Det nye informatikkbygget er først og fremst et bygg for studenter, og det er for meg en store glede å ønske alle nye studenter velkommen til en perle av en universitetsbygning. Årets nye bachelor-studenter er de første som fra første dag skal lære informatikk i helt nye omgivelser. De fleste vil oppdage at i byggets underetasje finnes studentkjelleren Escape og at første etasje har kantine, kaffebar, bibliotek og ikke minst informatikkens storstue – auditoriet Simula. For øvrig har alle undervisningsrom navn etter programmeringsspråk. De fleste av disse rommene finner dere i andre etasje, mens tredje etasje er konstruert og utstyrt som et stort felles læringssenter for alle våre bachelorstudenter. Her sitter Studielaben, studentenes fagutvalg, og studentforeningene med Cybernetisk selskab i spisse. Studielaben er instituttets satsing rettet spesielt mot deg som helt fersk student. Her kan du få hjelp til meste!

Informatikk er læren om konstruksjon og bruk av datasystemer. Datasystemer finnes overalt i samfunnet, og informatikk er i dag antageligvis det enkeltfag blant alle fag med størst betydning for samfunnsutviklingen. Når du nå har valgt å studere informatikk har du også valgt et fag med store muligheter for deg og din karriere. Når du blir ferdig finnes det et hav av relevante jobber i næringslivet eller offentlig sektor. Informatikk gir deg også en god basis dersom du ønsker å skape din egen bedrift. Ved Institutt for informatikk tilbyr vi fordypning i hele bredden av informatikkfaget. Du kan fordype deg i design av fremtidens IT-systemer, du kan kombinere informatikk med andre fag (sosiologi, pedagogikk, medier og kommunikasjon, helsefag, psykologi, osv.), du kan bli IT-arkitekt, du kan lære deg å rydde i en kompleks IT-verden, du kan lære deg å bygge datamaskiner og roboter, du kan bli ekspert på Internett, du kan lære deg å programmere de nyeste datamaskinene, du kan lære deg å bruke datamaskinen for å forstå fenomener i naturen, osv.

Informatikk er faget for deg som vil bidra til et bedre samfunn og en bærekraftig samfunnsutvikling. Hjertelig velkommen til alle studenter, og en særlig velkommen til alle nye. Jeg gleder meg til å møte dere alle sammen!

Les også rektors velkomsthilsen her.

Det regner. Bølgene går i Myrasundet. Det er søndag. Snart kommer Njårds juniorjenter til Husøy. Martine (bildet) og jeg er i gang med å lage kyllinggryte til ukas første felles måltid. Vi rgener med at jentene ankommermellom 18 og 19. Deretter blir innkvartering og rigging av madresser i det gule huset som skimtes gjennom vinduet bak Martine på bildet. Videre skal det gjennomføres en seanse i lagbygging – en aktivitet som verten overlater til trenerteamet som også skal bo her under hele treningsleiren.  Deretter blir Myrasundets kyllinggryte (dessverre ikke med havets kylling) servert.

Det blir selvfølgelig mest håndball denne uka, men det blir også tid til andre ting, f.eks. skal lagene med de klingende navnene Sinus, Cosinus, Pi og Gamma konkurrere i ulike øvelser. Det er fire eller fem jenter på hvert lag. En særdeles viktig konkurranse mellom lagene er hvem av lagene som er flinkest til å organisere frokosten. En annen konkurranse handler om opprydding etter middag. En tredje konkurranse handler om hvilket av lagene som klarer å kaste et egg lengst mellom to spillere uten at egget knuses. Husøymestere i eggekasting uten tilløp skal kåres! Det blir også plass til en quiz eller to mellom alle treningsøktene.

Jentene skal være her en hel uke. Neste helg skal de konkurrere i Skjærgårdslekene som arrangere her i området. Jeg gleder meg!

Uten dugnader stopper Idrettsnorge, og dette var en god dugnad for “mitt” håndballag som kommende sesong har et omfattende program.

Det fine med disse dugnadene er at man møter mange  hyggelig mennesker fra hele landet, både idrettsledere som brenner for barneidrett og hauger med nysgjerrig og engasjert ungdom. Det er en viss mulighet for at jeg også i år har klart å rekruttere et par stykker til informatikkstudier ved UiO!

Natten gikk stille for seg, men før det ble stille i går kveld måtte jeg plukke ned en testosteronklump som hadde forvillet seg opp på skoletaket, håndtere 10 jenter fra sunnmøre som ba om 30 minutter ekstra flørtetid med trønderguttene fordi de hadde tapt 16-delsfinalen, samt en gemyttelig “vannkrig”. Det hører med til historien at jentene fra sunnmøre fikk søknaden om ekstra flørtetid innvilget.

Vil jeg, som leder, benytte denne metoden ved ansettelser eller forfremmelser? Neppe (med et glimt i øyet)! Men, kan loddtrekning brukes på andre områder der vi i dag gjennomfører tunge prosesser i forkant av vanskelige (eller tilnærmet umulige) valg?

Norges forskningsråd deler ut midler til forskningsprosjekter basert på søknader fra forskere og forskningsmiljøer. En gitt utlysning av midler har en økonomisk ramme som tilsier at en viss prosentandel av søknadene får tilslag og det er ikke uvanlig at andelen som får tilslag er under 5%.  Omfanget av søknader som er sterkt støtteverdige varierer, men den er som regel (alltid) betydelig høyere enn andelen som får tilslag. En søknad kategoriseres som støtteverdig dersom den oppnår en viss karakter på en passende skala. Karakterene er igjen basert på vurderinger gjort av et antall uavhengige fageksperter. En variant av følgende situasjon opptår svært ofte (nesten alltid): I bunken ligger M meget gode søknader med samme karakter. Hvordan velge N søknader fra bunken med M søknader? (N er selvfølgelig mindre enn M.) Metoden som i all hovedsak brukes er at noen mennesker diskuteres seg frem til de N søknadene som skal få støtte. Dette virker, men kunne vi ikke like gjerne ha benyttet loddtrekning?   Bruk av loddtrekning blant gode søknader med samme karakter, f.eks. innen området fri prosjektstøtte i Norges forskningsråd, vil trolig være både rettferdig og ikke minst kostnadseffektivt. Det fordrer selvfølgelig at loddtrekningen brukes systematisk og over lang tid. Det hadde i det minste vært morsomt å prøve!

Det er heller ikke så rent sjelden at jeg står overfor valg som litt karikert kan beskrives som følger: Skal jeg velge “gummistøvler” av høy kvalitet eller “leverpostei” av høy kvalitet? (Dette er egentlig mye vanskeligere enn å velge mellom “epler” og “pærer”. Begge deler er jo frukt!) Jeg har aldri, som leder, brukt loddtrekning for å velge mellom to svært ulike goder eller ting som er vanskelig (eller tilnærmet umulig) å sammenligne, men jeg må innrømme at jeg har tenkt tanken.

Mor og barn (nyfødt) i hagen til fotografen i begynnelsen av mai. Foto: Kjetil Simonsen

Denne måneden ble ikke som andre månedere. Ved inngangen til denne måneden skrev jeg om et lite stykke Norge – en brygge som hadde tatt på seg sommerdrakten etter noen måneder i vinterdvale. Det var fredelig lenge og rådyrene koste seg som vanlig i og omkring Myrasundet. Jeg fikk til og med båtbesøk fra Mjøsa, musikkfestivalen på fjellet ble en stor suksess.

Litt fagstoff har det også blitt med en henstilling til kunnskapsministerene om å innføre informatikk i grunnskolen, og at det kanskje er på tide å finne en “riktigere” navn på en viktig del av den store IKT-bransjen.

Den 22. juli 2011 var sommeridyllen over. Bomben i Oslo og massakeren på Utøya har preget og preger en hel verden, og selv om mange av oss nå vender tilbake til hverdagen blir det en ny hverdag. Verden er ikke den samme, og vi, både som nasjon og enkeltindivider, har endret oss.

Mange har sagt mye klokt den siste uka, ikke minst våre politiske ledere, men ingen har formulert seg bedre enn det Helle Gannestad gjorde på Twitter:

“Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”

Dette utsagnet gikk verden rundt da Stine Renate Håheim, som opplevde ugjerningene på Utøya på nært hold, gjentok budskapet på CNN.

Det har vært godt og varmt i Myrasundet i dag – denne femte og siste søndagen i juli 2011. Ungene leker og frydfulle hyl høres fra badeplassen ytterst i sundet. Rådyret, som ble født i mai, er fortsatt tilstede i nærområdet. Dyra holder seg i skyggen i det varme været, men rett før jeg inntok frokosten i dag tidlig fikk jeg et glimt av to rådyr i skogkanten. Det kan ha vært mor og barn som fotografen Kjetil fanget opp en tidlig morgen i begynnelsen av mai.

Mye er ved det samme, men i morgen starter en den nye hverdagen!

Det trolleika har å fortelle er at kjærligheten også finnes i de små ting. En varm julikveld, omtrent 52 år etter at jeg ble født, fikk også jeg oppleve livet under trolleika i Havneveien. Det er mange gode mennesker i verden!

Vi har vært vitne til en ugjerning av en dimensjon det er vanskelig å fatte, men ugjerningen er dessverre en realitet. Bombeangrepet i Oslo og massakeren på Utøya har rammet uskyldige mennesker og familier med enorm kraft, den har rammet vårt demokrati og vårt folk, og den har rammet en hel verden. Mange vil trenge støtte og omsorg i tiden som kommer, men alle, også de som er hardest rammet, står opp og kjemper videre for et åpent og inkluderende samfunn. Kjærligheten seirer!

Jeg er  imponert over våre politikere, med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, som med kraft, styrke og samhold møter terroren med mer åpenhet og mer demokrati. Jeg er imponert over unge engasjerte mennesker som midt i en enorm traumatisk opplevelse kjemper videre for et bedre samfunn. Jeg er imponert over politifolk som med stor innsats bekjemper ondskap, helsearbeidere som mobiliserer for å redde liv, og sivile organisasjoner og enkeltpersoner som kaster seg inn i hjelpearbeidet når katastrofen inntreffer. Selv om det akkurat nå er omsorgen for de skadde og støtten til de etterlatte som er viktigst, har de siste dagene vist oss en nasjon som står sammen. Dette lover godt for fremtiden!

Internett er et åpent og inkluderende medium – et medium der alle kan ytre seg eller komme til orde. Det finnes ingen sensur – bare selvsensur. Vi leser om bombeangrepet i Oslo og massakeren på Utøya på Internett. Vi finner informasjon om og av gjerningsmannen på Internett. Norge (og forhåpentligvis resten av verden)  vil møte terroren med mer åpenhet og mer demokrati. Et åpent og inkluderende demokrati trenger et åpent og inkluderende Internett.

Jeg ble tidligere i dag kontaktet av NTB og etter hvert sitert i dagspressen. Jeg skal ikke gjenta intervjuet her, men saken handlet om sensur og kontroll av Internett og i hvilken grad det er teknisk mulig å utvikle overvåknings- og kontrollsystemer som fanger opp “uønsket” aktivitet (som f.eks. planlegging av et terrorangrep)?

Det vil alltid være mulig å lage tekniske løsninger som kontrollerer eller overvåker trafikken og innholdet som flyter på Internett, men jeg mener det er helt uakseptabelt å innføre slike systemer i et åpent og inkluderende demokrati der personvern og ytringsfriheten er viktige grunnleggende verdier. I denne sammenheng er det avgjørende å skille mellom systemer som til enhver tid overvåker eller kontrollerer alle, og systemer som myndighetene (politiet) måtte finne det riktig å bruke for å fremskaffe informasjon i tilfeller der det er såkalt skjellig grunn til mistanke til personer eller grupper av personer. Jeg er meget kritisk til innføringen av generelle systemer som f.eks. datalagringsdirektivet (DLD), men tilhenger av å gi politiet mer ressurser til å utvikle metoder og systemer som er bedre tilrettelagt for systematisering og søk i informasjon som politiet allerede har tilgang til. Om bedre systemer kunne ha avverget fredagens terrorhandling vet jeg ikke, men det er lite sannsynlig.

