Fra høgskole til profesjonsuniversitet
- Nærmere studier av venstrestatens profesjoner vil kunne kaste lys over de utfordringer vi står overfor med velferdsstatens profesjoner i dag, konstaterer professor Rune Slagstad.
[Arkivfoto: Christian Nørstebø]
På HiOs fagdag i februar holdt professor Rune Slagstad en forelesning kalt ”Høgskolen som kunnskapens hus”. I denne forelesningen argumenterer Slagstad for utviklingen av et profesjonsuniversitet.
Identitetsproblem
Slagstad har et historisk blikk på utviklingen av profesjoner. I sitt foredrag presenterte han tre bølger, eller kunnskapsregimer, av profesjoners fremvekst. Den første bølgen, som Slagstad kaller ”embetsmannstatens modellprofesjoner” fant sted på begynnelsen av 1800-tallet. Utdanningene i denne bølgen var først og fremst de praktisk orienterte embetsmannskolene for jurister, leger og prester.
Den neste bølgen kaller Slagstad ”venstrestatens profesjoner” som fant sted omkring 1900 og gjelder fremveksten av profesjoner som agronom, veterinær, ingeniør, tannlege og økonom. Utdanningene til disse profesjonene hadde en ”akademisk drift”, men med erfaringsbasert heller enn forskningsbasert undervisning. Disse utdanningene tilkjempet seg gradvis en akademisk status, ifølge Slagstad.
Velferdsstatens profesjoner (sosionom, psykolog, spesialpedagog, med mer) vokste frem etter den annen verdenskrig som den tredje bølgen av profesjoner.
- Velferdsstatens profesjoner står i dag ovenfor et identitetsproblem i sitt forhold til praksis versus vitenskap. Her må profesjonssosiologene ta en del av skylda.
Profesjonelt kontinuum
Slagstad påpeker at profesjonssosiologene fra 1950-tallet og utover opererte med et bilde av en idealtypisk profesjon, som for eksempel lege, jurist eller prest. Disse modellprofesjonene var basert på langvarig og formell akademisk utdannelse med sterk vekt på teori. Profesjonssosiologene tok ikke i betraktning den bølgen av profesjoner som vokste frem under venstrestaten.
- Nærmere studier av venstrestatens profesjoner vil kunne kaste lys over de utfordringer vi står ovenfor med velferdsstatens profesjoner i dag, konstaterer Slagstad.
- Venstrestatens profesjoner (agronomer, veterinærer ingeniører, arkitekter, tannleger, økonomer) har i motsetning til modellprofesjonene i bare liten grad vært analysert som profesjoner. Hadde man ikke i norsk profesjonssosiologi hoppet bukk over venstrestatens profesjoner, ville en fått et rikere og åpnere blikk på profesjoner overhodet. Da ville en sett at det ikke bare er det vitenskapelige som for eksempel agronomene har til felles med legene, men like mye den yrkesmessige nytteinnretningen ved utdanningen. Hvis en stiller embetsmannstatens modellprofesjoner og venstrestatens profesjoner sammen, blir det i mindre grad et kvalitativt sprang frem mot velferdsstatens profesjoner.
Fra høgskole til profesjonsuniversitet
Ved å problematisere profesjonssosiologenes kategorisering av profesjoner og se på profesjonsutviklingen i et mer helhetlig, historisk bilde, fremstår det som naturlig at en ser på utdanningene av gamle som nye profesjoner i et større institusjonelt perspektiv – i profesjonsuniversitetets perspektiv.
- For profesjonenes historie er en fortelling om en langsom vitenskapeliggjøring av praktiske håndverksyrker, avslutter Slagstad.
(Du finner Slagstads forelesning som nedlastbar pdf-fil nederst på siden.)
[Cathrine Magelssen]