Senter for
Profesjonsstudier
Gå mot vinden, du får radere kinn. Finn den ulendte stien.
Et feltarbeid i operasjonssykepleiers yrkesutøvelse.
En vitenskapelig tekst knyttet til feltarbeidet
-
våren 2003
Sissel Holla
-
Hovedfag i Profesjonskunnskap
Senter for Profesjonsstudier
Nord.
Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får redere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens
flammehimmel,
Sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord. mere.
Det er langt dette landet. Det meste er nord.
Fra "Nattåpent" av Rolf Jacobsen.
Innledning til feltarbeidet.
Jeg satt på bussen til byen. Tankene mine gikk til operasjonsavdelingen som jeg hadde jobbet
på i 12 år. Jeg hadde fortsatt mangc gode minner selv om det var 10 år siden jeg sluttet. Det
var godt
å
jobbe der med gode kollegaer og mange ting
å
bryne seg på. Jeg hadde vgrt innom
operasjonsstua et par ganger etter at jeg sluttet som operasjonssykepleier. Hadde jeg glemt det
som var negativt? Hvordan ble det i dagc?
I dag hvor jeg var i en ny og ukjent rolle
-
som
forsker.
Så var jeg kommet til sykehuset og operasjonsavdelingen i 8. etasje. Jeg stod utenfor døren
med den oransje notisblokken til 12 kroner i veska. FQlelsen var nesten som da jeg skulle
begynne på skolen første dag.
Jeg var kjempespent på dette feltarbeidet. Jeg hadde ikke glort noe lignende før.
Nå var jeg hovedfagsstudent og skulle gjøre et feltarbeid for deretter
å
shve essay om
metode med utgangspunkt i feltet.
Jeg skulle se på operasjonssykepleiers yrkesutøvelse, og gjennom et intervju få en
operasjonssykepleier til
å
fortelle om egen praksis.
Operasjonssykepleiers funksjon har vært omdiskutert, og operasjonssykepleierne har kanskje
ikke vært i stand til
å
sette ord på hva deres funksjon egentlig går ut på.
Feltarbeidet.
Jeg hadde avtalt
å
være med operasjonssykepleier Kari i arbeidet i to dager. Jeg skulle være
deltakende observatør. Jeg diskuterte mcd en kollega for
å
finne frem til en
operasjonssykepleier som var erfaren. I tillegg måtte jeg ha en informant som i
utgangspunktet var positiv ril denne type arbeid. Jeg snakket med henne på forhånd og gav en
orientering om hva hun skulle være med på.
Jeg stod utenfor "slusa" på operasjonsstua, foran den blendede glassdøra, med skiltet "Ingen
adgang for uvedkommende". Jeg ringte på og sa hvem jeg var, og ble umiddelbart gjenkjent
på stemmen. Jeg var anspent og nervøs.
Sommerfuglene hadde gode vilkår i magen, de var mange.
Oversykepleier kom ut glennom denne glassdøra, og låste opp døra til garderoben. Vi pratet
kjenning, og snart var jeg i grønt tøy
som de andre inne i avdelinga. Jeg fant et par grønne
tresko til glester, og tok hette på hodet.
Ja, nå var jeg klar! Det ytre skallet var perfekt med påkledning mens innsiden hadde en annen
farge, dominert av usikkerhet. Jeg skulle inn
å
forske på operasjonssykepleiers praksis. Jeg
var spent på om jeg ville klare
å
ha en annen rolle enn den jeg kjente fra fbr. Var det mulig,
eller ville den kjente rollen bli for fremtredende? Usikkerheten var også i forhold til hva jeg
kom til å-se,
samt hvordan jeg som forsker ville vaere i stand til
å
tolke mine funn.
Oversykepleier og jeg gikk sammen oppover korridoren. Operasjonsstuene
lå
etter hverandre
på den ene siden. På den andre siden var det lager for sterilt utstyr, anestesiens oppholdsrom,
skyllerom og et lite lagerrom. Akkurat som det hadde vaert for 10 år siden.
