FrokostSlag om feminisme

Førsteamanuensis Cathrine Holst fra Universitetet i Bergen skriver en bok der hun spør hva som er feminisme. Under fredagens FrokostSlag serverte hun smakebiter fra den.

– Jeg føler meg beæret at det er kommet så mange, sa førsteamanuensis Cathrine Holst til de tallrike frammøtte under fredagens FrokostSlag. Holst kommer fra Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen. (Foto: Erik Stewart)

”Hva er feminisme?” kommer ut i Universitetsforlagets ”Hva er”-serie senere i år. Med temaer som kjønnsanalyse, kjønnsrettferdighet og feminisme som politikk holder Holst på å skrive en bok som viser feminismens kompleksistet.

Hvor forskjellig begrepet ’feminisme’ tolkes, fikk Holst selv oppleve under arbeid med et prosjekt i Sør-Afrika. Der arbeidet hun med en gruppe sosialistiske kvinner som understreket at de var for kvinnefrigjøring, men feminisme tolket de som borgerlig tankemåte.

– Manglende kunnskap om hva feminismen står for kan være en grunn til at mange kvinner ikke vil kalle seg feminister, sa Holst.

Er Fremskrittspartiet et feministisk parti?

– Fremskrittspartiet er mot kvotering. Men det er det også noen feminister som er. Er Fremskrittspartiet derfor et feministisk parti, spurte Holst.

– Fremskrittspartiet er nok for likestilling på papiret, men de støtter ikke tiltak, la hun til.

– Når handling uteblir betyr prinsipper lite, også andre grupper er blitt kritisert for dette av feminister. Praktisk gjennomslag sikres ikke gjennom at man får inn feministiske begreper flest mulig steder.

Holst understreket at andre frykter det motsatte: At det går inflasjon i feminisme-begrepet.

– Anne Stø fra kvinnegruppen Ottar skrev i 2006 at ordet feminisme nå brukes av reaksjonære krefter som bruker ordet for eksempel mot selvbestemt abort og kvinnebevegelsen.

Hva skal vi si til dette? Wittgenstein skrev at ”Et ords mening er nettopp den måten det brukes på”, sa Holst. – Feminisme i dag betyr ikke hva som helst, men feil bruk nå kan være riktig andre tider og andre steder.

Utdrag fra slutten av kapittel 1: Kjønnsanalyse

Fryder all forandring?

Hvorvidt kjønn endres og kan endres er en ting. Hvordan kjønn bør endres, en annen. I diskusjonen i dette kapittelet har jeg stort sett forutsatt at det å endre kjønnsskjevheter i kvinners disfavør er noe alle feminister uten videre vil være for. Det vil si, jeg har sagt at de enten vil betrakte slike endringer som et ”fremskritt” – eller at de vil betrakte dem som relativt betydningsløse i den store sammenheng (å få utjevnet kjønnsskjevheter er vel og bra, vil de kunne si, men det er noe ”annet” og større som gjelder).

I likestillingsdiskusjoner er det ikke uvanlig å knytte feminisme til et begrep om likhet (eller likestilling) i betydningen 50/50 kjønnsbalanse i fordelingen av stillinger, verv og ressurser mellom kvinner og menn (det vil si i betydningen fravær av kjønnsskjevhet). Den norske Likestillingsbarometeret gir for eksempel ti poeng, det vil si maks uttelling, hvis fordelingen av noe, for eksempel pensjonsutbetalinger eller lederstillinger i staten, er 50/50 mellom kvinner og menn.

Likhet i betydningen kjønnsbalanse er imidlertid ikke et ubestridt feministisk mål. I innledningskapitlet nevnte jeg andre mål, som ”frihet”, ”likeverd”, ”rettferdighet” (kjønnsrettferdighet og annen rettferdighet), ”frigjøring” og ”forskjellighet”. Målet om kjønnsbalanse fanger neppe opp i seg alle disse målene; det har kanskje heller aldri vært meningen. Men i og for seg er målet om kjønnsbalanse heller ikke uproblematisk. Ta det faktum at det er langt flere menn enn kvinner som er såkalte styregrossister, det vil si innehar flere bedriftsstyreverv samtidig.

