HiOs utfordringer mot 2015
Onsdag 7. mars inviteres det til åpent seminar for å debattere HiOs utfordringer mot 2015. Bør høgskolen bli universitet? Bli med i debatten!
I disse dager debatteres det lidenskapelig hvorvidt Høgskolen bør søke universitetsstatus. To av personene som har engasjert seg i diskusjonen er professor Ragnar Audunson (JBI) og professor Steinar Stjernø (SAM), tidligere HiO-rektor og nåværende leder for Utvalget for høyere utdanning. Onsdag 7. mars vil de møtes for å utveksle sine perspektiver på HiOs kunnskapspolitiske og utdanningspolitiske utfordringer de neste ti årene.
Dilemmaer
Professor Stjernø er leder for Utvalget for høyere utdanning, som blant annet skal vurdere om kriteriene for å oppnå status som universitet bør endres.
– Hvilke dilemmaer står utvalget ovenfor i forholdet mellom høgskole-universitet og de krav og prosedyrer som stilles for at høgskolene skal få universitetsstatus?
– Det viktigste dilemmaet er knyttet til følgende: På den ene siden bør de ulike typer institusjoner – universiteter og høyskoler – ha en arbeidsdeling seg i mellom når det gjelder grunnforskning, praktisk innretning mot ulike yrkesfelt og innretning mot ulike typer studenter, svarer Stjernø.
– På den annen side har vi en langsiktig tendens til at institusjonene begynner å bli mer like hverandre. Dette er blitt aksentuert med akkrediteringen av Universitetet i Stavanger, og vil bli det enda mer når flere høyskoler blir universitet. Da er det meningsløst å snakke om arbeidsdeling mellom universitetene og høyskolene.
Ikke struts
– Som rektor på HiO sa du "nei" til at høgskolen skulle søke universitetsstatus. Er det like enkelt å si "nei" i dag?
– Jeg sa som rektor et betinget nei – betinget av at ikke de fleste andre store høyskolene blir universitet og av at tildeling av universitetsstatus ikke gir uttelling i form av større forskningsbevilgninger, sier Stjernø.
– I dag tyder det meste på at om to-tre år er det universiteter både i Kristiansand og Bodø i tillegg til Stavanger. Da vil alle profesjonsutdanningene være universitetsutdanninger i noen deler av landet og høyskoleutdanninger i andre. Hvis det blir regjeringsskifte i 2009, vil de nye universitetene få ekstrabevilgninger fra regjeringa for å styrke sin forskning. I en slik situasjon er det umulig for HiO å la være å søke mot universitetsstatus. Å ikke se dette er å stikke hodet i sanden, og jeg har aldri likt å være struts, avslutter professor Steinar Stjernø.
Høgskolens rektorkandidater er invitert til seminaret for å kommentere temaet.
Deretter vil det bli åpnet for debatt. Seminaret, som er åpent for alle, arrangeres av Forskerforbundet, Norsk tjenestemannslag, Studentparlamentet på HiO og Senter for profesjonsstudier.
[Tekst: Cathrine Magelssen, Arkivfoto: Ellen Lorenzen]
Les mer
Leserkommentarer til artikkelen
For øvrig..
..mener jeg at Kartago (Qrthdst eller Kart-Hadascht - Nybyen - for den som interesser seg for slikt) bør ødelegges. Det er fortsatt innrettingen og ikke navnet som er viktig.
Riktig
Enig, virkeligheten eksisterer som kjent helt uavhengig av språket.
For å presisere:
Diskusjonen bør ikke bli: Hva må til for at vi blir Universitet?
Diskusjonen bør være: Hva må til når det gjelder inngangs- og oppfølgingsutdanning for at lærere, helsepersonell, sosialarbeidere, ingeniører, bibliotekarer, journalister, tannteknikere, terapeuter og alle de andre kan bli svært dyktige utøvere på sine (etablerte og nye) felt? Så kan vi visstnok også spørre: Om vi så bør søke universitetsgodkjenning,- hva vil *da* kreves av oss i forhold til etablert tankegods - i forlengelsen av dette? Kanskje kan vi endog muligens selv bidra til å flytte noen merkestenger?
Hvorfor skjelne mellom dem?
Det å ha to navn for høyere utdanning er bare forvirrende for søkere og fremtidige arbeidsgivere. Når disse institusjonene tillates å konkurrere på likt i større grad om ressursene (høgskoler ikke holdes direkte nede av politikk) burde det være på en flat bane.
Alle bør kunne være gode hvis de er gode, så hvilket formål tjenes av å ha to navn? Min erfaring fra det engelske systemet med polytechnics/universities er at polytechnics var "sett ned på" bare på grunn av navnet. Når alle stiller likt i utgangspunktet får de *vise* hva de er gode til. Delt betegnelse fører bare til fordommer -- ikke bra.
Framtida for HIO
Jeg tror det var den kjente anti-anti-semitten Lars Gule som sa at "nå må det mobiliseres mot fæle ting". Der ligger framtida for HIO.