I Oslo Domkirke på søndag sa statsminister Jens Stoltenberg også følgende: “Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.” Vi må dyrke disse idealene i et åpent og inkluderende (nett)samfunn!

I disse tider er det også fint å lytte til “Til ungdommen” av Nordahl Grieg fra 1936, her vakkert fremført av Herbjørg Kråkevik.

Foto:Jørn Hagerup (Klikk for stort bilde)

I følge samordet opptak fikk informatikkprogrammene (bachelor) ved UiO total 3527 søkere hvorav 612 hadde disse programmene som førstevalg. Fra søkermassen har 593  fått tilbud om studieplass. Informatikkprogrammene ved UiO har 418 planlagte plasser.

For først gang kan vi ta i mot nye studenter i Ole-Johan Dahls Hus (se bilde) og det hele starter 15 august 2011. Obligatoriske informasjonsmøter for informatikkprogrammene er satt opp som følger:

Informatikk; programmering og nettverk: Mandag 15. august kl. 11.00 i auditoriet Simula

Informatikk; design, bruk, interaksjon: Mandag 15. august kl. 11.00 i auditoriet Smalltalk

Informatikk; nanoelektronikk og robotikk: Mandag 15. august kl. 11.00 i seminarrom Caml (3. etasje)

Informatikk; språk og komunikasjon: Mandag 15. august kl 11.00 i seminarrom C (3. etasje)

Informatikk; tekniske og naturvitenskapelige anvendelser: Mandag 15. august kl 11.00 i seminarrom Perl (2. etasje)

HJERTELIG VELKOMMEN!

Fra kortstokk til sjakkbrett

Silveus tilbrakte utallige timer sammen med bestefaren ved dette skrivebordet. Silveus sin plass var på venstre side av skrivebordet på en gammel slitt skammel. Der satt Silveus på kne på en pute. Dette skrivebordet hadde en rekke med skuffer på hver side. I skuffene hadde den gamle kloke mannen viktige papirer. I tillegg til skufferadene på hver side var det en skuffe under midten av skrivebordet. I denne skuffen lå det alltid en bunke med 52 kort. Dette var Silveus sitt første møte med spillets verden. Silveus lærte kabaler slik at han kunne spille med seg selv, og han lærte spill slik at han og bestefaren kunne spille sammen og konkurrere.

I den nederste venstre skuffen i skrivebordet sto det en boks med 32 brikker – 8 hvite bønder, to hvite tårn, to hvite løpere, to hvite hester (springere), ei hvit dronning og en hvit konge. I den samme boksen var det også 7 sorte bønder, to sorte tårn, to sorte løpere, to sorte hester (springere), ei sort dronning og en sort konge. Det manglet en sort bonde, men en liten hjemmespikket bjørkepinne gjorde jobben som sort bonde. Bak skrivebordet sto det et brett med 8 ganger 8 ruter, annenhver rute sort og hvit. Dette var et sjakkbrett, og de 32 brikkene var sjakkbrikker.  Silveus og bestefaren spilte ofte sjakk på skrivebordet innerst i leilighet. Silveus klarte aldri å slå den gamle i sjakk, men var nærme to ganger. I motsetning til kortspillene, der tilfeldigheter var mer avgjørende for hvem som gikk av med seieren, forsto Silveus raskt at erfaring og trening var helt avgjørende for å bli en god sjakkspiller.

Tallenes betydning

Silveus var 6 år og skulle om noen måneder fylle 7 år. Plutselig forsto han betydningen av tallet ”0”.  Han kommer aldri til å glemme den dagen da tallet ”0” kom inn i hans liv.  Det var en voldsom erkjennelse, og det skjedde ved skrivebordet med god hjelp av bestefaren. De negative tallene dukket opp og tallsystemet ble enkelt å forstå! Gradestokken i vinduet var til god hjelp når bestefaren brukte sine pedagogiske evner for å forklare Silveus om negative tall og hvor tallet “0″ hørte hjemme – “i midten av alle tall”.

Finnes det spill der tall ikke betyr noe? Det finnes spill der tall ikke er nødvendig, men det er svært få slike. Stein-saks-papir er et slikt spill! De fleste spill inneholder tall i en eller annen form og vi må kunne telle, legge til, trekke fra, gange, osv. Kortstokken utgjør en spillverden der tallene har stor betydning. Kortstokken danner grunnlaget for et stort antall spill og stadig vekk konstrueres nye spill basert på de 52 kortene med de fire rekkene (spar, hjerter, kløver, ruter), hver rekke nummerert fra 1 til 13. Jeg har ikke glemt at énerne, dvs. essene, ofte settes lik 14. Videre har tallene 11, 12 og 13 fått navnene knekt, dame og konge. Sjakkspillet er også full av tall!

Utendørs pengespill

I tillegg til spillene Silveus lærte av og spilte sammen med bestefaren på skrivebordet besto barneårene også av andre spill. Ute i fri luft gikk det i pengespill. Silveus og de andre ungene i grenda kastet på ”stikka” med 5-øringer. Silveus vokste opp på 1960-tallet da disse myntene var store og tunge, og de egnet seg godt for å kaste fra 5 til 10 meter mot en liten pinne (”stikka”). Spillets regler er meget enkle. Spillerne plasserer stikka i bakken og lager en strek i bakken et antall meter fra stikka. Stående bak streken kaster spillerne 5-øringene mot stikka for å komme så nærme denne som mulig. Innsatsen for hvert kast var altså 5 øre og den som fikk en av sine 5-øringer nærmest stikka hadde vunnet. I prinsippet kunne hver spiller kaste så mange 5-øringer han eller hun hadde i lommen for å forsøke å vinne potten som til enhver tid var alle de kastede 5-øringene. Som oftest ble en runde avsluttet med at de andre gav opp når en spiller hadde kommet så nær stikka at man anså det som for vanskelig å komme nærmere. Dette var et spill som foregikk om våren. Så fort snøen forsvant, plantet Silveus og gjengen stikka i bakken og i løpet av noen hektiske uker gikk 5-øringer fra hånd til hånd og lomme til lomme. Da dette er et spill som krever ferdigheter ble det raskt en liten ivrig kjerne av spillere igjen. De andre forsto raskt at dette, bokstavelig talt, var å kaste bort pengene! Silveus ble etter hvert så god at han hadde samlet en hel skoeske med 5-øringer.  Noen av 5-øringene brukte han til sukkertøy på butikken, resten sparte han til neste vår da stikka på ny skulle plantes i bakken.

Det voldsomme fotballgrepet

Bak låven hjemme på gården der Silveus bodde var det ei lita slette. Den var ikke helt flat, men med en skarp ljå og fire rette staure ble det raskt et populært tilholdssted. Til noen foreldres store irritasjon hadde fotballen kommet til bygda. Fotballkamper på TV hver lørdag ettermiddag brakte nye helter inn i stua, og som vi alle vet har dette nå tatt helt av.  Reglene er enkle, alle klarer å sparke til en ball, noen er selvfølgelig bedre enn andre, og sist men ikke minst – publikum flokker seg rundt sine fotballag på en slik måte at fotball blir virksomheter med omsetning i milliardklassen. Har fotball egentlig blitt et pengespill?

Sunn skepsis!

Selv om datamaskinen eksisterte på 1960-tallet var Silveus lykkelig uvitende om hva som skulle komme til å skje. Også den gang hadde Silveus og alle de andre barna et helt spekter av spill. Noen spill var rent tidsfordriv, andre spill gav fart og spenning, noen spill gav nyttig kunnskap og innsikt, og det fantes spill der det var mulig å tjene penger, ja til og med store penger. Det er mange likhetstrekk mellom de spillene Silveus var med på i sin ungdom og de spillene som finnes i dag – på datamaskinen og i “cyberspace”. Det synes også å være tilnærmet de samme holdningene i dag  i forhold til dataspill som foreldrene til Silveus hadde i forhold til de spillene han lekte med på 1960-tallet.  I korte trekk er det trolig slik at holdningene hos foreldregenerasjonen (som nå Silveus tilhører), i dag som før, er en passe blanding av sunn skepsis og usaklig kritikk. I den grad disse ytterpunktene kommer frem i denne historien håper jeg at det stort sett fremstår som sunn skepsis.

Spill i datamaskinens barndom

Kortstokken er fremdeles en elsket spillverden og fotballen brer om seg på vår lille planet. Det som vokser mest er imidlertid dataspill eller spill som gjøres tilgjengelig for brukeren gjennom en eller flere datamaskiner og de digitale nettverk som knytter disse maskinene sammen.

Datahistoriens pionerer lagde enkle spill på datamaskinen og gjennom årene er det produsert store mengder spill for datamaskinen. Favorittkabalen til bestefar følger med når Microsoft leverer sine systemer, mange brettspill finnes på datamaskinen, datamaskinen brukes når Norsk Tipping på Hamar skal trekke ukens Lotto, og verdens kraftigste datamaskin utfordrer verdens beste sjakkspillere. Den store obligatoriske oppgaven i et kurs som Silveus tok som student ved Universitetet i Oslo i 1981 dreide seg om å utvikle et dataspill. Det var en slange som du som spiller kunne styre rundt i en boks med piltastene. Oppgaven var å spise maten i form av ”x” uten at slangen kolliderte med veggen i boksen eller seg selv.  Spillet ble gradvis vanskeligere i og med at slangen ble lengre når den fikk mat. Målet var å fylle boksen med slangen! Spillet kunne også gjøres vanskeligere ved å øke hastigheten. Denne type spill finnes i ulike varianter. Kurset var svært lærerikt, ikke minst fordi oppgaven tok inn over seg mange viktige sider av det å programmere en datamaskin, dvs. fortelle datamaskinen hva den skal gjøre.

Milliardindustri

Grunnen til at det lages spill er at folket vil ha spill. Spillbransjen er milliardindustri og bransjen vokser med rekordfart. I 2007 var omsetningen i spillbransjen for første gang større enn den samlede omsetningen i musikkbransjen. Moderne dataspill krever mye av datamaskinen og siden midt på 1980-tallet har spillbransjen blitt en stadig sterkere driver og premissleverandør for de som produserer datamaskiner og ulike komponenter for datamaskiner. Spillbransjen krav til ytelse i deler av datamaskinen har skapt ny teknologi med viktige anvendelser langt utover spillbransjen.

Litt om formålet

De tyngste investeringene i spillbransjen har gått til spill som handler om skyting, vold og andre ting man måtte klare å finne på av faenskap. Det er et åpent spørsmål om dette er ren kynisme eller at det faktisk er slik at det er dette folket vil ha! Sannsynligvis er det en kombinasjon. Ser vi bort fra kommersielle formål, kan formålet med et spill plasseres i en trekant med tre ytterpunkter. I det ene hjørnet av trekanten finner vi spill som er ren underholdning eller tidsfordriv. I det andre hjørnet finner vi spill som utelukkende har læring eller en eller annen form for trening som formål. I det tredje hjørnet plasseres resten uten at vi foreløpig vet hva dette egentlig er? De fleste spill vil vi ikke finne helt ute i hjørnene i trekanten, men som en blanding av underholdning, læring og noe annet.  Frem til i dag har nok de fleste dataspill hatt underholdning som hovedformål. Alt annet har vært å regne som en bonus. Dette er trolig i ferd med å endre seg i retning av at en større andel av dataspillene har læring eller noe annet som hovedformål, men skal disse spillene lykkes må de sannsynligvis ha en betydelig underholdningskomponent.

