Hubro

Feige forfatter-menn

Mannlige norske forfattere ser ut til å ha sluttet å lete etter litterære uttrykk for en samtidig mannlig seksualitet.

TEKST: Mia Kolbjørnsen || FOTO: Thor Brødreskift

Det mener Pål Bjørby, førsteamanuensis i nordisk litteratur. Gjennom sin forskning er han blitt slått av hvor påfallende lite menn omtaler kroppen, særlig mannskroppen, i litteraturen. Han mener at det har skjedd en forrykking i norsk litteratur de siste tiårene.

– Samtidig som en rekke kvinnelige forfattere har kommet på banen med
frilynt, tildels uhemmet og saftig erotikk, trekker mannlige kolleger seg tilbake eller beveger seg mot andre interesseområder.Mens kvinnelige forfattere i alderen 20–40 har færre hindringer, skrupler og mer lyst til å skrive om kropp og seksualitet, synes få mannlige norske forfattere seg utfordret til å skrive denne formen for «fittstim»- litteratur på mannens premisser. Kvinner skriver direkte, noen ganger nærmestbrutalt om kropp, sex og tabubelagte emner, og i samme prosess skriver de fram kvinnekropper, begjær og erfaringer, som langt overgår det mannlige forfattere har av engasjement på området, sier han.

Perifert og perverst
Så mens Karin Moe serverer groteske erotiske beskrivelser av kvinnens indre,
Gro Dahle eksperimenterer litterært med en form for erotisering av morskroppen,
Olaug Nilssen skriver om den sprengkåte tenåringsjenten Alma, som «kjenner ein
vill trong til å putte heile vasken opp i underlivet», og sist ut unge Hedda H.
Robertsen, som debuterer med en bebudet«skamløst» erotisk roman, mener altså
Bjørby at de mannlige forfatterne har sittet på gjerdet.

– De skriver både lite og dårlig om seksualitet, konstaterer han.

– Men hva med forfattere som Karl-Ove Knausgård og hans Ute av verden,
Tore Renbergs Mannen som elsket Yngve, Lars Ramslies Fatso, bare for å nevne noen. Kan ikke noen av disse mannlige norske forfatterne sies å utforske den mannlige seksualiteten?

– Her kunne man kanskje legge til Torgrim Eggens Pynt også, sier Bjørby
og fortsetter: For å gjøre et forsøk på å si noe felles om disse bøkenes «sex»-innhold, mener jeg det fortoner seg som perifert, distansert, forvridd, ja til og med perverst i noen tilfeller. Det blir så estetisert, overdimensjonert og hjelpeløst at effekten helt uteblir, mener han.

Frykten for mannskroppen
Med et mulig unntak for Mads Larsens populistiske Pornopung, og deler av Matias
Faldbakkens forfatterskap, undrer han seg over hvor få mannlige norske forfattere som i det hele tatt begir seg ut på og enda mindre lykkes med en utforskning av den mannlige seksualiteten. Han har noen tanker om hvorfor – han tror det skyldes frykten for å virke for opptatt av mannskroppen.

– Det er snakk om en effektiv indre sensur, homoseksuell panikk og frykten
for å bli misforstått, for å fremstå som homoerotisk. Dette samtidig som «man» vil
identifisere seg med andre heterofile i riktig ende av den homososiale skala. Her er det også snakk om frykten for Den Andre i seg selv.

Han tror også fremveksten av åpne erotiske krav fra kvinner som lever ut sine
seksuelle ønsker, og homoerotikkens stadig mer synlige og tydelige tilstedeværelse i det offentlige rom, forårsaker uro og avsky hos menn, også mannlige forfattere.

– Resultatet blir at mens det sosiale rommet flyter over av seksuelle uttrykk,
ser man en skyhet, tomhet og forsiktighet i det litterære rommet, sier Bjørby, som
tror menn strever med å forstå og fornye den mannlige kroppen i forhold til den nye
kvinnen og den homoerotiske kroppen, at det er en form for selvvern å trekke seg unna temaet.

En tristessehistorie
– Den etablerte norske kanon, med navn som Fløgstad, Solstad, Kjærstad,
Fosnes Hansen, Fosse og Jacobsen, har vært underlagt det politiske eller
andre intellektuelle ærender, som pro-poststrukturalistisk eller antipostmodernistisk, mens det kroppslige og erotiske fjernes. Hva har vi egentlig etter Agnar Mykle? Ingen har turt å ta opp tråden etter Ask. Selv ikke de kanoniserte kvinnelige forfatterne, som Ørstavik, Ullmann og Marstein. Norsk litterær behandling av seksualitet har vært en eneste lang tristessehistorie de siste femti årene, slår Bjørby fast og trekker noen linjer tilbake i tid – til Arne Garborg.

– På Garborgs tid, i 1870–80-årene, ville menn absolutt skrive om seksualitet,
men da uten at kvinnene var på banen. Garborgs overordnede ønske var å føre
mennesket, særskilt kvinnen, tilbake til naturen og dens orden. Han ville lege den
skaden som modernitetens kultiverende hærverk hadde forårsaket på det rene, sunne og naturlige, det han kalte det vakreste ved menneskelivet, nemlig seksualiteten og begjæret, samleiet.

– Kanskje har enkelte kvinneforfattere i dag kommet nærmere det Garborg så
for seg i 1894, men likevel langt friere og utfordrende enn han selv kunne ha forestilt seg det i bokform, avslutter Bjørby.