Profesjonenes universitet
Det norske velferdssamfunnet var uvanlig egalitært - men ulikhetene vokser i
overgangen fra velferds- til kunnskapssamfunn. Forutsetningene for å drive
kunnskapsproduksjon er langt mer ulikt fordelt enn forutsetningene for å drive
standardisert produksjon av varer og tjenester.
Universitetene mobiliserer for å beholde sine tradisjonelle posisjoner på toppen
av kunnskapspyramiden. De store profesjonshøgskolene svarer med å akademisere. Jeg tar konklusjonen for gitt: i 2020 (og trolig lenge før) vil HiO være et universitet.
Valget står mellom klassisk universitet - der teori og forskning som sådan gir den høyeste status - og profesjonsuniversitet - der teori og forskning bare gir status i tett samspill med praksis. Jeg støtter det siste.
Siden Akademia dominerer samtalene om kunnskap, forutsetter profesjonsuniversitet en mot-diskurs knyttet til kunnskapsbasert praksis. Og denne praksisen må faktisk realiseres - i bevisst grenseoppgang mot det akademiske feltet.
Akademia frister med tung prestisje, sterk gravitasjonskraft og stor personlig frihet. Men HiOs profesjoner trenger - mener jeg - en langt sterkere integrasjon mellom analyse, refleksjon og profesjonell handling enn det som preger universitetene.
Et eple er et eple er et..?
Et nøkkelspørsmål knyttet til institusjonsinnretting er hva de som har sin daglige gange der i hovedsak gjør. I prioritert rekkefølge vil jeg foreslå at dette særlig kommer til uttrykk i
1
hvilke typer organisert utdanning som tilbys langs begge aksene disiplin-orientert versus profesjons-orientert samt omtale-orientert versus utøver-orientert
2
hvilken plass praksis/lab har i utdanningene (lite, lett, uintegrert, tilfeldig versus at klasseromsaktivitetene er tungt og direkte påvirket av kravene i/for lab/praksis)
3
ledende stillingstyper (bare professorer og førsteamanuensis eller både-og: mange dosenter og mange førstelektorer i tillegg til de andre)
4
Organisering og finansiering av FoU-arbeidet (å si "FoU", men mene F eller si "FoU" og mene både F og U og gjerne i tillegg at at lærere og forskere selv med selvsagthet deltar i innhenting av "krevende erfaringer")
I koretform blir det iblant sagt at "et universitet er et universitet" og at "en utdanning er en utdanning". Det tror jeg blir feil.
Akademisk "in/ut"?
Hei Tord, jeg er ikke sikker på om "tungt akademisk" holder den samme respekten som tidligere. DIskusjonen hittil i HIO nytt og flere av kommentarene viser at folk er svært skeptisk til akademisk verdier i dagens samfunn. (Kanskje disse til og med bør forsvares).
Jeg ser at ethvert universitet må se på praksis som en viktig realitet, jeg tror ikke noen gjemmer seg fra det akkurat -- men bare fordi så mye av stoffet vi studerer idag er allerede tatt i bruk. Det er bare sunn fornuft. Det å flagge med dette ved å si "profesjonsuniversitet" er på nivå med å si "folkets republikk" -- det er bare politisk, kommer til å raskt se pinlig ut når politikken endrer seg og vil skape tvil for søkere om de da støtter de proklamerte verdiene eller ei.
Fra teori til praksis - Fra praksis til teori
Her er ytterligere et par argumenter som jeg tror vi bør prøve ut i den pågående diskusjonen:
"Transmisjon"
Hvilke praktiske sammenhenger eksisterer mellom forskningsresultat og profesjonspraksis? Hvordan omsettes f.eks. pedagogisk forskning til forbedret læring i skolen? Hvordan blir journalistforskningen til bedre journalistikk? Hvordan gir sykepleievitenskap bedre sykepleie? Jeg tviler ikke på at vi kan finne slike sammenhenger. Men jeg tror ikke de er selvinnlysende og selvsagte. "Transmisjonsmekanismene" må beskrives og analyseres.
Økonomisk omfordeling.
Dersom Høgskolen i Oslo skal akkrediteres som universitet trengs en merkbar intern omfordeling av ressurser fra bachelorstudiene til nye mastergrader og forskningsprogrammer. En viktig begrunnelse er at dette - via en antatt ny universitetsstatus - vil gi større bevilgninger til forskning. Jeg tror dette kan skape et legitimeringsproblem. Hvordan løse det?
Non sequiter
Helge,
Transmisjon: dette er basert på en forutsetning om at kreativitet enkelt kan styres. Om det bare var sant så kunne vi erstattet forskere med mer forutsigbare automater. (Jippee?). Men diskusjonen her er den samme om vi heter universitet eller ikke. Omsetning av kunnskap er noe som alle ønsker å bli bedre på uansett?
