Den hvite hetero – en truet rase?

Er den mye omtalte mannskrisen bare en oppfinnsom strategi som skal sette mannen i sentrum nok en gang?

TEKST: Kjersti Gjengedal || FOTO: Marius E. Hauge

At mannsrollen er i krise, er blitt en slags offisiell sannhet. Bare det siste året
har avisspaltene flommet over av en miks av mannspanel, pappapermisjon,
voldtektsbølger og utfall mot feminiseringen av skolen, kirken og organisasjonslivet. Påstandene hagler: Menn sliter med å skape sin egen identitet, det er ingen som har bruk for dem, kvinnene tar seg til rette på mannens tradisjonelle domene, og når kontrollen glipper, må mannen ta ut frustrasjonen i form av vold og rusmidler.

Endring blir til «krise»
Men det er ikke noe nytt at maskuliniteten er i krise. Det skjer hver gang samfunnet opplever perioder med endring, mener Fredrik Langeland, maskulinitetsforsker og redaktør for queer-tidsskriftet Trikster.

– For eksempel var mannen i krise også på 1890-talet, da en spirende feminisme
truet den tradisjonelle mannsrollen. Den gangen ble idretten redningen for
mannligheten, ved å tilby et frirom hvor menn kunne få være menn og ta tilbake
maskuliniteten de var blitt frarøvet. Siden den gang har urbaniseringen, og en
stadig mindre fysisk utfordrende livsstil, representert en vedvarende trussel mot
mannligheten, mener han.

Vil man være kynisk, kan man altså hevde at mannen snart burde ha forsont seg med krisen og kommet seg videre i livet. Langeland presiserer at når mannen er
i krise, så er det i virkeligheten den hvite, heterofile mannen det er snakk om. Det
er en spesiell type maskulinitet som er truet. I sin masteroppgave har han studert
denne maskulinitetstypen ved å se på sportsreportasjer i Dagbladet.

– Gjennom analyse av tekst og bilder av idrettsmenn, så jeg på hvordan en hvit norsk heteroseksuell kropp, som er hard og som har kontroll, står i kontrast til ikke-hvite menns kropper. Han viser til forskjellen mellom en reportasje om roeren Olaf Tufte og en om fotballspilleren John Carew som eksempel. Tufte, som bor på gård, framstilles i reportasjen som en autentisk norsk bonde.

Iscenesatt maskulinitet
– Det er ikke fokusert eksplisitt på kroppen, den er bare implisitt til stede når han løfter vedkubber, for eksempel. Det er aldri noe kikkerblikk på kroppen hans. Dette kaller jeg en hegemonisk maskulinitet. I kontrast til dette står reportasjen om
Carew, som er portrettert delvis avkledd på et tyrkisk bad i Istanbul. Reportasjenfokuserer sterkt på Carews kropp, på måten han poserer på og iscenesetter seg selv foran kamera.

– Det står til og med at han «kjæler med kamera». Som leser blir man invitert til å
kikke.

– Er det ikke den rollen vi er vant til at kvinner skal ha?

– Jo, skillet mellom disse to ulike mennene representerer tradisjonelt skillet
mellom mann og kvinne, så det blir en slags feminisering og erotisering av Carew.
Kroppen hans er markert, tilstede, og veldig synlig for oss. Men ser vi nøyere
etter, oppdager vi at bildene av Tufte også representerer en iscenesettelse av en bestemt type maskulinitet. Vi legger bare ikke merke til det før vi ser kontrasten mellom dem.

– I hvor stor grad er det tradisjonelle synet på mannen knyttet til seksualitet?

– Når man snakker om mannen, mener man gjerne den hvite, heteroseksulle
mannen. Det er nettopp derfor kjønnsforskningen ønsker å problematisere
forståelsen av maskulinitet ved å snakke om ulike maskuliniteter. Det finnes ulike mannlighetsformer, men det er gjerne én form som troner på toppen. Når
folk som Carew blir erotisert, tipper det over i noe homo-erotisk. En slik posisjon
representerer tradisjonelt en underordnet maskulinitetsform i det vestlige samfunnet.

