Sterke og svake bånd

Med sosiale medier blir fjerne relasjoner mer betydningsfulle. Granovetters teori om «styrken i svake bånd» er svært gjeldende for hvordan sosiale medier har endret hvordan vi kommuniserer.  Man kan få tips eller hjelp av fjerne venner på Facebook til å få en ny jobb eller ny leilighet. Hurtigheten på kommunikasjon er mangedoblet, og man er tilgjengelig til enhver tid.  I følge Enli har kulturen på nett blitt en «dele-kultur».

Nettdating har blitt den største arenaen for sjekking. Det har blitt vanligere å sjekke opp over internett enn på byen! Sier Gunn Enli.

Vi fyller ut personlige skjemaer om oss selv på nett og blir matchet opp med andre som har lignende svar. Videre kommunikasjon går på egen kappe, ting må stemme i det virkelige liv også.

Fra løpesedler til Facebook-events

Tanja Storsul har forsket på politisk deltagelse i sosiale medier. Facebook er den primære kanalen for hvordan man arrangerer aktivitet via «likes» og events. Når brukere liker enkelte politikere eller formål viser dette hvem brukeren er som person utad. Facebook har blitt en iscenesettelse av våre liv. Ironi er vanskelig på nett, så brukere vil gjerne være safe med å lage en profil som ikke misforstås utad.

På facebook dømmer du andres liv, sier Storsul.

Brukere er tilbakeholdende med å gå inn i politiske debatter over Facebook, men vil gjerne vise sine standpunkt via offentlige personer gjennom «likes» og «Causes».

Engasjerte tilskuere

Etter Enli og Storsul sine innlegg ble det åpent for spørsmål i seminarrommet. Det var mange spørsmål som spesielt omhandlet nettdating som sjekkearena.

Håkon Sandbakken var en av festivaldeltagerne som hadde tatt turen inn for å høre foredraget. Han var veldig fornøyd, men syntes overskriften var misvisende: det var mindre om nettdating enn jeg trodde, men veldig interessant om Granovetters teori om «styrken i svake bånd».

Tekst og foto: Mari Øverås

Først gir Sundeep Singh oss en innføring av fargevalg: «Det finnes ingen fasit, men det er fint om den matcher klærne».

Vi blir sendt til neste post hvor tøyet blir brettet. Vi fikk prøve å brette selv med vekslende hell, og lar ekspertene ta over jobben. Vi tenker med gru på hvordan resultatet hadde blitt hvis vi skulle ha gjort jobben selv.

Sundeep Singh ler når han ser hvor overveldet vi blir av effektiviteten: «For oss tar det kanskje bare fem minutter og ta på en turban, men det varierer etter hvilken type.»

Selv har han på en gammel form for turban som primært ble brukt på 1700-tallet. De turbanene vi binder på festivaldeltagerne i dag er nyere og ble til under kolonitiden i India.

Det er et mangfold av turbanstiler siden alle sikher har sin personlige vri, det er det som er så flott!

Understreker Sundeep Singh mens han tar i mot en ny festivaldeltager som er klar for å prøve et nytt hodeplagg.

Vi får en porsjon indisk mat og møter andre nyfødte turbanhoder:

Eirik og Gry

Hvorfor prøver du en turban i dag?
Det er morsomt å prøve og de har mange forskjellige stilarter.

Hvorfor er du på Idéfestivalen?
Det er mye interessant å se og mange interessante foredrag.

Åshild

Hvordan føles det å ha på en turban?
Det er som å ha på seg en vinterlue.

Hvorfor prøver du en turban i dag?
Jeg har stor respekt for sikher og deres religion.

Trygve og Leiry

Hvordan føles det å ha på en turban?
Veldig spennende og gøy. Vi blir veldig inspirert av dem og de var veldig hyggelig.

Hvorfor prøver du en turban i dag?
Det er en god start på Idéfestivalen

Teks: Mari Øverås og May-Tone Eikum, foto: Mari Øverås og Eiving Heggen

Ta en siste titt på programmet!

Velkommen til Blindern 12-17! Gå ikke glipp av utstillingen laget av studenter fra Arkitektur- og designhøgskolen.

Få også med deg ordførerkandidatene diskutere sine bilder av framtid-Oslo.

