Stalin i postsovjetisk nasjonalbolsjevisme.

Ikke bare ortodokse marxist-leninister så med sorg på Sovjetunionens oppløsning.
I hele sovjetperioden fantes det også patrioter og nasjonalister som støttet aktiv opp om det kommunistiske
regimet. Denne uensartede gruppen av «medløpere» kalles gjerne for nasjonalbolsjeviker. De
betraktet Sovjetunionen som en fortsettelse av det russiske imperiet og Stalin som en arvtaker etter de
største tsarene.
Det paradoksale er at det i dag, mer enn et tiår etter Sovjetunionens oppløsning, fortsatt finnes representanter
for denne tradisjonen. Etter at kommunismens maktmonopol ble brutt, står de nå fritt til å
uttrykke sine tanker og søke inspirasjon hvor de måtte finne den. Aleksandr Dugin, Gennadij Zjuganov
og Aleksandr Prochanov er alle aktive publisister og fremtredende representanter for postsovjetisk
nasjonalbolsjevisme. I dette notatet brukes en idéhistorisk undersøkelse av deres syn på Stalin som
verktøy til å finne ut hvordan nasjonalbolsjevismen har utviklet seg etter kommunismens fall.
Studien viser at nasjonalbolsjevismen ideologisk sett har opplevd en blomstring i tiden etter Sovjetunionens
sammenbrudd. Den har utviklet seg i flere retninger, men et hovedtrekk er at retorikken er blitt mer
intolerant og hatefull. «Medløperideologien» er nå blitt revisjonistisk. Sovjetperiodens nasjonalbolsjeviker
ønsket å bevare staten og systemet. Dugin, Zjuganov og Prochanov går inn for å gjenopprette Sovjetunionen,
gjerne i form av et enda større eurasiatisk imperium med en ny Stalin på tronen. Dessuten
rettferdiggjør de Stalins utrenskninger i større grad enn sine åndsbrødre fra sovjettiden. I tråd med sin
bipolære verdensanskuelse deler Dugin, Zjuganov og Prochanov mennesker inn i venner og fiender av
den russiske nasjon. De mener Stalins utrenskninger kun var