<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<rss xmlns:dc="http://purl.org/dc/elements/1.1/" version="2.0">
<channel>
<title>5. års oppgave (profesjonsstudiet medisin)</title>
<link>http://hdl.handle.net/10037/614</link>
<description/>
<pubDate>Sat, 03 Oct 2015 19:44:01 GMT</pubDate>
<dc:date>2015-10-03T19:44:01Z</dc:date>
<item>
<title>No lipid lowering effect of vitamin D supplements found on statin users.</title>
<link>http://hdl.handle.net/10037/8179</link>
<description>Johnsen, Martin Solvang&lt;br /&gt;
Background&#13;
Tromsø endocrine research group has performed multiple RCTs with vitamin D supplements/placebo and effects on different outcomes. Compiling data from four of these studies I tested an hypothesis established by Kane et al. in 2013, which suggests that vitamin D supplements have a significant lipid lowering effect in statin users. Retesting hypotheses in general is vital to the scientific community. By using patient data from Tromsø endocrine research group I wanted to retest this new hypothesis because it has not been confirmed by other studies.&#13;
Method&#13;
To test the hypothesis I pooled subjects from four vitamin D intervention studies and split the subjects into statin users and non-statin users. I then performed independent samples t-test to see if vitamin D-supplements during 6-12 months had a lipid lowering effect compared to placebo. I performed correlations between baseline levels of vitamin D and lipids. To adjust for confounding factors in the correlations I used linear regression with age, sex and BMI as covariates.&#13;
Results&#13;
At baseline serum HDL, Apo-A and triglycerides correlated significantly with vitamin D (p &lt; 0.01). After adjusting for confounders the baseline HDL levels correlated significantly with vitamin D (p=0.001). I found no significant results in the t-test or the linear regressions on changes in lipid levels based on vitamin D treatment. Conclusions&#13;
I found no clear significant lipid-lowering effect of vitamin D supplementation compared to placebo in neither statin users nor non-statin users. After adjusting for confounders, serum HDL still remained significantly correlated with vitamin D at baseline.&lt;br /&gt;
</description>
<pubDate>Wed, 26 Aug 2015 00:00:00 GMT</pubDate>
<guid isPermaLink="false">http://hdl.handle.net/10037/8179</guid>
<dc:date>2015-08-26T00:00:00Z</dc:date>
</item>
<item>
<title>Behandling av mild til moderat depresjon og angst i primærhelsetjenesten -finnes det en app for det?</title>
<link>http://hdl.handle.net/10037/8178</link>
<description>Hansen, Linda&lt;br /&gt;
Det estimeres at mellom én av tre og èn av to vil rammes av psykisk lidelse i løpet av livet, dvs. mellom 30 og 50 % av den voksne norske befolkningen (1). De aller fleste behandles i primærhelsetjenesten. Svært mange mennesker har i dag tilgang til, og bruker i det daglige smarttelefoner og har tilgang til å laste ned mobilapplikasjoner (apper). Jeg vil i denne studien se nærmere på hvilke fordeler og ulemper bruken av disse har, i tillegg til at jeg vil undersøke om det finnes noen form for regulering av apper. Jeg vil også se nærmere på hvilke apper som finnes tilgjengelig på skandinaviske språk for mild til moderat depresjon og angst.&lt;br /&gt;
</description>
<pubDate>Mon, 08 Jun 2015 00:00:00 GMT</pubDate>
<guid isPermaLink="false">http://hdl.handle.net/10037/8178</guid>
<dc:date>2015-06-08T00:00:00Z</dc:date>
</item>
<item>
<title>Innovative Proposals for Primary Health Care Access in Poor Urban Areas of Developing Countries: experiences from Delmas, Port au Prince, Haiti</title>
<link>http://hdl.handle.net/10037/8048</link>
<description>Andreassen, Kristine&lt;br /&gt;
