksepterte tidsfrister på døgnbasis, at skriving av polikliniske notater, ialt 200-220 pr. dag, var på etterskudd ca. 2 uker og at skriving av epikriser foregår på hver enkelt avdelings ekspedisjoner og at det her dreier seg om flere ukers forsinkelse.
- Rapporten beskriver ventetidsproblematikken for andre enn ø. hj. pasienter. Avdelingene synes å klare operative inngrep overfor kreftpasienter innen forsvarlige tidsrammer. Når det gjelder andre pasientkategorier, brytes ventetidsgarantien ofte. Fylkeslegen vil minne om at ventetidsgarantien vil være gjenstand for spesielt tilsyn i september 1998.
- Utskrivningsklare/ferdigbehandlede pasienter som venter på sykehjemsplass: Selvom gjennomsnittlig liggetid i sykehuset for utskrivningsklare pasienter er kort, utgjør det mange liggedøgn hvilket hindrer eller forsinker behandling for andre pasienter.
- Begrunnelsene som ansatte oppgir når de velger å slutte i sine stillinger, er for dårlig bemanning på posten, tung vaktbelastning, konstant overbelegg/korridorpasienter, dårlige pasienter, utbrenthet, ikke faglig påfyll og vanskeligheter med å få tak i lege/kompetent personell på postene.
- Flere uttalelser i rapporten antyder mulige dødsfall p.g.a. for dårlig respiratorkapasitet. Dette dreier seg i så fall om meget alvorlige ting. Avisen VG hadde den 3.12.97 et førstesideoppslag om dette: "Det hemmelige notatet om skandalesykehuset: Fire døde av ressursmangel."
I et brev til Sosial- og helsedepartementet skrev Statens helsetilsyn like etterpå: "Det vil være aktuelt å gjennomgå aktuelle pasienters journaler, innhente tilleggsopplsyninger fra involvert helsepersonell og vurdere om hendelsene burde ha vært meldt til Fylkeslegen, eventuelt politiet etter legelovens §41."
Fylkeslegen lot dette være gjenstand for eget tilsyn i form av brev av 10.12.97 til direktøren ved Sentralsykehuset. I sykehusets svar datert 2.1.98 gjøres det oppmerksom på at noe av avisenes oppslag kan være uttrykk for en spissformulering. Når det er sagt, står sjefslegen allikevel fast ved uttalelser som han tidligere har kommet med som gjelder eksempler på pasienter som er flyttet ut for tidlig fra intensivavdelingen og som har dødd på sengepost etter kort tid. Sjefslegen gjør i sitt svar rede for en rekke tilfeller hvor lav intensivkapasitet kan ha fått alvorlige følger for pasientene. Det understrekes den vanskelighet det er retrospektivt å vurdere eksakt i det enkelte tilfelle en eventuell sammenheng mellom utilstrekkelig intensivkapasitet og alvorlige komplikasjoner.
Fylkeslegen vil her understreke den meldeplikt som ethvert sykehus har i henhold til sykehuslovens §18 a om unaturlig dødsfall. Denne meldeplikten og mulige sammenhenger mellom ressursmangel og alvorlige komplikasjoner, eventuelt dødsfall, vil bli fulgt med skjerpet oppmerksomhet.
- Obduksjonskapasiteten.
Det er på det rene at det har skjedd en vesentlig reduksjon i obduksjonskapasiteten ved Sentralsykehuset det siste året. Selvom dette ikke kan sies å representere uforsvarlig pasientbehandling, er det sterkt beklagelig at dette har skjedd. Mange av legene har gitt uttrykk for at de på denne måten ikke får "fasiten" på den diagnose de stilte og således blir unndratt viktig kunnskap.
- Fylkeslegens vurdering etter tilsynsbesøket i desember 1997 og månedene etterpå gir grunnlag for vel så stor bekymring som tilsynsrapporten av 2.7.96. Forholdene ved Sentralsykehuset i Akershus, både kirurgisk avdeling, anestesi-avdelingen og de flere andre avdelinger, er så alvorlige at Fylkeslegen vil søke å organisere tilsynet med sykehuset på en annen og tettere måte. Fylkeslegen vil i den forbindelse utvikle mere fortløpende overvåkings- og tilsynsrutiner slik at man vil være i stand til å varsle overordnede administrative og politiske myndigheter raskere enn det som har vært tilfelle inntil nå.
- Fylkeslegens rapport synes også å ha avdekket et annet forhold enn alle de fysiske og konkrete mangler som er beskrevet. Det dreier seg her om en bekymringsfull dårlig kommunikasjon mellom sykehusets ledelse og fylkesadministrasjonen. Gjentatte brev og henvendelser fra sykehusets ledelse har ikke avstedkommet den nødvendige reaksjon fra fylkesadministrasjonens side. Sykehusets ledelse har heller ikke funnet frem til andre "kanaler" til sin egen ledelse, og ledelsen synes i løpet av året 1997 i økende grad å ha blitt isolert mellom fagutøverne på den ene siden og fylkesadministrasjonen på den annen. Man har hatt inntrykk av to administrasjoner som ikke har "spilt på samme lag". Fylkeslegen vil vurdere hvordan kommunikasjonen mellom 2 ulike administrative nivåer som dette kan kvalitetssikres og hvilke tilsynsverktøy man da kan gjøre bruk av. Begrepet "kvalitetsledelse" bør få betydelig innpass i begge de nevnte administrasjonene.