Sluttrapport - Helse- og sosialfagstudentens normative og ekspressive kunnskapsgrunnlag
Moralsk motivasjon og viljen til det gode
For hundre år siden var indre skjønnhet, gode gjerninger og et rent hjerte tidens ideal. Å bli et bedre menneske betydde å gi seg selv mindre oppmerksomhet og gi mer til andre. Ifølge sosialforskere er dette idealet ikke relevant i dagens samfunn. Heller enn å bli rettledet av plikt og selvoppofrelse, er det en økende trend blant ungdom i retning av å orientere seg subjektivt og gi primær oppmerksomhet til egne følelser, kropp og sinnsstemning. Prosjektet Helse- og sosialfagstudenters normative og ekspressive kunnskap utforsker denne utviklingen og ser på hvordan den virker inn på moral- og viljesdanningsprosesser til nøkkelpersonell i helse- og sosialsektoren. Hva får unge mennesker til å velge yrkesfelt preget av tøffe arbeidsforhold, lav status og lønn og der det å hjelpe andre utgjør en kjerne? Og hvilken rolle spiller utdanning når det gjelder å kultivere et moralsk motiverende grunnlag for yrket?
Gruppene vi fokuserer på er sykepleier-, fysioterapeut-, barnevernpedagog- og sosionomutdanningen. Vi har samlet inn data om utdanningsforløpet til 70 studenter og analysert disse. 15 er frafallsstudenter og det er skrevet en egen rapport om deres utdanningsforløp. De øvrige fullførte sin utdanning og er – med noen få unntak – blitt intervjuet tre ganger på ulike tidspunkt i sine studier. Det første intervjuet ble foretatt høsten 2001 noen uker etter studiestart. Datainnsamlingen fra 2. og 3. intervjurunde ble foretatt henholdsvis høsten 2002 og våren 2003.
Nyrekrutterte studenter og deres motivasjon
Et gjennomgående trekk i materialet er hvordan studentene knytter valget av utdanning til hvem de er som personer; hva de passer til, trenger for å utvikle seg og liker. Fremfor å være festet i et felles kulturelt ideal om å hjelpe andre, er valget festet i studentenes subjektive lyster, behov og ønsker. Praktiske motiver knyttet til jobbsikkerhet og det å sikre et balansert liv med tid til familie og venner veier tungt. Studentene er opptatt av mulighetene for jobbvariasjon og for arbeid i andre land. Når det gjelder den innholdsmessige dimensjonen har kvaliteter knyttet til nærhet til andre, selvutvikling, spenning og opplevelsen av å gjøre noe som erfares som personlig meningsfylt, forrang. Slik sett viser vårt materiale til en allmenn trend i vår kultur i retning av å søke mening gjennom prosesser knyttet til intimisering, estetisering og ontologisering. Sett i en utdanningssammenheng er denne utviklingen ambivalent. På den ene siden bidrar den til en positiv energi og en viss robusthet. Man vet selv hva man liker og synes er gøy og egner seg til. En slik orienteringsmåte stiller likevel helse- og sosialfagene overfor store utfordringer. Mandatet de har fra samfunnet er ikke relatert til å pleie egne lyster og behov, men til det å hjelpe andre. For at ikke vesentlige kvaliteter skal gå tapt innenfor feltet, er det avgjørende at de respektive utdanninger evner å skape et utvidet motivasjons- og menings-grunnlag blant studentene, det vil si et grunnlag der hensynet til ”den annen” står sentralt.
Utdanningens rolle
I løpet av utdanningen endres motivbildet til de fleste studenter seg betydelig. Mer eller mindre bevisst overtar studentene de normer og verdier som kjennetegner de ulike utdanningskulturer. For de flestes vedkommende innebærer dette en økt andreorientering og et sterkere hjelpeorientert motiv. Materialet fra vår undersøkelse avdekker imidlertid vesentlige forskjeller mellom utdanningene når det gjelder deres evne til å skape en felles "vi-følelse" og en begeistring for yrket som strekker seg utover den umiddelbare situasjonen her og nå.
