JØDEDOMMEN - HISTORIE OG TROSTRADISJON

Jødedommen er den minste av verdensreligionene. Det bor ca. 14 millioner jøder i verden, de fleste i USA og Israel. De fleste av dagens jøder er enten ashkenasim - etterkommere av jøder fra Øst- og Nord-Europa, eller sefardim - etterkommere av jøder som ble utvist fra Spania i 1492 og bosatte seg i Nederland og landene rundt Middelhavet. Jøder fra Midtøsten og Jemen regnes i dag også som sefardim. De to retningene har mange forskjellige tradisjoner, og ulik uttale av hebraisk. Moderne hebraisk er basert på den sefardiske uttalen. I Norge bor det omlag 1200 jøder, og de fleste av dem bor i og rundt Oslo. Jødene i Norge regnes som en minoritet, og de fleste regnes som ortodokse. De er vanlige borgere med plikter og rettigheter som alle andre. Det er en synagoge i Trondheim og en i Oslo. (Groth m.fl.,  2002) Jødene har røtter mer enn 3000 år tilbake i tid og er etterkommere av stamfaren Abraham - han som i følge Gamle Testamentet først tok avstand fra hedenskap og hevdet at det kun finnes én Gud. Det var jødene, med Moses som Guds utvalgt leder, som inngikk en pakt med Gud på fjellet Sinai omkring år 1300 f.Kr. (2.Mosebok, 31,17). Jødene hevder at Moses mottok både en skriftlig og en muntlig overlevering fra Gud på Sinai (Tora og Talmud). Siden seinantikken har jødene vært spredt utover verden - i "diasporaen", dvs. land utenfor staten Israel. Jødedommen er noe mer enn religiøs tro. Den har både religiøs-, kulturell- og etnisk betydning. Den er en livsform, basert på og gjennomsyret av religionen. Den er en rik og sammensatt kultur, og et fellesskap på tvers av mange ulikheter. For å være jøde må man enten ha jødisk mor og ikke frasagt seg sin jødedom, eller ha valgt å gå over til jødedommen. Ultraortodokse jøder mener forøvrig at det ikke er mulig å konvertere til jødedommen. Den kan man ifølge deres oppfatning bare fødes inn i. (Groth m.fl., 2002)

Grunnlaget for den jødiske trostradisjonen finner vi i Tanak, den jødiske bibelen, Tanak, er hovedsaklig skrevet på hebraisk, jødenes hellige språk. Tanak regnes blant jødenes mest hellige bøker, og er ansett for å være deres historiebok fra skapelsen til år 400 f.Kr. T-en i Tanak står for Tora, som er de fem Mosebøkene. Tora betyr lære, og Toraen kalles også Læren eller Loven og består av 613 bud og påbud. Neste bokstav i Tanak er en hebraisk N som står for Neviim (profetene). Tredje bokstaven i ordet er den hebraiske CH som står for Ketuvim (skriftene). Tora, Neviim og Ketuvim inneholder de samme bøkene som Gamle Testamentet i den kristne bibelen. I den jødiske bibelen er skriftene ordnet i prioritert rekkefølge ut fra hva som er mest viktig.  Tekstene i Tanak både tolkes og vektlegges veldig ulikt den kristne oppfatningen og tradisjonen. Jødene hevder bl.a. at Messias ennå ikke er kommet. Troen på fortapelsen er fremmed for jødedommen. De mener at sjelen etter døden går gjennom en kortere eller lengre lutring og så får del i saligheten, dvs. at de tror på sjelens utdødelighet. (Børresen, 1997)  I tillegg til Tanak regnes Talmud blant jødenes hellige bøker. Talmud består delvis av de muntlige overleveringene (på Sinai), og forklaringer til den skriftlige Tora. Ifølge jødisk tradisjon kan ikke Tora forstås uten de muntlige forklaringene. Talmud er rabbinsk jødedoms hovedverk og finnes i to versjoner: den babylonske talmud og den jerusalemske talmud. Siddur er det hebraiske navnet på jødenes bønnebok som brukes både i synagogen og hjemme. (Waale og Wiik, 2001)  