Den største forandringen som slo meg, var alt utstyret som fylte korridorene. Det var nesten
ikke plass til
å
kjøre en pasient inn i seng.
Ved enden av korridoren var det lille "buret" til avdelingssykepIeier på operasjonsentralen.
Det var gjennomsiktige glassvegger rundt "buret". Det var to datamaskiner der i tillegg til en
stor telefon. Mange permer på hyller rundt omkring. På en treplate med en klipsldemme på
den ene kortenden, lå operasjonsprogammet: for dagen. Noen navn var strøket over med
marker, noen med blå og andre med rosa farge. Det betyr at noen pasienter var i
operasjonssentralen og operasjonen var startet opp, mens andre pasienter av forskjellige
grunner var streket av programmet.
Scg kom en halvtime for jeg hadde avtale med operasjonssykepleier Kari.
Jeg gikk inn på oppholdsrommet og tok meg en kopp kaffe. Det rommct har en fantastisk
utsikt mot ~st.
Fjellene i Sulis er fantastiske i mørketida.
Når
himmelen er rØd, kommer
fjellcne så utrolig nært. Den vakre utsikten lyste mot meg.
Tanken streifet meg at kanskje hadde det vært bedre med en skitur i Sulis, enn
å
være på dette
stedet hvor jeg ble si ubehagelig utfordret til
å
måtte slippe kontrollen og bare la det stå til.
Kanskje var det akkurat synet som gav meg styrke til
å
gå inn i denne nye verden, for
å
forske
p5 egen praksis.
Jeg drakk kaffen og gikk en runde i avdelingen. Jeg måtte kjenne på lukten av gamle dager,
og gjennom lukt og syn gjenoppdage noe jeg var si sterkt knyttet til. Operasjonsstucne på
denne siden har en nydelig utsikt mot Landegode og Vestfjorden. Jeg tror dette må være den
operasjonsavdelingcn i landet med flottest utsikt. Om sommeren flommer midnattssol inn
gjennom vinduene samtidig som man ser at Hurtigruta kommer og går. Mang en natt har jeg
stått og sett utover havet, nytt utsikten og sett Hurtigruta.
Jeg måtte tenke tilbake på den tiden da jeg var faglig på høyden i denne komplekse
kirurgisklmedisinske verden. Nå måtte jeg finne en anncn plattform i meg selv, før jeg startet
med feltarbeidet. Feltarbeidet var noc helt nytt og ukjent og det glorde at jeg var ulrygg
samtidig som jeg var veldig spent og hadde mange forventninger.
Det
var
mange kjente fjes
å
se og jeg hilste og nikket.
Noen spurte hva jeg skullc i avdclingcn, og jeg forklarte at jeg var hovedfagstudent og skulle
adre et feltarbeid i avdelingen sammen med en av operasjonssykepleieme. Noen nikket
glenkjennende. Over- og avdelingssykepleier på operasjonssentralen hadde orientert om at jeg
skulle være i avdelingen et par dager for
å
se på operasjonssykepleiers yrkesutøvelse. Jeg gikk
innom sterillageret for
å
se. Der var det ombygget siden sist og mye utstyr var flyttet opp en
etasje, til sterilsentralen. Det var installert en heis mellom de to etasjene, med plass til både
mennesker og utstyr.
Når
sterilsentralen er stengt på vaktene, kan operasjonssykepleier ta
heisen opp til sterilsentralen og hente utstyr uten
å
skifte tøy fra grønt til hvitt og tilbake igjen.
En del av utstyret som lå der, kjente jeg igjen, men mye var nytt.
På denne operasjonssentralen blir det operert ca 450-500 personer i løpet av en måned. Det
fordeIes på forskjellige områder, som er mageltarm, urologi (nyre- og urinveier), gynekologi,
blodårer og lungeoperasjoner, ortopedi og øre-nese og hals operasjoner. Iløpet av et
år
er det
5-6000 pasienter som blir behandlet på denne avdelingen.