– Men er ikke dette kikkerblikket noe Carew legger opp til selv?

– Man kan selvsagt ødelegge mitt poeng ved å påpeke at Carew jo har kjempestatus, og at hans form for maskulinitet er noe han selv oppsøker. Og det er jo det også. Da ser man at det er rom for flere mannlighetsdiskurser i dagens mediebile. Han nevner også den metroseksuelle mannen, som var mye omtalt for
noen år siden, som et fenomen som forstyrrer grensene mellom homo og
heteroseksualitet. Den engelske fotballspilleren David Beckham var selve
personifiseringen av den metroseksuelle mannen, som godt kunne være
storforbruker av hud- og hårpleieprodukter og kosmetikk, samtidig som ingen var i
tvil om at han var både heteroseksuell og maskulin.

– Det er ganske interessant at metroseksualiteten dukket opp i fotballen,
som jo er intenst homofob. Det spørs nok om Beckham kunne tillatt seg å leke
slik med det homoerotiske hvis han ikke hadde vært gift med Victoria slik at hans
heteroseksualitet var hevet over tvil.

Mannskroppen estetiseres
I oppgaven sin har Langeland også studert hvordan en tradisjonell, hvit, hegemonisk kropp kan bli enda mer usårbar ved å gå gjennom en periode med sårbarhet. Erkeeksempelet er den amerikanske syklisten Lance Armstrong, som har hatt en dramatisk sykdomshistorie. Han fikk testikkelkreft med små sjanser for å overleve, men kom tilbake og vant Tour de France flere ganger etterpå.

– Han har en veldig sterk posisjon i USA, også politisk, og er blitt karakterisert
som den første amerikanske helten etter 9/11. Det som er spennende, er hvordan
gjenreisningen av hans sårbare kropp er blitt et viktig nasjonalt symbol. Jeg mener det kan leses som en parallellhistorie til USA og nasjonens ønske om gjenreising etter 9/11. En sårbar kropp som reiser seg og gjenerobrer en heroisk maskulinitet.

Samtidig mener han det er en trend i tiden at også mannskroppen estetiseres.
Nå er den hvite mannskroppen også i ferd med å bli synlig, på samme måte som
kvinnekropper og fargede menns kropper lenge har vært synlige og brukt som visuelle objekter i det offentlige rom. Men han er ikke sikker på om flere nakne hvite menn nødvendigvis representerer et fremskritt.

– Mange er veldig opptatt av at når denne mannskroppen også blir synlig, så
symboliserer det liksom patriarkatets fall. Jeg ser ikke helt den sammenhengen. Jeg tror ikke vi får et mer rettferdig samfunn bare menn er nakne i mediebildet. Det er nok andre ting som skal til.

Fare for reaksjonær mannlighet
Istedet mener Langeland det er interessant å se hvordan mannen, gjennom sin nye sårbare rolle, har klart kunststykket å bli sentrum for oppmerksomheten nok en gang. I den forstand er mannlighetskrisen med på å gjenopprette verdensordenen: Igjen skal det snakkes om mannen i enhver sammenheng.

Mannsforskeren Jørgen Lorentzen har ifølge Dagens Næringsliv uttalt at mange
menn definerer maskulinitet som total kontroll: Kontroll over følelser, familie
og jobb. Dermed er det fort gjort å ty til vold hvis kontrollen truer med å glippe.
Det ligger tross alt i den tradisjonelle mannsrollen å handle seg ut av problemene.
Det gjør Fredrik Langeland en smule bekymret for at den hvite manns følelse av å
være i krise skal lede tilbake til en reaksjonær mannlighet.

– Mannen er liksom alltid enten hersker eller offer, det er ingen middelvei. Det skremmer meg litt. Når man ser den type maskulinitet som president Bush
står for, og vi ser at Rambo er tilbake på kino som representant for den gamle
80-tallsmaskuliniteten, slår det meg at det ikke er bra. Riktignok blir det feil å si at
vi er på full fart tilbake til et reaksjonært maskulinitetsideal, for bildet er ikke entydig. Men jeg synes like fullt det er en tendens i den retningen.

• Få HUBRO tilsendt / abonner

Les om Hubro