De lovene jødene mener gjelder alle folkeslag, er de såkalte Noahs lover, som påbyr å fremme rettferdighet og forbyr avgudsdyrkelse, blasfemi, incest, mord, tyveri og dyreplageri. Dette er grunnprinsippene jødene mener et hvert mennesket bør bygge sitt etiske- og åndelige liv på. Jødene aksepterer alle religioner som er basert på disse grunnprinsippene, og mener at andre folk kan tjene Gud innenfor rammen av slike religioner. Jødedommen er derfor ikke en misjonerende religion, men de forskjellige retningene innlemmer likevel mennesker som uttrykker sterkt ønske om å konvertere til jødedommen. (Det Mosaiske Trossamfund)

HOVEDRETNINGER INNEFOR DAGENS JØDEDOM

Jøder i dag har ulike syn på både tradisjoner og de hellige skriftene. Det er hundretusener av jøder som ikke er religiøst aktive eller tilhører en bestemt retning. De regner seg likevel som jøder, og identifiserer seg med jødisk kultur, tradisjon og historie, eller med det jødiske folk og staten Israel. Jødedommen i moderne tid er veldig sammensatt, både religiøst og kulturelt. Ulike årsaker har de siste århundrene medført at nedarvede mønstre har gått i oppløsning. Det er særlig innen askenasisk jødedom det har skjedd forandringer. Den sefardiske jødedommen har i større grad beholdt sitt ortodokse særpreg.

Ortodoks jødedom er den eneste fullt anerkjente jødedom i Israel. Ortodoks jødedom er en fortsettelse av den rabbinske, og er den retningen vi kjenner best i Norge. Det finnes mange grupperinger innen ortodoks jødedom, men felles for alle er at de vektlegger både den skrevne og muntlige Tora, og en livsførsel i henhold til jødiske lover og regler, halaka. I Europa, der omveltningene har vært store, er de jødiske menighetene stort sett ortodokse, men flertallet av jødene ser ikke til å være særlig religiøst aktive. Disse jødene bærer vanlig klær og har en positiv holdning til sekulær utdanning og samfunnet forøvrig. Også moderne ortodoksi holder seg til halaka, men er mer fleksible med hensyn til tolkningen og anvendelsen. Ortodoksien, den tradisjonsbundne jødedommen, er sterkt representert i USA , Israel og noe i Øst-Europa, der de ortodokses nærvær kommer til uttrykk gjennom sterk innflytelse fra overrabbinatet og de religiøse politiske partiene på sivillovgivningen. Problemstillinger og spørsmål innen etikk, medisin og vitenskap blir behandlet av rabbinere og løst innenfor den religiøse lovens rammer. (Christoffersen m.fl., 1997) De mest tradisjonsbundne, ofte kalt ultraortodokse jøder, utgjør totalt sett en minoritet. De hevder at den jødiske loven skal være eneste kilde til kunnskap, rettsvesen, etikk og moral, og interesserer seg nesten utelukkende for studiet av den muntlige og skriftlige Tora. De ultraortodokse jødene lever mest mulig isolert fra både andre jøder og ikke-jøder, og er tilbakeholdne til sekulær utdanning og samfunnet rundt dem. Den mørke klesdrakten som ble brukt i Øst-Europa for to hundre år siden, har blitt deres kjennetegn. Mange mener at en egen jødisk stat først skal oppstå når Messias kommer, og aksepterer ikke staten Israel. De har likevel sikret seg politisk makt i landet. (Rian og Eidhamar, 2003) Hasidismen (de fromme) oppsto i Øst-Europa rundt 1700-tallet som en reaksjon på ensidige studier av Loven. Hasidiene regnes som ultraortodokse og bor helst i egne bydeler i Israel og New York. Hasidiene vektlegger fromhet, nestekjærlighet og glede, og samles rundt religiøse ledere de betrakter som hellige menn, som kan gi dem inspirasjon. De driver utstrakt sosial virksomhet og har egne læresteder. Det hasidiske samfunnet har klare kjønnsskiller.

