Møte med tyrkiske miljøer
Av Ida Marie Andersen
Som et ledd i arbeidet med å rekruttere minoritetsstudenter, har jeg tidligere drevet oppsøkende virksomhet i pakistanske miljøer i Oslo. Framgangsmåten ble utforsket gjennom FoU-arbeid. Dette er beskrevet i en tidligere publisert artikkel [1] .
Det forutsettes at underrepresenterte målgrupper velges ut fra lokale forhold. Beskrivelsen er her framstilt ut fra ’tre bud’.
Første bud
Første bud er å innhente bakgrunnskunnskap om den utvalgte målgruppen, både gjennom forskningsrapporter og statistikk, og fra informanter med samme bakgrunn. Det finnes både noe forskning om tyrkere i eksil i Norden, og utdanningsstatistikk sortert etter etnisitet. Under et par reiser i Tyrkia, med besøk både i storbyer og i noen fjellandsbyer, har jeg dessuten fått noen inntrykk av de store forskjellene i levekår og levemåte som finnes der. Noen av disse forskjellene vil gjenspeiles også blant tyrkere i eksil.
Hovedtyngden av de tyrkiske innvandrerne i Oslo og omegn er kommet fra landsbyer i det sentrale og østlige Tyrkia. Men det er også en del med bakgrunn fra byene. Foreldregenerasjonen som innvandret kom da det var behov for mer ufaglært arbeidskraft i industrien på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Senere er flere kommet til gjennom familiegjenforening og ekteskap.
Skolegangen er mangelfull blant mange av tyrkerne som innvandret. Utdanningsstatistikken fra SSB viser også at studietilbøyeligheten, målt i andel av visse aldersgrupper, er lav blant tyrkere sammenlignet med andre grupper med lang botid. I 2005 tok 10 % av den tyrkiske minoriteten høyere utdanning i aldersgruppen 19 – 24 år, mot 31 % av vietnameserne.
Hvis en skiller ut etterkommerne for samme aldersgruppe, tok 15 % av tyrkerne, 30 % av pakistanerne og 47 % av vietnameserne høyere utdanning. Ser en på kjønnsfordelingen blant etterkommere med tyrkisk bakgrunn i høyere utdanning for samme aldersgruppe, var det 10 % menn og 20 % kvinner.( Samfunnsspeilet 4/2006 )
Tilpasningen til det norske samfunnet påvirkes også av lokalsamfunnet hvor familiene bosetter seg. Det gjelder ikke minst barna til de tyrkiske innvandrerne. Derfor kan en observere at ambisjonene om å ta høyere utdanning er lavere blant unge som vokser opp i lokalmiljø uten akademiske tradisjoner enn det er blant dem som har havnet på steder der utdanning betraktes mer som en selvfølge, selv om bakgrunnen fra hjemlandet er nokså lik.
Konsentrert bosetting medfører sterk sosial kontroll innenfor miljøene, særlig overfor jenter. Foreldregenerasjonen og andre som er førstegenerasjon innvandrere holder tett kontakt med familien i hjemlandet. Dette framgår av den litteraturen som er oppgitt på slutten av litteraturlisten i MaiA.
I 2006 var det i alt 14084 tyrkere inkludert etterkommere i landet ( SSB )Herav bodde 5549 i Oslo, 2081 i Drammen, og ca 300 i Moss.
De utgjør altså en relativt stor gruppe i Oslo -området
Når tyrkerne dessuten har relativt lav studietilbøyelighet [2] , er dette gode grunner til å rette en målrettet innsats mot disse miljøene for å rekruttere til høyere utdanning. På slutten av 2006 inngikk Høgskolen i Oslo en avtale om utveksling med Bogacizi University i Istanbul, i første omgang rettet mot Avdeling for lærerutdanning og Avdeling for samfunnsfag. Jeg ønsket å dra nytte av denne kontakten i rekrutteringsarbeidet. Derfor var tiden inne til å rette en spesiell innsats mot de tyrkiske miljøene.
