Gigantbarnehager
Oslo kommune ved Omsorgsbygg, planlegger å opprette flere gigantbarnehager:
Margarinfabrikken på Sagene med 450-500 plasser, tidligere rikstrygdeverkets bygning på Frogner med 160-180 plasser, tidligere kontorlokaler på Nordstrand med 160 plasser, Enebakkvn 71 i Gamle Oslo med 400-500 plasser. Til våren vil 200 barn bli busset fra Grünerløkka til Bredtvet til midlertidige brakkeplasser.
To tidligere militærleiere i Holmenkollen og på Skar i Maridalen kan bygges om og gi 500 plasser hver. Buss og privatbiler må frakte barna fra Oslo sentrum til disse såkalte utflytterbarnehagene.
Gigantbarnehagene bygges for å nå den nasjonale målsettingen om full barnehagedekning. Oslo kommunen står overfor store utfordringer, folketallet øker og barnehager til alle er nå blitt et krav som politikerne ikke lengre kan overse. Derfor er det ikke populært å stille spørsmålstegn ved slike nye prosjekter som på kort tid vil kunne løse et stort og brysomt problem. Men når man forstår omfanget og volumet av disse prosjektene, er det kanskje ikke så rart at spørsmål melder seg. Er slike gigantmiljø med stor infrastruktur ubetinget riktig for barn, særlig når vi vet at 70% av barna vil være under tre år? Når slike gigantbarnehager i tillegg legger opp til baseløsninger kan man spørre seg hvor mange relasjoner små barn kan absorbere i løpet av en dag?
”Kiss and drive”
På sine hjemmesider har Oslo kommune vist til barnehager i Berlin som eksempel på at virkelig store barnehager ikke er noe nytt i utlandet. Undersøkelser jeg gjorde i Berlin, viser at den største barnehagen hadde 160 plasser. Det er verdt å merke seg at Berlin har 3.5 millioner innbyggere og Oslo 500 000.
Ett argument i vår hjemlige debatt er at så lenge barna har gode voksne rundt seg som kan dette med relasjon og kommunikasjon, så er det ikke så farlig hva slags miljø barnet er i. Men kan et slikt argument brukes for å legitimere en hver form for barnehagemiljø? Er det ikke slik at barn også har en egenopplevelse av fysisk miljø, uansett hvor dyktige et personale er?
Og hva gjør gigantbarnehager med nærmiljøene i Oslos bydeler? Og hvordan er det å bli fraktet ut og inn av byen hver dag fra sitt nærmiljø i busser og privatbiler for å kunne gå i en barnehage med 500 andre barn? En kan spørre seg hvordan er det å starte barnehagedagen i et underjordisk garasjeanlegg hvor barna droppes av i et ”Kiss and drive” system?
Midlertidig for 300 barn
Tidligere Sophies Minde sykehus på Sinsen ble brukt som en midlertidig barnehage for 300 barn fra barnehager i ulike bydeler. Høgskolen i Vestfold evaluerte oppstarten av denne barnehagen. Evalueringen viste at barn, foreldre og personalet var svært fornøyd med måten de hadde taklet etableringsfasen i et nytt miljø. Denne evalueringen har blitt brukt av politikere i Oslos byråd til å gi klarsignal for nye gigantbarnehager. Det til tross for at det i rapporten klart uttrykkes at resultatene ikke kan brukes som et argument for slik utbygging. I konklusjonene står det blant annet: ”Eventuelt kan denne evalueringen bidra med noe kunnskap og noen nye spørsmål på området, men generelt er vi fortsatt langt fra endelig svar når det gjelder rommets størrelse og dens betydning for omsorg, oppdragelse og læring i barnehagen.”
Inntil nå har vi ikke hatt gigantbarnehager i Norge og følgelig er det lite forskning om slike institusjoner. Man kan kanskje si at det til nå har rådet en slags kollektiv fornuft som har definert hva slags fysisk miljø barn bør vokse opp i.
Danske erfaringer
I Danmark opplever barnehagesektoren omorganiseringer for å gjøre driften mer lønnsom. I København skal for eksempel 106 barnehager slåes sammen til 42. Foreldrene reagerer på at de kommunale barnehagene blir større og større. I Århus tar stadig flere foreldre sine barn ut av overfylte barnehager og danner mindre private i nærmiljøet.
