Frihet er et av tidens store pluss-ord. Erklærer man seg motstander av frihet, stiller man seg på det ondes side. Likevel er det flere problemer forbundet med vår tids bruk av frihetsbegrepet.

Det finnes en rekke ulike definisjoner av frihet. I samfunnet vårt har individets valgfrihet fått forrang: Du er fri når du kan velge din strømleverandør, dine barns skole, ditt livssyn, ditt bilmerke, din ektefelle og dine forbruksvaner. Men frihet kan også vise til indre frihet, en type selvinnsikt som virker frigjørende fordi man forstår seg selv og sin plass i verden. Frihet kan dessuten være negativ (frihet fra) og er altså ikke utelukkende positiv (frihet til).

Enten frihet er presisert som valgfrihet eller ikke, er det utilstrekkelig som fundament for et samfunn. Frihetstematikken i dag skiller seg fra etterkrigstidens Norge ved at transnasjonalisme, materiell overflod, utvidet valgfrihet og sviktende fremskrittstro har gitt friheten et nytt innhold, nye kamparenaer og nye motforestillinger.

De siste årene har vi sett en privatisering av frihetsbegrepet. Vi har fått en individualisering av moralen generelt og av ”frihetsprosjektet” spesielt. Frihet er knyttet til ideer om, samt forventninger til, selvrealisering. Det som skal realiseres er ikke noe antatt fellesmenneskelig, men snarere noe som antas å gjøre den ene forskjellig fra den andre –ja, unik i forhold til alle andre. Spørsmålet er om de sterkt positivt verdiladede begrepene om frihet og selvrealisering fører mange moderne mennesker inn i nye former for tvang.

Gjenværende møter dette semester