Navlebeskuende
Uten å gå inn i en diskusjon om Stjernø-utvalgets innstilling vil jeg kommentere noen av Johanne Sundbys argumenter i sin kritikk av innstillingen i Fokus 26. januar. Hun starter med en poengløs beskrivelse av egen karrierevei; veien mot professorat i medisin. Pliktår, spesialisering, doktorgrads- og postdoktorutdanning ble framhevet for å få oss til å forstå at veien har vært krevende.
Ved å snu på det kan en alternativ beskrivelse være: sjansen til å få en jobb man er utdannet til med god lønn under denne ’plikten’, mulighet til deretter å velge en fagdisiplin innenfor det man er utdannet til og til slutt være så privilegert at man kan fordype seg i et enda snevrere felt.
Sundby frykter at mange profesjonsutdanninger (hennes bruk av ordet ’ferdighetsfag’ er uklart her) skal bli for teoretiske og glemmer at hun selv er utdannet i en profesjon og har fått mulighet til å ’akademisere’ seg i faget. Tilsvarende det faktum at ikke alle leger ønsker å bli forskere, ønsker ikke alle andre profesjonsutdannete å fortsette fram til en doktorgrad, heller ikke en mastergrad.
Men kanskje finnes det motiverte studenter og talenter som ønsker faglig fordypning, og som ved forskning kan bidra til å utvikle faget og dermed gjøre utøvelsen bedre.
Sundby skal heller ikke glemme at for inntil rundt 25 år siden krevde nyutdannete leger som ønsket å forske, ofte ekstra opplæring i starten av karrieren fordi deres utdannelse ikke innholdt en forskningsdel tilsvarende et hovedfag, og det var ikke organisert forskeropplæring i doktorgradsløpet.
Det stilte seg annerledes med de få som tok et avbrudd i studiet for å forske.
Ved å se på utviklingen i løpet av de siste tiårene er det ikke utenkelig at fravær av forskeropplæring i medisinstudiet var en medvirkende årsak til etablering av organisert forskeropplæring under arbeidet med doktorgrad.
Legestudentene tilhørte en ressurssterk gruppe selektert ut fra gode skoleprestasjoner og som etter endt studium hadde et godt kunnskapsgrunnlag for videre forskningskarriere hvis de hadde interesse og muligheter. De var med andre ord i stor grad ønsket inn i forskerstanden.
Flinke, motiverte studenter finnes utvilsomt også innenfor andre profesjonsutdanninger, og de bør gis mulighet til å velge forskning framfor profesjon.
Jeg er enig i at det er viktig å satse på forskningsområder der norske miljøer kan hevde seg godt i internasjonalt. Men det er også viktig å være gode på områder som betyr noe for det norske samfunnet.
Da bør det tenkes nytt, og det er ikke sikkert at representantene for det ’gamle akademia’ er de beste til dette.