ELEVAUTONOMI INGER.

ELEVAUTONOMI.

Elevautonomi er noe vi i gruppe 6 har diskutert på et on-line-treff. Vi var ikke helt begeistret for dette noen av oss. Den fulle kontrollen over elevenes læring følte vi vel at vi mistet. .Mange av elevene er ikke voksne nok til å klare denne oppgaven. Men kanskje det ikke er elevenes skyld? Kanskje vi ikke har vært flinke nok til å trene dette med dem. Et sted må de begynne, og det er kanskje sammen med oss. En annen ting en burde reflektere over er at så få gjør lekser. Det er kanskje ikke så rart når en ser hvordan elevenes hverdag er. Hos oss begynner skolen 8.10, og ofte er ikke elevene ferdig før 15.40. Mange bor langt unna og er ikke hjemme før i 5-tida. Skal de gjøre lekser eller skal de gå på trening, er nok et problem for mange. Begge ting er jo like viktig. (En annen ting er jobbing.) Skolen burde innrette seg etter virkeligheten og skifte arbeidsmetoder. I alle fall i tysk som ofte blir nedprioritert av elevene.
Undervisningssituasjonen er ikke alltid enkel. Ofte er det noen som er uforberedt, og hele opplegget for timen rakner. I en klasse opplever man også ofte at noen kan mye, andre noe og noen lite.
I lærerplanen for videregående opplæring, kapittel 2 står det at elevene skal kunne planlegge, gjennomføre og vurdere eget språklæringsarbeid. Videre at de skal vise evne til selvstendig innsats og kreativitet. Sist, men ikke minst står det at eleven skal kunne ta ansvar for egen læring. I samme kapittel står det at eleven skal forbedre eget språk ved hjelp av innsikt i språket som system.
Med alle disse tankene i hodet synes jeg det ville være lurt å prøve elevautonomi. Elevene kunne selv bestemme hva de ville trene på, hvor mye de ville gjøre og hva de skulle ha i hjemmelekse. Den ivrige eleven ville sikkert klare mye på skolen.
Første forsøk ble grammatikk. Der er det enklest, tror jeg. Jeg laget et skjema som elevene skulle fylle ut. Planen skulle gå over 4 uker og de skulle for hver uke fylle ut hvilke emner de skulle trene på. Videre skulle de bruke oppgaveboka i grammatikk til å skrive opp hvilke oppgaver de skulle gjøre. I neste rubrikk skulle de skrive om oppgavene skulle rettes med fasit eller av meg. Dette skulle være en måte for meg å kontrollere dem. I siste kolonne skulle de skrive om de ville ha samtale med meg, om hva og når. Alle fylte ut skjemaene bra. De var veldig opptatt av det. Noen fylte det ut sammen for de ville jobbe med dette i par.
I løpet av denne perioden brukte vi mandagstimen og av og til en av fredagstimene til grammatikk. I fredagstimene løste de oppgaver i Vidiom på dataen. Fredager er vår datadag. Elevene jobbet konsentrert i timene. Bare noen få gjorde oppgaver hjemme. Jeg fikk mange oppgaver å rette, fasitten var en del på utlån, og jeg hadde noen samtaler med elevene der jeg forklarte grammatiske fenomen. Mest gikk jeg rundt og hjalp litt til her og der.
Da perioden var over snakket vi litt om dette opplegget. Mange syntes det var positivt. De fikk gjøre det de trengte å øve på. Det var litt vanskelig å beregne hvor mange oppgaver de skulle gjøre, mente noen. De har skrevet opp altfor mange oppgaver, og måtte redusere underveis. Eleven var blitt en erfaring rikere (?) Noen syntes det var positivt å bare være to når ting ble forklart. De turde å spørre mer, de var ikke redd for å dumme seg ut. De fleste mente at de hadde jobbet bra på skolen, men kunne nok gjort mer hjemme.
Selv synes jeg at disse timene var fine arbeidstimer, men det er jo ofte grammatikktimer. Elevene gjorde mange oppgaver, de hadde vært flinke til å plukke ut passende øvelser. De viste innsikt i sin egen læringssituasjon. Den som trengte å øve på at subjekt og verbal skulle stemme overens, hadde valgt det, og den flinke valgte pronominaladverb og konjunktiv. Gjennomgang av grammatiske problem på tomannshånd ga meg anledning til å se om eleven hadde forstått det eller ei. All retting av oppgaver ble litt slitsomt. De kunne med fordel rettet mye selv, men jeg tror det var viktig for dem å vise meg at de hadde gjort det de skulle.




Elevene gjorde ikke så mye hjemmelekser (det visste jeg jo), men de jobbet desto mer i timene. De hadde en del oppgaver de skulle gjøre, og dette drev dem videre. De måtte jo vise hva de hadde gjort. Få reduserte antall oppgaver, men de som gjorde det, gjorde det med min velsignelse. De hadde satt opp så altfor mange og krevende øvelser.
Første forsøk med elevautonomi gikk ikke så verst, elevene mestret det bedre enn jeg trodde.
Noen erfaringer klokere var både jeg og elevene.

