SPS-kronikk nr. 1 - 2007
Bør undervisingen ved høyskolene være forskningsbasert?
Jens-Christian Smeby, Professor, Senter for profesjonsstudier
Det er et ideal at undervisningen også ved høyskolene skal være forskningsbasert. Hvorfor bør dette være et mål? I hvilken grad er forutsetningene til stede for at det lar det seg realisere?
Studentenes ønske
Det er ikke alle former for forskningsbasert undervisning som forutsetter at lærerne driver egen forskning. Den tradisjonelle, ofte utskjelte forelesningsformen, kan være egnet til å innvie studentene i resultater fra nyere forskning og hvordan forskning faktisk foregår innenfor faget, skriver professor Jens-Christian Smeby i SPS-kronikken.
[Foto: Cathrine Magelssen]
Studentenes landsforbund gjennomførte i høst en kampanje for at høyskoleforskningen skal bli mer synlig for studentene og for at studentene i større grad skal involveres i forskningen som pågår. Studentene tar med dette idealet om forskningsbasert undervisning og formuleringene i Universitets- og høgskoleloven på alvor.
Evidensbasert kunnskap
Det er gode grunner til at studenter på alle nivåer lærer å forholde seg til forskningslitteraturen og får et innblikk i forskningsprosess og metode. En kritisk holdning til kunnskap og evne til å skille mellom kunnskap av større og mindre holdbarhet er viktig kompetanse i alle typer kunnskapsbaserte yrker, ikke bare for dem som selv skal drive forskning. Vektlegging av evidensbasert kunnskap innenfor stadig flere av profesjonsfagene illustrerer viktigheten av at studentene forstår at all kunnskap er basert på et sett med forutsetninger og at det derfor bør stilles spørsmål ved kunnskapens holdbarhet i ulik praktiske situasjoner.
Begrensede forutsetninger
Hva er så realismen i å skulle involvere også lavere grads studenter i lærernes egne forskningsprosjekter? Her er høyskolene i en ganske annen situasjon enn universitetene. Alle fast vitenskapelig ansatte ved universitetene forventes å bruke omtrent halvparten av tiden sin på forskning. Høyskolene har ikke samme forskningstradisjon. Forskning er heller ikke en individuell rett – tid til forskning skal i alle fall i prinsippet fordeles med utgangspunkt i den enkeltes kompetanse og forskningens kvalitet og relevans. Universitetssektoren står for omtrent 70 prosent av artiklene i vitenskapelige tidsskrifter, mens høyskolene står for fire prosent. Flere profesjonsutdanninger ved høyskolene oppfyller ikke NOKUTs krav om at 20 prosent av undervisningspersonalet skal ha førstestillingskompetanse. Forutsetningen er med ande ord bare i begrenset grad til stede ved høyskolene for å kunne involvere studentene i forskning.
Tro sterkere enn belegg
Problemet med å realisere et ideal om forskningsbasert undervisning ved høyskolene knytter seg imidlertid ikke bare til mangel på forskning og forskningskompetanse, men også til at hoveddelen av undervisningen retter seg mot bachelorstudenter. Gjennom egen forskning har jeg vist at det faglige personalet ved universitetene mener det i stor grad er et samspill mellom egen forskning og undervisning på master- og doktorgradsnivå, men at det bare i begrenset grad er et samspill på lavere grads nivå. Også i mye av den øvrige litteraturen om samspill mellom forskning og undervisning fremgår det at samspillet først og fremst er sentralt på høyere grads nivå, og da særlig knyttet til veiledning av master- og doktorgradsstudenter. En rekke amerikanske undersøkelser har sett på sammenhengen mellom undervisningens kvalitet basert på studentevalueringer og forskningskvalitet basert på vitenskapelig publisering. Disse undersøkelsene konkluderer ganske entydig at det hverken er noen positiv eller negativ sammenheng. Det synes med andre ord som om troen på at det er et samspill er betydelig sterkere enn belegget for at det faktisk er et slikt samspill.
Ulike grader av involvering
I den internasjonale forskningslitteraturen har det imidlertid i økende grad blitt fokusert på samspill som en mulighet. Spørsmålet er med andre ord ikke i hvilken grad idealet er realisert, men hvordan det kan realiseres. Dette har bidratt til en større grad av klargjøring av hva som kan legges i begrepet forskningsbasert undervisning. Et skille som har vært fremholdt er distinksjonen mellom forskningens innhold og resultater på den ene siden og forskningsprosess og metode på den andre. Et annet skille går mellom undervisning der studentene involveres som aktive deltakere og lærersentrert undervisning der studentene i hovedsak er passive mottakere.
Med utgangspunkt i disse to dimensjonene kan en skille mellom fire typer forskningsbasert undervisning: 1) lærersentret undervisning der innholdet er forskningsbasert 2) lærersentrert undervisning som fokuserer på forskningsprosess og vitenskapelig tenkemåte, 3) undervisning der studenter aktivt deltar i en diskusjon av et forskningsbasert innhold, 4) undervisning der studenter inngår i ”undersøkende” lærerprosesser. De to første kan realiseres innenfor den tradisjonelle forelesningsformen. Den tredje formen forutsetter gruppebaserte undervisningsformer, mens den siste formen innebærer at studentene involveres i forskning eller forskningslignende prosesser.
Aktivt søke samspill
Det er viktig å holde fast ved at alle de fire formene for forskningsbasert undervisning er muligheter som krever at en aktivt søker å skape et samspill. Den tradisjonelle, ofte utskjelte forelesningsformen, kan være egnet til å innvie studentene i resultater fra nyere forskning og hvordan forskning faktisk foregår innenfor faget. Samtidig ligger det i perspektivet et ideal om at studentene etter hvert også involveres i diskusjon om innhold i forskningsbidrag og i forskningslignende prosesser. Perspektivet åpner for alternativer til å involvere studentene i lærernes egen forskning, noe som ofte kan være vanskelig å få til i praksis, ikke minst på lavere grads nivå. Det er heller ikke alle former for forskningsbasert undervisning som forutsetter at lærerne driver egen forskning.