Sykepleierutdanningen
Sykepleierutdanningen skiller seg ut ved å skape en sterk yrkesidentitet blant studentene og en begeistring for yrket. Ved endt utdanning føler de fleste studentene seg som del av en stor og viktig yrkesgruppe. De vet hvem de er, hva de kan, og er stolte over å være sykepleiere. Selv om de fortsatt ikke kan sies å være kallsorienterte, har de i løpet av utdanningen utviklet en sterk omsorgsorientering, der viljen til og ønsket om å gjøre godt står sentralt. Denne orienteringsmåten opplever studentene som kjennetegnende ikke bare for dem som enkeltpersoner, men for gruppen som helhet. Den inngår som en del av deres kjerneidentitet og bidrar til en forståelse av dem selv og yrkesgruppen som unik og betydningsfull. Utdanningspolitisk er det særlig interessant å merke seg den betydelige rollen studentene tillegger teori når det gjelder identitetsutvikling. I likhet med de øvrige helse- og sosialfagsutdanningene er sykepleie blitt integrert i et felles system for høyere utdanning. Det har medført en økt vektlegging på teoretisk kunnskap og på arbeidsmåter som tradisjonelt sett har kjennetegnet mer akademisk orienterte utdanninger. Fremfor å fungere fremmedgjørende tyder resultatene fra undersøkelsen vår på at denne utviklingen har bidratt til en økt yrkesbevissthet og identitet blant sykepleierstudentene. Gjennom litteraturen får de tilgang til de begreper og forståelsesmåter som kjennetegner faget både historisk og nåtidig. De blir innviet i en kunnskapsdiskurs som strekker seg utover utdanningsinstitusjonens arena, og som gjør at de bedre forstår fagets dynamikk og utvikling. Samlet sett synes det å tilhøre et større kunnskapssamfunn å gjøre det lettere for studentene å avgrense sitt felt i forhold til andre yrkesgrupper, og å etablere en vi-følelse seg imellom. Det synes også å gjøre dem mindre sårbare overfor skiftende forhold innenfor både utdannings- og yrkesfeltet. Selv om mange av informantene våre gav uttrykk for stor misnøye med skolens undervisning, svekket ikke det deres interesse for yrket. Deres forankring og lojalitet går utover det lokale: Det er idealet og ideen om den gode sykepleier som inspirerer.
Den positive innstillingen sykepleierne har til yrket, avspeiler også en gjennomtenkt pedagogikk når det gjelder kultivering av de håndverksmessige sidene ved yrket. I tillegg til den teoretiske komponenten er utdanningen kjennetegnet ved en omfattende praksisopplæring. Denne delen av utdanningen er utformet i samsvar med en mester/svenn-modell der det legges vekt på en gradvis innlemming i yrkeskulturen. Forventningene utdanningen har til hvilke oppgaver studentene skal kunne utføre, er tilpasset nivået i studiet. Arbeidsoppgavene går fra det enkle til det mer komplekse og synes å gjøre det mulig for studentene å integrere kunnskapen de har lært på skolen i det praktiske arbeidet. Systematikken i opplæringen bidrar til en følelse av mestring hos studentene og til at de ved endt utdanning har en klar forståelse av hva de kan og ikke kan. Dette gjør det lettere å finne sin rolle i forhold til andre yrkesgrupper og se verdien av sitt eget bidrag.
Sosialfagutdanningene
Sosialfagstudentene er også kjennetegnet ved en økt andreorientering og ønsket om å hjelpe. Sosionomstudentene kobler først og fremst sin rolle i samfunnet til å hjelpe de svake, mens barnevernpedagogstudentene knytter sin rolle til å hjelpe barn som ikke har det godt. Selv om begge grupper kjennetegnes ved et ønske om å være til nytte og hjelpe andre, mangler de noe av den glød og begeistring som kjennetegner sykepleiere. De er mer usikre på sin egen kompetanse, men også mer grunnleggende på hvilken rolle de kan og bør spille i andre menneskers liv. Er det mulig å hjelpe andre? Hva vil det si å være en god sosialarbeider? I hvilken grad har jeg selv utviklet de kvaliteter som fordres?