Reformert jødedom oppsto i Tyskland tidlig på 1800-tallet som et resultat av at mange jøder gikk over til kristendommen. De fleste reformjøder bor i USA, og teller mer enn 1,2 millioner tilhengere. Reformjøder mener at kjernen i jødedommen ikke er avhengig av om de ytre formene blir overholdt og har som program å forlike jødisk tradisjon og det moderne samfunn. Dette gjelder spesielt sabbats- og matforskriftene. De har forkastet mange nedarvede tradisjoner og definerer seg som en opplyst, fremtidsorientert, universalistisk, etisk og profetisk monoteisme. (Rian og Eidhamar, 2003) Reformerte jøder avviser tradisjonen om den muntlige Læren (Talmud) og den rabbinske jødedoms fokusering på renhetsregler og riter. De mener at kun Moselovens (Tora) etiske og moralske bud er bindende for det moderne mennesket. Gudstjenester foregår stort sett på landets språk, og menn og kvinner sitter sammen i synagogen. Reformerte jøder utdanner kvinnelige rabbinere.(Waale og Wiik, 2001) Reformjødedommen er den retningen som har gått lengst i å tilpasse jødedommen til utviklingen mot moderne tid og nåtidens omgivelser.

Konservativ jødedom oppsto som en reaksjon på reformjødedommen, som de mente gikk for langt i å tilpasse seg det moderne samfunnet. Konservativ jødedom står for et mellomstandpunkt. Noen endringer av tradisjonene har vært ansett som nødvendig, men måtte kunne rettferdiggjøres i lys av bibelske og rabbinske forskrifter. (Rian og Eidhamar, 2003) De konservative jødene godtar både Tora (den skriftlige lære) og Talmud (den muntlige lære), men mener at den skal tilpasses det moderne livet. De utdanner kvinnelige rabbinere.(Waale og Wiik, 2001) Konservativ jødedom er representert i Israel, men har hovedtyngen i USA, der de med 1,5 millioner tilhengere utgjør det dominerende innslaget i nordamerikansk jødedom.

Rekonstruksjonistisk jødedom er en ny form for jødedom som oppsto i 1930-årene. Den har sin bakgrunn i den konservative bevegelsen, og er den eneste rent amerikanske del av jødedommen.   Grunnleggeren, Mordechai Kaplan (1881-1983 grunnleggende idé var at jødedommen er mer en religiøs sivilisasjon eller kultur i stadig utvikling, enn en religion. Av den grunn burde jødedommen rekonstrueres og de ulike jødiske gruppene samles om den jødiske sivilisasjonen og den jødiske arven. (Rian og Eidhamar, 2003)  Den rekonstruksjonistiske jødedom anser både Tanak og den rabbinske litteraturen som et resultat av jødenes søking etter Gud. Tilhengerne av denne jødedommen legger størst vekt på jødene som nasjon, og på bruk av jødedommens etikk i vår moderne verden. Også disse utdanner kvinnelige rabbinere.

JØDEDOMMENS HELLIGDAGER

Jordbruksårets vekslinger og historiske hendelser som feires, setter sitt preg på den jødiske festsyklusen. Det er ca. 50 sabbatsfeiringer og 20 høytider eller fester som skal markeres hvert år, og alle har sin opprinnelse i viktige hendelser eller sannheter i jødedommen. Bibellesing, bønner og andre tekster karakteriser de jødiske festene og høytidene, og barna settes ofte i sentrum for festlighetene. Festene markeres både i synagogen og i hjemmene, og i gammel tid også i tempelet. Rosj Hasjanà (Nyttårsfesten) og Jom Kippur (Forsoningsdagen) er høyhellige, mens de 10 dagene i mellom er botsdager. Sukkòt (Løvhyttefesten), Pèsah (Påske) og Sjavuòt (Pinse) er valfartshøytider (de "mosaiske høytider") da man skulle reise til Jerusalem (3 Mos 16 og 23, 4 Mos 29 og 5 Mos 16). Disse festene var fra gammel tid jordbruksfester som etter hvert fikk rollen som historiske minnedager. De andre høytidene er mindre høytider (Tobiassen, 1999). De religiøse festene har vært med på å styrke familien, fellesskapet og jødenes identitet, og feires fremdeles av de fleste, mer eller mindre etter tradisjonene (Det Mosaiske Trossamfunn, Oslo). Allerede i antikken feiret jødene Purim (Esters bok) og Hannuka (Lysfesten) i tillegg til de valfartshøytidene. Til hver av festene er det knyttet egne liturgier og særegne, ofte veldig innholdsrike tradisjoner. Flere konkrete handlinger og ritualer, i stor grad benyttet for å få barna med i feiringen, setter preg på de jødiske festene. De største jødiske høytidene er:

Sabbat: Ukens 7. dag i følge jødisk kalender. (Se utdyping nedenfor.)

Rosj Hasjanà: Nyttårsfesten. Feires 1. og andre 2. Tishri. I følge jødisk tradisjon avgjør Gud ved nyttår menneskenes skjebne for det året som kommer. Det blåses i sjòfaren (bukkehornet) for å vekke menneskene til ettertanke (3 Mos 23.23-25). Festen har høytidspreg, og for den enkelte blir det en fest med ettertanke før en ser framover. Sjelelig, moralsk og religiøst gjøres regnskapet opp før en går inn i det nye året, og derfor har Nyttårsfesten også botspreg.

Jom Kippur: Forsoningsdagen. Feires den 10. Tishri. (Se utdyping nedenfor)

Sukkòt: Løvhyttefesten. Feires fem dager etter Jom Kippur, den 15. Tishri. I gammel tid var Løvhyttefesten den største av innhøstingsfestene, men det ble tidlig knyttet historiske tradisjoner til den. Skikken med å bygge løvhytter, eller noe som kan likne, praktiseres flere steder ennå, privat eller i synagogen. Dette for å minne om Guds beskyttelse under ørkenvandringen, dvs. den lange vandringen fra Egypt til det lovede land, som Mosebøkene forteller om (3 Mos 23,43). Løvhyttefesten avsluttes med to særpregede dager. Den første dagen (Sjemini Atserat) er en dag med bønn om regn og deretter om et godt år for grøden. Den andre dagen (Simhat Tora), "Toraens gledesfest", da den årlige gjennomlesingen av Mosebøkene (Tora) i synagogen avsluttes og man starter forfra igjen med Skapelsesberetningen. Da gleder man seg over Loven og danser i takknemlighet.

Hanukka: Lysfesten. Feires den 25. Kislev til minne om gjeninnvielsen av tempelet etter makkabeernes seier over syrerkongen Antiokos IV Epifanes på 160-tallet f.Kr.(1.og 2. Makkabeerbok). Det er vanlig å gi hverandre gaver og man har en åttearmet lysestake der det tennes ett lys for hver dag festen varer. Hanukka er ikke helligdager i streng forstand, og vanlig arbeid er tillatt.

Purim: Feires 14. eller 15. Adar til minne om hvordan jødene i perserriket ble reddet fra utryddelse av den Ester. (Esters bok, GT). Dette er en folkelig og karnevalsliknende fest, der barna kler seg ut og dramatiserer fortellingen om den jødiske piken Ester. Det er vanlig å sende hverandre gaver, spise god mat og drikke litt for mye vin.

Pesah: Påskefesten. Feires ved fullmåne den 15. Nisan.. Pesah er en valfartsfest. Ordet pesah betyr "å gå forbi" og henspeiler til den tiende landeplagen i Egypt, dødsengelen (2 Mos 7,14-12,51). Dette var opprinnelig en jordbruksfest, men har siden oldtiden vært knyttet til utferden fra Egypt, eksodus, den viktigste hendelsen i Israelse historie (2 Mos 5-15). Feiringen starter med påskemåltidet, som følger et bestemt ritual (sèdermåltidet). Påskens historie (påske-haggadaen) gjenfortelles også etter et nøye fastlagt ritual. Måltidet i påskefeiringen er uttrykk for glede over Guds gaver. Det leses, de symbolske fire begre vin drikkes, det spises usyret brød, det holdes måltid, synges salmer og fremsies lovprisninger. Høysangen i GT framføres under Pesah.