Da var vi klare for forsøk to. Denne gangen ville jeg gi dem to tekster i læreboka.
Disse tekstene handlet om miljøvern. I læreplanen står det at elevene skal kjenne til aktuelle samfunnsspørsmål som f. eks. natur og miljø.
Elevene skulle på egen hånd tenke etter hvordan de ville jobbe med tekstene, hvilke sluttprodukt de ville ha og de skulle lage en lekseplan. Jeg ga dem noen eksempler på hvordan dette kunne gjøres. Timen etter gikk jeg rundt og pratet med hver enkelt hva de hadde kommet fram til. Målene deres var forskjellige, men stort sett realistiske. Noen mente de hadde nok med å lese, oversette og lære gloser (meget tradisjonelt). Andre ville ha som mål å skrive referat eller gjenfortelle tekstene muntlig. Andre igjen ville lage en artikkel om temaet eller tegne en tegneserie med bobler over innholdet. Få ville trene grammatikk.
Fint, tenkte jeg, nå kan vi gjøre noe annet i timene. Dette må de klare hjemme?? Jeg følte at vi hadde lest så få tyske tekster. Vi måtte sette fortgang på dette. Som sagt, så gjort. I timene på skolen jobbet vi med andre tekster.
Dagen for leksehøring opprant. Mange var borte!, vet ikke om det var p.g.a. dette eller om de bare var litt morgentrette. Noen følte at de ikke var så ferdig som de ville. De mente det var rart at vi skulle drive på med noe annet på skolen. De syntes vi burde jobbe med dette i timene også. Få følte seg klare til avhør. Mente de det eller var det bare unnskyldninger? For meg spilte det ikke så stor rolle om vi utsatte det en uke. Det viktigste var jo at de lærte noe om temaet.
Elevene fikk tre timer på skolen til å jobbe med miljøvern. Da disse timene var over, var de fleste ferdige. Å ha det som hjemmelekse var kanskje ikke så lurt for den store massen, men hva med de flinke? Kunne ikke de lære mer på denne måten?

I denne perioden satte Christina seg som mål å lese en tekst og gjenfortelle historiene (muntlig) og øke ordforrådet sitt. Hun trengte muntlig trening. Det skriftlige syntes hun gikk greitt. Elevteksten her ble altså et muntlig produkt. Hun gjenfortalte handlingen bra . Hun brukte mange nye ord som hadde med forurensing å gjøre. Grammatikk og ordstilling var ikke alltid rett, men hun pratet i vei. Etterpå hadde vi en samtale om forurensing, og den taklet hun greitt. Den var ikke så god som da hun gjenfortalte historien. Flyten var ikke den samme, men viljen til å løse oppgaven var til stede. I samtalen etterpå kom vi inn på hva hun ville gjøre videre for å forbedre det muntlige. Hun fortalte at hun og et par andre hadde pratet om å ha en gruppe hvor de skulle tvinge hverandre til bare å prate tysk. Av og til ville de se tyske filmer og lytte til språket. Dette var jo en flott ide! Endelig et forslag der elevene selv tar et initiativ og ikke forteller meg hva jeg skal gjøre for at de skal ble bedre. Vi ble også enig at hun kunne gjenfortelle tyskleksene for seg selv foran speilet eller i senga før hun sovnet.







Elevene syntes det både var positivt og negativt å jobbe på denne måten. Noen syntes det var fint. Nå kunne de få trene på det de selv følte at de trengte. Ei jente sa at hun skulle ønske at læreren var strengere. Hun mente hun hadde lært mer om jeg hadde kontrollert mer og satt anmerkninger om ikke leksa var gjort. Hun syntes jo det var koselig slik det var, og at det var synd at det var nødt å være slik hun sa. Dette er et tankekors.
Samtalen med Christina synes jeg var fruktbar. Vi burde nok ta oss mer tid til å snakke, veilede elevene. Både de og vi blir nok mer fornøyd med læringssituasjonen. På denne måten..
Da jeg kontrollerte elevenes arbeid, syntes jeg at de flinke/flittige hadde nådd de mål de hadde satt seg. Disse elevene kunne nok nådd enda lenger om vi hadde brukt tida slik jeg mente. På skolen tar man for ofte hensyn til de lite motiverte. Man driver undervisninga på deres premisser. Ofte burde de flinke fått større utfordringer. De umotiverte var ikke modne nok for et slikt selvstendig arbeid i tysk. Noen av disse hadde ikke gjort annet enn å lese tekstene. De hadde ikke hatt tid til mer. På skolen hadde de helst pratet og hjemme hadde de ikke gjort noe. I grammatikkøkta gikk det bra, men ikke fullt så bra med tekstlesing. Teorien min ble bekreftet. Grammatikk er i seg selv strukturerende. Å lese en tekst krever noe annet en ren teknikk. Elevautonomi er kanskje en måte å løse dette differansieringsproblemet på, men det krever mye trening av både elev og lærer. Dette er et område som jeg kan utprøve mer. Jeg er ikke overbevist at vi får alle elevene med, men det kunne nok hjelpe de flinke til å bli flinkere, andre til å bli mer bevisst sin egen læring, men de lite motiverte må vi nok følge tett opp. Lærerens rolle blir ny, så vi må også trene oss opp til å mestre denne situasjonen. Læreren skal være litt over alt, hjelpe, høre og passe på at alle gjør noe. Man skulle ønske at man var minst to.