Manglende kvalitet tross flere midler?

Dessverre rykker Norge nedover på PISA-listen tross øket oppmerksomhet om skoler og større bevilgninger. Når høgskolene/universitetene får en del av de 15-åringene undersøkelsene gjelder, ville da en tilsvarende undersøkelse bringe landet oppover på andre rangeringslister?

Sannsynligvis ikke, sier mange, fordi skoleverket/-politikken på de fleste plan er organisert slik at flest mulig skal igjennom med en innsats som ligger under pari. Mao. "listen" er senket med liten "premiering" for ekstra innsats, i motsetning til sportslige aktiviteter der de premierte kan tjene til forbilder og inspirasjon.

Det er grunn til å tro at økede bevilgninger innen de gjeldende undervisningspolitiske rammer neppe vil bidra til den kvalitet vi ønsker i skoleverket hvis ikke elevene/studentene kan inspireres, enten ved å akseptere en lignende konkurranseånd som i idretten, og/eller de virkemidler landene på toppen av PISA-listen bruker.

Det bekymringsfulle i denne sammenheng er den kvalitet dagens 15-åringer skal utøve den dag de kommer på beslutningsnivå i sine yrker.
De siste dagers avisoverskrifter (3 nøkkelord: Terra, marmor og NSB)kan tilbakeføres til beslutninger basert på mangelfulle kunnskapsnivåer. Skal landet fortsatt basere seg på slike tilstander?

Det oljefattige Finland troner på toppen av PISA-listen. Kanskje ikke så rart med de omstillinger de ble nødt til å gjøre på 1990-tallet, med arbeidsløshet bortimot 30% ved bortfallet av tilknytningene til østmarkedene. I den krisetilstand landet da befant seg satset myndighetene bl.a. på landets utdannelser som utklekkingsanstalter for de "gode hoder"(sammen med litt "sisu"). Resultatet ser vi altså i dag, med f. eks. Nokia som et globalt konsern. Norge var med tidlig i mobilutviklingen, men det "kokte" vel bare bort i oljen?

Skeptisk til en fem-årig lærerutdanning

Det er selvsagt all grunn til bekymring for elevenes læring i norsk grunnskole etter den siste PISA-undersøkelsen. Det er også berettiget å stille spørsmål ved om norske lærere har den nødvendige kompetansen til å gi den kvalitetsundervisning elevene har krav på. Jeg tror det er et av kjernespørsmålene i denne debatten, og jeg tror det er mange lærere som ikke har tilegnet seg den nødvendige kompetansen under studietiden ved en lærerutdanningsinstitusjon. Spørsmålet er imidlertid om en femårig lærerutdanning vil være et viktig grep for å høyne læringskvaliteten i skolen, slik Sissel Østberg og Geir Ellingsrud mener. Rektorene har rett i at tiden er moden for en lærerutdanning med differensiering på småskole-, mellom- og ungdomstrinn. Men om tiden samtidig er moden for et femårig løp, er jeg mer tvilende til.

Det er i hvert fall to grunner til min tvil:

1): Hvorfor satse på 5-årig lærerutdanning dersom studentene ikke bruker de 4 årene de nå har til disposisjon på å studere på fulltid? SPS-undersøkelsen ved HiO i år viser at gjennomsnittlig tidsbruk for førsteårsstudentene ved allmennlærerutdanningene ved høyskolene i Oslo, Bergen, Sør-Trøndelag, Volda, Stavanger og Bodø varierer fra ca 24 til 30 timer på studierelatert arbeid, og ved HiO ligger på bunn med 24 timer. NOKUT- evalueringen av norsk lærerutdanning er heller ikke særlig beroligende: Komiteen skriver om LU, HiO at ”selv om inntaksnivået blant studentene og kompetansen til fagansatte ligger på topp i landet, forblir likevel studentenes engasjement og innsats i studiet bemerkelsesmessig lav.”

Det er svært betenkelig at fremtidens studenter til et av ”Norges viktigste yrker” ikke i tilstrekkelig grad forstår at skal en bli god lærer, må både fagkunnskapen og den didaktiske kunnskapen være på topp. Det betinger både gode studievaner og tilstedeværelse i undervisningen. Et profesjonsstudium må bl. a. innebære dialog og interaksjon med andre studenter og lærere i hele studieforløpet, ikke bare i enkelte tidsbolker.

Den manglende studentinnsatsen innebærer en enorm sløsing med ressurser, og jeg mener det vil bli svært vanskelig å begrunne et femte år før det 4-årige løpet gjøres mer effektivt. Her har lærerutdanningsinstitusjonene en jobb å gjøre, og kravene til lærersertifisering må skjerpes betraktelig. Det hjelper lite at andre fag og profesjonsutdanninger både på høgskoler og universiteter sliter med det samme problemet.

2) Min erfaring fra undervisning på et av masterstudiene ved LU er at mange studenter er helt uforberedt på hva som kreves av dem på masternivå.. Mange har tilegnet seg dårlige studievaner på grunnutdanningsstudiet og må legge om studieinnsatsen radikalt for å greie å henge med. Det er derfor en ganske håpløs ide å sluse alle allmennlærerstudentene inn på et masterstudium dersom ikke det 4-årige løpet endres radikalt. Først når kravet til lærerstudentene i den nåværende lærerutdanningen innebærer en studieinnsats på en full arbeidsuke, bør departementet gi klarsignal til et 5-årig løp.

Anders Breidlid

Kan LU ha en "kulturfeil" ?

- Selv er jeg ganske ny i HiO, men har allerede en del erfaring fra LUs 1-års-studenter her. - Jeg tror at det er en slags "kulturfeil" i LU-systemet. Kanskje de kan kikke på Fellesmodul I-III, som Avdeling HF holder på med, ved Jorid Grimeland med flere?

- Denne vitenskapsforberedende satsingen ser ut til å være god for studiekvaliteten i HF.

Min lille LU-observasjon er at studentene viderefører ideen om Læringsobjekter i stor grad - "Den fortellende stilen", som også didaktikken støtter. Alle "vet" hva en lærer holder på med, og dermed skal det fortsette slik!

- Derfor møter ikke LU-studentene de "akademiske" kravene godt nok, etter min mening. Jeg tror man motstrebende prøver å tilpasse seg et minimum her - og ikke har forståelse for hvorfor kravene er som de er!
Et tankekors kan være at utenlandske studenter (særlig fra Øst-Europa) ser ut til å forstå kravene i høgre utdanning bedre enn de norske jeg har truffet.

"Kulturfeil" eller ikke - jeg tror man kan vinne en del ved å se på Fellesmodul I-III. Her er vitenskapelig tenkning satt i høysetet!

- Med vennlig hilsen Kristin Røijen, fra Læringssenter P48.