Sjavuòt: Ukefesten (Pinse), feires 6. Sivan, 7 uker etter Pesah. Fra gammelt av valfartet jødene til tempelet i Jerusalem med kurver fulle av fruktene jorda gav. Feires til minne om lovgivningen på Sinai, og var opprinnelig en jordbruksfest for å feire at hveten var moden. Ukefesten er en vårfest da synagogen pyntes med blomster og grønt. Det er tradisjon å lese Ruts bok i Synagogen denne dagen.

Tisjà be Av: Feires den 9. Av, som en fastedag til minne om tempelets ødeleggelse under babylonerne 587 f.Kr., og romerne 70 e.Kr. (Klagesangene, GT)

I nyere tid har det i Israel oppstått en del viktige minnedager som alle faller i tiden mellom  påske og pinse. Dette er Israels nasjonaldag (Jom Haatsmàut), Jerusalemdagen (Jom Jerusjalàjim) og Minnedagen for Holocaust-ofrene (Jom Hasjoà).

DEN JØDISKE ÅRSKALENDER

Den bibelske og jødiske kalenderen bygger på en blanding av solår og måneår. I antikken observerte man nymånen nøye for å fastslå tidene, men ca. 350 e.Kr. ble det utarbeidet et fastere mønster. Det sies at den jødiske kalender inneholder essensen av jødisk tro og lære. Til daglig bruker jødene den vestlige kalenderen og har derfor en egen almanakk på hebraisk som oppgir tidspunkter i forskjellige jødiske høytider, fester og gudstjenestetider. (Børresen, 1997)

Den jødiske tidsregningen begynner med skapelsen, som man mener skjedde 3763 f.Kr., basert på en bestemt forståelse av Bibelens kronologi. Det var jødene som først ordnet dagene til en uke bestående av syv dager med en hviledag. Det er bare den 7. dagen som har navn (sabbat), de andre dagene heter dag 1, dag 2 osv. Året har tolv måneder med 29 eller 30 dager. Året begynner om høsten, slik det var i kongetida: Etter eksilet begynte man også å feire nyttår om våren - til påske - med markering av eksodus (jødenes utferd fra Egypt, 2 Mos 1-15) og det nasjonale. Månedene fikk nye navn etter eksilet. Månedene går fra nymåne til nymåne og høytider bestemmes ut fra månefasene. I følge bibelsk regnemåte begynner det jødiske året om høsten i den 7. måneden Tishri (september/oktober) og består normalt av 354 dager. Selv om året begynner i måneden Tishri, så er måneden Nisan første måned. I det jødiske året er det mange dager som skal markeres. Dagen begynner om kvelden etter solnedgang. En ekstra måned blir med jevne mellomrom skutt inn om våren for at festene kan feires i samme årstid (men ikke samme dag) hver år. Dette medfører også at avviket fra vår solkalender med 364,25 dager blir mindre.

JØDEDOMMENS MATTRADISJONER

I jødedommen er det viktig å ha respekt og ærbødighet  for måltidene, for all føde anses gitt av Gud. Bordet er symbolsk sett et alter, og måltidet en slags gudstjeneste. Maten har lange tradisjoner, ikke minst fordi jødene har bodd i forskjellige land og kulturer gjennom tidene. Det ukentlige sabbatsmåltidet og måltidene på de store helligdagene står i en særstilling. "Hver fest eller høytid har sin mat, og hver mat sin fest", heter det i jødisk tradisjon. Koscher kalles den maten jødene har lov til å spise, og det er Mosebøkene som gir hovedregelen for hva som tillates. Jødene har, som i islam, forbud mot å spise svinekjøtt, reker og enkelte andre sjødyr. Et hovedprinsipp er at man ikke blander kjøtt- og melkemat (2.Mosebok 23, 19, 34, 26 og 5.Mosebok 14,21). I hjem der koscherreglene praktiseres, må kjøkkenredskaper holdes atskilt for å holde de to typene mat fra hverandre. Slakting av varmblodige dyr skal ifølge tradisjonen utføres rituelt av en utdannet religiøs jøde.  Den rituelle slaktemetoden er ikke tillatt i Norge, derfor må koscherkjøtt importere fra våre naboland. En mer inngående framstilling av hvordan maten behandles, står i Talmud.  (Waale og Wiik, 2001) 