Økonomi: jeg ser ikke at dette nødvendigvis må være tilfellet at midler må overføres. Det baserer seg på ideen at det bare er bachelor studenter som betaler inntekter. Men unversiteter som driver mest med FoU finansierer store deler av master/doktr utdanninger gjennom innhentet penger fra forskningsmidler. Det krever litt andre støtte mekanismer og FOU admin, men det er mulig. Modellene komplementerer hverandre og pendelen svinger avhengig av hvor mange studenter det er i hvert marked. Når man oppnår en kritisk størrelse vil alle ha sin nisje og institusjonen vil være fleksibel. Hvis en satser bare på en spesifikk type virksomhet (f.eks. "profesjonsbachelor") så er man mer sårbar. Jo mer spesifiskt desto mer sårbart.
Hovedspørsmålet er om departementet, ledelsen og organisasjonens administrasjonen tillater fleksibiliteten til å støtte en endret eller utvidet virksomhet ved hjelp av ekspansjon. Vi kan jo ikke lasse flere oppgaver på de samme kamelene. Jeg tipper at distriktspolitikken vil kvele en naturlig utvidelse slik at vi blir en kamel med tre pukler og tre(-)bein.
Integrasjon av teori og profesjonell handling = styrt kreativitet?
Takk for dine innlegg, Mark.
Jeg skriver at det kan eksistere sammenhenger mellom forskningsresultat og profesjonsanvendelse, men at de ikke er selvinnlysende. De bør beskrives og analyseres. Du svarer som om jeg sa at "kreativitet kan (bør?) styres" og at "det skulle være enkelt". Vi snakker forbi hverandre.
Men jeg skal likevel gi deg rett i at jeg nok mener det ligger mye vått ull over "styrbarhets"-diskusjonene. Jeg kan knapt åpne et fagblad eller en kulturavis uten at noen skriver hvor viktig det er for norsk økonomi at en øker forskningsbevilgningene. Men det har jo ikke noe med økonomi å gjøre.
Du blander inn et annet moment som jeg ikke berørte: kollegenes motivasjon. Jeg tviler ikke på at det eksisterer motivasjon til å omsette kunnskap. Enda sterkere vil det gjelde om vi holder oss til sinnelagsdelen av dette. Men det gjøres også veldig mye bra i praksis som klasseromsforskning på LU, smerteforskning med direkte tilbakekobling til behandlingsopplegg i sykepleie osv.
Viktigere: Det *er* forskningspaperet på nivå 1 og 2 som gir "kulturell kapital". Dette er ikke spesielt nært knyttet opp mot anvenderperspektivet (uten at det er utelukket). Dette kan endre seg. Høgskolene kan generelt bidra til at dette endrer seg og Høgskolen i Oslo kan spesielt bidra må en tro.
Når det gjelder de økonomiske sidene av dette, forsto jeg det slik at navnebytte i et kortere perspektiv vil kreve intern omfordelng av midler slik at det blir tilstrekkelig antall doktorgrader. Det var i hvert fall slik jeg forsto rektors foredrag på fagdagen i februar. De som kan dette godt, oppfordres til å forklare (mangel på) sammenhenger. Om vi skal tolke noen av dagens tendenser må HiO her belage seg på at en stor del av doktorandene tar utdanning hos oss for å dra annetsteds når de har disputert.
Til sist: Jeg er helt enig med deg at vi skal ha stor variasjonsbredde i hvordan HiO utvikler seg. Det skal være plass til både hard og myk disiplinforskning og hard og myk anvendelsesorientering. Diskusjonen handler etter mitt syn ikke om det, men om det Tord formulerte bra ovenfor:
HiO bør profilere seg med en langt sterkere integrasjon mellom analyse, refleksjon og profesjonell handling enn det som preger universitetene.
Hvis vi er enige i det, kan vi gå videre for å kartlegge og klarlegge hva det innebærer i praksis.
Lenge leve pragmatikken!
Gir begrepsinflasjonen den ønskede kompetanse?
Det er et tegn i tiden at det går inflasjon i titler og betegnelser pga. prestisje og ønsket signalering til omverdenen at her er vi på høyden både på det kunnskapsmessige og i kompetanseoverføring.
Sykehus blir universitetssykehus, flere blir professorer og nå skal altså høgskoler bli til universiteter. Om ikke alle til slutt forfremmes til sitt inkompetansenivå, som en kjent skribent uttrykte det for en stund siden, er det viktig å vurdere om all denne tituleringen fyller samfunnets behov for gode yrkesutøvere.
Ta f. eks. helsesektoren der landet scorer lavt i forhold det som bevilges, med en underskog av feildiagnoser og -behandlinger som ennå mangler kvalitetsmessige registreringsprosedyrer.
Så kan vi se på byggesektoren der det klages mer enn noensinne på dyrere bygg av stadig dårligere kvalitet pga. manglende kompetanse, likegyldighet og uetiske holdninger fra utøvernes side, koplet til ineffektive lover og forskrifter.
Alle er enige om at basisen utdannelsessektoren trenger et kvalitetsløft som
de overnevnte eksempler kan dra nytte av.
HiO håper å bidra til en del av den kompetansen samfunnet mener er viktig for den livskvaliteten vi alle ønsker.
Kardinalspørsmålet blir da om flere universiteter og professortitler gir den kvalitet samfunnet etterspør fra sine yrkesutøvere?