Problemstilling og formaliteter.
Etter hvert kom Kari opcrasjonssykcplcier som jeg skulle vzre sammen med i disse dagene.
Tidligere hadde jeg sendt forespdrsel til avdelingsledelsen om adgang til
operasjonsavdelingen i forbindelse med feltarbeidet. Jeg ba om informert samtykke fra Kari,
for
å
kunne v;iere med henne og intervjue henne i forbindelse med denne utdanningen. Vi
ordnet det formelle med underskrevet samtykke og informasjon om hvordan datamaterialet
skulle behandles. Problemstillingen skulle være
å
få et bilde av hvordan operasjonssykepleiers
praksis utØves og operasjonssykepleiers egne tanker om hvordan hun gjør det (i intervjuet).
Hensikten var
å
forsøke og få frem det særegne ved operasjonssykepleiers yrkesut~velse.
Episode 1.
"Vi skal være på øre-nese-hals operasjonsstue, er pasienten ringt opp?" Kari prøver
å
orientere seg om hvor langt de er kommet i programmet. Jeg kjente at jeg var klar.
Notisblikka lå i lomma sammen med blyanten.
Vi gikk til operasjonsstue 7. Kari så over utstyret til operasjonen som nattevaktene hadde lagt
frem. Jeg satte meg ned pa en krakk, og tok opp notisblokka.
Dette skulle være et metodisk feltarbeid og fokuset skulle vme spørsrn5lsstillingen knyttet til
innhenting av data. For mitt vedkommende var det i utgangspunktet en rollekonflikt mellom
operasjonssykepleicr, sykepleieleder eller forsker.
Cato Wadel (l
)
sknver i boka: "Feltarbeid på egen kultur" at "Jeg som feltforsker må være
bevist mitt eget rollerepertoar". Altså "hvilken rolle en til enhver tid selv tar eller blir gitt av
sine informantery'.
Wadel sier videre: "Ved både intervjuer, samtaler og deltakende
observasjon kan forskeren gjøre seg nytte av en vandring mellom ulike roller i sin egen
sosiale person". Jeg kjente at det skulle bli spennende
å
utforske vandringen mellom de ulike
rollene som Wadel beskriver.
Jeg ble med ut i slusa, der pasientene kommer i seng, og som oftest blir lagt over på
operasj onsbordet.
Det var et barn sorn skulle fjerne mandler. Barnet ble kjørt inn i seng. Mor var med. Kari
snakket med mor, så jeg hjalp til med
å
få gutten over på operasjonsbordet inne på
operasjonsstua. Kari satte frem en krakk til mor, slik at hun kunne sitte ved siden av Fredrik.
Kari ble stående ved siden av mor.
Anestesisykepleier startet opp med sine oppgaver. Det kom en anestesisykepleier til inn på
stua. I påhør av mor og barn diskuterte dc hvilket medikament som skulle settes fdrst. Jeg
tenkte på om det var lurt
å
diskutcrc dct hcr og nå. Dette kunne skape usikkerhet hos mor. Jeg
inntok en litt kritisk holdning. Var jeg i rollen som sykeplcicleder som så en praksis som jeg
ikke syntes om? Jeg trodde ikke jeg skulle observere andre grupper. Jeg kjente det var lett
å
bli dradd inn i relasjonene. Jeg skilte ikke på om det var anestesisykepleier eller
operasjonssykepleier som jeg observerte. Det var operasjonssykepleiers yrkesutøvelse jeg
formelt hadde bedt om
å
få observere. Mens jeg satt der trodde jeg det bare var Kari jeg skulle
ha i fokus. Jeg trodde på en måte at jeg gikk utover det jeg formelt hadde forespurt om, og
gikk tilbake til notisblokka.