I likhet med sykepleierutdanningen er også sosialfagutdanningene blitt akademisert. Ifølge studentene er imidlertid teoriundervisningen kjennetegnet ved å være fragmentert, abstrakt og ved å stå fjernt fra dagliglivets problemer. Den gir rikelig med impulser til kritisk refleksjon, men mangler en sammenbindende og moralsk motiverende kjerne. I følge studentene har de blitt mer analytiske og selvrefleksive i løpet av utdanningen. De har lært å analysere problemer i lys av ulike teoretiske tilnærminger og har utviklet en evne til kritisk å analysere sin egen rolle i en problemløsningsprosess. De opplever også å ha fått en økt varhet overfor det de oppfatter som moralsk urett og krenkelse og beskriver seg selv som stadig flinkere til å identifisere situasjoner der dette skjer. Deres fortrinn er deres allsidighet, deres vilje og evne til å avsløre urett og at de har respekt for de svake. Disse trekkene bidrar ikke til en felles identitet hos barnevernpedagoger og sosionomer, men til en viss likhet mellom gruppene: Sosialarbeidere er ikke naive. De vet at livet har skyggesider og at urett blir begått. De er kjent med og forstår de mange dilemmaene som er knyttet til hjelperollen og motsetter seg å innta en ovenfra-og-ned-holdning til dem de skal hjelpe. Selv om barnevernpedagogutdanningen er noe mer tiltaks- og handlingsorientert enn sosionomutdanningen, gir begge grupper uttrykk for å savne en konkretisering av faget og en mer positiv bestemmelse av yrket. Studentene har blitt kjent med feltet og vet at nød ikke avhjelpes ved analyser og kritikk alene.
Selv om kritikken til studentene i hovedsak retter seg mot teoriundervisningen, omfatter den også praksis. Praksis har, ifølge studentene, potensiale i seg til å bidra til en mer positiv bestemmelse av yrket, men det utnyttes for dårlig. Studentene beskriver både utplasseringen og innholdet i opplæringen som vilkårlig. Det gjelder særlig sosionomutdanningen der flere oppgir å ha gått gjennom praksis uten så mye som å ha skrevet en sosialrapport, fylt ut et stønadsskjema, eller (unntaksvis) snakket med en klient. I tillegg legges det for liten vekt på "de gode gjerninger”. I løpet av sin praksis har de fleste studenter opplevd situasjoner som de oppfatter som forbilledlige på en eller annen måte. Disse bidrar til å illustrere at det, selv i vanskelige situasjoner, finnes et mulighetsrom som kan utnyttes positivt. Dette gir et midlertidig stemningsløft, men potensialet slike episoder gir for dannelsen av et mer varig og moralsk motiverende yrkesideal utnyttes ikke. Både studenter og lærere tenderer til å holde slike erfaringer for seg selv. Det er som om de opplever at ”de gode gjerninger” ikke egner seg i den kritiske/saklighetsorienterte diskurs som er deres varemerke. Fremfor å bli en del av det kollektive kunnskapsgrunnlaget til studenten, tenderer de positive opplevelsene til å gli ut av bevisstheten, også hos dem som har slike erfaringer.
Fysioterapeututdanningen
Fysioterapeututdanningen står i kontrast både til sykepleierutdanningen og sosialarbeiderutdanningen med hensyn til identitetsutvikling. De teoretiske perspektivene som hos de andre utdanninger synes å føre til en økt fellesskapsfølelse og klarere yrkesidentitet, virker ikke slik på fysioterapeutstudentene. Etter endt utdanning preges studentene av sterke faglige særinteresser og en splittet yrkesidentitet. Fremfor å være orientert mot bredden i faget, tenderer de til å identifisere seg med mindre delområder eller felt. De leser og fordyper seg teoretisk på de områder som faller innenfor deres interessefelt, men synes å definere det som faller utenfor dette som ”utenomsnakk”. I grove trekk deler studentene seg i to grupper: De som er interessert i sport og idrett og de som er orientert mot rehabilitering og helse.
