Felleskommentar

Felleskommentar til sluttproduktene


Som gruppe har dere levert svært ulike sluttprodukt som behandler temaene fra ulike perspektiv. Det er spennende å se det samlet på denne måten. Her slår hele det teoretiske grunnsynet om at vi realiserer kunnskap/læring på ulike måter ut i full blomst. Samtidig er det store prinsipielle likheter i det dere tar opp. Noe som går igjen er for eksempel at elevene trenger mye erfaring med autentiske tekster og selvstyrt læring, og at dette også faktisk må læres. Elevene må få støtte til å lære å forholde seg til språklæring på nye måter
Noen legger refleksjonen inn i omtalen av oppleggene, og i noen av sluttproduktene
ligger refleksjonen mer implisitt i teksten som en undertone. Andre er mer direkte i sin refleksjon og drøfter spørsmål som 'hvorfor valgte jeg dette stoffet, hvorfor valgte jeg å gjøre det på denne måten, hva lærte elevene av språket og om egen læring, og hva lærte jeg som lærer om elevenes læring og om mine egne språkdidaktiske valg.

Dessuten ser vi at noen gjør seg flere refleksjoner om elevautonomi enn tekstkompetanse, mens for andre er det omvendt. Ulik erfaring gir ulik refleksjon. Dette er et grunnleggende trekk ved læring som vi alle føler på kroppen hele tiden. Vi kan også ta utgangspunkt i andres erfaringer. Derfor er det så stimulerende med erfaringsutveksling. Her tror vi kurset har et stort læringspotensiale når vi først er kommet over den tekniske og mentale terskelen. I fortsettelsen av delfaget vil vi gå tettere inn på selve refleksjonen, for vi tror det er her vi har mye å hente når det gjelder kompetanseutvikling.

Mange av sluttproduktene reiser også problemstillinger som det er fristende å ta opp til diskusjon. En hyperaktuell problemstilling som går igjen er spørsmålet om det er en motsetning mellom grammatikkunnskaper og kommunikasjon/kreativitet. Noen peker på dette spørsmålet helt eksplisitt, hos andre leser vi det mellom linjene. Hos flere kommer det frem at elevene ofte kan mye og overrasker med alt de får til på det fremmede språket. Samtidig blir spørsmålet om hvor mye en skal rette på elevenes språk et åpent spørsmål. Her er det vanskelig å være kategorisk, særlig for språklærerutdannere som ikke kjenner elevene det er snakk om. Men det slår en at det avgjørende kanskje må være om elevene selv ønsker å bli rettet på, om han eller hun kan bruke rettingen til å bli bedre språkbruker. Og dette er vel igjen knyttet opp til hvor mye elevene vet om språklæringen sin og også om retting som skolefenomen har en saklig aura eller blir blandet sammen med vurdering av prestasjoner.

Mange av dere viser også en fruktbar usikkerhet og stiller spennende spørsmål i forhold til egne didaktiske valg. Dere bekrefter det vi allerede har snakket om, nemlig at begge temaene, både tekstkompetanse og elevautonomi, krever arbeid over tid. Dere peker på at progresjonen i språkkurset blir forstyrret, at elevautonomi passer best for de 'flinke' elevene. Flere peker også på at styrking av tekstkompetansen og utvikling av elevautonomi gir noen nye muligheter for språklæring. Her er vi inne på et stort felt som krever nettopp flere og andre erfaringer og ny bevissthet. Kanskje er det mer fruktbart i klasserommet også å legge mer vekt på erfaringer enn evner og anlegg som utgangspunkt for læring. I hvert fall er det en tendens i sluttproduktene at det dere vurderer som lærerikt, er knyttet til situasjoner der elevene får gjøre egne erfaringer, enten det er når de må bruke språket i målspråklandet eller i konfrontasjon med autentiske tekster i klasserommet.


Når det gjelder tekstkompetanse, opererer dere samlet sett med et bredt tekstbegrep, fra tilrettelagte tekster til dikt hentet fra lærebøker og tekster på internett til 'virkelige' samtaler med mennesker i Tyskland/Frankrike. Dette viser at dere som gruppe bruker mange ulike typer tekster i undervisningen, og at elevene virker motiverte for det, selv om dere også sier at i noen sammenhenger er det frustrerende for dem å ikke forstå alt. Her er en flora av gode ideer og flotte undervisningsopplegg.

Når det gjelder elevautonomi, er det tydelig at vi har å gjøre med et ullent begrep. Er afel og elevautonomi det samme? Er det noe som blir til gjennom prosjektarbeid? Dere stiller også mange grunnleggende spørsmål knyttet til de utprøvingene dere har gjort, for eksempel om elevene er modne for elevautonomi, om elevautonomi krever at elevene får velge fritt hele tiden, om loggskriving er et 'obligatorisk' innslag. Dessverre blir begrepet elevautonomi ofte misforstått og misbrukt i skoledebattene og i klasserommene. Det er nødvendig å skille begrepet fra både afel og prosjektarbeid selv om her er felles elementer og det fort kan se ut som mye av den samme tenkningen. De frie valgene eksisterer ikke, heller ikke for den autonome eleven. Og når prosedyrer som loggskriving blir til rutinearbeid, mister de selvsagt sin berettigelse. Elevautonomi dreier seg først og fremst om autonomiseringsprosesser. Vi ser at dere har gjort mange interessante grep for å starte slike prosesser. Dere viser at dere ikke rygger tilbake for å la elevene holde på med mange ulike aktiviteter samtidig, med alle de kravene det stiller til organiseringen av arbeidet i klasserommet. Vi skulle gjerne hørt enda mer om hvordan dere helt konkret har lagt opp til det. Noen peker også på at utvikling av elevautonomi krever erfaring med det å bli satt i situasjoner der en må ta egne beslutninger og at elevene får mer ut av dette etterhvert selv om det så nytteløst ut til å begynne med.

I noen av sluttproduktene kan vi se at dere har brukt artiklene og videogrammene. Men det er tydelig at dette stoffet ikke har vært like viktig for alle. Når noen har valgt å bruke det og andre ikke, trekker vi den konklusjonen at dere har inntatt en selvstendig holdning til stoffet og har ikke oppfattet det som 'tredd nedover hodet'. Det er positivt. En annen ting er at slikt stoff ofte blir mer relevant som utgangspunkt for refleksjon når man får diskutert det med andre. Det må vi prøve å få bedre til i fortsettelsen.

For å oppsummere: Dette er veldig spennende lesning! Tekstene viser stor selvinnsikt og samtidig ydmykhet overfor den viktige samfunnsoppgaven det er å være fransk-tysklærer.
Sluttproduktene har høy kvalitet sett under ett og i forhold til disse to første modulene av delfaget. De er alle godkjente. Gratulerer!