Nordisk Østforum [3-06]

Mer Putin etter 2008?

Russiske og vestlige medier har allerede i lang tid vært opptatt av det såkalte 2008-problemet: Vil Putin endre den russiske konstitusjonen og stille til valg for en tredje periode i mars 2008? Russiske meningsmålinger viser at befolkningen er rede til å akseptere mer Putin: Tidligere i høst svarte 59 % at de støttet en tredje periode for Putin. Men hvor stor en barriere utgjør konstitusjonen – om enn symbolsk (Putin kontrollerer nok stemmer i Statsdumaen til å kunne endre den dersom han ønsker det) – for Putins presidentmakt?

Brynjulf Risnes åpner dette nummeret med en artikkel om rettsstatstanken og -utviklingen i Russland under president Putin. Bildet han trekker opp er på mange måter paradoksalt. Mens Putin har introdusert flere viktige reformer som synes å styrke lovgivning og rettsvesen i retning av en rettsstat, har det parallelt skjedd en forringelse av rettsstatens kår gjennom den storstilte sentraliseringen av politisk makt rundt presidentadministrasjonen. Risnes tar fatt i denne konflikten mellom lovens bokstav og faktisk politikk, og på bakgrunn av en gjennomgang av utviklingen innenfor tre sentrale områder (den føderale strukturen, valgkanalen og domstolsapparatet) gjør han opp status for den russiske rettsstatens stilling i 2006. Selv om han konstaterer at reformtempoet nå er kraftig svekket sammenliknet med under Jeltsin så vel som under Putins første periode, konkluderer Risnes med at det er lite sannsynlig at Putin vil endre konstitusjonen av hensyn til kortsiktige politiske interesser.

I neste artikkel beveger vi oss fra rettsstatens abstrakte sfære til langt mer jordnære spørsmål, nemlig utviklingen av den russiske landbrukssektoren. Jouko Nikula og Leo Granberg har gjennom et fireårig forskningsprosjekt tatt pulsen på russisk landsbyliv. Hva de har avdekket, er ikke bare oppmuntrende lesning. Den planlagte omleggingen fra kollektivdrift til private gårdsbruk har i liten grad funnet sted: Fortsatt står selvstendige bønder for bare 6 % av produksjonen, mens over halvparten av produksjonen foregår i private hager og jordlapper. Hva er årsaken til at russiske bønder er så skeptiske til å satse kommersielt og ta spranget fra hagebruk til markedsrettet produksjon, spør Nikula og Granberg. Svaret finner de i stiavhengighet og en kombinasjon av paternalistisk ledelseskultur, symbiosen mellom storskaladrift og intensiv småskalaproduksjon og en manglende institusjonalisering i form av interesse- og markedsorganisasjoner.

Bidrar integrasjon av etniske minoriteter til å redusere konfliktnivået? Eller er det snarere slik at økt kontakt gir økt konfliktpotensial? Stephanie Bjøro griper tak i denne debatten i sin artikkel om OSSEs integreringsprogram for etniske armenere i Samtskhe-Javakheti, Georgia. OSSEs utgangspunkt er at språklig og informasjonsmessig integrasjon vil bidra til at armenerne, som så langt har levd svært isolert fra det georgiske storsamfunnet, i større grad vil oppfatte seg som georgiske statsborgere. For å teste ut om dette er tilfelle, eller om kontakt tvert imot skaper større bevissthet om – og eventuelt også en politisering av – ulikhet, har Bjøro gjennomført en spørreundersøkelse blant armenere som har gått gjennom OSSEs språkopplæringsprogram. Selv om over 80 % av respondentene er bekymret for de interetniske relasjonene i regionen, finner hun så langt ikke belegg for at integrasjonsprosjektene har bidratt til å øke denne frykten.

Vi runder av denne gang med et dypdykk i russisk kunstliv. Moskvakonseptualistene, en uformell gruppe kunstnere som oppsto i Moskva på begynnelsen av 1970-tallet, har markert seg som konsekvente motstandere av avantgardistenes utopiske prosjekt: Mens avantgarden dyrker fremskrittet, står arkivet som et sentralt objekt i Moskvakonseptualistenes univers, mens avantgarden hyller fremtiden, hegner Moskvakonseptualistene om fortiden med argumentet om at ethvert nytt kunstverk bare kan forstås sett i sammenheng med tidligere epokers produksjon. Charlotte Greve har sett nærmere på Moskvakonseptualistenes krets, først og fremst representert ved Vadim Zakharov, og i artikkelen setter hun spørsmålstegn ved den vante kontrasteringen: Er det ikke slik at Zakharov til tross for sin avvisning av utopien gjennom bruk av arkivet i sin kunst åpner for nye utopier: troen på at fortiden betyr noe for fremtiden?

God lesning!

Redaksjonen