Med verden som laboratorium
– Det er fascinerende hvor mye det er mulig å finne ut av en blodprøve, sier Tonje. – Du kan finne høye og lave verdier av det meste. Gjennom analysene kan jeg hjelpe folk med å finne ut av plagene deres.
Første studieår besto studiet mest av forelesninger og laboratoriearbeid i basalfagene kjemi, biokjemi, anatomi og fysiologi, og tre dager praksis. Andre året hadde studentene to måneder med forelesninger, tre uker praksis og mest laboratoriearbeid resten av året. Dette var i mikrobiologi, sykdomslære og transfusjonmedisin. – To studenter fra hvert kull sitter i et samarbeidsutvalg sammen med lærerne, forteller Tonje. – Dette er veldig bra, og vi føler virkelig at lærerne hører på det vi har å si når vi møtes et par ganger i semesteret. Dermed kan vi som studenter være med på å få utdanningen bedre.
Tredje studieår økte praksisen til fire måneder, og da var det Tonje benyttet anledningen til å reise til Australia.
Praksis i Australia
– Vi var tre studenter som hadde lyst til å reise ut. Vi ville til Australia, så vi tok kontakt med Internasjonalt kontor her på høgskolen, forteller Tonje. – Her fikk vi vite at HiO hadde kontakt med Curtin University of Technology i Perth i Australia. Dit ville vi reise i et semester. Her fikk vi både to måneders praksis og studier, og vi tok eksamen der nede. Vi ble med i en klasse, men siden praksis var så stor del av oppholdet, var det der vi hentet mest erfaringer.
– Veilederne våre var veldig gode og vi lærte mye om statistikk og kvalitetskontroll. Australierne har god kvalitetskontroll, men når det gjelder hygiene er det store forskjeller mellom Norge og Australia. Der nede var det svært dårlig hygiene på laboratoriet. Dessuten er det én stor forskjell på bioingeniører her hjemme og ”down under”. I Australia har de ingen pasientkontakt. De tar ikke blodprøver.
– Det var veldig spennende å oppleve et nytt land og et nytt studiested. Til sammen var vi i Perth i 4 ½ måned, og i tillegg reiste jeg jorda rundt, så jeg var borte et halvt år. For meg var dette en ypperlig mulighet til å reise ut. Jeg har alltid hatt lyst til å studere ute, men hadde ikke lyst til å ta hele utdannelsen min i utlandet. Men et slikt opphold kommer ikke av seg selv. Vi jobbet målrettet for å få det til. Når det var i boks, dekket lånekassen de ekstra utgiftene våre, og vårt arbeid har nok også gjort det lettere for andre bioingeniørstudenter å reise ut.
Sykehusinfeksjoner i Stockholm
Allerede i første studieår begynte seks av jentene i Tonjes kull, som nå teller over 50 studenter, å arbeide for at den avsluttende prosjektoppgaven skulle legges til Stockholm. På slutten av andre studieår fikk de klarsignal, og etter påske og avsluttende eksamen ved høgskolen reiser de til Karolinska Instituttet for å delta i et prosjekt på laboratoriet der. De skal være fem uker i Stockholm og konsentrere seg om blant annet Hepatitt C og spredning av sykehusinfeksjoner, før de skriver ut oppgaven de siste tre ukene i Oslo.
– Nå reiser jeg sammen med noen andre enn de jeg var i Australia sammen med, sier Tonje. – Vi skal bo i sykehusleiligheter på Karolinska, men får selvsagt litt ekstra utgifter fordi vi også må beholde hybelen her hjemme. Vi gleder oss veldig, men vil du ta deler av utdanningen i utlandet, må du jobbe for det selv. Du får ikke noe lagt i hendene dine.
Praksis er best
For Tonje har praksisen vært det mest lærerike ved hele studiet. – Her får jeg se hvordan det virkelige livet er, sier hun. – Jeg lærer hvor viktige det er å være nøyaktig, for vi jobber jo med pasienter. Den siste praksisperioden på to måneder har jeg blant annet vært på Rikshospitalet på spesiallaboratoriene innen koagulasjon og nukleærmedisin. Innen nukleærmedisin analyserer vi bilder etter at det er sprøytet inn radioaktive stoffer i pasientene, for å se om det er noe galt. Skal jeg tippe hvor jeg er om ti år, er jeg enten forsker eller jobber på et nukleærmedisinsk laboratorium på et sykehus, avslutter Tonje før hun skal lese videre til sin avsluttende eksamen.
[ Kari Aamli ]