Hva underholder?

Enhver spillutviklers drøm er å finne svaret på dette spørsmålet, men vi vet noe. Et spill må sette følelsene i sving hos de som spiller. Våre følelser kan deles opp på ulikt vis, men her er et forslag til en oppdeling som trolig kan benyttes for å avgjøre om et spill har muligheter eller ei. Jeg påstår at et vellykket spill må svare positivt på minst to, helst tre, av disse fire spørsmålene:

-       Har spillet humor, eller kan spillet få oss til å le?

-       Er spillet avslappende, opphissende eller tidvis begge deler?

-       Stimulerer spillet til nysjerrighet?

-       Kan spillet generere en følelse av frykt?

De tre første spørsmålene er opplagte, mens det siste stammer fra det faktum at filmindustrien, som på mange måter er søsterbransjen til spillbransjen, svært ofte bruker frykt som virkemiddel. Spillbransjen har for lengst fulgt etter. Et annet gjennomgående trekk er at vi ønsker å le, bli opphisset, være nysjerrig eller føle frykt sammen med andre. Samhandling og sosiale koblinger mellom grupper av spillere blir derfor stadig viktigere i dataspill. En analogi til dette er supporterklubbene i fotballen. Klanen i Vålerenga er et eksempel på en samling mennesker som brenner for en kombinasjon av spillet og klubben. De holder sammen i tykt og tynt og ”hater” alle andre supporterklubber. Følelsene blomstrer – det er opphisselse, frykt og mye humor!

Vi liker vi å le, være opphisset, slappe av, være nysjerrige eller føle frykt sammen med andre.

Etikk

Mange spill, på lik linje med film, spiller på vold og sex. Her finnes det grenser og vi har heldigvis mekanismer som luker ut de aller værste spillene. Når vi beveger oss til en sosial møteplass eller en virtuell verden skal vi i utgangspunktet oppføre oss som vi ville gjørt i den reelle verden. I den virtuelle verden kan vi imidlertid skjule vår identitet og bli fristet til å gjøre ting vi ikke gjør i virkeligheten. Hvordan håndtere dette? Svaret er ikke kontroll, men å utvikle omgivelser og mekanismer som skaper gode holdninger og at etiske dilemma ikke skjules for spilleren. Det er selvfølgelig også en oppgave for den voksende spillindustrien å utvikle spill som ikke bare baseres på skyting, vold, og det man måtte finne på av faenskap i “cyberspace”.

…..og her kunne jo Silveus ha fortsatt med sine litt “ustrukturerte” sommerrefleksjoner om spill – før og nå!

I går var det bursdagselskap i Myrasundet og vi feiret med en svær Pavlova til ære for jubilanten. Tar man en ekstra kikk på kaka kan man observere at jubilanten er førstegangs- velger ved årets kommunevalg!

Man starter med å lage en marengsbunn, som man gjerne kan fylle med litt revet marsipan. Denne stekes på 160 grader i omlag en time. Bunnen avkjøles før man påfører store mengder krem, vaniljekrem eller en kombinasjon av krem og vaniljekrem. Deretter er det bare å fylle på med frukt og bær! På toppen legger man gjerne noen sjokoladestenger (som forøvrig har et annet navn i Myrasundet).

Sjokoladestenger kalles gjerne larvebæsj her i Myrasundet og det er kun på grunn av utseende, ikke smaken. Den er helt sjokolade! Man lager larvebæsj på følgende måte: Ta to sjokoladeplater og varm disse opp (ikke i vannbad). Sørg for at de varmes opp litt for raskt eller at temperaturen blir litt for høy. Det som da skjer er at sjokoladen for en myk, men litt uryddig og ikke-flytende konsistens. Fyll denne massen i trakt, f.eks. laget av matpapir, og trykk massen i striper utover et bakepapir. La sjokoladen størkne og du har larvebæsj. Utseende er interessant! Smaken er helt strålende – en smule brent sjokolade! Navnet stammer fra min barndom.

Prosessen med tidsangivelse i parantes har vært omtrent som følger;

1) Tenke ut hvor flaggstanga skulle stå (23 måneder)

2) Grave hull i bakken til jeg kom til fjell (2 timer)

3) Borre fem hull på 25-30 cm i fjellet for plass til 12 mm armeringsjern (15 minutter, med supert utstyr lånt av naboen)

4) Støping av sokkel, inkludert festing av armeringsjern (3 timer)

5) Herding av støp (1 uke, litt lenger enn nødvendig)

Dette har altså medført at den 17. juli 2011, kl. 10.50 fikk Myrasundet en ny flaggstang med vimpel. Allerede i morgen er det flaggdag da det er bursdag i familien.

I fjor fikk jeg min god-dose musikk av Ingrid Olava på Gamle Ormelet. I år ble det altså multimusikeren Jarle Bernhoft som stjal showet for meg. Det var heller ikke dumt å høre på Ila Auto, som spilte i Tårnlunden for sjette gang. Storbandet Kaizers Orcherstra leverte også varene.

To generasjoner på festival. Foto: Ulrikke Thoen

……og Slottfjellfestivalen var heldig med været. I dag regner det i bøtter og spann i Myrasundet.

Den barkede skipper´n på Matilda. Foto: Skipper´n selv

Matilda er en 22-fot seilbåt som til daglig holder til på Mjøsa – Norges største innsjø. Denne sommeren satt Matilda seil ut Oslofjorden etter noen timer på E6 fra Biri til Oslo. På turen har Matilda vært innom Myrasundet, Hankø, Fredrikstad og Strømstad.

“Strandhogget” i Strømstad ble av en eller annen merkelig grunn lagt til en søndag, noe som gjorde at Mathilda kun var lastet med dvask “svenskeøl” og litt flæsk på veien hjem til Norge. Akkurat nå ligger Matilda ved brygga i Myrasundet mens mannskapet fortærer musikk på den populære Slottfjellfestivalen.

Om kun få dager setter Matilda kurset mot sitt kjære Mjøsa. Hva passer vel ikke bedre enn å ønske Matilda god tur hjem med en klassiker av Tom Waits.

Hva skal faget inneholde? Først og fremst er det viktig å slå fast at informatikk i grunnskolen ikke handler om opplæring i bruk av standard dataverktøy (tekstbehandling, regneark, osv.). Opplæring i bruk av denne type verktøy er en del av allmenndannelsen og derfor en del av alle fag. Informatikk handler om mye mer og en informatikkopplæring i grunnskolen kan bygges over tre hovedkomponenter;

• En kjernedel bestående av opplæring i datasystemenes grunnleggende byggesteiner – hvordan datamaskiner er konstruert, hvordan datamaskiner programmeres, hvordan datamaskiner representerer informasjon og hvordan datamaskiner kommuniserer med hverandre.

• En algoritmedel, koblet til matematikk- og fysikkundervisning, der elevene gjennom beregninger får større innsikt i prosesser og fenomener i naturen.
• En samfunnsvitenskapelig og humanistisk del der elevene får innsikt i datasystemenes betydning for samfunnsutviklingen, hvordan datasystemer bør designes,  hvordan kommunikasjon mellom mennesker og datasystemer fungerer, og sist men ikke minst etiske spørsmål knyttet til informasjonsteknologiens fremvekst og dominans i samfunnsutviklingen.

Når skal elever starte å lære informatikk? I videregående skole er det to fag som heter IKT-1 (2. trinn) og IKT-2 (3. trinn). Disse fagene er ikke obligatorisk og det er mitt inntrykk at disse fagene velges bort selv om noen entusiastiske lærere driver IKT-utdanning i videregående skole med gode resultater. En mulighet er å gjøre disse fagene obligatorisk, men dette er for sent!  I utgangspunktet er det viktig å starte tidlig, men det er trolig hensiktsmessig å starte i ungdomsskolen.  Her har alle elevene god erfaring i bruk av datasystemer og de er modne for en mer systematisk innføring i faget. Mitt forslag er at alle norske barn fra 8. til 10. klasse pluss første året på videregående skole får en grundig innføring i informatikk, og at IKT-1 og IKT-2 i videregående skole gjøres om til fordypningsfag.

Hvordan skal vi få nok lærere med informatikk-kompetanse? Dette er kanskje den største utfordringen, men jeg foreslår følgende løsning;  Kunnskapsdepartementet inviterer informatikkmiljøene ved universitetene og høyskoler over hele landet til en nasjonal dugnad. Denne dugnaden skal sørge for at informatikkfaget er på plass i ungdomsskolen og på videregående skole innen 5 år. Som en del av opplegget etableres et program for etter- og videreutdanning av informatikklærere for grunnskolen. I en overgangsperiode kan det også være aktuelt å engasjere informatikklærere fra universiteter og høyskoler direkte i undervisningen i grunnskolen.

Hva skal ut av pensum for å få plass til informatikk? Dette er selvfølgelig et viktig spørsmål, men en ting er helt sikkert: Innføring av informatikk må ikke rokke ved omfanget av opplæring i matematikk og språk (norsk og engelsk).

Disse og andre spørsmål må utredes grundig. Tiden er inne, og jeg oppfordrer Utdanningsminister Kristin Halvorsen å sette i gang så fort som mulig!

De “frekkeste” av mine venner mener at teltet mitt minner om en valgkampbod for partiet Høyre på grunn av den skarpe blåfargen. Nå har det seg slik at teltet faktisk har en (svak) kobling til valgkamp. For to år siden, i 2009, var det stortingsvalg. Akkurat det året fylte jeg 50 år og trengte et telt i slutten juli, snaue to måneder før valget. Etter litt søk på nettet fant jeg et greit telt hos Felleskjøpet. I annonsen var dette teltet grønt, men da jeg ankom Felleskjøpet viste det seg at det bare blå (og hvite) telt igjen. Senterpartiet hadde kjøpt alle de grønne teltene og gjett hva Senterpartiet skulle bruke disse teltene til? Jeg tror ikke Felleskjøpet hadde telt med andre “politiske” farger!

Bildet er hentet fra Kulturdepartementets hjemmeside

Et klart kjennetegn ved den moderne  kommunikasjonsbransjen er at de lever av å kommunisere eller distribuere digital innhold, og i noen grad produserer de også digitalt innhold. De “gamle” bransjene (telekom, kringkastere, m.fl.)  har blitt en del av IKT-bransjen, men kan vi gi denne delen av IKT-bransjen et eget navn eller begrep på lik linje med f.eks. begrepet telekom?

Ordet “kommunikasjon” er naturlig å bruke. Et annet ord som bør kunne anvendes er “digital”, som skiller denne bransjen fra det analoge bransjen. Selv om omfanget gradvis reduseres vil vi fortsatt motta og sende trykte brev i posten, og det vil nok gå minst en generasjon(!) før trykte aviser og magasiner forsvinner! Ordet “innhold” eller “content” blir derfor for bredt fordi det beveger seg utenfor den digitale arena. Ordet “kommunikasjon” gir videre en inndirekte beskjed om at noe kommunisieres, og at det som kommuniseres fortrinnsvis har et meningsfylt innhold.  Jeg står derfor igjen med ordene “kommunikasjon” og “digital” og foreslår at vi begynner å bruke begrepet den digital kommunikasjonsbransjen eller bare digkom-bransjen for denne delen av den store IKT-bransjen. Digkom-bransjen lever av tjenester som kommuniserer og distribuerer digitalt innhold. (Noen av Digkom-bransjens representanter er også innholdsprodusenter, og noen driver også systemutvikling.)

Et interessant tema er at digkom-bransjen i stadig større utstrekning baserer sin virksomhet på en felles digital infrastruktur (Internett, mm). Hva er og hva bør være forholdet mellom denne digitale infrastrukturen og produksjon av tjenester som anvender denne infrastrukturen? Her er det mye å fordype seg i, og dette er et tema jeg kommer tilbake til her på Dærnt´s Corner.