Inhabitants of poor neighborhoods of Delmas in Haiti’s capital Port au Prince, are among the many people in the world suffering from crucially limited primary health care access.  The Haitian-Norwegian organization Prosjekt Haiti (Project Haiti) and the local health care initiative Sante pour Tous (Health for All) attempt to navigate to stake out strategies for a collaboration to improve primary health care access, also for the poor strata of Delmas’ population. This report aims to assist the intentions of Prosjekt Haiti and Sante pour Tous through offering potentially innovative proposals for these two NGOs primary health care collaboration. Through a critical ethnographic approach the report will draw on information gained by means of field work, focus group discussions with local people, and interviews with health workers and resource persons, the report shall discuss barriers and proposals for solutions evolving the research theme. The results show actual disparities between envisioned delivery and perceived access. Phenomena of ‘structural violence’ are found to be the core of the unhealthy conditions encountered at the site. Consequently, the local population lacked faith in improvements both from the public sector and own initiative. The conclusion reaches lists of proposals to the work of the two NGOs’ primary health care collaboration, the main point given being involvement of local population on all levels.&lt;br /&gt;
</description>
<pubDate>Mon, 01 Jun 2015 00:00:00 GMT</pubDate>
<guid isPermaLink="false">http://hdl.handle.net/10037/8048</guid>
<dc:date>2015-06-01T00:00:00Z</dc:date>
</item>
<item>
<title>Septic Acute Kidney Injury</title>
<link>http://hdl.handle.net/10037/8047</link>
<description>Markali, Pål Schmidt&lt;br /&gt;
Acute kidney injury, formerly known as acute kidney failure, is a syndrome characterized by the rapid loss of the kidney´s excretory function. This is normally diagnosed by the accumulation of urea and creatinine, decreased urine output, or both. Acute kidney injury affects approximately 40% of critically ill patients and one third of them die within the first 90 days of admission. Despite the importance of this disease, no evidence-based treatment recommendations exists and the pathogenesis is debated. The concept of acute renal failure has undergone a modification the recent years. Traditionally acute renal failure has been related to ischemia and development of acute tubular necrosis. Mounting evidence suggests that acute, mild injury to the kidneys causes alterations to the urine output and blood chemistries. This could potentially have serious clinical consequences. The syndrome of acute kidney injury also includes patients without functional damage, but with impairment relative to physiologic demand. This means that AKI includes both injury and impairment. This is a more holistic approach to the clinical challenge, including patients that could benefit from early intervention. Sepsis is one of the main factors contributing to the development of acute kidney injury. Sepsis and septic shock account for approximately 50% of acute kidney injury cases in the ICU Though, the pathophysiology behind this development is inadequately understood. Systemic hypotension, renal vasoconstriction and ischemia-reperfusion injury as the mechanism behind septic acute kidney injury has been challenged. Septic acute kidney injury can occur during a hypo- and hyperdynamic circulatory state. It is associated with a high flow, low-pressure renal circulation. New histological findings indicate a lack of acute tubular necrosis and apoptosis during septic AKI, with only a minor influence of the tubular cells. Mounting evidence suggests exposure of the nephron and tubular cells to inflammatory mediators. This could alter the permeability of the glomerular filtration barrier through glycocalyx shedding, decreased fenestrae density and increased fenestrae diameter. Alterations to the permeability could possibly activate the tubuloglomerular feedback mechanism and result in a decrease in kidney function. Further research should focus on the intergrative glomerular barrier complex, with emphasis on glycocalyx, endothelial surface layer and fenestrae. New technology like PET and nanomechanics could be beneficial in the search for the pathogenesis behind septic AKI.&lt;br /&gt;
</description>
<pubDate>Fri, 29 May 2015 00:00:00 GMT</pubDate>
<guid isPermaLink="false">http://hdl.handle.net/10037/8047</guid>
<dc:date>2015-05-29T00:00:00Z</dc:date>
</item>
<item>