Sabbaten

Den jødiske uken starter med søndagen, som blir kalt den 1.dagen og avsluttes lørdag med sabbaten, som kalles den 7. dagen. Sabbaten er selve symbolet på pakten mellom Gud og hans folk, og er den eneste helligdagen som er nevnt i de 10 bud. Sabbaten feires til minne om at Gud skapte verden på 6 dager og hvilte på den 7 (1.Mos, 2, 2-3). Dagen feires også til minne om at Toraen (de 5 Mosebøkene) ble gitt Israels folk på fjellet Sinai (2.Mos, 31,17). Sabbaten er jødenes viktigste helligdag og den mest aktede festdagen, i tillegg til Jom Kippur, og også bærer av jødenes tradisjon og identitet. (Forøvrig skal aldri Jom Kippur falle på en sabbat eller søndag fordi man trenger tid til forberedelser.) Sabbaten er en hviledag som skal brukes til ettertanke og studier av Toraen. Den er særlig en hjemmets fest, men også en gudstjenestedag med bønn og skriftlesing i synagogen både fredag kveld og lørdag formiddag. Siden sabbaten ideelt sett skal gi hvile til alle, må derfor ingen arbeide denne dagen. Av den grunn vil ortodokse retninger innenfor jødedommen ikke ha offentlig transport på sabbaten, ikke radio og TV, osv. For jøder rundt om i verden er sabbaten det religiøse livs fundament, også blant jøder som ikke er særlig religiøst aktive. Dette kan være en av årsakene til at jødene gjennom forfølgelser og motgang har klart å bevare sin identitet.

Sabbaten er en gledens dag som de fleste jøder ser fram til hele uken. Den kan gjerne vare lenger enn ett døgn, men aldri kortere. Den forberedes ved rengjøring og pynting av huset, og mates gjøres klar på forhånd. Alt vanlig arbeid stopper opp, og det er forbud mot å kjøre bil, gjøre opp ild eller slå av og på strøm under høytiden. De fleste jøder i Norge har ikke så strenge regler: Mange av dem kjører bil eller trikk til synagogen pga avstanden, og det er mange som bruker strøm.

Høytiden starter i god tid før solen går ned fredag og varer til tre stjerner er synlige på himmelen, ca. 40 minutter etter solnedgang lørdag kveld. I Norge, der tidspunktet for solnedgang varierer med årstiden (eller solen ikke går ned i det hele tatt!), varierer tiden for begynnelse og avslutning på sabbat avhengig av årstiden. (Det Mosaiske Trossamfund). Sabbaten innledes med en kveldsgudstjeneste i synagogen. Det er ofte bare mennene som deltar i gudstjenesten, siden kvinnene tilbereder sabbatsmåltidet hjemme. Før sabbatsmåltidet inntas, vasker jødene hendene rituelt og sier en velsignelse. Alle i familien har kledd seg pent denne dagen. Bordet er pyntet  og dekket med en pen duk. Når man setter seg til bords, er det skikk å være helt stille. Før måltidet synges ofte en sang der sabbatsengler blir påkalt. Etter sangen blir moren og barna i familien velsignet. I moderne jødiske hjem kan også moren velsigne faren, og barna kan velsigne foreldrene. Sabbatsmåltidet innledes ved at moren i huset tenner de to sabbatslysene som representerer de to budene for sabbat, - å minnes og å overholde. Mannen i huset velsigner de to jødiske brødene, challa, før familien spiser festmåltidet som består av tradisjonelle retter. Sabbatsmåltidet skal være mer rikt og festlig enn til hverdags. Familiene sitter gjerne lenge til bords, og prater, synger og hygger seg. Stemningen kan gjerne bli litt høy denne dagen. Måltidet avsluttes med en festbordbønn, og i ortodokse hjem samtaler gjerne familien om ukens Tora-avsnitt. (Waale og Wiik, 2001)