Mathilda er forøvrig oppkalt etter ei seilskute fra 1800-tallet som tilhørte en av våre forfedre. Seilskuta Mathilda var igjen oppkalt etter en av familiens mest betydningsfulle damer – en dame som styrte sitt imperium i Tønsbergområder mens menn og gutter oppholdt seg på sjøen.

Bildet av “bildet” er et av to bilder av Mathilda fra 1800-tallet som henger på veggen på Hald, som er navnet på huset der jeg holder til ved Myrasundet.

Det hører med til historien at den Mathilda som nå ligger ved brygga har bare én mast og er kun 22 fot lang! Seilturen fra Mjøsa via E6 til Myrasundet gikk stort sett uten dramatikk, men det var visstnok litt spennende å havne midt mellom de to Bastøferjene som går mellom Moss og Horten. Det største Mathilda med mannskap har opplevd på Mjøsa er trolig Skibladner – Mjøsas hvite svane!

Og slik ser det ut fra babord side i dagens Mathilda, og spørsmålet er; Hvor er dette?

I disse spillene starter spilleren typisk alene og spilleren vil gjennom å løse ulike oppgaver (herunder “drepe” monstre) bevege seg fra nivå til nivå i spillet. Spillets dramaturgi handler om at når oppgavene på et nivå er løst kan spilleren bevege seg til et nytt nivå (og en ny potensielt spennende verden) der spillerens avatar (spillfigur) blir utstyrt med nye egenskaper og flere “gadgets”.

Etter noen nivåer må spillerne begynne å danne lag og etter hvert må disse lagene være ganske store for at de skal klare å løse stadig mer komplekse og sammensatte oppgaver. De må samarbeide for å komme videre, dvs. komme til et nytt nivå i spillet. Jeg har aldri prøvd dette, men det er ikke utenkelig at dette gir erfaring i lagbygging og samarbeid i grupper. Skal denne type samarbeid fungere, uavhengig av om det er dataspill eller ei, kreves disiplin, evnen til å lytte til omgivelsene, og evnen til å koordinere sine handlinger med andre. Man kan videre tenke seg  at denne type “online” samarbeid kan betraktes som nyttig erfaring i virksomheter som gjennomfører prosjekter ved hjelp av nettbaserte verktøy (også “online” verktøy) der de som deltar i arbeidet er fysisk plassert på forskjellige steder.

En del av samarbeidet i disse spillene handler om å snakke sammen over nettet, og her kommer min lille personlige historie inn i bildet. For noen år tilbake spilte min datter et av disse spillene og over en periode på nesten et år snakket hun engelsk med ungdommer fra hele Europa nesten hver dag, og hun fant seg veldig godt til rette i en liten britisk gruppe med ungdommer inne i et av disse spillene.  De spilte, men de stoppet også opp, satte seg bak en passende stein i den virtuelle verden og bare snakket sammen om helt andre ting! Et par år etter denne spillperioden, som nå er helt borte, fikk hun følgende spørsmål fra sin engelsklærer på videregående skole: Hvor lenge har du bodd i England?  Svaret er at hun aldri har bodd utenfor Norge, men at hun lærte å snakke engelsk med riktig aksent gjennom et “online” dataspill. Min (subjektive) vurdering er at hun ble veldig flink til å snakke engelsk, og det er definitivt nyttig.

Og så tilbake til spørsmålet fra den unge mannen om det er lurt å føre opp erfaring med dataspilling på sin CV. Jeg er i tvil, og hovedgrunnen er nok at dataspill forbindes med tidsfordriv, spillavhengighet (som er et problem) og latskap, samt at dataspill i manges øyne er unyttig. Jeg tviler på om arbeidslivet (kanskje med noen få unntak) er modent for å vurdere denne type erfaring som særlig positiv i forhold til en jobbsituasjon.  Dette kan selvfølgelig endre seg!

Solgangsbrisen kommer av at lufta over land blir varmet opp raskere enn lufta over havet når sola skinner på jordoverflaten. Når lufta ved bakken varmes opp stiger denne lufta opp i atmosfæren. En konsekvens av denne bevegelsen er at “tomrommet” etter denne lufta fylles med kjøligere luft fra omkringliggende områder. Langs kysten og ved bredden av store innsjøer finnes denne kjøligere lufta over sjøen. Denne lufta begynner å bevege seg mot land og vi får vinden fra havet – solgangsbrisen. På “normale” sommerdager starter solgangsbrisen her i Myrasundet omtrent midt på dagen og blir sterkere uover ettermiddagen før den dør ut mot kvelden!

Er det klarvær skjer det motsatte om natten!

Pål Presterud peker på (etter mitt skjønn unødvendige) faktafeil, skeive tolkninger av vitenskapelige data, og at denne type kronikker skaper et kunstig bilde av at forskere er delt i to grupper når det gjelder klimaspørsmålene. Det finnes mange nyanser, men en ting er sikkert; Et stort flertall av verdens klimaforskere mener, basert på omfattende studier, at det er overveiende sannsynlig at de klimaendringer vi ser i dag er menneskeskapt. Dette må vi ta alvorlig, og da er det trist at en så anerkjent vitenskapsmann som Ivar Giæver i beste fall tåkelegger en alvorlig debatt.

Men jeg slipper ikke Giævers kronikk helt. Han skriver at en økning på 0.8 grader i jordas middeltemperatur over de siste 150 årene er bemerkelsesverdig lite, og han bruker det absolutte nullpunkt som referanse (-273 grader Celsius). Med dette utgangspunktet er den prosentvise endringen liten, men Giæver kunne også valgt et annet og kanskje mer naturlig referansepunkt for sine betrakninger, f.eks. frysepunktet til vann. Forskjellen på vann som holder -0.4 grader Celsius (is) og +0.4 grader Celsius (væske) er realtivt stor! Det er mye vann på jorda, vann er viktig for klodens liv, og vi vet at temperaturen på kloden er omkring null grader Celsius. I dette bildet vil en gjennomsnittlig temperaturøkning på 0.8 grader Celsius være relativt stor, bl.a. fordi store mengder vann i gjennomsnitt må ha endret form fra is til væske over disse 150 årene!

…og jeg skulle gjerne hatt forklaringen på følgende spørsmål: Hvorfor mener Giæver at temperaturendringer relativt det absolutte nullpunkt er vesentlig i klimasammenheng?

Før lettvekterne (de små menn) trår til i fjellene er det spurterne som gjør opp seg i mellom. Etter 4-5 timer på sykkel dundrer 200 syklister inn i en liten fransk by og målet er å komme først over en hvite strek i asfalten plassert på et passende sted i sentrum av denne lille byen. For disse byene er det årets begivenhet å motta denne horden av syklister. Det interessante er at TV2 med de andre gutta – Johan, Christian og Dag Otto , med etternavnene Kaggestad, Paasche og Lauritzen i spissen – klarer å gjøre 4-5 timer landeveissykling til underholdning! Vi får en blanding av mye kunnskap om sykkel, lagidrett, trening og taktikk, samtidig som gutta bak mikrofonen presenterer historier og anekdoter om (sykkel-)kultur, og fransk historie og geografi.

Jeg skal ikke sitte foran TVn i hele sommer, men det blir nok en time eller fem (i ny og ne). For en liten sportsidiot som meg er behagelig å høre på dyktige eksperter, og det gjør heller ingenting at to syklende nordmenn befinner seg i begivenhetenes sentrum.

En god venn og blogger er for 30. gang på Roskildefestivalen, og i løpet av de par siste dagene har vi fått små Roskildedrypp – et om tysk rock og et om en norsk supergruppe som imponerer på scenen i den velrenommerte danske festivalbyen. Snart et det ny festival ikke langt fra Myrasundet, og jeg har fått billetter til lørdagen som bl.a. inneholder den omtalte supergruppa. Jeg drar imidlertid primært for å høre på Jarle Berhoft og Ila Auto – et lokalt bluegrassband det virkelig svinger av. Her er en fantastisk “greie” av Jarle Bernhoft:

Nå kommer sola og da blir det litt vanskelig å se hva som står på skjermen her ute på terrassen, delvis fordi solbrillene mine ikke har glass med +2.75 (Jeg har selvfølgelig blitt ganske langsynt med alderen) og delvis fordi skjermteknologien ikke håndterer mengden av direkte og inndirekte lys som omslutter oss når vi er ute og sola skinner. Det gikk greit så lenge sola holdt seg bak et par skyer.

At dette skjer bør ikke komme som noen overraskelse på verken Trond Giske, Telenor eller AHUS. Etter flere ti-år med underinvesteringer i kommunikasjonsinfrastruktur og kompetanseutvikling innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i Norge kan vi ikke forvente annet. Er det på tide å våkne?

Har vi en utilslørt og entusiastisk populisme fra venstre til høyre i norsk politikk der synlige “grep” prioriteres fremfor det å løse viktige infrastrukturelle (usynlige) oppgaver? Jeg er redd for at svaret på dette spørsmålet er noe i nærheten av et JA, og dette er farlig i en verden som i stadig større utsrekning er avhengig av gode og robuste  kollektive løsninger.

Som mange av mine lesere vet vil jeg tilbringe ferietiden med utsikt over Myrasundet. Den 8. januar i år tok jeg et bilde ut over Myrasundet. Dette bildet ble tatt dagen etter en kraftig vinterstorm. Uværet hadde  brutt opp isen som hadde lagt seg over julehelgen, og det vi ser er en kald og grå vinterdag over Myrasundet med den snødekte brygga til Finn i forgrunnen.

I går, 30. juni, tok jeg et nytt bilde fra omtrent samme sted. Det er vindstille i Myrasundet, gresset som vi ser i forkant av bildet er kraftig grønt og den nypussede snekka til Finn ligger og dupper i vannet. Det er sommer, det er kveld, det er 20 grader varmt i lufta, og sola kan skimtes bak noen skyer i vest.

Et lite stykke Norge!

Foto: Ole Chr. Lingjærde/Miriam Ragle Aure

Du verden for et halvår! Det synes som om 2011 er året da alt skal skje – samtidig! Her er et lite knippe begivenheter og oppgaver som er gjennomført i løpet av de første seks månedene av 2011.

• På første arbeidsdag i 2011 sto flyttekassene pent plassert på våre nye kontorer i det nye informatikkbygget.
• Mandag 17. januar kunne vi ønske alle studentene ved Institutt for informatikk velkommen til forelesninger og gruppeundervisning i nye læringsomgivelser. De fleste har fått med seg at alle forelesningsrom, grupperom og arbeidsstuer har fått navn etter programmeringsspråk med  vår nye storstue Simula som selve rosinen i den velfylte “rompølsa”.
• Gjennom den første uka arrangerte studentene åpningseminarer om objekt-orientert programmering (inkludert programmeringsspråket Simula) og internett, og vår dekan, Knut Fægri, sto for den offisielle åpningen av Studielaben.
• 1. februar, på selve 34-års bursdagen til Institutt for informatikk hadde vi en intern feiring av flyttingen av instituttet og studenter til nye omgivelser.
• Gjennom semesteret har vi hatt en lang rekke besøk (har kommet ut av tellinga) av delegasjoner fra Forskningsrådet, flere departementer, næringsliv og offentlig forvaltning som alle vil se vårt nye fantastiske bygg.
• Cybernetisk selskap fikk endelig åpnet studentkjelleren – ESCAPE – den 13. mai. Det var stinn brakke, og ryktene sier at livet i kjelleren blomstrer.
• Etter at vårsemesteret var ferdig er bygget benyttet til flere konferanser og “workshops”.
• Informatikkfaget er under evaluering av et internasjonalt panel nedsatt av Norges forskningsråd. Selvevalueringen (beskrivelsen av våre forskningsaktiviteter) fra Institutt for informatikk ble levert 6. mai.
• 8. juni hadde forskningsrådet frist for en rekke programmmer og finansieringsordninger (VERDIKT, SFF-ordningen og FRINATEK). Institutt for informatikk leverte 3 SFF-søknader der vi er vert for søknadene og deltar på 4 SFF-søknader som partner – tilsammen 7 søknader! I tillegg er vi som vanlig aktive mot VERDIKT og FRINATEK. Vi krysser selvfølgelig fingrene!
• ….og oppe i alt dette feirer også vi at Universitetet i Oslo er 200 år i 2011.