Det var en rolig atmosfære på stua. Da barnet sov fulgte Kari moren ut av avdelingen. Hun la
hånden p2 morens skulder og sa at nå sover Fredrik, så nå kan du få gå.
Det jeg så var Karis profesjonelle måtc
å
gi omsorg til mor på. Kari skulle gj~re
klart til denne
operasjonen, samtidig som hun skulle vzre oppmerksom på mor. Samtidig fulgte Kari med på
hva anestesisykepleier gjorde, der hun stod litt bak mor. Mor holdt Fredrik i hånden. Det skjer
fra tid til annen at foreldre kan bli litt uvcl i en slik situasjon. Det
å
se sitt eget bani sovne av
medikamenter kan settc i gang tankcr. Foreldrc vil ofte være bekymret for om barnet vil
våkne igjen. Det
å
ovcrlatc sitt barn helt i andres hender kan for nocn vsere forbundet med
usikkerhet og engstelse. Når det i tillegg er knyttet til risiko har operasjonssykepleier mange
ganger erfart att foreldrene begynncr
å
gråtc fordi de mister kontrollen over situasjonen,
barnet er overlatt til andre. Da Kari møtte og hilste på mor kunne hun ikke vite hvordan
moren til Fredrik hadde det. Kari valgte
å
gå inn og være st~ttende
i forhold til mor. Hun
fulgte de inn på operasjonsstua, småsnakket med Fredrik og satte frem en stol så mor fikk
sitte. Småpratingen fortsatte til de var klar for
å
gi medikamentet som Fredrik sovnet av. Da
han fikk sovemedisin skulle det være helt stille på operasjonsstua. Det er viktig at det er stille
under innsovningen. Alle spesialsykepleiere har kunnskap om at den som sovner rolig våkner
rolig. Kari hadde hele tiden en nær kontakt med mor mens dette foregikk. Jeg så at Kari hadde
et våkent blikk. Hun fulgte med og var klar til
å
sette inn tiltak dersom mor skulle få en eller
annen reaksjon. Da Fredrik sov la Kari armen på skulderen til mor og sa stille at nå sover
Fredrik, nå kan du gå ut. Tilsynelatende forholdt hun seg rolig og småsnakket med mor,
samtidig var hun observant i forhold til mor og fulgte henne hele tiden med blikket. Kari
gjorde seg klar for
å
følge mor ut. I en slik feltobservasjon vil en observatør som kjenner feltet
se noe som en ukjent ikke ser. Men også den ukjente får med seg noe som den kjente ikke får
med seg. De forskjellige observasjonene er begge verdifulle bidrag.
1
denne situasjonen er det lett
å
blande roller. Jeg kjente at jeg på en måte identifiserte meg
med mor og gikk inn i cn morsrolle. Jcg hadde til nå både kjent på rollen som
operasjonssykepleier, leder, mor og fremmed.
Jeg tenkte på moren til barnet og som mor selv kjente jeg på den fortvilelsen det er
å
overlate
mitt b
m
til andre. Det gjorde jeg senest i sommer da datteren min var gjennom den samme
operasjon jeg nå var med på. Datteren min fikk komplikasjon med blødning under
operasjonen og det tok ekstra lang tid for hun kom over på intensivavdelingen til oppvåkning
og observasjon. Jeg antok som fagperson at det var en komplikasjon med blødning som var
årsaken til at det tok så lang tid før hun kom ut fra operasjonsstua. Denne følelsen som mor
hadde jeg kjent på nylig, og kanskje kjent ekstra godt på den. Etter 12 års erfaring som
operasjonssykepleier vet jeg etter hvert veldig mye om det som kan inntreffe av
komplikasjoner under og etter operasjoner. Det er ikke udelt positivt når ens egne opereres.