Vårens medieoppslag om skoleflukten fra Grorudalen, og nå sist om det delte Oslo, har gjort oss nysgjerrige på den virkeligheten som befinner seg bak avisoverskriftene. Bør vi flykte fra Grorudskolen? Er mangfold en ressurs eller et problem? Vi vet at det finnes flere stemmer enn dem som kommer til ordet i offentligheten, og at det finnes skoler, lærere og elever som lykkes med det de gjør, i møtet med en flerkulturell elevmasse.

Vi vil også utfordre det tradisjonell formatet for slike samtaler: ofte er det akademikere og politikere som debatterer viktige samfunnstema, uten at de virkelighetsnære erfaringene slipper til. Særlig for oss som er lærerstudenter, på en utdanning som fører oss rett ut i skolefeltet, er det viktig å få erfaringsbaserte innspill fra skolen.

Denne samtalen tar derfor utgangspunkt i mennesker som opplever en mangfoldig hverdag på kroppen, i sitt daglige virke i Grorudskolen. Vi har invitert lærere, en elev og en forelder, til en samtale om en skolehverdag som i sannhet er preget av mangfold.

På bildet under er balansekunstner Eskil Rønningsbakken i gang med et halsbrekkende stunt.

Kunstnere med vidt forskjellige utgangspunkter, fra indisk dans til jazz, bidrar i denne lovende forestillingen.

Etter showet, skifter fokuset til Oslo. Tone Huse, Thomas Hylland Eriksen og Ulf Hannerz diskuterer framtidsbyen i et talkshow ledet av Haddy N’jie. Hennes makker Erik Solbakken er ute på gata og henter innspill fra Oslo-befolkningen selv. For å avrunde Oslo-tematikken, spiller Cold Mailman live til musikkvideoen som har blitt en internettfarsott fra Groruddalen:

Og til slutt, høydepunktet, Forsker Grand Prix.

Mitt råd er: Skaff deg en billett. Det er fremdeles noen titalls igjen av de 970 salen rommer. Vi lover valuta for penga, selv om det er gratis. Billettservice har dem.

Den avgjørende vendingen Said tok i sin bruk av begrepene var imidlertid knyttet til påvisningen av hvordan kunnskapen om ‘Orientens’ land og folk i så vel orientalisme som islamofobi bidrar til legitimeringen av europeisk (og senere amerikansk) kolonialisme og imperialisme. I både orientalistiske og islamofobe kunnskapsregimer figurerer islam og muslimer først og fremst som ideologiske sifre som inkarnerer alt det ‘Vestens’ land og folk angivelig ikke er: statiske, overdeterminert av religiøsitet, udemokratiske, voldelige og seksuelt undertrykkende.  For Said er det åpenbart at disse bildene av ‘andre’ dypest sett handler mer om ‘oss selv’ enn om ‘dem’. Said var også en akademisk pionér i studiet av vestlige mediers dekning av ‘den muslimske verden’ etter 1979 – hans monografi Covering Islam: How the Media and The Experts Determine How We See the Rest of the World (1981) tilbyr fremdeles en av de skarpeste analyser av de rammeforståelsene som karakteriserer senmoderne vestlige mediers dekning av islam og muslimer som noensinne er publisert.

Said var en sekulært orientert akademiker og en humanist, fundamentalt preget av sin skolering i den vestlige litterære og akademiske kanon, og tok klart og tydelig avstand fra enhver som ville innlemme ham som en talsmann for eller forsvarer av islam.  For Said representerer imidlertid den humanistiske arven et kall i retning av å rette sin kritiske praksis i ulike retninger – og også mot den intellektuelle og politiske makten som legitimerer symbolsk og reell vold mot muslimer i tilnavnet til en degradering av muslimers verdighet og menneskeverd i kraft av deres faktiske eller forestilte tilknytning til islam.

Al-Qaidas terrorangrep mot USA den 11.september 2001 har avleiret seg i form av en visuell ikonografi så vel som populære tankemønstre som knytter islam til terrorisme. Med et var det ikke bare Osama Bin Laden og hans radikale jihadister som var overbeviste om at islam legitimerer vilkårlige massedrap, men også nykonservative ideologer fra Ayaan Hirsi Ali til Norman Podhoretz. Nærmere ti år etter, hersker det liten tvil om at terroristene som stod bak angrepene 11.september 2001 anså seg selv som å handle i navnet til forsvaret av islam. Akkurat det fremgår av Bruce Lincolns analyse av Mohammad Attas testament i Holy Terrors: Thinking About Religion After September 11 (University of Chicago Press, 2003), og av Bruce Lawrences analyse av Osama Bin Ladens uttalelser I Messages to the World: The Statements of Osama Bin Laden (Verso, 2005). Like klart er det at terrorisme som vilkårlige massedrap av denne art finner liten og ingen støtte i klassisk islamsk rettsstenkning (John Kelsay, Arguing the Just War in Islam, Harvard University Press, 2007) og at et overveldende flertall blant muslimske skriftlærde verden over fordømte terrorangrepene.                