<title>Kan global longitudinell strain og strain rate predikere dødelighet i en generell befolkning? Fem års mortalitet ved Speckle Tracking Imaging og konvensjonelle ekkokardiografiske mål fra Tromsøstudien</title>
<link>http://hdl.handle.net/10037/8046</link>
<description>Lysvold, Øystein Nilssen&lt;br /&gt;
Bakgrunn: Global longitudinell ”strain” (GLS) har vist seg å være et mer sensitivt parameter enn ejeksjonsfraksjon (EF) for å predikere dødelighet hos hjertesviktpasienter. Målet med studien er å avklare om global longitudinell strain og ”strain rate” (GLSR) kan predikere død i en generell befolkning når EF ikke er nedsatt. Dersom GLS eller GLSR gir tilleggsinformasjon utover EF, som per dags dato er et sensitivt og uavhengig ekkokardiografisk parameter for å identifisere pasienter med høy risiko for plutselig kardiovaskulær død, vil man kunne plukke opp risikopasienter mye tidligere, og identifisere mulige korrigerbare risikofaktorer som mål for behandling hos pasienter med normal EF. Materiale/metode: Vi har analysert GLS for 185 pasienter fra Tromsøstudien, fordelt mellom en kasus-gruppe med døde individer, og en kontrollgruppe med levende individer etter et tidsrom på 5 år. Studiedeltakerne ble matchet 1:1 for alder og kjønn, og undersøkt for kjente kliniske kardiovaskulære risikofaktorer kombinert med konvensjonelle og nye ekkokardiografiske parametere for systolisk og diastolisk funksjon. Vi har brukt en todimensjonal speckle-tracking software for å analysere longitudinell strain og strain rate i cineloop-opptak av 4-kammer,  3-kammer og 2-kammer ekkobildesekvenser. GLS ble beregnet av gjennomsnittet av mid-myokardiell strain i 17 segmenter. Resultater: Verken EF, strain eller strain rate predikerer dødelighet med statistisk signifikans. Derimot viser våre resultater at diastoliske parametere som deselerasjonstid (DT) og isovolumetrisk relaksasjonstid (IVRT) er signifikante prediktorer for 5 års dødelighet (p = 0.032). Konklusjon: Resultatene indikerer at verken GLS eller GLSR målt med speckle tracking predikerer dødelighet i en generell befolkning med normal EF. Imidlertid har mål på diastolisk dysfunksjon som IVRT og DT verdi som mortalitetsprediktor med statistisk signifikans i vår populasjon. Når systolisk hjertesvikt ikke foreligger, er verken EF, strain eller strain rate tilstrekkelige mål for å predikere dødelighet. I tillegg til diastoliske parametere bør man tilstrebe å utvikle enda bedre systoliske og eventuelt diastoliske mål for å identifisere høyrisikopasienter tidligere, noe som vil muliggjøre mer effektiv behandling.&lt;br /&gt;
</description>
<pubDate>Sun, 31 May 2015 00:00:00 GMT</pubDate>
<guid isPermaLink="false">http://hdl.handle.net/10037/8046</guid>
<dc:date>2015-05-31T00:00:00Z</dc:date>
</item>
<item>
<title>Hemodynamiske effekter av nitroprussid ved hypotermi</title>
<link>http://hdl.handle.net/10037/8045</link>
<description>Bakke, May-Linn Helland&lt;br /&gt;
Introduksjon: Formålet med denne pilotstudien var å se om nitroprussid kan bedre myokardiell dysfunksjon under hypotermi og etter revarming fra hypotermi.&#13;
Metoder: Wistar hannrotter ble instrumentert til å måle midlere arterietrykk (MAP) og venstre ventrikkels trykk-volum endringer ble målt ved hjelp av et Millar trykk-volum konduktansekateter. Kjernetemperatur ble redusert fra 37°C til 15°C før revarming til 37°C ved bruk av både interne og eksterne varmevekslere. To grupper rotter fikk enten saltvannsinfusjon (n=3) eller nitroprussidinfusjon (n=2) ved revarming.&#13;
Resultater: Hjerteminuttvolum, slagvolum og slagarbeid var økt, mens systemvaskulær motstand var redusert hos nitroprussidgruppen sammenlignet med saltvannsgruppen etter gjennomgått hypotermi og revarming. Det var ingen forskjell i venstre ventrikkel (LV) dP/dtmax (den maksimale trykkendringen/tidsenhet i venstre ventrikkel )og tau (venstre ventrikkel diastolisk tidskonstant) mellom de to gruppene. Hjerteminuttvolum, slagvolum, slagarbeid og LV dP/dtmax nådde ikke prehypoterme nivåer etter revarming i noen av gruppene. Tau ble reversert etter revarming fra hypotermi i begge grupper.&#13;
