OPPGAVE7.GEP

OPPGAVE 7.GEP: METASAMTALE ( OM ELEVTEKST)

Min erfaring med metasamtaler (- som forgår på norsk.) er at det er en del av undervisningen som vanskelig lar seg legge inn i en periodeplan, dette foregår best i små, spontane samtaler. Enkelte ganger planlegger jeg som lærer en samtale ut fra en elevtekst jeg har hatt til retting eller kommentering. De vanligste problemstillingene knyttet til dette er:
1. Eleven mangler et vokabular som gjør det mulig å samtale særlig effektivt om språket. Selv vanlige ord som setningsbygning og (tekst)komposisjon gjør (gjennomsnitts)eleven usikker. Det vanligste begresparet elever bruker er feil/riktig, og da dreier det seg helst om staving eller gloser. I begynnerundervisningen er dette også greit nok. Om lærer bruker for mange grammatiske termer, eller uttrykker seg som en filolog, vil elever ofte føle dette som et maktspåk, - og de tier eller svarer jaogha. Elever vil ofte kvantifisere feil/riktig, -og ha en karakterskala deretter.
Eksempler på dette er når eleven bruker als som relativpronomen. For å bruke begrepet relativpronomen i samtalen kreves da ofte en lang utgreiing om dette først, - og eleven mister interessen for dette lille SOM. Noen ganger prøver jeg i stedet å få elevene til å lære setninger med eksempler utenat, - slik at etter hvert hører at als skurrer som relativpronomen. Et annet eksempel er når en elev, som ikke kan setningsanalyse fra grunnskolen, ikke forstår at sie kan bety både hun og henne og de og dem, og samsvarsbøyning av verb gjør forvirringen enda verre. Vi har vært så redde for den formalistiske grammatikkopplæringen at vi nå har falt i den motsatte grøfta; de fleste elever kommer ut av grunnskolen uten grunnleggende grammatikkunskaper, i fremmedspråkopplæringen må vi derfor begynne fra grunnen.
2. Metasamtaler bør i prinsippet foregå som veiledning fra lærers side, som respons etter elevens initiativ. Eleven må ønske å kommunisere med lærer om sin egen tekst. Lærer bør stimulere dette ved å vise seg interessert og imøtekommende, - det er den riktige pedagogiske metoden her som i andre sammenhenger. Hvis eleven da mangler et begrep, famler etter ord, kan lærer lykkes i å levere et grammatisk uttrykk. Det er jo den ideelle lærsituasjon når eleven virkelig føler behovet for et navn på et problem. Metoden krever imidlertid mye lydhørhet og tid rettet mot den enkelte elev.
3. Lærer kan til en viss grad gi eleven et metaspråk etter hvert, ved skriftlige kommentarer i elevens arbeid. Etter min erfaring bør det introduseres noen få uttrykk, - og de kan gjerne være hjemmelagde og spøkefulle. ( Mine elever vet at ufs!ufs! betyr ufullstendig setning, - mange vet ikke riktig hva det innebærer, - men de vet at setningen da må skrives om, gjøres lenger.) Spontan bruk av eksempler; - HVA SA DU EGENTLIG NÅ ?- fungerer i trygge klasser. Som lærer burde jeg ha samlet på slike lykkelige slumpetreff der vi har funnet gode eksempler å metasamtale om, - men det har jeg forsømt.
4. En av tendensene knyttet til målstyringsfilosofien i Reform94 er at all virksomhet, både sosiale og kognitive læringsprosesser, skal operasjonaliseres . Å lære seg et metaspråk er jo også en form for operasjonalisering. Språklæring og sosialt samspill innebærer imidlertid prosesser som vanskelig lar seg planlegge, vurdere, kontrollere. Jeg tror at noe av elevers motvilje mot grammatisk teori , metaspråk, planlegging og evaluering av eget lærerarbeid osv. er en sunn , intuitiv reaksjon mot noe som føles lite relevant, eller rett og slett dødt. Alle har de erfaring med å lære seg språket, de fleste kan ha glede over å reflektere over språklige fenomen, - men de vil helst slippe metasamtaler som pliktløp. De har et umiddelbart forhold til fag og læring, - noe de kanskje bør få lov til å ha ?
5. En innfallsvinkel som ofte vekker interesse for å reflektere over språk, - og samtale om språk, - er å se slektskap og kulturelle sammenhenger mellom ord. Her har kunnskaper i kulturhistorie og Jan de Vries: Altnordisches etymologisches Wörterbuch og Kluge: Etymologisches Wörterbuch der deutschen Sprache vært meg til stor glede, samt at jeg underviser i norsk med norrønt og dialekter. Språkfag som kulturfag kan ofte vekke sløve elever. Eksempler: Vi har jo fredag og Freitag, men hvorfor heter det Mittwoch når det heter Wednesday/onsdag ? Er det noen sammenheng mellom werfen, verpe, verft og varp ? Er bannord og tabuord hentet fra samme områder i ulike språk ? Hvorfor sier svenskene fönster og tyskerne Fenster , - når det heter Window og vindu ? Når jeg så klarer å vekke interesse for metasamtaler, - kan jeg også vekke interesse for og behov for å lære språk om språk.