Lektor i psykologi Grethe Kragh-Müller ved Danmarks Pædagogiske Universitet, arbeider med en undersøkelse med observasjoner av barn i store og små barnehager. I et intervju med en dansk avis kommenterer hun utviklingen i Danmark med utgangspunkt i sine foreløpige forskningsresultater:
” I store institutioner har pædagogerne meget travelt med at koordinere deres arbejde. Og jo mer tid de skal bruge på det, jo mindre tid har de til børnene...... Børnene får sværere ved at udvikle gode relationer til hinandren, blive gode til at lege, koncentrere sig, forstå de sociale regler og tilegne seg viden om deres omverden”.
”At store institutioner letter bliver dårligere institutioner end de små, skyldes dog ikke kun, at de er store. Det er den uheldige blandingen af størrelse, få pedagoger og mange pålagte oppgaver, så som lærerplaner og sprogtest, der gør udslaget.
Resultatene fra denne danske undersøkelsen, er ikke så ulik forskningsresultatene fra land utenfor Europa som har lengre tradisjon med store institusjoner for barn enn de vi har i Norden.
Flere erfaringer
Canada, USA, Australia og New Zealand kan vise til 30 års forskning rundt barn og fysisk miljø. Professor Gary Moore ved Universitet i Sydney, oppsummerte denne forskningen på konferansen ”Child and Family Policy” i New Zealand 2001.
Forskning knyttet til barnehagenes størrelse ble oppsummer på følgende måte:
” Overall centre size is a good predictor of program quality – smaller is better. In centres of more than about 60 or 75 children, emphasis tends to be placed on rules and routine guidance, play areas tend to be low on organisation, variety and amount of things to do per child, and children are less interested or enthusiastically involved in comparison to smaller centres.”
“In larger centres, again those over 60 or a maximum of about 75 children, children around 2 years of age appear to be and are reported by caregivers to be overwhelmed by the numbers of staff and even just the size of the space”.
Resultatene fra den samlede forskningen ført til at det ble utarbeidet nasjonale anbefalinger knyttet til barns fysiske læringsmiljø. Blant anbefalingen finner vi at barnehager bør ligge i barnas nærmiljø og bygningene bør ikke huse mer enn 60-75 barn. Videre anbefaler man at store institusjoner bør bygges ned til mindre bygninger og paviljonger.
Det at man må opprette gigantbarnehager og utflytterbarnehager kan også være et resultat av hvordan man har ivaretatt barns interesser i byplanlegging opp gjennom årene.
Barn i storby
I Storbymeldingen fra 2003 står det: ”God bypolitikk og byplanlegging har en klar utfordring: å legge til rette for et godt oppvekstmiljø. Dette må gjøres gjennom å kombinere intens arealutnyttelse med at de fleste boligområder i byen bør være brukbare for barnefamilien”.
Hvordan blir slike målsettinger realisert i praksis? Norsk Form, som er en prosjektinstitusjon for fagfeltene; design, arkitektur, by og stedsutvikling, har utgitt flere publikasjoner som viser at barn har blitt underprioritert når det snakk om byutvikling. Gabrielsen og Isdahl skriver i ”Bo i bysentrum”: ”dagens boligpolitikk er preget av raske penger, av det offentliges tilbaketrekking og politisk ansvarsfraskrivelse.”
Der hvor politiske myndigheter kunne ta ansvar for sammenheng og helhet i byen, gir de fra seg kontroll over byutvikling til private aktører.”
Et eksempel på dette er da byråd Ødegaard kontakter eiendomsinvestor Christian Ringnes fra Eiendomsspar for å få hjelp til å finne lokaliteter til storbarnehager. Investoren svarer slik på byrådens invitasjon i Aftenposten: ”det er en god ide med store barnehager..,det meste går an å få til dersom man betaler nok for det. Det er det som er så deilig med det kapitalistiske systemet”.
Boligutvikling uten barnehager
Det kan synes som byutvikling alt for lenge har dreid seg om profitt. Nye boligprosjekter har som regel bestått av små ett - til toromsleiligheter. Det er leiligheter som ikke trenger barnehager i nærmiljøet. Det er mer lønnsomt for utbyggerne å legge inn lokaler til matvareforretninger og restauranter enn barnehager. Slik har det ene nye boligprosjektet etter det andre blitt reist uten barnehager. At dette faktisk er tilfellet kom fram på en noe surrealistisk måte da Ulleren Bydel inviterte ni næringslivsledere til et møte for å få fart på barnehageutbyggingen. Norsk Hydro, Aker Kværner og Veidekke var blant de fremmøtte.