Konklusjoner: Nitroprussid endrer ikke hjertets inotropi. Derimot virker medikamentet positivt på hjerteminuttvolum og slagvolum ved å redusere afterload, en effekt som blir tydeligere etter hvert som den myokardielle dysfunksjonen progredierer under revarming.  Nitroprussid har dermed en gunstig, dog ikke tilstrekkelig, effekt på posthypoterm myokardiell dysfunksjon.&lt;br /&gt;
</description>
<pubDate>Mon, 01 Jun 2015 00:00:00 GMT</pubDate>
<guid isPermaLink="false">http://hdl.handle.net/10037/8045</guid>
<dc:date>2015-06-01T00:00:00Z</dc:date>
</item>
<item>
<title>Ghrelin og leptins rolle i appetitt- og vektregulering</title>
<link>http://hdl.handle.net/10037/8044</link>
<description>Olsen, Anne Berit&lt;br /&gt;
Ghrelin og leptin er to sentrale hormoner i reguleringen av appetitt. Ghrelin er kroppens &#13;
sulthormon og konsentrasjonen stiger under faste. På den andre siden er leptin mest aktivt ved &#13;
metthet. Disse to hormonene, blant flere andre, er viktige aktører i et nøye regulert matinntak &#13;
for å opprettholde stabil vekt. Det viser seg at både ghrelin- og leptinkonsentrasjonen ligger &#13;
utenfor det normale området hos overvektige. Overvektige har et ghrelin- og leptinnivå som &#13;
er henholdsvis lavere og høyere i forhold til normalvektige. Konservativ vektreduksjon gir en &#13;
redusert leptinkonsentrasjonen, mens ghrelinkonsentrasjonen øker i samsvar med kroppens &#13;
negative energibalanse. Dette induserer sult og gjør vektreduksjon vanskelig. Et medikament &#13;
som hemmer ghrelins fysiologiske effekt, kan dermed tenkes å være effektivt ved &#13;
vektreduksjon.  &#13;
 &#13;
Denne oppgaven beskriver leptin og ghrelins ikke-patologiske deltakelse i &#13;
appetittreguleringen, mulige årsaker til overvekt, hormonenes endringer ved overvekt og &#13;
mekanismer bak dette, samt hva vektreduksjon gjør med hormonene og eventuelle &#13;
angrepspunkter ved anti-ghrelinbehandling.&lt;br /&gt;
</description>
<pubDate>Fri, 29 May 2015 00:00:00 GMT</pubDate>
<guid isPermaLink="false">http://hdl.handle.net/10037/8044</guid>
<dc:date>2015-05-29T00:00:00Z</dc:date>
</item>
<item>
<title>Det kvantitative evidensgrunnlaget for  interprofesjonell helsefaglig utdanning</title>
<link>http://hdl.handle.net/10037/8043</link>
<description>Jakobsen, Jarle&lt;br /&gt;
Bakgrunn: Universitetet i Tromsø følger norske utdanningspolitiske føringer, og er i kartleggingsfasen for implementering av interprofesjonell utdanning (IPE) i sine helsefaglige studier. En gjennomgang av det kvantitative evidensgrunnlaget for effekt av IPE er derfor ønskelig.&#13;
Metode: Kvantitative studier omhandlende IPE for medisinstudenter ble identifisert i eksisterende oversiktsartikler og ved hjelp av et systematisk databasesøk.&#13;
Resultater: 65 aktuelle studier ble funnet. Omtrent to tredeler rapporterte om rent positive resultater. Halvparten av de resterende studiene viste delvis positive resultater. Studier omhandlende studenter tidlig i studieløpet ga tilsynelatende dårligere resultater enn studier som inkluderte studenter senere i studieløpet. Det ble ellers ikke sett noen forskjeller i effekt avhengig av undervisningsmetode eller involverte studieprogrammer. Medisinstudenter hadde i flere studier dårligere effekt av IPE enn andre studenter.&#13;
Diskusjon: Flertallet av studiene baserte seg på subjektive tilbakemeldinger fra studenter. For få studier så på effekt av IPE på lengre sikt til at man kan si noe om langsiktig utbytte. De relativt dårlige resultatene sett hos førsteårsstudenter kan være del av en naturlig endring i holdninger blant ferske universitetstudenter. Sammenligning av studenter som får IPE tidlig i studieløpet med kontroller ville vært til hjelp for å avklare dette. At medisinstudenter har dårligere effekt av IPE enn andre studenter kan ha flere årsaker. Demografiske forskjeller, for eksempel ulik kjønnsfordeling sammenlignet med andre studieprogram, kan spille inn. Motvilje mot interprofesjonell læring kan være større blant medisinstudenter enn andre studenter.&#13;