Med utgangspunkt i en dokumentarfilm om Edward W. Saids Orientalismen stiller vi i denne samtalen spørsmålet om hvorvidt 11. september 2001 skal forstås som et vannskille i synet på islam og muslimer i Europa, Norge og Vesten, eller om det snarere dreier seg om en radikal forsterkning av legitimeringen av allerede etablerte tankemønstre og forestillinger. Videre vil vi ta opp spørsmålet om i hvilken grad Saids analyser av orientalisme og islamofobi fortsatt er relevante i vår tid.

Av Sindre Bangstad. Se og diskuter filmen Edward Said on Orientalism under festivalen

I en mindre vestlandsby, på midten av 90-tallet, var det viktigste mangfoldet å finne i godterihyllene i nærbutikken. Karamellene kunne være gule, brune, hvite eller blå. Så lenge det fantes mange nok å velge mellom for tieren som brant i den ytterste lomma på skolesekken.

I en mindre vestlandsby på midten av 90-tallet var innvandrerne fra Pakistan, Vietnam og Bosnia. Og det var egentlig det hele. I min lille vennegjengpå barneskolen var Lasse adoptert fra India og Petter adoptert fra Sør-Korea, men det tenkte vi ikke så mye over. Utenom da Lasse fikk dra til fødestedet sitt med familien og fortalte om menn som holdt hender og søsteren som ikke fikk vise knærne sine.

At Lasse og Petter gjorde gruppen mer fargerik enn andres, tenkte vi heller ikke så mye over. Eller det vil si; jeg tenkte mye på

Petter, men det var av helt andre grunner og en tiårings hjertesorg trenger ikke brettes ytterligere utover disse sidene.

Mørkhudet dukke

I en mindre vestlandsby på midten av 90-tallet var en av mammas nærmeste venninner lesbisk, men som alle andre tok hun sin skjevhet med til storbyen. Torbjørn Egners sang om hottentotten Hua eller Pippis pappa, negerkongen, var ennå ikke fjernet fra norsk barnelitteratur. Da pappa dro på forretningsreise til USA og spurte hva han skulle ta med tilbake, svarte jeg mørkhudet dukke, fordi alle dukkene i hjembyens lekebutikker var lyse med blonde lokker.

I en mindre vestlandsby på midten av 90-tallet var det karamellutvalget som var det viktigste mangfoldet jeg ble utfordret med i min hverdag. Og selv en forelskelse i en asiatisk gutt kan ikke balansere et nabolag som var like hvitt om sommeren som om vinteren. Så mens jeg går nedover gatene i Oslo i 2011, må jeg smile og spørre meg selv om hvilken merkelapp som er mest passende på min barndom; beskyttet, trygg og skjermet? Eller ensformig, fargeløs og uinteressant?

Sistnevnte merkelapp gis under den forutsetning at mangfold er det stikk motsatte; flerfoldig, fargerikt og interessant. Sistnevnte merkelapp gis også under den forutsetning at mangelen på mangfold frarøver en noe. At hverdagen og livet er en smule fattigere enn det kunne vært. At mangfold tilbyr valgmuligheter, motsetninger, kontraster, heterogenitet og kompleksitet. Alt dette og det som følger med; på godt og vondt.

Matos fra hele verden

nedover en gate i Oslo i 2011 puster jeg inn matosen fra hele verden og beveger meg fra India til Mexico med noen få skritt. nedover en gate i Oslo i 2011 ser jeg gutter holde hånden, av helt andre grunner enn gutta Lasse så i India, og jeg ser bygningsarbeidere som snakker til hverandre på alle andre språk enn norsk. I 2011 innser jeg at verden har forandret seg raskt siden livet i en mindre vestlandsby på 90-tallet og at omgivelsene innenfor landegrensene har blitt preget av nettopp det; verden. For nedover Oslogatene ser jeg hundre ganger flere livsstiler, nasjoner og livssyn enn karamellsmakene jeg møtte i godterihyllene.