Fokuseringen på delområder innenfor faget henger også sammen med et behov for å avgrense lærestoffet. Fysioterapeutstudentene opplever fysioterapifaget som stort og fragmentert og utdanningsopplegget som overambisiøst. Undervisningen er, ifølge studentene, kjennetegnet ved raske faglige temaskifter som i liten grad åpner for faglig fordypning. De opplever at de får for liten tid til å lese og at utdanningen gir liten hjelp i forhold til å avgrense faget. De mange fag og teoretiske perspektiver som inngår i utdanningen bidrar til at studentene mister oversikten og får en sterk opplevelse av ikke å kunne nok. Fagets integrerende kraft svekkes også ved innebygde motsetninger i forståelsen av hva fysioterapi er. Ulike kropps- og kunnskapssyn står mot hverandre. Idealet for studentene er å bli eksperter, de ønsker å være den som kan og vet alt om kroppen, men det er usikkert ”hvilken kropp” det gjelder, den mekaniske, den levende etc. Studentene synes etter endt utdanning å ha liten tro på at de skal kunne navigere trygt i et landskap kjennetegnet ved komplekse oppgaver og mange aktører. De er i tvil om hva de kan som ikke legene eller andre yrkesgrupper kan bedre. Dette, kombinert med ønsket om å bli ekspert, synes å bidra til en form for avmaktsfølelse heller enn begeistring og motivasjon.
Selv om fysioterapeutstudentene i det store og hele ikke synes å være særlig opptatt av den etiske dimensjonen i faget, finner en flere tegn til at studentene utvikler det som kan betegnes som en økt etisk sensibilitet i løpet av utdanningen. Dette avspeiler seg særlig i deres syn på kroppen. Mens studentene tidlig i studiet tenderte til å benytte seg av enkle kategorier i sine vurderinger av både egne og andres kropper, har de i løpet av utdanningen utviklet et mer finstemt og reflektert vurderingssystem. Kategorier som for eksempel pen og stygg, tynn og tykk, er erstattet med kategorier der enkeltindividets særegenhet, rytme og dynamikk i større grad anerkjennes og verdsettes. Denne utviklingen beskriver studentene som resultatet av en faglig utviklingsprosess der lærerne ved skolen samlet har bidratt.
Formbarhet og ansvar
Til tross for variasjoner både i innhold og intensitet, viser materialet at utdanningene har hatt en betydelig innvirkning på studentene. At utdanningene har så stor gjennomslagskraft peker mot trekk ved måten de er utformet på og mot trekk ved studentene selv. I likhet med andre som lever i et “kulturelt frisatt samfunn” er studentene kjennetegnet ved en stor grad av åpenhet og mottagelighet overfor nye impulser: De er, som den tyske ungdomsforskeren Thomas Ziehe uttrykker det, “usedvanlige formbare”. I jakten på mening har de, ofte i glede og begeistring, gått inn i de felleskapene utdanningene utgjør og gjort de verdiene og holdningene som kjennetegner disse til sine. Spørsmålet er likevel om de tankemodeller og identiteter de er blitt tilbudt, er tilstrekkelig utviklet til å tjene som orienteringsredskaper i yrker kjennetegnet ved tøffe arbeidsforhold og vanskelige valg. Selv om våre data ikke gir grunnlag for å utsi noe om fremtiden, gir de en pekepinn på noen av de utfordringer de ulike utdannings-/moralregimene stiller oss overfor: Sykepleiens vektlegging på "godhet", sosialarbeidernes "saklighetsorientering" og fysioterapeutenes vektlegging på "etisk sensibilitet".
Styrken i sykepleiens opplegg ligger i deres evne til affektiv mobilisering rundt et felles ideal. Begrepene og teoriene studentene blir introdusert for i utdanningen appellerer til den intuitive forståelse de har av omsorg som noe viktig. Sammen med fortellinger der sykepleierne, ofte i kamp mot andre, utfører gode gjerninger, danner omsorgsperspektivet en ramme for yrket som får selv de mer trivielle gjøremålene til å fremstå som meningsfulle. Svakheten ved dette moralregimet er at kravet til omsorg kan oppfattes som overveldende. På et teoretisk nivå viser omsorgsbegrepet til det overordnede ansvar vi som mennesker har overfor hverandre. Når vi blir stilt overfor ”den annens” nød har vi, ifølge dette imperativet, en absolutt og uavkortet forpliktelse til å hjelpe. I et yrke som sykepleien, der en stilles ovenfor mange menneskers nød, må noe prioriteres bort. I et slikt prioriteringsarbeid er omsorgsidealet til liten hjelp. Tvert om kan det bidra til å skape en avmaktsfølelse blant studentene og føre til at de unnlater å arbeide innenfor felt der spriket mellom idealer og realiteter oppleves som særlig stort. En indikasjon på dette problemet finner en i studentenes motstand mot å arbeide på sykehjem. Til tross for at eldreomsorgen generelt og sykehjemmene i særdeleshet, utgjør et felt som studentene beskriver både som viktig og i behov av en revitalisering, er det få som kan tenke seg å arbeide innenfor denne sektoren.