Dette har vært et fantastisk halvår med stor innsats fra alle instituttets medarbeider, og ikke minst takk til en hel generasjon informatikkstudenter som med entusiasme og glød har skapt og skaper et blomstrende studentmiljø i det nye bygget. Takk også til alle andre støttespillere som har gjort mye for at dette halvåret har blitt en stor opplevelse for oss alle  og ikke minst for en stolt instituttleder.

Vi ser frem til fortsettelsen og programmet for høsten 2011 inneholde også mange store begivenheter, men de skal jeg komme tilbake til senere.

GOD SOMMER!

…..og for de som ikke allerede har oppdaget det – ta en ekstra titt på bildet som følger dette innlegget.

Fra løsning til problem?

Forrige fredag brøt store deler av Telenor’s mobilnett sammen – for andre gang på en uke. Dagen etter fikk vi en lignende hendelse ved AHUS. Dette skjer hele tiden;

• Vi leser om feil i utbetalinger av pensjon som skyldes at IT-løsningene hos NAV ikke er integrerte eller tilpasset den nye organisasjonen.
• ”Klinisk Arbeidsflate”-prosjektet, lansert som et viktig element for en vellykket etablering av Oslo Universitetssykehus, er kansellert.
• Bookingsystem til SAS sviktet i vinter og samtlige fly i Norge måtte stå på bakken flere timer.
• I påsken var de fleste minibanker i Norge ute av drift og bankkunder fikk uttak belastet sin konto flere ganger.
• Sykehuset i Asker og Bærum fikk massiv kritikk for manipulering av ventelister, mens revisjonsrapportene påpeker at kompleksiteten i IT-systemene er så stor at brukerne ikke forsto hvordan ”venteliste-styring” foregikk.
• Vi hører stadig om hackerangrep mot ulike virksomheters datasystemer. Noen spekulerer om dette kan være årsaken til sammenbruddene hos AHUS og Telenor.

Eksemplene viser IT-løsningenes kompleksitet, hvor avhengig samfunnet er av IT, hvor sårbare vi er når ting går galt, og at forståelsen av disse problemene er svak på alle nivåer i samfunnet.

Riksrevisjonen krever “bedre samhandling og bedre informasjonssikkerhet” uten å forstå at disse to hensynene ofte kommer i konflikt med hverandre. Politikere og sentrale beslutningstagere synes å tro at alt er teknologisk mulig, at IT kun er et verktøy, og at teknologien må (og kan) styres og tilpasses samfunnets behov.  Virkeligheten er en helt annen. Økt kompleksitet i virksomhetskritiske IT-løsninger medfører at IT også gjør enhver katastrofe mulig!

Det eksisterer en stor risiko for at feil og avbrudd oppstår i alle IT-løsninger, og vi må ta inn over oss at sårbarheten i disse systemene er knyttet til mange andre forhold enn bare teknologien. Hovedutfordringen er en økende teknologisk og organisatorisk kompleksitet.. ”Manipuleringen” av ventelistene ved sykehuset i Asker og Bærum oppsto som et resultat av et samspill mellom en kompleks IT-løsning, utilstrekkelig opplæring av brukere, omorganisering med reduksjon av støttetjenester, osv.

Økt kompleksitet øker sannsynligheten for feil samtidig som konsekvensene av feil blir mer fatale. Disse utfordringene trenger en ny type tverrfaglig forskning samtidig som det må etableres nye former for samarbeid mellom forskningsmiljøer, utviklings- og bruksmiljøer samt beslutningstagere på ulike nivåer i samfunnet. Kompleksiteten som ligger i moderne IT-løsninger kan bare studeres og forstås i sin faktiske virkelighet. Dette innebærer tettere samarbeid mellom forskere og praktikere. Det må etableres en betydelig større bevissthet og mer kunnskap om IT-systemers kompleksitet, og vi må ta ”IT-skandalene” alvorlig.

Norge bør derfor opprette en havarikommisjon for granskning av IT-”uhell.” En IT-havarikommisjon må dekke alle områder (helse, bank, telekommunikasjon, osv.) der IT-løsninger er kritisk viktig for at samfunnet skal fungere. Den må bestå av personer med høy faglig kompetanse og god forståelse av den kompleksitet som er knyttet til et ”havari.” Grundig analyse av ”havarier” er en forutsetning for å utvikle nødvendig innsikt og kompetanse slik at vi i fremtiden får mer robuste IT-løsninger.

Stillheten senker seg, men en båt siger forbi. Jeg hører en melodi – en sang! Lyden – sangen – kommer fra båten og etter hvert som den nærmer seg hører jeg hva det er. Tir´na Noir!

Du verden!

I en serie med innlegg her på Dærnt´s Corner har jeg forsøkt å belyse spørsmålet omkring ledelse av og i akademiske institusjoner der forskningens frihet skal bevares og videreutvikles.

I mitt første innlegg om dette tema der jeg drøfter forskningens natur var hovedpoenget at skal man lede forskning må man forstå hva forskning handler om, men det gjelder også for “disponenten” på sagbruket. Han må også forstå hva det vil si å omdanne trevirke til byggematerialer!

I mitt innlegg om fri forskning knyttet til ledelse er det min påstand at fri forskning trenger ledelse, ikke minst for å sikre en bredest mulig utøvelse av fri forskning. Etter mitt skjønn er det trolig her vi finner de største meningsforskjeller både innenfor og utenfor universitetene, men denne diskusjonen må også knyttes til hva som begrenser denne friheten. Denne problemstillingen drøftet jeg i et innlegg om forskning, ledelse og beslutningsprosesser der forholdet mellom lange og korte beslutningsprosesser står sentralt.

En naturlig oppfølger av innlegget om beslutningsprosesser er behovet for kontinuerlig endring i en verden i konstant endring. Mennesker har en naturlig (og svært ofte sunn) skepsis til endring, men endring må til for å henge med eller kunne bidra. Forskning bygger på etablert kunnskap noe som betyr at i tillegg til å skape ny kunnskap skal forskningen forvalte en stadig mer omfattende kunnskapsarv. Dette fordrer en god balanse mellom det å være behørig konservativ og nødvendig nyskapende.

Jeg har foreløpig avrunnet min lille serie om forskning og ledelse med et innlegg om “kunnskap som redskap” i ledelse. Dette knyttes naturlig opp mot mitt første innlegg om forskningens natur.

Forskningen har også et “marked” og forskning har “kunder”. Den store kunden er samfunnet, men det forskes også direkte i samarbeid med bedrifter og enheter i offentlig forvaltning. Forskningens bidrag, og særlig den frie forskningens bidrag, til samfunnsutviklingen har gjennom historien vært enorm. Vi lever i en sivilisasjon bygget på forskning, alt vi ser og tar på rundt oss har forskning i seg, og det er bare forskning som kan løse mange av de nye utfordringene vi har og kommer til å få. Derfor satser også samfunnet stadig mer ressurser på forskning. En naturlig konsekvens av økt interesse for og mer ressurser til forskning er at det stilles større krav til resultater og dokumentasjon av resultater. Dette må vi leve med, selv om det til tider kan føles problematisk innenfor en virksomhet som også skal utøve fri forskning. Det er ikke alltid like lett, men det er også en lederoppgave å gjøre dette på en slik måte at det ikke går utover den frie forskning.

Svaret på spørsmålet om ledelse av forskning er spesielt i forhold til annen type ledelse er sammensatt. På den ene siden skal ledere i alle virksomheter behandle mennesker, drive organisasjonsutvikling, ta beslutninger, prioritere, osv. I så måte er ledelse uavhengig av type virksomhet. På den andre siden så finner vi virksomheter i samfunnet som det er svært vanskelig å lede uten selv å ha lang erfaring innenfor virksomheten, herunder forståelse for virksomhetens grunnleggende natur. Forskning er en slik virksomhet, men det finnes selvfølgelig også andre virksomheter som etter mitt skjønn best ledes av personer med lang erfaring og mye kunnskap om virksomhetens natur. I sin mest banale form handler dette om at lederen må ha tilstrekkelig legitimitet i den forsamlingen som skal ledes.

På digitaliseringsfestivalen vil vi bl.a. ta opp tråden fra Giddens der et overordnet tema er “Internett og samfunnsutviklingen”. Under dette tema vil vi svare på “Hva er egentlig Internett?, “Hvorfor er det uklokt å innføre datalagringsdirektivet!”, “Hvordan rydde i en kompleks (IT-) verden?” (med referanse til Giddens), “Det digitale økosystemet – et næringsliv i endring!”, osv.

Et annet viktig tema er “IKT i medisin og helse” der vi blant annet får høre om “fremtidens sykehus”, “reservedelsmennesket” og “kloke helsehus”.

Vi kan også by på mye morro der vi planlegger å få til et “digitalt sirkus”, og du skal ikke se bort i fra at du får et glimt av “intelligente sjongleringsballer”.

Hele programmet finner du etter hvert på Idefestivalens hjemmeside og selve festivalen arrangeres lørdag 17. september 2011.

Følg med og møt opp!

Prosjektet “Utvikling av nasjonal analyse- og lagringsplattform for DNA sekvensdata i helsevesenet” har som mål å tilrettelegge for bruk og gjenbruk av av genomdata i medisinsk behandling. Dette skal skje gjennom utvikling av en IKT infrastruktur for sentralisert sikker lagring av humane genomdata (sensitive data), samt gjøre analysefunksjonalitet bedre tilgjengelig for forskning og klinisk bruk. Partnere i prosjektet er Oslo Universitetssykehus (prosjekteier), Institutt for informatikk og USIT (Universitetets senter for informasjonsteknologi) ved Universitetet i Oslo.

Prosjektet “Fra lokale gjennombrudd i kunnskap til integrasjon i medisinsk praksis (KINT)” skal bidra til å etablere en ny behandlingsform for alvorlige hjertelidelser kalt TAVI (Transcatheter Aortic Valve Implantation). Dette skal skje gjennom å studere samspillet mellom nye teknologikombinasjoner og den praksisen de skal inngå i. Flere ulike teknologier og digitale informasjonskilder må sammenkobles for å lykkes, og prosedyren gjennomføres av tverrfaglige team og medfører betydelige endringer i organisering og praksis. Prosjektet gjennomføres i et samarbeid mellom Intervensjonssenteret ved Oslo Universitetssykehus (prosjekteier), Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo og Institutt for innovasjon og økonomisk organisering  på BI.

Jeg har tidligere kommentert forholdet mellom forskning og innovasjon her på Dærnt´s Corner.

Kjøpet av jagerfly diskuteres for tiden i alle kanaler og hovedgrunnen til den opphetede debatten er at ingen(!) egentlig vet hva dette kommer til å koste. Jeg har hørt mange tall, og nøyer med med å si at prislappen er mange 10-talls milliarder kroner. Det er selvfølgelig våre folkevalgte politikere som skal avgjøre om og i hvilket omfang Norge skal kjøpe jagerfly. Deres begrunnelsen for kjøp av nye jagerfly skal jeg heller ikke mene noe om her, men det synes for meg som om to viktige forhold knyttet til dette kjøpet i liten grad diskuteres.