Og mens jeg skriver dette innser jeg at jeg fremstår som en litt naiv distriktsjente som har plantet sine føtter i storbyen og gleder seg over at mannen som eier nærbutikken hilser meg på arabisk. Men selv i mindre vestlandsbyer har det skjedd drastiske forandringer siden midten av 90-tallet og mangfoldet som sprer seg kjemper daglige kamper med avisoverskrifter og politiske synspunkter. Selv i mindre vestlandsbyer er det ikke lenger kun én elev per skole som feirer ramadan, og jo større mangfoldet blir, jo flere har vanskeligheter med å omfavne det. Og det er derfor jeg tenker tilbake til 90-tallet og håper ikke de som forveksler kompleksitet med utrygghet vinner sin kamp om kun én type karamellsmak i godterihyllene.

Nordmenn flytter lite på seg, men Europa kommer hit. Det gjør Norge interessant.

I følge en undersøkelse gjort av Manpower, riktignok for 3 år siden, misliker Nordmenn å flytte langt. Kun 7 prosent sier det er villige til å flytte innenlands for å ta en jobb, og 8 prosent er villige til å flytte utenlands for en jobb. En undersøkelse av The European Student Barometer for to år siden underbygger påstanden, og trekker frem at vi er Europas minst mobile folkeslag.

Dette kan jo få en til å trekke en rekke konklusjoner.  Kanskje det ikke er så rart at motsetninger mellom by og land holder seg historisk høyt i et land der folk, satt på spissen blir født, går på skole, gifter seg… ja du kan resten av regla, innenfor en kvaderatkilometer. Poenget er at det hele later til å bli et veldig statisk samfunn, med lite nytt blod.

Men så ei. For om ikke det norske folk flytter, finnes det europeere som vet å bevege på seg.  Og ja, ifølge SSB (http://www.ssb.no/innvbef/ ) det er Europeere vi snakker om, to tredjedeler av del av Norges befolkningstilvekst kommer fra Europa.  Vi kan peke på svenskene (33.000 offisielt bosatt i Norge) og Tyskerne (23.000), men den største gruppen er polakkene (57.000). Siden 2004 har mellom 60.000 og 100.000 kommet til Norge.

Når vi snakker om så stort sprik i tallet handler det om at kun en liten gruppe av de som velger å flytte til Norge melder flytting permanent, noe 57.000 har gjort.

Dette har en rekke effekter, men i poenget med arrangementet Nor – Polen er å vise frem hvordan polakker fornyer kultur Norge, og demmer opp for statisiteten til bofast folk.  For mange av polakkene har initiativ, noe som kan være med på å forklare hvorfor de tør flytte, og er talentfulle.

I 2010 vant Agnieszka Grochowska en Amanda for rollen som Maria i filmen Upperdog.  Høyskolelektor ved Høgskolen i Lillehammer, Leiv Igor Devold, høyskolelektor har fått Den Polske Kulturministers stipend ”Unge Polen” for fremragende kunstneriske oppnåelser og ble i 2009 nominert til beste regissør i ”Polish Independent Movie Awards”. Nina Witoszek er en av Norges ledende intellektuelle, Miroslav Kaczmarczyk er komponist og gitarist i et av Norges vellykkede jazzband, Loud Jazz Band. Det blir også interessant å introdusere polsk kultur til Norge. I fjor hadde Vigeland museet utstillingen På Sjelens veier, Gustav Vigeland og Polsk skulptur rundt 1900, det arrangeres polske litteraturdager på litteraturhuset og det oversettes bøker.

Gaba Kulka spiller under Idéfestivalen 18. juni

Samtidig kommer musikken. En av de polske artister som har hatt stort gjennomslag de siste årene er Gaba Kulka. Hun har skrevet tre kritikerroste album, “Between Miss Scylla and a Hard Place” (2003) “Out” (2006) og “Hat, Rabbit” (2009). For sistnevnte vant hun den polske «Grammy» (Fryderyk) for vokalist, Polsk Radio 3 Award (Mateusz) og Trans Vocale Award. Hun liker å spille live og tar del i en rekke genre-blandende prosjekter som spenner fra elektronika til heavy-metal. Klokken 16.00 på den 18.06 kan du høre henne.

Det er opplagt at en tilførsel av mellom 60.000 og 100.000 konsumenter med tilnærmingsvis lik bakgrunn, har en effekt på det kulturelle konsumet, både fordi de handler og fordi nordmenn blir interessert i dem.

På Nor–Polen under idéfestivalen kan du oppdage hvordan det endrer vår smak.