Bør vi på denne bakgrunn uten videre starte jakten på de mest mulig effektive virkemidlene for å nå et mål om femti prosent kvinneandel blant styregrossistene? Det er ikke sikkert. Noen vil mene at det er viktigere å redusere antall styregrossister enn å øke kvinneandelen blant dem, fordi styregrossistene generelt er en ”uting” som bidrar til at altfor mye makt blir samlet på få hender, enten nå disse hendene er kvinners eller menns (LOs Ellen Stensrud har blant annet anført dette argumentet).

Et annet spørsmål er om kvinner og menn har hatt reelt like muligheter til å bli ledere i næringsliv og offentlig sektor – det er herfra styregrossistene først og fremst rekrutteres – og om så, blant disse lederne, har like muligheter til å blir rekruttert til flere enn ett styreverv.

Hvis nå, hypotetisk sett, mulighetene skulle vise seg å være like, og andelen kvinnelige styregrossister likevel holder seg under femti prosent, kanskje er den nærmere førti eller tretti, har vi da å gjøre med en urettferdighet som bør bøtes på? Målet om 50/50 kjønnsbalanse er ikke nådd, men er det i en slik situasjon egentlig et ”problem”? Med hvilken rett kan staten gripe inn og korrigere resultatet av enkeltmenneskers bruk av sin personlige frihet?

Finnes det noen vei tilbake?

Da ordet var fritt under FrokostSlagets siste del ville Arvid Ellingsen fra Forskerforbundet vite om det er mulig å gjennopprette begrepet feminisme slik det var. – Finnes det noen vei tilbake, spurte han.

– I mine øyne er det ikke hva folk kaller seg som er problemet, viktig er hva man mener og gjør. Jeg personlig er langt på vei en som ser feminismen i forlengelse av et humanistisk prosjekt, svarte Holst.

Professor Rune Ottosen (JBI) trakk fram det svenske feministpartiet. – Dette partiet ble en flopp. Hva mener du om kjønnssegregerte partier, og hvorfor er feminismen så forskjellig i Sverige og i Norge, spurte han.

– Jeg er usikker på om jeg kan svare godt på det, svarte Holst. – Men det som skjedde i Sverige henger sammen med at feminisme består av ulike synspunkter på verden som man blir enig om i et partiprogram. Og når det gjelder forskjellen i svensk og norsk debatt – den svenske debatten er hardere, de norske partiene har kanskje vært flinkere til å ta opp krav. Det som skjedde i Sverige ble kanskje sett på som et varsku i Norge. Mitt inntrykk er at man i Sverige i større grad diskuterer ideologiske spørsmål. Er det grunnlag for et feministisk parti? Konkrete kampsaker kunne man bli enige om, men jeg er usikker på et grunnlag for et parti – forsøket i Sverige viser at det er vanskelig.

Velment kjønnsbalanse

Dekan og rektorkandidat Sissel Øsberg trakk fram sitt arbeid med å finne en prorektorkandidat. – Det var et eksempel på hvordan en velment kjønnsbalanse har slått ut. Det var umulig å få en kvinnelig prorektorkandidat. Jeg er for kjønnsbalanse, men det er noen ganger at prinsippet blir viktigere enn saken.

– Å gjøre kjønnsbalanse til prinisipp er jeg skeptisk til, svarte Holst. – Det eneste man ender opp med er å telle; I stedet er det viktig at man går til roten av problemet.

Høgskolelektor Magne Lindholm (JBI) syntes Sissel Østberg tok opp et utmerket eksempel. – Hun hadde et eksempel på resultatlikhet og ikke sjanselikhet. Kan man endre kjønnsskjevheter uten å endre kjønnet?

– Jeg er enig, og jeg er for resultatlikhet i mange sammenhenger, svarte Holst. – Det jeg reagerer på, er å gjøre resultatlikhet på gruppenivå. Å endre til en 50/50-fordeling på alle nivåer kan være et inngrep i friheten.

[ Tekst og foto: Erik Stewart ]

Leserkommentarer til artikkelen

Kjedeligere blir det ikke

Herregud, treige greier!!!

Ada Fjell (22. mars 2007)

Si din mening!

Oppdatert: 24. mars 2007 01:45:26
Redigert av: