Avhandlingen
er et eksempel på anvendt forskning innen filosofi. Etisk teori, handlingsteori
og teorier om følelser anvendes på kjernespørsmål innen omsorgen for
mennesker med psykisk utviklingshemming. Innen omsorg for mennesker med mentale
handikap bør filosofi bli et like naturlig fag som jus, medisin, psykologi og
samfunnsvitenskap.
Folk
med psykisk utviklingshemming nyter ikke godt av mye frihet. Burde det vært
annerledes? Svaret vil variere avhengig av den enkelte klients resurser og
livsbetingelser. Vi kan likevel diskutere spørsmålet for å bestemme
prinsipper som så anvendes i det enkelte tilfellet. Prinsippene bør være
generelle, slik at det gis stort nok rom for skjønn når prinsippene anvendes;
men uten noen form for prinsipiell tenking, blir omsorgen tilfeldig.
Avhandlingen består av tre deler. Første del diskuterer hvordan vi kan forklare at alle mennesker har likt menneskeverd. Vi bør oppfatte andre mennesker som sårbare og unike sentra for opplevelser og kilde til pro og kontra holdninger. På dette grunnleggende nivået er vi like. Vi er alle født inn i det menneskelige moralske fellesskapet. Siden vi vil beholde dette medlemskapet fordi vi er slike sentra og kilder som nevnt ovenfor, har vi ingen akseptable moralske grunner for å ekskludere andre. Derfor er det rimelig å tildele alle mennesker lik moralsk status.
Det blir redegjort for hva det er ved andre mennesker man må være sensitiv for hvis vi skal oppfylle kravet om respekt og omsorg for alle vi har å gjøre med. Resultatet er en 'common sense' moralpsykologi som er relevant for alle—uansett kognitive evner.
Del
II tar opp spørsmålet om hvem som bør bestemme. Svaret som gis er at det
kommer an på hva som blir best for den avgjørelsen gjelder, såfremt man har
tatt rimelig hensyn til andre. Personlig frihet blir opplevd av (nesten) alle
som en nødvendig del av et godt liv. Man bør likevel ikke gi personlig frihet
en gang for alle til alle med et minstemål av evne til å ta ansvar for egne
handlinger (evne til autonomi). Den personlige frihet bør kunne innskrenkes både
av hensyn til den enkeltes livskvalitet og av hensyn til andres frihet, ikke
bare av hensyn til det siste. Vi bør ikke ha rett til å gjøre dumme
valg hvis vi ikke tjener på det alt i alt, i det lange løp. Man bør skille
mellom å tildele folk personlig frihet og tillegge dem ansvarsevne. Folk bør
kunne gis personlig frihet selv om vi ikke for alvor kan holde dem ansvarlige
for de avgjørelsene de da treffer. Når det gjelder ansvarsevne, er både
emosjonelle og kognitive resurser nødvendige. Argumentet for disse
standpunktene bygger på standpunktet som forsvares i Del I.
Det
diskuteres også når vi kan oppfatte den hjelpa som ytes til mennesker med
psykisk utviklingshemming som hjelp i overensstemmelse med tjenestemottakerens
vilje. Dessuten blir tolkningsproblemer diskutert—hvordan vi kan vite hva
klienten vil.
Den
siste delen tar for seg hva slags etiske problemer man involveres i når man tar
avgjørelser på vegne av andre. Dette dreier seg om mer enn det filosofer
vanligvis mener med paternalisme. Dernest tar jeg opp hvordan vi kan vite hva
som er best for andre. En subjektiv definisjon blir anbefalt. Begrepene tvang og
makt defineres, og det diskuteres hvordan vi bør begrunne lovbeskyttelse mot
for mye tvangsbruk. Vi bør unngå rettferdiggjøring ved hjelp av
kontraktstenking. 'Empowerment' i betydningen hjelp og støtte gir ikke overføring
av makt til klienten. Til slutt diskuteres moralske problemer med å organisere
omsorgsarbeid som teamarbeid og problemer med planlegging på vegne av folk med
nedsatte kognitive resurser.