Et foredrag

TYSK KULTUR

- Meine sehr verehrten Damen und Herren! Vyrde møtelyd! Kamerater! Kjære landsmenn! Kjære medstudenter!

De uttrykkene en taler bruker når han henvender seg til sitt publikum, vil som kjent være avhengig av flere faktorer, bl.a. hva slags publikum det dreier seg om, hvilken rang eller status taleren har i forhold til sitt publikum. Det er kongens privilegium å si Kjære landsmenn! og arbeiderens eller sosialistens å kunne si Kamerater! Men også situasjonen spiller en rolle - kongen sier neppe Kjære landsmenn! til sine seilerkamerater på Hankø, og "Vyrde møtelyd!" kunne kanskje være et passende uttrykk her vi befinner oss nå - i det vide Vossaveldet.
Nå skal jo en taler gjerne være litt morsom. Det kan han f.eks. oppnå ved å uttrykke seg litt ironisk, som når kronprinsen ved åpningen av Det Akademiske kvarter i Bergen framstiller seg som medstudent (i forbindelse med innbydelsen hadde det som kjent foregått en alvorlig konstitusjonell debatt blant studentene).

Men valg av uttrykk avhenger også av situasjonen eller anledningen. Innenfor et språksamfunn gjelder bestemte regler, som det i parentes bemerket kan sjongleres med for å oppnå bestemte effekter. Når jeg her starter opp med en typisk tysk "Anrede", så er det ikke i første rekke et forsøk på å være morsom. Hensikten er heller å peke på visse forskjeller - kulturbetingede sådanne - når det gjelder kommunikasjonsmønstre - i dette tilfelle språkbruken,som kan være av en viss viktighet.

Jeg har fått i oppdrag å snakke om tysk kultur som grunnlag for tysk væremåte. Å skulle gjøre dette i løpet av en time er vel kanskje det en tysker ville kalle "ein kopfloses Unterfangen". Hva er tysk, og hva er kultur? Hva kulturen angår, så har vi som kjent flere typer av arten: Finkultur og massekultur, bondekultur og bykultur - for ikke å snakke om det såkalte
"utvidede kulturbegrep" og som vel også må omfatte det som f.t. foregår på Brann stadion. Det siste nye er er som kjent den politiske "triksekulturen".

Når det gjelder begrepet tysk, så er det muligens for de fleste nordmenn, som ikke vet bedre, ikke noe problem. Tysk er tysk, og en tysker er en tysker. De var her under krigen og sørget for at vi lærte dem ganske godt å kjenne. Men tenker vi litt etter, så var det den gangen kanskje noen østerrikere der også. De var etter sigende litt annerledes: Ikke så harde,
liksom, men til å snakke med. Ja, noen påstod til og med at de ikke var nasister. Og tenker vi enda litt etter, vil vi kanskje huske at det for ikke så lenge siden fantes to tyske stater, og dermed to slags tyskere. De i vest var dyktige og velstående, men gjerne litt høy på pæra og kanskje vel kapitalistiske etter vår demokratiske målestokk. De i øst så de fleste av oss ikke så mye til, bortsett fra hvert fjerde år på de olympiske seierspallene. Noen av oss fikk kanskje i embets medfør i oppgave å ta i mot de autoriserte to- eller tremanns delegasjonene som kom
hit for å opplyse oss om DDRs stormende framskritt også på det kulturelle området - og disse var det ikke alltid så lett å bli klok på. Av og til ble det vel tisket om at de kanskje hadde ett eller annet bierverv også - man kunne liksom aldri vite. Så vi utførte vel stort sett våre vertsplikter og lot det bli med det. Hvis vi da ikke var så nysgjerrige at vi tok bryet med å søke visum og besøke det sosialistiske paradis. Da kunne det være vi kom til at de kanskje var mer prøyssere enn sosialister.
Nåvel. På dette seminaret skal det, såvidt jeg skjønner, dreie seg om å forstå tyske turister. Et
interessant spørsmål i den forbindelse er jo da egentlig om turister oppfører seg likedan hjemme som ute. De av oss som har observert landsmenn og -kvinner ute i den store verden - det holder forsåvidt med Kielferjen - vil vite at Jantelov og andre heilnorske hemninger har en tendens til å miste sin gyldighet etter hvert som man passerer breddegradene sørover. Og de fleste av oss har vel også opplevd at tyskere rister på hodet over sine egne på sørlige eller nordlige strender. Men akkurat dette problemet får vi kanskje la ligge så lenge - vi har nok med å finne ut av forskjellen mellom tysk og norsk i sin allminnelighet, og i hvilken grad dette kan føre til misforståelser og problemer.

Som utgangspunkt har jeg lyst til å nevne et par personlige opplevelser. For en del år siden stod en ung mann i resepsjonen i et hotell på Åndalsnes, ansatt som nattevakt og uten særlig erfaring hverken med hotelldrift eller utenlandske turister. En eldre tysk dame ville gjerne vite hvor kirken lå. Kirken? Den unge mannen hadde ikke peiling. Han var kommet til stedet dagen før, og dessuten: Kirken? Det var skam å si ikke akkurat det han først ville se etter.
Og han trodde sant å si at turister var kommet hit for å se Romsdalshorn og Trolltindene. Alene i resepsjonen var han også, ingen lokalkjente å spørre. Så det ble et pinlig nederlag, som etterpå gav seg uttrykk i dårlig samvittighet og aggresjon. I dagene etterpå visste han nøyaktig hva han burde ha svart: At kirken dessverre var blitt bombet av damens landsmenn i 1940, at det det dessverre bare var ruiner igjen... Men da var Frau Müller alt reist, og en farlig kulturkollisjon avverget.

