Rosenborg Light
Av:
Ole-Andreas Pedersen
I dag inviterer Bodø/Glimt spillere, ledere, medlemmer og andre til lunsj på
Aspmyra. Det er et tiltak klubben har satt i gang for å skape mer blest om
klubben. Har vi ikke sett dette før?
Selvfølgelig har vi det! Byen er Trondheim, og laget er Rosenborg. På det
som var et tysk kullager under krigen, i dag kjent som Brakka, har dette
vært en del av klubbens åpenhet i mange år. Folk kan stikke innom for å ta
seg en kopp kaffe, litt vafler og slå av en prat med spillerne, trenerne
eller likesinnede.
Bodø/Glimt har jo tidligere utfordret Rosenborg på det trønderlaget er gode
på. Eller de har hoppet etter Wirkola, alt etter hvordan man ser det. Jeg
tenker kanskje først og fremst på spillestil og formasjon. I Bodø/Glimt er
man helt klare på at 4-3-3 er formasjonen man skal spille, noe Rosenborg har
gjort i samtlige av de 13 seriemesterskapene de har hentet til Trondheim, og
også før den tid.
Rosenborg har hentet mange av Glimts profiler opp gjennom årene. Ørjan Berg,
Mini Jacobsen, Runar Berg, Tom Kåre Staurvik er noen av dem som har bidratt
til sølv i skapene på Lerkendal. Andre veien har man fått
fotballoppskrifter, spillere som trenger kamptrening, og nå sist;
matoppskrifter.
For å bygge et vinnerlag nytter det ikke å bare kopiere rått det som det til
enhver tid beste laget gjør. Man må finne sitt eget spor, man må finne ut
hva som passer best for sitt eget lag ut fra rådende forhold.
Selvfølgelig kan man bli rådvill når troillungan drar hjem det ene
seriemesterskapet etter det andre. De norske toppklubbene var i en periode
så desperate etter å ta rotta på RBK, at så godt som halvparten av lagene
spilte 4-3-3. Hva passer vel RBK bedre enn motstandere som spiller systemet
de selv har funnet opp?
Bodø/Glimts suksess eller fiasko er overlatt til spillergruppen og trenerne.
Og de er sørgelig alene. Publikumsoppslutningen på lagets hjemmekamper er
trasig. ” Folk snur seg og ser rart på oss når vi forsøker å støtte laget
med sang og positive tilrop.” Det er konklusjonen fra et geografisk spredt
utvalg av journaliststudentene i min klasse etter hjemmekampen mot Besiktas
i høst. Ikke rart publikum mister lysten på å dra til Aspmyra, man får jo
ikke ta del i det som skjer der, foruten når ordstyreren på stadion gir alle
lov til å snakke samtidig!
I jakten på ny trener i høst viste også styret i Glimt hvor profesjonelle de
er. Den ene trenerkandidaten etter den andre trakk sitt kandidatur, og
styret sto etter hvert tomhendte tilbake. Heldigvis for Glimt kom Ola
Haldorsen rekende på en fjøl. Skjønt, hvor heldig det er vet vi jo ikke
ennå. Men hva kan man egentlig forlange av profesjonell opptreden av
spillere, med et styre som ikke skjønner at profesjonalitet ikke kommer an
på størrelsen på lønningsposen. Ei heller kommer den dalende ned i hodene
deres. En profesjonell organisasjon trenger en profesjonell ledelse, noe det
i hvert fall er grunn til å spørre seg om klubben har.
I følge Avisa Nordland har Bodø/Glimt innstilt planen om å få en
sportsdirektør til klubben. Grunnen er visstnok at man ikke vil ha noen
andre enn Mini Jacobsen inn i den rollen.
Forventningene til Bodø/Glimt bør med andre ord være minimale også i
fremtiden…
Tilrettelagt for web av:
Ole-Andreas Pedersen