Det første er at Norge har bestemt seg for å kjøpe noe som i sin endelig form ikke eksisterer.  Selv om flyene eksisterer på tegnebrettet og i form av ulike prototyper skal det utvikles mye ny teknologi for at disse flyene skal kunne fungere i tråd med spesifikasjonene. Det er grunn til å tro at både leverandøren og kundene, herunder Norge, ikke har overskuet den kompleksitet som ligger i utviklingen av denne type sammensatte systemer. Dette er trolig også hovedforklaringen på at man ikke vet den endelige prisen på de 56 nye jagerfly som Norge har bestilt?

Den andre poenget er knyttet til den generelle teknologiske utviklingen der denne type militært materiell robotiseres i form av såkalte droner (ubemannede farkoster). Denne utviklingen går meget raskt, og dersom man er tilhenger av et norsk forsvar bestående av kampfly bør man så fort som mulig vurdere om ikke dronene vil ta over relativt fort. Blir de bemannede kampflyene rett og slett overflødige før de blir ferdige?

…og så har jeg stor sympati for de som mener at lille Norge bør melde seg ut av våpenkappløpet og heller bruke ressursene på andre ting – i det minste finne billigere løsninger!

To treningsglade jenter

Mens kokkene Tor og Tor gjorde et nytt innhogg i hyllene på Rimi-butikken i Øyer sentrum trente jentene kondisjon ved å løpe opp og ned slalombakken her på Hafjell. Jentenes første store treningsoppgave for dagen var å kjempe litt ekstra med tyngdekraften. Det er nokså bratt i Hafjell. Tyngdekraft er tiltrekningskraft som virker mellom alle partikler med masse i universet. Det er jorda som teller på grunn av sin størrelse og nærhet, men merk at også månen bidrar (litt) i den retningen den til enhver tid befinner seg!

En av jentene ble omringet av 20 kuer, mens en annen datt på rompa i Øyers tredje største kuruke, og noen fikk elektriske støt i rompa etter krabbende forsering av diverse strømgjerder på veien opp og ned bakken.

Det har regnet kraftig i hele dag, og det store samtaleemnet i bygda er selvfølgelig vannstanden i Gudbrandsdalslågen. Jeg så med selvsyn en campingvogn som ufrivillig kom seilende vannveien på sin tur mot Lillehammer og Mjøsa.

Som dere antageligvis har fått med dere bruker jeg og en annen håndballpappa helgen som kokker for trenende håndballjenter på tur til Hafjell.

Det lyner, det tordner, det regner og det er ganske varmt. Det er livlig i Gudbrandsdalen utenfor hytteveggen. Strømmen blir plutselig borte mens kokkene Tor (Herleiv) og Tor (Morten) lager middag – fajitas! Det blir mye snadder etter en hyggelig handletur på Rimi-butikken i Øyer sentrum. Vi klappes ut av butikken med dagens desidert største handlekurv. Mat til en hel hurv med sultne jenter.

Vi er avhengig av strøm (litt dumt, men slik er det i dag) for å få varm mat, og vi setter oss ned og venter. Plutselig blinker det i lampene. Vi er PÅ – en drøy time etter planen! Vi serverer mat til 14 sulte jenter, tre engasjerte trenere og oss selv. Det ble ganske bra, selv om været spilte oss et lite puss.

Og grunnen til at jeg kan skrive dette akkurat NÅ, er at jeg har “funnet” litt tilgang til nettet via en eller annen trådløs “node” i nabolaget her i lia med utsikt over Øyer.

…og når vi nå (sent en fredag kveld eller tidlig en lørdag morgen) planlegger neste dag har vi funnet et halvt oljefat og en rusten rist. Kokkene Tor og Tor har ikke tenkt å gjøre som Kaizers Orchestra, men……..

Det er også hyggelig for UiO, og særlig i jubileumsåret, at det nettopp var en oppfinnelse fra UiO som vant. For å kunne lage kunstgjødsel var det viktig å skaffe nitrogen, og nitrogen finner vi i store mengder i lufta (ca. 78%). Fysikkprofessor Kristian Birkeland utviklet en metode for å binde nitrogen fra lufta (eller produsere nitrogenoksid for bruk i kunstgjødsel).

Avstemingen ble gjennomført av Nitimen i NRK i samarbeid med Patentstyret.  Andre prominente oppfinnelser blant de ti som fikk flest stemmer er røntgenkontrastveske, gassturbinen og Rottefella skibinding.

Oppfinnelsen av objektorientert programmering og programmeringsspråket Simula nådde naturlig nok ikke opp i en avstemning som denne, men dersom folket hadde vært klar over betydningen av denne oppfinnelsen hadde den nok kommet høyere! Objektorientert programmering brukes i tilnærmet alle programvaresystemer over hele verden, f.eks. i alle mobiltelefoner som alle har med seg hele tiden. Jeg kan vanskelig se for meg at denne oppfinnelsen av Kristen Nygaard og Ole-Johan Dahl på 1960-tallet ikke hører med i toppskiktet av viktige oppfinnelser i Norge.  De fikk Turing-prisen for denne oppfinnelsen i 2001. Turing-prisen kalles gjerne informatikkens “Nobel-pris”!

Innslaget i Aftenposten gir et godt bilde av situasjonen, men jeg har behov for å komme med en liten presisering. Tar man hele porteføljen av aktive PhD-studenter ved Institutt for informatikk ved inngangen til 2010 hadde ca. 50% av disse norsk statsborgerskap, mens 25% kommer fra Asia, ca. 10% fra Afrika, ca. 10% fra Vest-Europa/USA/Norden (minus Norge) og resten var fordelt Øst-Europa og Sør-Amerika. Som Aftenposten peker på har det vært en økning i andelen PhD-studenter fra utlandet og denne andelen har hos oss økt fra ca. 40% for 5-6 år siden til ca. 50% i dag. Det ble, som Aftenposten skriver, ekstra mange fra utlandet i 2010 da 40% av nye PhD-studenter kom fra Asia, mens bare i underkant av 30% nye kom fra Norge. Vil dette fortsette?

Det som ikke kom frem i artikkelen i Aftenposten er at også det totale antallet PhD-studenter har økt, og siden andelen PhD-studenter fra utlandet i dag er større enn for 5-6 år siden har økningen selvfølgelig vært størst når det gjelder PhD-studenter fra utlandet (og særlig Asia). Men bak tallene ligger det også en signifikant økning i antall norske PhD-studenter. Institutt for informatikk har 30% flere aktive PhD-studenter med norsk statsborgerskap i dag enn for 5-6 år siden. Jeg har tidligere kommentert dette her på Dærnt´s Corner.

Det som trolig er i ferd med å skje er at antallet norske søkere har stagnert, mens vi stadig får flere søkere fra utlandet. Spørsmålet blir da, er det mulig å øke rekrutteringen hjemme? Svaret er trolig JA, men da må det settes i gang tiltak, noe også Institutt for informatikk har gjort. Disse tiltakene rettes inn mot studenter på bachelor- og masternivå. Vi har alltid drevet forskningsbasert undervising på disse nivåene, men vi har i løpet av de siste årene satt i gang flere aktiviteter der vi sørger for at studenter allerede på bachelornivå møter forskning, herunder at det settes i gang tiltak for å stimulere til nysjerrighet og forskertrang. Vi tror at dette over tid vil øke interessen for å ta en forskerutdanning slik at vi får ende flere gode og motiverte norske søkere til PhD-utdanningen. Det nye informatikkbygget gir nye muligheter og etter at vi flyttet er alle masterstudentene samlokalisert med forskningsgruppene og PhD-studentene på disse gruppene. Vi har selvfølgelig gjort dette tidligere, men nå kan vi gjøre det i stor skala. Vi er rimelig sikre på at dette vil ha positiv effekt!

Når dette er sagt ønsker vi oss også flere søkere fra utlandet. Høyt kvalifiserte studenter fra utlandet er svært viktig for oss da vår PhD-utdanning er og skal være internasjonal.

Det første som ligger i mail-boksen denne strålende dagen i juni er en henvisning til en artikkel i Universitas. Jeg åpner lenken og finner en artikkel av journalist Magnus Lysberg. Idéfattigdom er tittel og han går til angrep på UiOs jubileumsarrangementer som han mener mangler det meste (bortsett fra fest). At en feiring av et 200-årsjubileum bør inneholde fest er for meg rimelig åpenbart, men jeg lurer på hvor Lysberg har vært dette første halvåret av jubileumsåret. Jeg har selv deltatt på en rekke arrangementer som tar opp viktige faglige tema (både i dybde og bredde), debatter om forskningens plass i dagens samfunn, og diskusjoner knyttet til UiOs fremtid tuftet på en 200 år lang historie. Og, det kommer mer!

Det synes å plage Lysberg at UiO markedsfører egen virksomhet, og det er mulig han rett og slett ikke liker ordet markedsføring? UiOs (og andre universiteters eksistens) bygger på det vi produsere av kunnskap og kompetanse i mennesker. Helt siden universitetet ble opprettet for 200 år siden har det vært viktig å synliggjøre dette, og i dagens språkdrakt kalles denne synliggjøringen gjerne markedsføring. Da Christopher Hansteen var professor i astronomi og anvendt matematikk ved UiO (Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania) i perioden 1816-1861 drev han intens markedsføring av vitenskap for å skaffe ressurser til virksomheten. Uten denne type synliggjøring (eller markedsføring) av vitenskapens betydning overfor samfunnet og bevilgende myndigheter gjennom historien hadde UiO vært et helt annet sted enn vi er i dag.  At markedsføring antar nye former og at konkurransen om oppmerksomhet synes å bli tøffere er en utfordring for alle, også for et universitet. Og, her kan vi alltid bli bedre!

Lysberg raljerer videre om forholdet mellom formidling og faglige diskusjoner blant forskere, og fremstillingen er i beste fall kunnskapsløs.  La meg ta et eksempel. Samfunnet er avhengig av at IT-systemer virker slik de skal, eller sagt på en annen måte at systemene holder høy kvalitet. I en formidlingskontekst er det viktig å forklare hvorfor dette er viktig og hva man kan gjøre for å sikre høyest mulig kvalitet på disse systemene, mens det er betydelig vanskeligere å formidle hvordan man skal gå frem for å finne gode løsninger. Grunnen er enkelt – løsningene finnes i dybden av fagene og denne dybden beherskes kun av de som forsker på dette til daglig.  Vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig, både legge frem vår forskning til diskusjon og debatt for allmennheten, herunder drive formidling, og samtidig gjennomføre faglig seminarer og konferanser i dybden av faget. Dette handler ikke om elitisme slik Lysberg velger å fremstille det, men om respekt for den kompleksitet som finnes i aksen fra allmennrettet formidling til dype faglige diskusjoner.

Men Magnus Lysberg skal få en ting av meg: Refleksjon og selvrefleksjon er viktig, men det gjelder vel for alle – også for journalisten Lysberg!

En annet viktig forskjell mellom forskning og innovasjon er krav til åpenhet og etterprøvbarhet. Mens forskningen er avhengig av åpenhet for å være en del av den globale forskningsarena er det ofte slik at innovasjoner benyttes for å utvikle konkurransefordeler. Hemlighold av resultater vil derfor kunne være nødvendig for at en innovasjon skal ha ønsket kommersiell effekt. Hemlighold strider mot forskningens natur, da essensen i forskning handler om å forstå/utvikle og dokumentere noe som ingen andre har gjort før. En naturlig konsekvens av dette er at forskning må være etterprøvbar, dvs. at forskningsresultater må kunne godkjennes og verifiseres av andre før det kan kalles forskning. En innovasjon er vellykket dersom det oppstår et nytt produkt eller en ny tjeneste som noen vil betale for. Godkjenningen og verifiseringen av resultatene er altså knyttet til om “markedet” vil ha produktet eller tjenesten.