Det kritisk-analytiske regimet til sosialarbeiderne bidrar til et mer realistisk bilde av feltets problemer. Studentene skoleres i en kritisk tenkemåte som også omfatter de roller de inngår i og rammene de arbeider innenfor. Refleksiviteten dette gir, bidrar til å gjøre studentene mindre sårbare overfor opplevelsen av individuell avmakt. Problemene ligger ikke hos dem personlig, men i systemet de inngår i. Også denne modellen kan imidlertid slå over i sin motsetning. Fremfor å fungere frisettende, kan den bidra til en utvidet følelse av avmakt – som omfatter hele gruppen og alt de gjør. Spor av dette finner en i materialet, der særlig sosionomene etterlyser en mer positiv bestemmelse av yrket. Er det i det hele tatt mulig å gjøre noe innenfor de gitte rammer? Vil man ikke uansett bare forsterke den tvang- og herskesituasjon en klientrelasjon utgjør? Hvilke handlingsrom finnes?
Til tross for at det kanskje kan virke søkt å omtale fysioterapien som et moralsk regime overhodet, har den potensiale i seg til å virkeliggjøre idealene i det mange beskriver som en postmoderne etikk – nemlig evnen til å skjelne mellom fenomener på måter som viser respekt for menneskets særegenhet.
Materialet viser med andre ord at ingen av modellene er fullkomne. De kan alle slå over i sin motsetning: Godhet kan bli til selvgodhet og tvil til fortvilelse. Man kan også spørre seg hvor nyttig det er med en sensibilitet uten retning. Stilt overfor hverandre, kan likevel forskjelligheten i de ulike modellene bidra til en produktiv dynamikk og kanskje også en mer gjennomtenkt politikk når det gjelder spørsmål knyttet til moral- og viljesdanning.
Sentrale publikasjoner:
Fossestøl, B. (2002) "Hva er det du kan da, sånn egentlig?" Et vitenskapsteoretisk essay. I J. Lundstøl (red.) I dannelsens Tegn. Oslo: Gyldendal.
Jensen, K. (2003) Shifts in moral motivation among students in social work. In: Social work, research and development. Oslo: HiO 2003.
Jensen, K. (in press) Intimacy and Authenticity of Feeling as Educational Goals - the Case of Nursing in Norway. In L. Unwin & J. Gleeson (Eds.) The changing context of vocational education and training in an expanding Europe.Dordrecht: Klüwer Academic Publisher.
Jensen, K. og Fossestøl, B. (in press). Et språk for de gode gjerninger? Om nyrekrutterte sosialarbeidere og deres motivasjon. Nordisk sosialt arbeid.
Jensen, K. & Lahn, L. (submitted)The binding role of knowledge. An analysis of nursing students knowledge ties. Journal of Education and Work.
Jensen, K., Tveit, B., Fossestøl, B. og Karseth, B. (2002) Nye motivasjons- og meningsformer blant sykepleierstudenter. I K. I. Johannessen og U. Schmidt (red.) Verdier – flerfaglige perspektiver. Trondheim: Tapir akademiske forlag.
Jensen, K. & Tveit, B. (in press) Youth culture – a source of energy and renewal for the field of nursing. In T. Rask Eriken (Eds.) Women in the welfare state. Aldershot: Ashgate publishing Ltd.
Jensen, K. og Aamodt, P. O, (2002) Moral motivation and the battle for students. The case of studies in nursing and social work in Norway. Higher Education. 44: 361-378.
Karseth, B. (in press) "Curriculum changes and moral issues in nursing education". Nurse Education Today.