Multilaterale
Finansspørsmål
Verdensbanken (International Bank for
Reconstruction and Development, IBRD)
og de regionale utviklingsbankene (Den afrikanske utviklingsbank,
Den asiatiske
utviklingsbank og Den
interamerikanske utviklingsbank) mobiliserer
finansielle ressurser og faglig kompetanse til støtte for utviklingsland og
mellominntektsland. Medlemslandene bidrar til kapitalgrunnlaget i bankene etter
sin relative størrelse i verdensøkonomien. Det meste av kapitalgrunnlaget
består av garantier fra medlemslandene, som gir institusjonene høy
kredittverdighet og derved mulighet for å låne inn fra internasjonale
kapitalmarkeder på svært gunstige vilkår. Pengene lånes så ut igjen til
låntakerland på tilnærmet de samme vilkår. Disse er vanligvis langt gunstigere
enn de lån landene selv ville kunne oppnå på kapitalmarkedene. Til de fattigste
landene som ikke har tilgang til lån fra kapitalmarkedene, mobiliserer bankene
sine utviklingsfond gjennom periodiske forhandlinger mellom giverland.
Verdensbanken, IMF og de regionale
utviklingsbankene er de eneste kredittinstitusjonene som er villige til å yte
lån til mange fattige land. Påfyllingsforhandlingene i fondene utgjør viktige
arenaer for politikk-utvikling og legger premisser for og sterke føringer på
institusjonenes videre virksomhet. For tiden (2004) foregår fondspåfyllinger
innen Verdensbanken (IDA)
og Afrikabanken (AfDF).
Utviklingsbankene har i de senere år blitt
stadig viktigere premissleverandører i utviklingsdebatten og har fått økt
betydning når det gjelder f.eks. stabilisering i postkonfliktsammenheng.
Verdensbanken har i stor grad formet den internasjonale debatt om nasjonale
strategier for utvikling og fattigdomsreduksjon (Poverty Reduction Strategy
Paper, PRSP), men er ikke alltid like flink selv til å følge opp harmoniseringsagendaen
på landnivå. Norge har, sammen med nordiske samarbeidspartnere, vært pådrivere
for at utviklingsbankene skal følge opp arbeidet med harmonisering og
rollefordeling, herunder større mottakerorientering og nasjonalt eierskap.
Norge prioriterer arbeidet i disse institusjonene høyt og er en betydelig
bidragsyter.