Hva skjer når forskning og innovasjon kobles og man snakker om forskningsdrevet innovasjon eller innovasjonsprosjekter som involverer forskningsmiljøer? Kombinasjonen er selvfølgelig interessant og viktig, men den kan til tider være krevende. For forskningen er det nødvendig med åpenhet, mens kommersielle hensyn krever en eller annen form for begrenset innsyn for å unngå at konkurrentene “kopier” idéer eller resultater. Utviklingen går imidlertid i positiv retning i den forstand at stadig flere virksomheter i samfunnet samarbeider med forskningsmiljøer på forskningens premisser. Jeg tror det er tre grunner til dette; i) at stadig flere virksomheter i samfunnet ser at samarbeid med forskning gjør at de kan ligge et “hestehode” foran konkurrentene, ii) at disse virksomhetene samarbeider med flere forskningsmiljøer som på ulikt vis støtter opp om deres produkter og tjenester og iii) at forskningsmiljøene (særlig universitetene) er en rekrutteringbase for fremtidige medarbeider.

Selv om dette var et lite forsøk på å rydde i to begreper er det ingen tvil om at forskning og innovasjon henger sammen!

I et debattinnlegg i Aftenposten på mandag (23. mai 2011) tar NHO-sjef John G. Bernander opp hansken og foreslår at vi på ny skal tidfeste målsettingen, og han foreslår at vi skal være der i 2030! Det er ikke vanskelig å støtte Bernander da økt forskningsinnsats er helt avgjørende for å sikre næringslivets konkurransekraft og langsiktig høy sysselsetting. Bernander har mange gode poenger, men er det lurt å tidfeste målsetting?

En viktig observasjon er at da tidfestingen ble fjernet fra det forskningspolitiske kartet i 2009 forsvant også diskusjonen om 3%-målet. Min vurdering er at dette var sunt for debatten, og jeg mener å observe at den forskningspolitiske debatten de siste par årene har vært betydelig mer innrettet mot det faktiske innholdet i og formålet med forskningen enn hva som var tilfelle i perioden før 2009.  3%-målet med tilhørende tidfesting var etter mitt skjønn et problem for norsk forskning inntil tidfestingen ble fjernet i 2009. Nesten alle forskningspolitiske diskusjoner dreide seg om dette 3%-målet og denne diskusjonen skygget over de viktige spørsmålene. Et tilleggsmoment, som også forstyrret debatten, er at dette målet er høyst bevegelig da det er en funksjon av en bevegelig størrelse (BNP).

Nå har Bernander satt opp målet nokså langt frem i tid, nemlig 2030, så jeg frykter vel ikke at diskusjonen tar seg opp igjen før på midten av 2020-tallet dersom 2030 velges som ny tidfesting av målet. Mitt forslag er imidlertid at vi glemmer dette 3-tallet (med % bak) og går inn for en årlig vekst i forskningsinnsatsen og at vi starter nå!

Hva kan vi gjøre for å øke den samlede forskningsinnsatsen i Norge? Det er mye vi kan gjøre og vi gjør allerede mye, men her er tre forslag som trolig vil kunne ta oss et steg videre:

• Skal næringslivet forske mer må de ha flere forskere. Næringslivet må derfor i  større utstrekning enn i dag drive systematisk utvikling av mennesker med forskningskompetanse i samarbeid med utdanningsinstitusjonene. Flere bedrifter gjør dette allerede, men omfanget er ikke tilstrekkelig. Doktorgradsutdanning er en viktig del av dette, men dette samarbeidet må også inkludere tiltak på bachelor- og masternivå. Nærings-PhDer er et virkemiddel, men bare et av flere virkemidler.
• Grunnforskningsinstitusjonene (universitetene), særlig innen naturvitenskap og teknologi, har allerede et omfattende samarbeid med næringslivet, men samarbeider kjennetegnes av for mange små prosjekter. Vi trenger flere lokomotivprosjekter med en tidshorisont på 10-15 år. Det kan argumenteres for at SFI-ordningen (Sentre for forskningsdrevet innovasjon) i Norges forskningsråd er en mekanisme for å skape slike lokomotiver, men jeg er sterkt i tvil om SFI-orningen er en riktig innretning og jeg er helt sikker på at ordningen ikke er tilstrekkelig.
• Norge må bruke en betydelig større andel av de offentlige forskningsressursene på grunnleggende langsiktig forskning innen naturvitenskap og teknologi. SFF-ordningen er her viktig og bør forsterkes. Næringslivet kan også utnytte denne ordningen gjennom en mer systematisk og langsiktig tilnærming til disse miljøene. Områdene energi og materialer, klima og miljø, livsvitenskap og IKT er særlig viktige.

Drømmen er å finne den gode kombinasjonen av disse tre tiltakene; Lokomotivprosjekter mellom grunnforskningsinstitusjoner og næringslivet innen naturvitenskap og teknologi som gjennom langsiktig og systematisk arbeid utdanner morgendagens forskere, dvs. alle de menneskene som skal til for at vi i 2030 faktisk har en forskningsinnsats som tilsvarer 3% av BNP!

“Det er sol, det er søndag og jeg sitter og ser utover fjorden. Det er vindstille og flatt hav. Det eneste som rører seg er bølgene fra båter som siger forbi.”

Resultatet ble:

“It’s sunny, it’s Sunday, and I sit and look out over the fjord. There’s no wind and flat seas. The only thing that moves the waves from passing boats victory.”

Det går bra lenge. Det er kanskje ikke så lyrisk som den norske versjonen, og oversetteren fikk en utfordring mot slutten av siste setning! La meg først gjøre én justering i setningen og skrive følgende:

“Det er sol, det er søndag og jeg sitter og ser utover fjorden. Det er vindstille og flatt hav. Det eneste om rører seg er bølgene fra båter som seiler forbi.”

Jeg har bare byttet ut ordet “siger” med ordet “seiler” og det blir bedre:

“It’s sunny, it’s Sunday, and I sit and look out over the fjord. There’s no wind and flat seas. The only thing that moves the waves from boats sailing by.”

Det går bedre fordi jeg har fjernet en metaforisk utrykk som forteller at båtene beveger seg sakte. Noe har derfor gått tapt, men fortsatt er det noe galt i siste setning. Jeg prøver til slutt denne:

“Det er sol, det er søndag, og jeg sitter og ser utover fjorden. Det er vindstille og flatt hav. De eneste bevegelsene jeg ser er bølgene fra båter som seiler forbi.”

Resultatet ble:

“It’s sunny, it’s Sunday, and I sit and look out over the fjord. There’s no wind and flat seas. The only movement I see is the waves from boats sailing by.”

Ganske greit, men noen nyanser har gått tapt. Husk at denne jobben er gjort av en maskin, og disse maskinene blir stadig bedre!

Dagen (i går) forløper normalt helt til jeg sitter i Georg Sverdrups hus, Auditorium 1 på Blindern omtrent kl. 13.00. Jeg skal etter hvert holde et lite innlegg om mine erfaringer som blogger, men før jeg skal på podiet snakker Cecilie Staude fra BI om hvordan sosiale medier utvikler seg og hva disse mediene betyr for deg, meg og samfunnsutvikling. Hva er mulighetene og hva kan gå galt?

Staudes foredrag var en strålende opplevelse og svært lærerikt for en passende oppegående amatør som meg. Det er særlig tre grunner til at jeg likte foredraget; i) at hun gjennom undersøkelser og konkrete observasjoner bekrefter noen av mine vage antagelser om hva som skjer i og rundt sosiale medier,  ii) at jeg fikk en god dose nyheter og aha-opplevelser, og iii) at hun gav et troverdig bilde på hvordan sosiale medier  vil utvikle seg i tiden som kommer. Cecilie Staude har også en blogg.

Av ulike årsaker ble det en lang dag i går, men da er det jo greit å våkne litt sent – både i går og i dag!

Dette er i beste fall en skeiv fremstilling av den undersøkelsen som presenteres i Aftenposten. I realiteten vet vi veldig lite om hvor vi står i forhold til våre nordiske naboer innen IT-området. Det finnes imidlertid én internasjonal rangering (Shanghai) der universitetene  verden over rangeres innen hele IT-området (“Computer Science”). Denne rangeringer gir UiO en topplassering i Norden og en 6-plass i Europa, men heller ikke denne rangeringen forteller hele sannheten.  Alle målinger av denne type må tolkes nøye og omtales med omhu, og vi må til enhver tid vite hva vi snakker om. Da jeg ble intervjuet av Computerworld i sakens anledning var dette ett av mine hovedpoenger.

I tillegg fremhevet jeg de muligheter som ligger i alltid å bli bedre, og at vi som driver grunnleggende langsiktig forskning innen IT, som for de fleste områder i samfunnet, også har et kontinuerlig forbedringspotensial. Siteringer er en av flere parametre som brukes når kvalitet og relevans av forskning måles og evalueres.

At spillteknologi tas i bruk utenfor dataspillenes verden har foregått helt siden noen fant ut at datamaskiner kunne brukes til spill, og det var allerede i datamaskinens barndom. I dag fikk vi presentert en rekke eksempler der spillteknologi allerede brukes og potensielt kan brukes i utvikling av produkter innen helsevesenet og for helsefremmende tiltak.

Egil Utheim fra Mektron AS snakket om et eksperiment i Drammen (Villa Fredrikke) der de bruker spill for aktivisering av eldre og mennesker som har utviklet demens. Kortversjonen er at det virker, men at man må være nøye med hva man gjør! Mektron AS arbeider forøvrig med utvikling av en robotisert hjelper som kan bidra til at eldre og pleietrengende kan bo lengre hjemme. Spillteknologiske løsninger brukes i dette produktet.

Ole Jakob Elle gav en oversikt over Intervensjonssenterets (ved Oslo Universitetssykehus) prosjekter innen robotikk der de også bruker spillteknologiske løsninger. Elle, som også er tilnyttet Institutt for informatikk, viste også fersk video der studenter bruker Kinect til styring av en robot. Microsoft var også tilstede og vi fikk også en lengre presentasjon om Kinect – mye fascinerende teknologi pakket inn i et par små bokser.

SimSurgery, som utvikler en treningssimulator for kikkhullkirurgi, gav en presentasjon av deres produkt og utfordringer. Lærdal Medical, som leverer en stor portefølje av produkter og tjenester innen medisin og helse, var også tilstede med en presentasjon. Jeg merket meg spesielt SimCenter, som gjennom ulike former for simulering bidrar til opplæring av mennesker slik at disse blir bedre rustet til å håndtere situasjoner der liv må reddes!

Det mest originale, sett fra mitt ståsted, var imidlertid presentasjonen til administrerende direktør Just Ebbesen fra Østfold sykehus. Nye Østfold sykehus skal stå ferdig i 2014 og de vil bruke spillteknologi (“on-line gaming”) for å simulere sykehustjenester der målet er å utvikle et mer kostnadseffektiv og pasientvennlig sykehus. De vil drive tjenesteinnovasjon i en virtuell modell av sykehuset før det settes ut i praksis!

Takk til Oslo Medtech og Den Norske Dataforening for et flott seminar!

Vi gleder oss til neste festival om Mangfold den 18. juni 2011, og til høsten braker det løs med de to siste jubieumsfestivalene om henholdsvis Digitalisering (17. september)  og Menneskekroppen (15 oktober).

Det kommer mer om idéfestivalen om digitalisering her på Dærnt´s Corner før sommeren. Programmet begynner å ta form!

…og da kan man jo lure på hvorfor vi mangler klokskap? Witoszek gir mange fornuftige svar.