Andre bud
Andre bud er å oppsøke foreldre og opinionsledere i de sosiale miljøene, som kan påvirke de unges ambisjoner. De viktigste veiviserne til de tyrkiske miljøene er kontaktpersoner med tyrkisk bakgrunn som kan være brobyggere, og ikke minst organisasjoner som kan samle sine medlemmer og sette en dagsorden. Jeg hadde i flere år hatt kontakt med Norges tyrkiske ungdomsforening, og laget artikler og et studentintervju til deres magasin Turkish Café. Nylig laget jeg to intervjuer med studenter med tyrkisk bakgrunn til deres nettside (se under NTGD Mag). Jeg forsøkte også uten hell å sende en e-post med tilbud om samarbeid til de som driver leksehjelp på vegne av tyrkiske organisasjoner, på bakgrunn av en oversikt innhentet fra Oslo Kommune.
En ansatt med tyrkisk bakgrunn ved høgskolen viste seg å bli nøkkelen til de tyrkiske foreningene. Han hadde gode kontakter og hadde drevet mye med organisasjonsarbeid. Det er opprettet en landsorganisasjon for de tyrkiske foreningene, kalt Landsorganisasjonen for tyrkiske foreninger i Norge (TFLON). De hadde nylig engasjert Seyhan Arik, en student fra UMB, som ansvarlig for utdanningsspørsmål.
Gjennom min informant ved HiO fikk jeg kontakt med Seyhan Arik, og vi fant ut at vi hadde felles interesse av et samarbeid. Han gikk i gang med å arrangere seminarer i samarbeid med tyrkiske foreninger på nyåret, med utdanning generelt og informasjon om Høgskolen i Oslo som tema. Det første seminaret var i Moss i februar, i samarbeid med Tyrkisk arbeiderforening. Det andre seminaret planlegges 14. april i år, ved Høgskolen i Oslo.
Tredje bud
Tredje bud er å bruke studenter som rollemodeller. Derfor inviterte jeg en tredjeårsstudent med tyrkisk bakgrunn til å delta på seminaret i Moss. Han hadde et halvt års studieopphold ved Bogacizi universitetet bak seg, og hadde derfor frisket opp sine kunnskaper i tyrkisk. Den første studenten på utveksling fra Bogacizi var også med. Inkludert Seyhan Arik var det altså tre tyrkisktalende studenter til stede på det første møtet med tyrkiske miljøer i Moss.
Tyrkisk arbeiderforening i Moss har anskaffet et eget hus med lokaler til forskjellig bruk, blant annet et stort møterom og en moské. Foreningen har ulike aktiviteter for medlemmene, og det var svømmekurs for kvinner den lørdagen vi var der. Derfor var det få kvinner som møtte opp, fikk vi høre. Etter hvert var det rundt 40 personer som kom, og noen få unge gutter. De fleste var gamle nok til å ha barn, og noen var antakelig besteforeldre. Foreningen sørget for en enkel servering, som gjorde seminaret ekstra hyggelig. Vennlighet og gjestfrihet er en del av tyrkisk kultur. Det opplevde jeg også som gjest hos arbeiderforeningen.
Seyhan åpnet seminaret på tyrkisk og forklarte hva jeg er opptatt av, og hvorfor dette seminaret er kommet i stand. Jeg presenterte Høgskolen i Oslo og våre studietilbud på norsk. Jeg nevnte også studietilbudene ved Høgskolen i Østfold i de forskjellige byene i nærheten. Dessuten hevdet jeg at utdanning i framtida blir stadig viktigere for å få en sikker jobb, og anbefalte profesjonsutdanninger med nær tilknytning til arbeidsmarkedet.