Lørdag formiddag er det gudstjeneste i synagogen, og denne dagen leses hele ukens Tora-avsnitt og sammenfallende avsnitt fra profeten og skriftene. Lørdagsgudstjenesten preges av fest og glede, og det er livlig i synagogen i Oslo. Små barn løper og leker med hverandre, mens større barn deltar i gudstjenesten som forsangere eller korsangere. Noen voksne prater sammen mellom bønnene. I Norge leses det en velsignelse over det norske kongehus og landet. Det er en jødisk forpliktelse å hedre landet og de som styrer i det landet de bor.  Det er vanlig å samles etter gudstjenesten til "kiddush", der det velsignes vin og serveres enkel mat og drikke. Dette er et ukentlig møtested der man gir hverandre beskjeder og snakker sammen. I hjemmene avsluttes dagen med et godt måltid, gjerne rester fra sabbatsmåltidet. I synagogen i Oslo har jødene en liten samling der de studerer Toraen om ettermiddagen på sabbaten. Vanligvis har man et lite måltid sammen før sabbaten slutter. En seremoni markerer overgangen fra helligdag til hverdag. Denne seremonien kalles havdala. Da tennes et flettet lys, man lukter på godt krydder og drikker litt vin etter en lovprising. Jødene hilser hverandre med ordene "shavoa tov", som betyr god uke.

Jom Kippur - forsoningsdagen

Jom Kippur avslutter en 10 dagers botsperiode som begynner med Rosj Hoshana (Nyttårsfesten). Botsdagene mellom Rosj Hoshana og Jom Kippur skal benyttes til å sone synder som er begått mennesker imellom. Dette gjøres ved å be om tilgivelse og prøve å rette opp feilene. (Waale og Wiik, 2001)

På den 10. dagen i den 7. måneden som heter Tishri (september/oktober) feires Jom Kippur - den store forsoningsdagen i jødisk tradisjon. Jom Kippur er jødenes helligste og mest alvorstunge dag (3.Mosebok, 23:27). Dagen kalles også for Jom Hadim (dommens dag), og er en dag for selvransakelse, anger og bønn om tilgivelse. Israelittenes feiring av den store forsoningsdagen er beskrevet i 3.Mosebok, 16. Feiringen var knyttet til tempelet i Jerusalem, og var den viktigste dagen i året. Opprinnelig var forsoningsfesten i det gamle Israel den dagen i året da øverstepresten gikk inn i det aller helligste rommet i tempelet etter å ha ofret en bukk som soning for folkets synder. I dag bekjenner de troende sine synder i synagogen, og ber om Guds tilgivelse etter at de selv har forsonet seg med sine medmennesker. Ofringen av en bukk er opphavet til begrepet "syndebukk". Den var et symbol på at alt det gale folk hadde gjort, kunne gjøres opp for og fjernes (3.Mosebok, 16,21-22). (Waale og Wiik, 2001)  Det er på Jom Kippur Gud avgjør hvilken skjebne man skal få i året som kommer. Rabbinere forklarer dette med at Gud bare gir tilgivelse for synder begått mot Gud,  og ikke for urett man har gjort mot andre mennesker. Uoverensstemmelser med andre mennesker skal først gjøres opp med disse. (Det Mosaiske Trossamfund) 