Begrepet allmennings tragedie stammer fra Garrett Hardin og hans berømte artikkel “The Tragedy of the Commens” (Science, Vol. 162, No 3859 (13. desember 1968), sidene 1243-1248.). I en tidligere artikkel her på Dærnt´s Corner har jeg kommentert dette i forhold til klimautfordringene. Allemnningesn tragedie handler i kort trekk om følgende: Vi vet alle at det er klokt at flest mulig mennesker bruker kollektive transportmidler, men allikevel kjører vi bil til og fra jobb. Og ikke bare det, vi kjører bil til og fra jobb i flokk og følge! Vi velger dette, fordi det er lokalt optimalt og praktisk. Det er definitivt ikke klokt, og essensen er at vi mangler kollektiv klokskap. Som individer er mennesket definivt mer intelligent enn en maur, men som kollektiv kan man jo stille spørsmålet om maurtua er vel så klok som menneskeheten?

Witoszek (og The Age of the Stupid) beskriver den tiden vi nå lever i som dumhetens tidsalder fordi vi er smarte og har mye kunnskap, men vi mangler (kollektiv) klokskap. Vi bruker ikke kunnskapen riktig. Dette er med stor sannsynlighet en riktig analyse, men er ikke dette menneskehetens svøpe. Er det ikke slik at menneskehetens tidsalder (den tiden menneskene har på jorda) i dette bildet kan settes lik dumhetens tidsalder? Er vi for intelligente og finner vi på så mye rart at klokskapen forsvinner i et hav av kunnskap? Vi blir så smarte at vi gjør dumme ting? Gorden Gekko var helt klart en smarting, men han var definivt ikke klok! Noen mener at det bare er krisene og katastrofene som får oss til å tenke klart på vegne av helheten. Må sivilisasjonen kollapse før vi klarer å hente oss inn?

Det er grunn til å tro på at svaret er NEI på dette siste spørsmålet, men da må noe skje!

Revolusjonen handler om en fundamental endring av undervisningen på bachelornivå der elementer fra informatikk, matematikk og naturvitenskapelig fag (så langt med vekt på fysikk) kombineres. Stikkordet er beregninger. Realistiske eksempler og eksempler fra forskningsfronten brukes allerede i begynnerundervisningen i matematikk og informatikk. For å få dette til må studentene introduseres til metoder og verktøy som utfører avanserte beregninger som i sin tur medfører at studentene får en god forståelse for fysiske fenomer samtidig som de lærer matematikk og informatikk (programmering). Dette skjer allerede i første semester av bachelorstudiet. Denne inngangen til studiene øker motivasjonen for fagene blant studentene, og den legger et godt grunnlag for videre fordypning i ett eller flere av de involverte fagdisiplinene. En viktig positiv effekt av denne inngangen til studiene er forståelse for bruken av avanserte beregninger som i sin tur bidrar til å effektivisere undervisningen senere i studiene.

Litt forenklet kan dette forklares som følger: Man starter med realistiske problemer og bygger en løsning ved å sette sammen vesentlige grunnelementer fra fagdisiplinene. Denne tilnærmingen står i kontrast til den klassiske tilnærmingen der man starter med de grunnleggende byggestenene i disiplinene uten at dette kan kobles til realistiske eksempler for deretter å bruke disse i mer avanserte emner senere i studiet. Mer om prosjektet, som heter “Computing in Science Education”,  finner dere her.

Resultatet av endringen er økt forståelse og motivasjon blant studentene, og ikke minst en utdanning som er mer relevant i forhold til samfunnets behov. Hovedinnvendingen har vært at den nye formen for utdanning svekker studentes teoretiske grunnlag i fagdisiplinene. Erfaringen viser at dette ikke er tilfelle. Tvert i mot, forståelsen øker!

Det er ingen enkel jobb å få dette til, men d´Artagnan og de tre musketerer (Athos, Portos og Aramis) har lykkes! Hvem er nå disse fire musketerer, som de ble kalt av utdanningsdekan Annik Myhre under en konferanse som ble avholdt i dag i det nye informatikkbygget? Konferansen, som ble åpnet av Statsråd Tora Aasland, hadde tittelen “Fremtidens utdanning: En nasjonal modell for beregningsorientert utdanning i ingeniør- og realfag”. De fire musketerer er professorene Knut Mørken, Hans Petter Langtangen, Morten Hjort-Jensen og Anders Malthe-Sørensen. Historien sier ingenting om hvem som er d´Artagnan!

Knut Mørken er professor ved Institutt for informatikk og forsker ved “Center of Mathematics for Application” (CMA), Hans Petter Langtangen er professor ved Institutt for informatikk og leder for “Center for Biomedical Computing” (CBC) ved Simula research laboratory, Morten Hjort-Jensen er professor ved Fysisk institutt og forsker ved “Center of Mathematics for Application” (CMA), og Anders Malthe-Sørenssen er professor ved Fysisk institutt og forsker ved “Physics of Geological Processes” (PGP). CMA, CBC og PGP er sentre for fremragende forskning støttet av Norges forskningråd.

Resultatene fra dette prosjektet (“Computing in Science Education”) er et godt eksempel på vitenskaplig konvergens – et tema jeg kommenterte i mer generelle vendinger her på Dærnt´s Corner i går.

For noen hundre år siden var de fleste vitenskapspersoner multidisiplinære. Et typisk eksempel var Gottfried Leibniz (1846-1917) som gjorde seg bemerket innen fagdisipliner som filosofi, fysikk og matematikk samtidig som han fungerte som diplomat og advokat. Vitenskapen var flerfaglig i den forstand at sentrale personer behersket flere fagdisipliner.

Etter hvert som omfanget av vitenskapelig aktivitet vokste ble fagdisiplinene både dypere og bredere. Det ble naturlig nok vanskeligere for vitenskapspersoner å være flerfaglige (i det minste gjøre seg bemerket i flere disipliner, selv om det absolutt finnes unntak). En konsekvens av dette ble at fagdisiplinene i større grad enn tidligere utviklet seg uavhengig av hverandre. Parallelt med spesialisering og ytterligere fordypning i etablerte fagdisipliner har det oppstått nye disipliner mellom eller i skjæringsfeltet mellom etablerte fagdisipliner. Slik vil og bør trolig vitenskapen også utvikle seg i fremtiden, men noe er i ferd med å skje?

Det kalles konvergens og dette fenomenet (eller disse fenomene) har blitt sterkere og sterkere de siste 50 årene. Det slår ut på mange forskjellige vis og i ulikt omfang. Mest tydelig for allmennheten er at de problemstillinger som skal løses krever kompetanse fra flere fagdisipliner, enten det forskes på utvikling av ny IT-systemer for helsevesenet eller at store datamengder skal studeres for å forstå kreftgåten eller vi skal utvikle nye og bærekraftige energiløsninger. I dette bildet er disiplinene viktig, men løsningene krever i stadig større omfang kunnskap fra flere disipliner. Det er også slik at disse sammensatte problemstillingene bidrar til ny erkjennelse i selve disiplinene. Et annet, og mindre synlig fenomen, er at disipliner “henter” resultater fra hverandre. Det er umulig å ha et presist bilde på om det er mer av dette i dag enn for f.eks. 100 år siden, men det er mitt inntrykk at omfanget øker og blir mer synlig.

Etter en periode der disiplinene har arbeidet for å finne seg selv, er vi nå på vei tilbake til en omfattende multidisiplinær tilnærming til vitenskapen? Jeg tror at svaret på dette spørsmålet er JA, og at denne utviklingen løfter vitenskapen mot nye høyder!

I min familie (som i de fleste familier) starter denne dagen med en passe hektisk 17de-mai frokost. Med TVn på i øyekroken, eggerøre på brødskiva og nytrukket kaffe i min hvite kopp fikk jeg med meg opp til flere reportasjer fra Universitetsplassen og intervjuer om UiOs historie før jeg selv setter kursen mot sentrum og UiOs 17de-mai-vake ved Urbygningen.

På denne dagen i 1814 underskrev og beseglet Riksforsamlingen på Eidsvoll Norges grunnlov, og Stortinget feiret 17. mai som Norges nasjonaldag for første gang i 1836. I dag 197 år etter de historiske hendelsene på Eidsvoll, og 175 år etter at dagen i dag ble Norges nasjonaldag er jeg altså med på feiringen av både nasjonaldagen og at det er 200 år siden UiO ble etablert. Tiden går, men hvor lenge siden var egentlig 1811 og 1814? Det norske flagget har en lang historie, men det det rene norske flagget ble innført i 1890-årene.

Vel fremme i sentrum ble jeg mottatt av  jubileumsgeneralen Inger Stray-Lien, som bl.a. skrev årets første innlegg, “Et nos petimus astra…”, her på Dærnt´s Corner. I mylderet i universitetshagen var det en rekke kolleger med rektor Ole Petter Ottersen i spissen. Rektor var på vei til sin neste oppgave for dagen, som var å gå i 17de-mai toget i Oslo sammen med 75 utenlandske studenter ved UiO. Som 200-års jubilant var UiO tildelt plass i toget. På bildet til høyre er Rektor flankert av Cecilie Andersen og Unni Irmelin Kvam fra henholdsvis universitetsdirektørens kontor og UiO200.

Etter en fin og solfylt stund i universitetshagen tok jeg bena fatt gjennnom slottsparken på vei til Majorstua. På turen opp Bogstadveien fikk jeg meg min obligatoriske is – en Kroneis med sjokolade til 20 kroner.

På Majorstua fikk jeg etter hvert plass i en velfyllt T-banevogn, og jeg brukte anledningen til å betrakte bunader fra fjern og nær på vei til Makrellbekken stasjon. Siste stopp for dagen (bortsett fra her jeg nå sitter og skriver dette) var Mimrehaugen i Husebygrenda. Der møtte jeg mine to voksne barn. Det ble en særdeles hyggelig ettermiddag for pappa!

Institutt for informatikk lanserer i dag vår erfaringsbaserte master innen “IT og Ledelse”. Under ledelse av Lars Groth har vi arbeidet med dette i et par år og endelig er brikkene på plass. Vi starter til høsten og håper på mange søkere til et flott masterstudium skreddersydd for mennesker som ønsker mer kunnskap innen informasjonsteknologi, ledelse, organisasjonsutvikling og strategi.

Alt om masterprogrammet finner du her. Programmet er utviklet basert på intervjuer med og innspill fra et stort antall personer utenfor og innenfor universitetet, og vi er stolte av å kunne presentere et topp moderne utdanningsopplegg for kandidater med bakgrunn fra næringsliv og offentlig forvaltning.

Jeg vil særlig hedre studentforeningen Cybernetisk selskab og kjernen av lidenskapelige entusiaster som med alvor og humor arrangerte en fantastisk åpning av den nye studentkjelleren. Det var stinn brakka og hele kvelden var det lang kø ved inngangsdøra. De tok seg også godt av sin instituttleder, som definitivt var åpningenskveldens eldste deltager.

Med en annen aforisme av Oscar Wilde i bakhodet (“Jeg kan motstå alt unntatt fristelser.”) leste jeg diktet Syndefall av André Bjerke til den feststemte forsamlingen. Diktet handler om lidenskap, fristelser, relasjoner og kunnskap, og her er et lite utdrag:

“Kunnskapens tre
er livets fornyer-
Dets saft går deg hett
gjennom blodet
og hodet,
og se, du blir lett
som den fallende sne
og de drivende skyer-”

Det var en viss forventning knyttet til at jeg skulle ta opp igjen en meget kort karriere som operasyngende drag-artist fra 1980-tallet. Dette ble det ikke noe av, men jeg kastet meg utpå og prøvde sangstemmen. Det er vel riktig å si at denne stemmen i beste fall er litt rusten!