Konklusjon: Evidensen for at IPE bedrer studenters holdninger til interprofesjonalitet og andre studieprogram/profesjoner, og kunnskap om teamarbeid, kommunikasjon og ledelse kortsiktig er til stede. Effekt på lengre sikt, endring i studenters atferd som følge av IPE og objektivt pasientutbytte er temaer som behøver mer forskning. Mer forskning trengs også for å avklare utbytte av IPE tidlig i studieløpet, og hvorfor medisinstudenter reagerer annerledes på IPE enn andre studenter.&lt;br /&gt;
</description>
<pubDate>Thu, 28 May 2015 00:00:00 GMT</pubDate>
<guid isPermaLink="false">http://hdl.handle.net/10037/8043</guid>
<dc:date>2015-05-28T00:00:00Z</dc:date>
</item>
<item>
<title>Sammenhengen mellom atrieflimmer og fysisk aktivitet. Et litteraturstudium</title>
<link>http://hdl.handle.net/10037/8042</link>
<description>Rismo, Karen Marie&lt;br /&gt;
Formål&#13;
Rundt 65 000 nordmenn er rammet av atrieflimmer og forekomsten er økende. De siste årene har det blitt spekulert i om atrieflimmer (AF) kan være en konsekvens av store treningsmengder. Kunnskap om en mulig sammenheng mellom AF og fysisk aktivitet er viktig da en liten økning i AF-risiko kan føre til stor økning i sykelighet. Denne litteraturstudien tar for seg sammenhengen mellom AF og fysisk aktivitet, både ved å se på betydning av trening på mosjonistnivå og på elitenivå.&#13;
&#13;
Materiale og metode&#13;
Oppgaven er et litteraturstudium og hovedmålet har vært å gjennomgå epidemiologiske studier av sammenhenger mellom atrieflimmer og fysisk aktivitet. Totalt omfatter litteraturstudien 18 studier.&#13;
&#13;
Resultat og diskusjon&#13;
Av de 18 inkluderte studiene, viser seks at fysisk aktivitet gir økt risiko for AF mens seks finner at fysisk aktivitet reduserer risikoen for AF. To studier viser ingen sammenheng mellom de to variablene, hvorav den ene kun ser på AF og arbeidsrelatert fysisk aktivitet. Fire av de inkluderte studiene omhandler atleter og AF, alle disse konkluderer med at atleter har økt AF-risiko. Generelt er studiene er sprikende i resultatene, svært heterogene og har store metodologiske ulikheter. &#13;
&#13;
Konklusjon&#13;
Denne litteraturstudien gir støtte til hypotesen om at det er en sammenheng mellom AF og fysisk aktivitet, men om fysisk aktivitet øker eller reduserer risikoen for AF eller begge deler, kan ikke sies for sikkert. Flere av de inkluderte studiene viser at intensiv og regelmessig fysisk aktivitet kan være assosiert med økt risiko for AF, mens andre viser at fysisk aktivitet kan redusere AF-risikoen. Regelmessig fysisk aktivitet har en positiv helseeffekt og er viktig for folkehelsen. Funnene i denne litteraturstudien er ikke sterke eller konsise nok til at noen bør frarådes fysisk aktivitet.&lt;br /&gt;
</description>
<pubDate>Fri, 29 May 2015 00:00:00 GMT</pubDate>
<guid isPermaLink="false">http://hdl.handle.net/10037/8042</guid>
<dc:date>2015-05-29T00:00:00Z</dc:date>
</item>
<item>
<title>Peri- og postmenopausale symptomer og plager målt med Menopause Rating Scale (MRS)</title>
<link>http://hdl.handle.net/10037/8041</link>
<description>Pedersen, Marlene&lt;br /&gt;
Formålet med denne oppgaven var å evaluere peri- og postmenopausale symptomer og plager hos et tilfeldig utvalg kvinner, målt ved Menopause Rating Scale (MRS). Studien baserer seg på kontrollgruppen i en undersøkelse ved St. Olavs Hospital, Trondheim. Vår studiepopulasjon bestod av 406 kvinner etter ekskludering. Vi brukte en modifisert utgave av Menopause rating scale, MRS, hvor 11 symptomer deles inn i tre kategorier; psykiske, somato-vegetative og urogenitale symptomer. Menopausealder ble satt til 54 år. Gjennomsnittlig skår på MRS var 7. Somatisk skår hadde signifikant større betydning for totalskåren av MRS. Prevalensen var signifikant assosiert med røyking, økende BMI og lav SCI. Høyere MRS-skår var signifikant assosiert med kvinnenes oppgitte sykdommer/lidelser. Vi fant ingen sammenheng mellom MRS og alder. Ved å bruke MRS i kartlegging av menopausale symptomer og plager hos kvinner som ikke bruker systemisk HRT kan symptomer fra andre sykdommer påvirke prevalensen av høy skår. I dette tilfeldig utvalget av kvinner predikerte ikke MRS peri-/postmenopausale plager.&lt;br /&gt;
</description>
<pubDate>Fri, 29 May 2015 00:00:00 GMT</pubDate>
<guid isPermaLink="false">http://hdl.handle.net/10037/8041</guid>
<dc:date>2015-05-29T00:00:00Z</dc:date>
</item>
</channel>
</rss>
