Med ulike ambisjoner for utdannings-Norge
Den ene etterlyste nysgjerrighet, den andre mener vi må anerkjenne kunnskap og beundre professorer, mens den tredje har fått både studenter og ansatte mot seg.
Med tittelen ”Hernes – Stjernø t/r: Kan man ha ambisjoner i Norge?” inviterte professor Rune Slagstad til FrokostSlag fredag morgen. Tittelen stammer fra en kronikk for over 20 år siden. Sammen med tidligere statsråd Gudmund Hernes og utvalgsleder Steinar Stjernø, hadde Slagstad også fått med tidligere statsråd og nå leder for tenketanken Civita, Kristin Clemet.
 Professor Rune Slagstad avsluttet vårens FrokostSlag med å gi ordet til innlederne Kristin Clemet, Steinar Stjernø og Gudmund Hernes. (Foto: Mari Johansen) |
Felles for de tre innlederne er at de er garvede politikere, opptatt av utdannings-Norge, kjenner kunnskaps-Norge både fra utvalgsarbeid, departement, universitet og høgskoler, og har sine ambisjoner om hvordan kunnskap best skal forvaltes i landet. Og så har de alle deltatt i utallige debatter tidligere.
– Dette er som å komme inn i en tidsmaskin, starter Gudmund Hernes, som nå er knyttet til forskningsstiftelsen Fafo. Han ser utover Fyrhuset. – Det er de samme her som det var i 1968. Men den gang hadde man ikke slips.
Hernes gikk likegodt enda lengre tilbake og brukte Darwin da han skulle forklare hvorfor universitetene er de mest fremgangsrike og ikke utrydningstruede i verden. – Universitetene har overlevd i 2000 år, de har spredd seg til alle land, og økt formidabelt i antall. De har klart differensieringen og fått et stort mangfold. Antall professorer har økt, og det er flere studenter enn det er nordmenn i verden. Universitetene spiller en stor rolle for vekst og innovasjon i verden.
– Det er økt oppmerksomhet rundt universitetene, og vi har fått rangeringer av dem. Det er tilnærmet like strategier over hele verden. Man ønsker flere universiteter og heving av kvaliteten.
California-variant
Hernes mener Stjernøutvalget tar en California-variant når det foreslår sammenslåing under en overordnet paraply i et område. I USA har California State University 23 campus, mens University of California har ti. – Å tro at dette skal skje frivillig, går ikke, mener Hernes.
–Å tro at sammenslåinger skal skje frivillig, går ikke, sier professor Gudmund Hernes. (Foto: Kari Aamli)
– Kriteriet om at enhetene også skal ha mer enn 5000 studenter, tror jeg lite på. Kvalitet er knyttet til instituttene, ikke antall studenter. Å diskutere antall doktorgrader for å kunne bli universitet, er også lite relevant. Det som kunne være et kriterium, er ekstern evaluering av et visst antall publikasjoner i internasjonale tidsskrifter.
– Universitetet i Oslo er gjennomgående ikke godt nok til å være et eliteuniversitet. Skal man få til dette, må det gjøres noe ved universitet. Det er ikke trykk nok på studentene. Det er stor forskjell i kravene som stilles til studenter i utlandet og her hjemme. Lærestedene må stille krav til seg selv og studentene. Vi må ikke ha et system der lærerne ikke vil bruke tid på studentene, og studentene ikke vil bruke tid på seg selv i studiet. Det går ikke, sier Hernes.
Norsk kultur
– Det er ikke så lett å stikke seg ut i akademia i Norge og grunnen tror jeg ligger i det kulturelle og den politiske kulturen, sier Kristin Clemet. – Er Norge en kunnskapsnasjon? Verdsetter Norge kunnskap? Lønner det seg å ta høyere utdanning i Norge?
– Norge preges av en likhetsideologi og gjennomsnittselever som ikke finnes. Kvalitetsreformen har fått studentene gjennom og løftet dem til et minimumsnivå for å greie seg. De er blitt bra nok, men vi har ikke fått flere fremragende studenter. Hva gjør vi videre for å bli best mulig? En vei er sentre for fremragende undervisning.
– Vi har en ettergivenhetskultur. Det spiller ikke så stor rolle om du anstrenger deg. Vi har en trygghetskultur, og det er mindre trykk på å lære. Samtidig har vi en angst for det private. I tillegg er vi veldig opptatt av distriktspolitikk. Jeg er redd Stjernøutvalget blir en distriktspolitisk kamp der man diskuterer hvem man ikke vil samarbeide med. Men jeg synes det er et godt forslag å legge ned noen. Dette er også mulig med en flertallsregjering.
–En vei å gå for å heve kvaliteten er å opprette sentre for fremragende undervisning, sier Kristin Clemet, leder av Civita. (Foto: Kari Aamli)
– Vi må akseptere faglig ledelse ved institusjonene. Debatten i dag er for innadvendt. Vi må anerkjenne kunnskap, beundre professorene og dyrke kultureliten. Å ta høyere utdanning og søke ny kunnskap gjennom anstrengelser og slit må bety noe for ens livsutsikter, ellers er det ikke lett å ha ambisjoner i Norge, sier Clemet.
Motstandere overalt
– Jeg har fått alle i sektoren, både studenter og ansatte mot meg, sier professor Steinar Stjernø. – Universitetene har berøringsangst for høgskolene, mens høgskolene i distriktene er redde for de store institusjonene. Det er synd at alle konsentrerer seg om strukturforslaget, fordi det er en rekke andre forslag som er gode, men som går med i dragsuget.
– Innstillingen inneholder en rekke tiltak som øker kvaliteten, som det nasjonalt grep om doktorgradsutdanningen og sentre for fremragende undervisning.
Stjernø mener at Hernes hadde en trojansk hest i sine skrifter på 80-tallet. – Ved at høgskolene fikk opprette professorater, åpnet man for doktorgrader og dermed ønsket og muligheten for å bli universitet, sier Stjernø. – Om Hernes selv sa nei til dette, kom det politikere etter han som ikke var så konsekvente. Nå er det mange høgskoler som bruker hovedenergien på å bli universitet.
Livsvarige besettelser
– I høyere utdanning må man legge til rette for livsvarige besettelser, mener Hernes. – Du må bli tent på noe som driver deg og aldri slipper taket i deg. Du må få implementert besettelsen, og dette kan ikke et departement løse. Du må være nysgjerrig på hvordan ting henger sammen, avslutter Hernes.
[Kari Aamli]