Deretter overtok studentene på tyrkisk, og stemningen steg merkbart. Det ble en livlig diskusjon på tyrkisk med innspill fra studentene. Etter møtet snakket jeg med noen av deltakerne, og jeg fikk skriftlige rapporter fra studentene som oppsummerte hva det ble snakket om.
HiO-studenten startet med en appell om betydningen av utdanning, både for den enkelte og for samfunnet. Studenten fra Bogacizi åpnet med et dikt av en tyrkisk poet, som understreket betydningen av språkkunnskaper. Deretter snakket han om forskjellen mellom det tyrkiske og norske utdanningssystemet, og hevdet at ungdom i Norge er heldige fordi de har langt bedre muligheter til å ta utdanning. Dette burde tyrkisk ungdom benytte seg av, sa han. Begge studentene forklarte hvordan studiefinansieringen fungerer i Norge, og sammenlignet erfaringer fra Bogacizi og fra Høgskolen i Oslo.
Under diskusjonen kom det i følge studentene fram at deltakerne savnet god yrkes- og utdanningsveiledning, og vi fikk noen personlige historier om skolerådgivere som hadde forsøkt å senke deres ambisjonsnivå [3] . Det er vanskelig for foreldre med lav utdanning å motivere de unge til å satse på utdanning, ble det sagt. Foreldrene ser gjerne at de unge tar utdanning, men de unge mangler gode rollemodeller, og utdanning er ikke ettertraktet i ungdomsmiljøet der de bor.
Deltakerne takket for at vi kom og gav dem en påminning om dette viktige spørsmålet. Både lederen av den tyrkiske foreningen lokalt, arrangøren og vi som deltok fra HiO, opplevde seminaret som vellykket. De frammøtte ble deltakere og ikke bare tilhørere. Seyhan Arik fra landsorganisasjonen ønsker å følge opp dette miljøet sammen med foreningen i Moss, ved å engasjere tyrkere med utdanning som rollemodeller. Siden det er kontakt mellom miljøene, vil kanskje tilsvarende samlinger i Oslo og Drammen bidra til at utdanningsspørsmål settes mer på dagsorden hos de målgruppene vi ønsker å nå. Landsorganisasjonen planlegger nå å opprette noen utdanningsstipendier for ungdom av tyrkisk opprinnelse.
Det ble uttrykt overraskelse over at jeg som er norsk kunne bry meg om at tyrkere får utdanning. Det er åpenbart ingen selvfølge for dem at ulike innvandrergrupper og deres barn er ønsket i utdanningssystemet, og at det er behov for dem i jobber som krever høye kvalifikasjoner i framtida. Det generaliserte og problematiserte bildet som skapes av ”de andre” påvirker selvbildet. Derfor er det en oppgave for oss å formidle at deres barn har andre muligheter enn de selv har fått, hvis de får tro på seg selv.
I følge en informant på stedet, er det på den andre siden også krefter innenfor det tyrkiske miljøet som virker konserverende, og som er redde for at de unge flytter bort og fjerner seg fra sitt eget miljø når de får utdanning [4] . Derfor er det behov for brobyggere som klarer å opprettholde respekten for familien og tradisjonene, og samtidig nyttiggjøre seg utdanning og delta i et moderne arbeidsliv. Disse brobyggerne er våre beste alliansepartnere i rekrutteringsarbeidet. Skal vi lykkes, må vi ta utgangspunkt i målgruppens perspektiv og situasjon.
[1] Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning 1/2002.
[2] Henriksen, Kirsten. Studievalg i innvandrerbefolkningen (Samfunnsspeilet nr. 4/2006).
[3] Dette var personer vokst opp i Norge, som snakket flytende norsk og hadde bra karakterer. De gjentok historiene til meg etter møtet. Slike historier har jeg hørt mange av over flere år. Dette er et reelt problem som nå også er erkjent av myndighetene.
[4] Se også Sandrup, Therese. 1998. Sin mors datter. Hovedoppgave. Inst for sosialantropologi, UiO.