Byråd Torger Ødegaard deltok også og blant annet dreide møtet seg om å finne utradisjonelle næringslokaler som kan gjøres om til barnehager. Mens disse ni mennene fra næringslivet diskuterer ulike lokaliteter, stiller journalisten fra Ullern Avis følgende spørsmål til representanten fra Veidekke: ”Hvorfor var det ikke tenkt på barnehager med byggingen av 500 nye leiligheter på sjølyststarnda? Veidekke svarer: ”Vi har ikke hatt planer om barnehager, men vi vil se på dette med nye øyne”.
Barns interesser
I en beboerundersøkelse utført av boligforskerne Lene Schmidt og Anne-Karine Thorèn ble særlig trygghet, familie og godt naboskap trukket frem som viktige kvaliteter ved et bomiljø. Et flertall av beboerne mente at barnefamilier skaper mer stabilitet og trygget i miljøet. Videre la beboerne vekt på god tilgjengelighet til barnehager, skoler, butikk og jobb, dette var viktigere enn nærheten til kafeer og kino.
Tiltross for disse positive utsagnene om barn og bomiljø, så er det et faktum at naboprostester har stoppet mange barnehageprosjekter i Oslo. Det synes som om vi ønsker oss barn i nærmiljøet, men ikke barnehager.
Forskerne ved transportøkonomisk institutt, Jan U. Hansen og Gustav Nielsen har flere gode poeng når de stiller spørsmålstegn ved utflytterbarnehagen i Maridalen. Ved siden av miljømessige hensyn knyttet til all bilkjøringen dette vil medføre, peker de på nærmiljøets betydning:
”Både barna, familien, miljøet og transportsystemet er mest tjent med barnehager som har en så begrenset størrelse at de kan ligge nær der folk bor, slik at de minste barna kan få være sammen med barn fra sitt eget nabolag..”
De foreslår at politikerne bør ta belastningen med å ekspropriere eiendom til dette formålet.
Etter mitt syn reiser de et viktig prinsipielt spørsmål; kanskje er det på tide at det offentlige tar et fastere grep for å gi barn et bedre livsrom i storbyen.
Gabrielsen og Isdahl avslutter et avsnitt i boka ”Bo i bysentrum” med følgende utsagn:
”Rikspolitiske retningslinjer for barn og unges interesser i planleggingen skal bidra til avveiing av barns interesser mot andre konkrete interesser i byutviklingen. Det er imidlertid en viss avstand fra rikspolitiske retningslinjer til praksis.”
Hvis man leser norsk barnehagehistorie med et litt skøyeraktig blikk så vil man oppdage at det å bygge gigantinstitusjoner for barn i Oslo er ingen ny ide;
Tidligere rektor ved Barnevernsakademiet, Inger Grundt Pedersen skriver i sin bok fra 1960: "Barnevernsakademiet i Oslo gjennom 25 år”, om da stadsfysikus Bentzen tar til ordet for: "Et centralsted for barne- og ungdomsverne i Oslo".
Hun skriver:
" Her gjør han (Bentzen),rede for en stor plan som en komité, oppnevnt av Oslo Formannskap 10. nov. 1919, hadde utarbeidet. Planen gikk i store trekk ut på å få opprettet et stort sentrum for barne- og ungdomsvern, hvor det skulle være både spebarnsavdeling, barnekrybbe, barnepleierskestasjon, klinikk og melkekjøkken - daghjem og barnehage pluss daghjem for skolebarn og fritidsbeskjeftigelse for ungdom.
Byggeplanen var tenkt så stort at alt kunne rummes innen et "bykvarter" som det heter i artikkelen...så stor var planen og tegningene etter hvert blitt at den strakte seg over 1 1/2 kvartal. Det var meningen at den skulle ligge mellom Sannergaten, Valdresgaten og Christies gate."
Hun skriver tilslutt:
"Imidlertid satte nedgangstiden i slutten av 1920-årene en bom for en videre utarbeidelse av planen"....."I dag må man bare se det som en lykke at en så omfattende plan ikke ble virkeliggjort - for så store institusjoner er vel nærmest et onde....." (side 14)
Knut Kristensen er førskolelærer og høgskolelektor i drama ved Høgskolen i Oslo