Skillelinjer, sport og stalinisme
Artiklene i denne utgaven av Nordisk Østforum faller i to hovedkategorier: De to første bidragene tar for seg valg, partidannelser og strukturerende skillelinjer i postkommunistiske stater, de to neste ser på konsekvensene av politiske og personlige eksesser i sovjetstatens første år.
Først ut er Svenn Arne Lie, som har forsøkt å forklare litauisk velgeratferd. Hvorfor er det så store utskiftninger i partilandskapet fra valg til valg? Er de litauiske velgerne mer troløse og ustabile enn hva vi tradisjonelt har sett i Vest-Europa? Nei, mener Lie, og introduserer den omvendte skillelinjemodellen for å underbygge dette svaret. Gjennom en analyse av den urban-rurale skillelinjen i Litauen finner Lie at denne skillelinjen bidrar til å strukturere velgernes beslutninger. Det er dermed ikke velgerne som skifter politisk standpunkt, men partiene som springer ut av skillelinjen som ikke klarer å konsolidere sin posisjon – å befeste sitt politiske rom. Dermed oppstår det stadig nye partier med utgangspunkt i en og samme skillelinje. Partiene kommer og går, men skillelinjen består.
Også Bjarte Folkestad har tatt utgangspunkt i skillelinjer for å forstå velgeratferd. Folkestads case er det russiske partisystemet, som i likhet med det litauiske har vært preget av store utskiftninger og mange partier. Stein Rokkan og Seymour Martin Lipsets mye brukte skillelinjemodell tar utgangspunkt i at det skjedde en ”fastfrysing” av partisystemene i Vest-Europa – at partibildet ble preget av stabile alternativ og at det ville være vanskelig for nye aktører å vinne innpass. Det har dermed ikke vært uproblematisk å forsøke å tillempe Rokkan og Lipset til en postkommunistisk kontekst hvor denne grunnleggende forutsetningen i de fleste tilfeller synes å være fraværende. Folkestad mener imidlertid å kunne bevise at skillelinjer både som begrep og analytisk verktøy kan hjelpe oss til å forstå velgeratferd og partisystem i dagens Russland. Ved å kjøre en regresjonsanalyse på datamateriale fra exit polls fra de to siste dumavalgene avdekker han at holdninger til sovjetperioden og sentrum–periferi er de viktigste skillelinjene for å forklare partioppslutning ved russiske valg.
Deretter tar vi et sprang både i tid og tematikk og ser på sport og politikk i Sovjetunionen på 1930-tallet. Etter å ha eksperimentert med ulike typer av mer ”progressiv” sport – kollektive massemønstringer av typen “smugling av revolusjonær litteratur over grensen” og “frigjøring fra imperialistene” – slo sovjetisk sport på 1930-tallet igjen inn på et mer borgerlig spor med dyrking av tradisjonelle idrettsgrener og en tiltakende profesjonalisering. Ulike institusjoner og bedrifter grunnla sine egne sportsforbund, og idretten ble også snart en arena for realisering av personlige ambisjoner og konflikter. Ikke minst gjaldt dette ifølge Nis Hollesen i forholdet mellom NKVDs mektige leder Lavrentij Berija og de fotballspillende brødrene Starostin. Gjennom en beskrivelse av rivaliseringen mellom fotballklubbene Dynamo Moskva (grunnlagt av NKVD) og Spartak Moskva (opprettet av brødrene Starostin) illustrerer Hollesen hvordan utrenskingene på 1930-tallet også grep inn i sportens verden, og hvordan higen etter suksess på fotballbanen kunne utvikle seg til en risikosport med livet som innsats.
I den siste artikkelen i dette nummeret tar Boris Weil og Valerij Jegorov oss med til sovjetstatens første, turbulente år. Det svært utradisjonelle forfatterparet – Weil er tidligere sovjetisk samvittighetsfange og Jegorov jobber i den militære påtalemyndigheten – presenterer oss for Sylvia Pio – datter av grunnleggeren av det danske sosialdemokratiet, født i eksil i USA, gift med greven av Knuthenborg, nær venn av ledende bolsjeviker og, på tampen av livet, statsminister Thorvald Staunings fortrolige og intime venn. Weil og Jegorov har gjennom arkivstudier hos FSB og i Danmark nøstet opp historien om denne usedvanlige kvinnens besøk i Moskva på begynnelsen av 1920-tallet. Artikkelen viser sovjetmyndighetenes utbredte skepsis til utlendinger – også til svorne tilhengere, slik som Sylvia: Fra som Politikens korrespondent å ha sendt glødende beretninger om det nye regimets triumfer, endte Sylvia opp med å bli utvist av Sovjetrussland mistenkt for spionasje. Beretningen gir også en unik innfallsport til å forstå rivaliseringen mellom ulike sovjetinstitusjoner, betydningen av bekjentskaper og enkeltpersoners hjelpeløshet i den historiske malstrømmen det revolusjonære Sovjetrussland utgjorde.
God lesning!
Redaksjonen!
