OPPGAVE1.GEP

OPPGAVE 1. GEP

Autentiske tekster

Argumentene for:
Virkeligheten er ikke pedagogisk tilrettelagt, - og all opplæring har som mål å gi eleven kunnskaper, ferdigheter og holdninger som gjør ham bedre i stand til å møte virkeligheten. I fremmedespråkopplæringen innebærer dette blant annet også kjennskap til sosisokulturelle forhold, eller kontekst. Elevene må lære seg å takle tekster, og kontekster, som de mer eller mindre ikke forstår. Dette gjelder ikke bare i fremmedspråk men også tekster på morsmålet, - de fleste støter ofte på tekster de ikke fullt ut behersker på norsk, - og kompetansen øker kun ved at man ikke unngår vanskelige og utfordrende tekster. Ved å arbeide med ulike genre og ulike stilnivåer får man et rikt utvalg av forbilder for hvordan man kan uttrykke seg på målspråket. Når det gjelder skjønnlitterære tekster er det tradisjon for å anse forenkling som vold mot teksten, men det er få gode argumenter for at dette prinsippet ikke bør gjelde all tekst. Pedagogisk tilrettelagte tekster er kunstige, og de mangler den språklige og kulturelle rikdommen som autentiske tekster representerer. Tilrettelagte tekster har også en tendens til å stivne innenfor en språklig stil som tilhører lærebøkenes verden, og som derfor ikke tar med seg de løpende endringene som til enhver tid finner sted i et levende språk. Det er kun bruk av et bredt utvalg autentiske tekster som kan gi den lærende et godt forbilde for hvordan han kan uttrykke seg på målspråket. De fleste elever opplever denne rikdommen både i språk og innhold som morsom og spennende.
Argumenter mot:
Når vi i det hele tatt driver opplæring, er hovedpoenget å forenkle virkeligheten slik at kompleksiteten ikke blir så overveldende at den lærende gir opp. Dersom virkeligheten er den beste læremester, er skole i prinsippet overflødig. Pedagogen skal legge til rette lærestoffet og metodene slik at eleven opplever å lykkes, og dermed motiveres for å lære mer.
Autentiske tekster er språklig vanskelige , de er mangfoldige, og de kan vanskelig settes inn i en klar språklig progresjon slik som tradisjonelle læreboktekster gjør. Når progresjonen blir uklar, blir det vanskeligere å registrere framgang i læringen, - og dermed vanskeligere å stimulere og motivere.
Bruk av autentiske tekster er meget arbeidskrevende for læreren, - å lete etter og velge ut tekster som kan gi en viss progresjon i språklig nivå er mulig med IKT, men det er et omfattende arbeid som tradisjonelt har blitt utført av lærebokredaktører. Fremmedspråklærere får ikke mer tidsressurs til forberedelse nå enn de fikk den gang kun læreboka var pensum.
Min konklusjon er at man bør ha en kombinasjon av gode lærebøker, spesielt med litt eldre tekster, og supplerende lærestoff bestående av mer dagsaktuelle , autentiske tekster, gjerne valgt ut av elevene selv etter interesseområder, - og dermed også av varierende språklig vanskelighetsgrad. Elever bør trenes i å se etter hva de kan forstå og hva de kan finne ut av stilt overfor en tekst, - og ikke fokusere på det uforståelige, - deres strategiske kompetanse bør styrkes. Det er et problem at svært mange elever mangler grammatisk terminologi og dermed et metaspråk. Grunnleggende grammatikk må repeteres i videregående skole, - kanskje ikke som grammatikk men som metaspråk i praksis.
David Little anbefaler en slik framgangsmåte til å nærme seg grammatiske emner. Han sier at man først leser tekste, så ser på hva man forstår og hvorfor man forstår det, til slutt ser man på hva man ikke forstår og prøver å finne ut hvorfor, - da blir ofte en grammatisk tilnærming naturlig. Metoden innebærer en pragmatisk innstilling til lingvistikk som nok mange elever setter pris på. Den innebærer også en metalæring som er høyst nødvendig. Etter min mening må elevene i størst mulig grad stimuleres til å reflekterer over sine egne læringsstrategier.
Little beroliger oss lærere med å si at det er normalt , også for morsmålslesere, å ikke alltid forstå og kunne forklare alt i en tekst. Som fremmedspråklærere kan vi altså gjerne la elevene arbeide med tekster som vi som lærere ikke kan oversette/forklare/kommenterer til minste detalj. Her må vi kanskje som lærere forsone oss med tanken på at vi ikke kan planlegge og kontrollere elevenes læring i detalj, - vi må også improvisere. Modgunn Heilemann sier vel også dette i intervjuet om KLASSEROMMET SOM RESSURSSENTER.