Jom Kippur innledes ved at kvinnen i huset tenner to lys og velsigner dagen, slik hun gjør hver sabbat og helligdag. Før dette har familien spist et stort måltid, og så starter den 25 timer lange fasten da det er forbudt å spise eller drikke noe som helst (Det Mosaiske Trossamfund). Det er voksne, friske mennesker som faster. Ingen skal faste dersom det går utover helsen. Mange skolebarn faster til klokka 12 på formiddagen. Enkelte ortodokse jøder tar i forbindelse med fasten et rituelt bad for å rense kroppen og vise at de åpner seg for Gud. (Waale og Wiik, 2001) Alle sabbatsreglene gjelder denne dagen, og også visse andre forbud som har med fysisk velbehag å gjøre. Tanken er at man skal vende seg mot Gud og sitt eget indre, og vie hele dagen til å be om tilgivelse for sine synder. Det er tradisjon å ha på seg hvite klær på Jom Kippur, som symboliserer åndelig renhet og løftet om synder skal bli gjort hvite som snø (Ismail 1:18). Før familien går i synagogen til kveldsgudstjeneste, skal all mat ryddes bort. Kvinnene skal være med til gudstjenesten på Jom Kippur. Det er tradisjon å ha med seg eple eller sitron fylt med nellikspiker til synagogen denne kvelden, som kan luktes på av dem som trenger en oppfriskning under fasten. Gudstjenesten innledes ved solnedgang og starter med Kol Nidre-bønnen (gammel bønn med betagende melodi), som annullerer spesielle løfter mellom Gud og mennesker. Hele neste dag tilbringes i synagogen med de fleste jøder tilstede. De er litt mer alvorsfylte enn vanlig. Under gudstjeneste gjentas bønnene fra kvelden før flere ganger. Det leses fra Toraen og framføres en minnebønn og tennes lys for menighetens døde, ved siden av mange bønner spesielt for denne dagen. Den siste delen av Jom Kippur-gudstjenesten heter "Neila", og den siste timen av gudstjenesten står forsamlingen. Mens bønnen framføres er Toraskapet åpent. Denne delen av gudstjenesten blir ofte sett på som en siste sjanse til å forsone sine synder før helligdagen slutter. Gudstjenesten avsluttes ved solnedgang, og det blåses i bukkehornet (sjòfaren) og hilses "Neste år i Jerusalem". Mot slutten tennes et lys, vinen blir velsignet, og det luktes på urter. Dette er en jødisk skikk ved avslutningen av alle fester og ved hver sabbat. Når familien kommer hjem fra synagogen, spiser de et festmåltid. Et stykke honningkake og varm te bryter ofte fasten. Kaken er symbolet for et søtt, nytt år. Oppskriften stammer fra middelalderen, og det hebraiske navnet på honningkaken, "jiddisch lekach", betyr "å slikke". Etter fasten serveres ofte lett mat som f.eks. suppe eller fisk. (Waale og Wiik, 2001)

Litteraturliste:

Børresen Beate: Høytider og høytidsfeiring. Tano Aschehoug, Oslo. 1997

Christoffersen, Rasmussen og Thelle: Mennesket og mysteriet. Religion og etikk VK2. 2. utgave. Det Norske Samlaget 1997

Fougner, Jorun: Gud i barnehagen. Om barn, religion og etikk. TANO A.S. 3.opplag 1993

Groth, Bente m.fl.: Levende religioner. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo. 2002

KRL-boka. Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap. Læreplan for den 10-årige grunnskolen. Læringssenteret. 2002

Kværne, Per og Vogt, Kari: Religionsleksikon. Religion og religiøsitet i vår tid. Kunnskapsforlaget. 1992

L97, Lærerplanverket for den 10-årige grunnskolen, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Oslo

Rian og Eidhamar: Jødedommen og islam. Høyskoleforlaget, Kristiansand. 4.utgave. 2003

Sødal Helje Kringlebotn: Barn med ulik tro. Møte med livssynsmangfoldet i skole og barnehage. Høyskoleforlaget, Kristiansand. 2000

Sødal Helje Kringlebotn m.fl.: Religions- og livssynsdidaktikk. En innføring. Høyskoleforlaget, Kristiansand. 2.utgave.2003

Waale, Ragnhild Bakke og Wiik, Pål: HØYTIDENE. JØDEDOM. Cappelens Forlag, Oslo. 2001

Waale, Ragnhild Bakke og Wiik, Pål: HØYTIDENE. ISLAM. Cappelens Forlag, Oslo. 2000