Kan man lære en gammel bjørn å sitte?
I vår overtok Russland for første gang det roterende formannskapet i Europarådet. I mange europeiske hovedsteder ble denne begivenheten møtt med krav om at russiske myndigheter nå må jobbe hardere for å overholde de forpliktelser som europarådsmedlemskapet innebærer. Kritikken har bl.a. gått på demokratiutviklingen i Russland, på økt statlig kontroll over media, den omstridte nye NGO-loven og menneskerettighetssituasjonen i Tsjetsjenia. Kritikken aktualiserer på ny debatten om normspredning og læring: Er Europarådet sterkt nok til å sosialisere Russland inn i det man oppfatter som et felles sett av europeiske verdier? Og er den russiske bjørnen villig til å internalisere disse verdiene, eller er medlemskapet sett fra Moskva et rent instrumentelt grep?
Flemming Splidsdboel Hansen tar i den første artikkelen denne gang nettopp utgangspunkt i spørsmålet om læring og europarådsmedlemskapets effekt. Den russiske grunnloven som ble vedtatt i 1993 fastslo retten til å avtjene samfunnstjeneste for militærnektere, men det tok nesten ti år før denne bestemmelsen ble konkretisert gjennom nødvendig tilleggslovgivning. Hvorfor satt denne rettigheten så langt inne, spør Hansen. Han finner svaret i russisk kultur, men forklarer både den opprinnelige inkluderingen av siviltjeneste i grunnlovens rettighetskatalog og det noe motstrebende vedtaket av en lov om siviltjeneste i 2002 som utslag av ønsket om å bekrefte sin “europeiskhet”. Hansen mener imidlertid at prosessen rundt militærnekterloven er et resultat av “enkel læring”, det vil si en rent instrumentell overtakelse av et sett verdier, og ikke en “kompleks læring” hvor verdiene har blitt internalisert.
Et normfellesskap slik det er postulert for europarådsmedlemmene handler også om grensedragning mellom “oss” og “de andre”. De tre resterende artiklene i denne utgaven handler på ulike sett om slik grensedragning – om trusselpersepsjoner og fiendebilder – og om hvordan disse kan bygges ned eller motvirkes. Niklas Nilsson tar oss med til Javakheti-regionen, en etnisk armensk enklave i Georgia, og viser oss diskrepansen mellom georgiske myndigheters og den armenske minoritetens oppfatning av hva som kan destabilisere situasjonen i regionen. Forskjellene i trusselpersepsjoner er et alvorlig hinder for fremveksten av et nasjonalt fellesskap, og derigjennom utviklingen av et stabilt samfunn, konkluderer Nilsson.
Neste artikkel handler om den revolusjonære feministen Aleksandra Kollontaj, som tilbrakte mange år som diplomat i Norge (1922–26, 1927–1930) og Sverige (1930–45). Daniela Büchten presenterer Kollontaj som en foregangskvinne også når det gjelder internasjonalt diplomati med hennes fokus på kulturutveksling og informasjonsvirksomhet som en viktig del av den diplomatiske virksomheten. Kollontaj brukte aktivt utstillinger, konserter og reisevirksomhet som middel til å påvirke norsk opinion. Büchten viser bredden i Kollontajs engasjement ved å fokusere på tre ulike fremtredende norske kunstnere/intellektuelle i kretsen rundt Kollontaj: den radikale maleren Henrik Sørensen, den sovjetkritiske slavisten Olaf Broch og dirigenten (og sønn av den daværende statsminister) Johan Ludwig Mowinckel.
Og fiendebilder og strategier for å overvinne disse er også tema for Anders Blomqvists bidrag. Han har studert utviklingen av relasjonene mellom den ungarske minoriteten og den rumenske majoritetsbefolkningen fra begynnelsen av 1990-tallet og frem til i dag. Etter at rumenere og ungarere hadde stått sammen i kampen for å fjerne Ceauşescu, gikk utviklingen snart i gal retning etter diktatorens fall. Etableringen av et ungarsk parti avfødte raskt organiseringen av et ultranasjonalistisk rumensk motstykke, og konflikten toppet seg i voldelige sammenstøt våren 1990. Deretter har det gått gradvis bedre. Det ungarske partiet har siden 1996 sittet enten i koalisjonsregjering eller vært støtteparti for regjeringen, og den rumenske ultranasjonalismen synes å være på hell. Blomqvist undersøker dynamikken i relasjonene mellom Ungarn, den ungarske minoriteten og Romania for å avdekke hvilke faktorer som har bidratt til å trappe ned denne mulige konflikten.
På internettsidene vender vi denne gangen tilbake til et tema vi har tatt opp før, nemlig Tsjetsjenia på nettet. Jakub Godzimirksi gjør opp status for situasjonen i dag, med blant annet oversikt over russiske og pro-russiske tsjetsjenske myndigheters nettsatsinger og deres motstykker blant tsjetsjenske separatistgrupper. Vi bringer som vanlig også en rekke bokomtaler og en oversikt over nye bokutgivelser i Norden.
God lesning!
Redaksjonen