Med årene vokste den unge mannen nok i alder og visdom til å forstå at kirker faktisk kan være en turistattraksjon. Så da han noen år seinere igjen befant seg i en hotellresepsjon, og det faktisk her på Fleischer's - så var det ikke lenger noe problem å vise veien til Vossakyrkjo. Uten å fortelle om bombingen av Voss. Forresten er den jo ikke vanskelig å få øye på heller.
En annen episode: Den fremdeles unge mannen hadde giftet seg og var på hurtigrutereise med tysk kone og svigerfar. På kaien stod en eldre bror og skulle ønske de langveisfarende velkommen. Han hadde lært tysk på realskolen og kunne briljere med det han mente var en perfekt tysk setning: "- Hast du eine gute Reise gehabt?" Hverken svigerfars flakkende øyne eller refsende blikk fra den yngre og bedrevitende broren kunne hjelpe her - det stod jo i boka at tyskerne bruker 'du' i familiær sammenheng?

En tredje episode er ikke personlig i den forstand, men kan kanskje også illustrere problemet språk- og kulturell kompetanse: I en turistbutikk i Bergen spør en i forbindelse med et suvenirkjøp: "Nehmen Sie auch deutsche Reisechecks?" Damen bak disken svarer: -Nein! og snur seg halvt bort fra kunden. Kanskje kan hun ikke mer tysk, kanskje er hun lei seg og vet ikke riktig hvordan hun skal takle situasjonen. Men at den tyske damen når hun kommer hjem vil fortelle at nordmennene er uhøflige og ikke liker tyskere, det kan vi være nokså sikre på. For det finnes jo noen småord og noen gester man kan bruke når man - leider - ikke alltid kan oppfylle kundens ønsker? Ikke minst er kroppsspråket viktig - det kan kanskje i mange tilfeller veie opp for eventuelle grammatiske og ordforrådsmessige ufullkommenheter.

Ikke desto mindre er det viktig - når man først gjør bruk av turistens morsmål - å beherske særlig en del språkstrukturer som er viktige for forholdet mellom samtalepartnere. I tysk kan bruken av 'Sie' og 'du' være litt av et minefelt for nordmenn som ikke har lært at det gjelder andre regler for disse formene enn for de norske De og du. Likeså bør man selvfølgelig beherske de mer alminnelige høflighets- og hilsefrasene. Og her hjelper det lite med norsk beskjedenhet og tilbakeholdenhet. Vi kan ikke gå rundt og late som om uttrykk som Herr Doktor eller Gnädige Frau er gammeldagse og "rare" når de faktisk er i helt vanlig bruk anno 1995! (På den annen side skal man heller ikke se bort fra at tysken på enkelte områder kan være mer avansert enn norsk når det gjelder anglisismer, ta bare en titt i annonsesidene i "Der Spiegel"!

Her er vi inne på et interessant område. Vi vet at påvirkningen fra den anglosaksiske kulturen er stor både i Tyskland og Norge. Før var det amerikanske soldater, nå er det gjerne amerikanske filmer og popmusikk som er mediet. Når det gjelder film, er tyskerne tradisjonelt mer restriktive: Dialogen blir gjerne oversatt, "dubbet" til tysk. Men popmusikk og satellitt-TV formidler engelsk språk direkte. En forskjell kommer også til uttrykk i det at vi ikke nødvendigvis tar opp de samme fremmedordene, og fornorskningen hhv. fortyskningen kan være nokså forskjellig. Tyskerne sier 'spikes' der vi sier piggdekk, og ordet 'manager' er kjent i begge språk, men bare en tysker kan si "Ich habe gemanaged."

Dette kan bero på tilfeldigheter. Men i andre sammenhenger kan forskjellige oppfatninger av og holdninger til utenlandske fenomener spores tilbake til forskjellige historiske erfaringer.
I mine studentdager reiste jeg en gang til Paris sammen med en gruppe tyske studenter. Da vi gikk gjennom speilsalen i Versailles, sa en av dem: "Her var det, altså!" Hva var det som var? Jeg trodde han mente solkongen og "etter meg kommer syndfloden!" som jeg hadde lært om på skolen. Men nei - her var det kong Wilhelm I. ble utropt til tysk keiser i 1871!

Slike forskjellige historiske erfaringer og tolkninger kan sikkert ofte utgjøre et ekte problem i møtet mellom mennesker fra to nasjoner - i vårt tilfelle mellom turister og norske verter. Vi behøver bare å tenke på problemet med tidligere tyske soldater som opplevde krigstiden i Norge nærmest som paradis på jord. Personlig har jeg opplevd å bli bebreidet av en ellers elskelig, eldre tysk dame fordi vi jo senket "Bismarck" i 1940!
Jeg måtte innrømme at det nok ikke var særlig pent gjort, men at man kanskje kunne snakke om nødverge i dette tilfellet.

På den annen side vet selvfølgelig alle nordmenn at Gdansk er en polsk by. Når det gjelder Kaliningrad, så er det kanskje for mye å forlange at man skal være oppdatert. Det får greie seg at tyskstudenter til nød blir innvidd i historien om Kant som pendlet fram og tilbake i det gamle tyske Königsberg.

Historien, ja. Hva har den å bety for oss i vår daglige dont? Hva betyr det at Luther i 1517 hadde fått nok av pavekirkens pengegriskhet og slo opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg? Spør norske EU-motstandere som frykter for det katolske innslaget i Brüssel- byråkratiet. Eller at Gutenberg 70-80 år tidligere fant opp trykkekunsten? I dag har vi fjernsyn og internett, men er 1814 og 1905 og 1945 tenkelig uten Gutenberg?