Siden jeg var tidligere leder og nestleder av sykepleietjenesten på det samme sykehuset valgte
jeg bevisst
å
holde en armelengdcs avstand til operasjonssiua og til den legen som skulle
operere. Jeg spurte ikke engang hvem det var som skulle vare med på operasjonen. Jeg var
opptatt av
å
ikke fi særbehandling som tidligere operasjonssykcpleier og sykepleieleder. Det
holdt veldig hardt
å
ikke spørre oversykepleier når jeg traff henne om morgenen den dagen
min datter ble innlagt om hvem som skulle operere og om det var en erfaren hrurg. Videre
ringte jeg ikke operas~jonsstua
og spurte hvem det var som skulle ha narkosen og hvem det var
som skulle assistere. Når jeg har jobbet så lenge på sykehuset kjenner jeg mange personer, og
det var noen få som jeg helst ikke ville skulle ha narkosen. Jeg ville helst ikke at noen skulle
øve på min datter. Dette ble et etisk dilemma. Hvordan håndterte jeg tilsvarende situasjon når
det glaldt andre? Når jeg var leder var det vanskelig
å
gå
inn og si at det var greit at andre ble
behandlet av de personene jeg selv ikke ville skulle være med på
å
operere min datter. Her ble
jeg preget av vandringen mellom de forskjellige rollene.
Kari
kom tilbake på stua og ringte på kirurgen. Da han ikke svarte i løpet av meget kort tid
oppdaget hun ved
å
se på operasjonsprogrammet at kirurgen stod oppført på den operasjonen
som nettopp var startet på operasjonsstuen ved siden av. Da ringer hun etter en ny kirurg som
kom etter noen få minutter.
Kari kobler sug og lyskilde. Hun har tatt frem ekstra utstyr som det eventuelt kan bli bruk for.
Jeg sitter og ser hva Kari g$r.
Hun svever som "en ånd" over det hele. Jeg foiorsgker
å
få med
meg alt Kari gjør. Hun åpner det ytterste papiret på det sterile utstyret. Videre åpner hun et
stenlt sug og små sterile tørk som hun Icgger på bordet ved siden av. Hun tar på seg sterile
hansker, åpner det innerste papiret på de sterile instrumentene og legger de utover på et
assistansebord etter et bestemt system. Suget legges pi det samme bordet og de små tørkene
telles og legges opp.
IIun tar av seg hanskene. Kari rydder litt, det blir fort mye papir som skal kastes etter at
utstyr er pakket opp. Mens jeg noterer i min oransje notisblokk, blir jeg overveldet av alt hun
gjør. Hun gjør tingene i rett rekkefglge. Hun arbeider stille og med liten bevegelse i rommet,
slik at bevegelsene ikke virvler opp støv. Hun jobber hele tiden. Det ser ikke sånn ut. Det er så
små bevegelser. Dette er en planlagt operasjon, og den regnes som et lite og ukomplisert
inngrep. Selve operasjonen er kortvarig, 10 minutter, dersom det ikke oppstk komplikasjoner
med blødning. Ofte tar det lengre tid
å
innlede og avslutte narkosen enn tiden selve
operasjonen tar.
Det er vanligvis bare en operasjonssykepleier tilstede ved denne typen inngrep fordi det ikke
trenges steril assistanse. Ved stØrre inngrep, som for eksempel ved operasjoner i mageltam
området vil det alltid være to operasjonssykepleiere tilstede.
Kirurgen kommer og han starter med
å
se gutten i ørene og bruker mikroskop. Jeg ser Kari er
rolig. Det er tydelig at hun har vært med på dette før. På denne operasjonsstuen var det
kanskje en spesielt rolig og avslappende atmosfære.
Episode
2.
Det var dag to. Jeg startet dagen med
å
være tilstede på morgenmøtet til
operasjonssykepleierne. Der ble gjennomføringen av dagens operasjonsprogram planlagt.
Kari og jeg skulle på stue 10, hvor det var to pasienter på programmet. Stue 10 er utenfor
slusen, det vil si utenfor området hvor det er adgang forbudt for uvedkommende. Jeg syntes
jeg var begynt
å
bli roligerc og var kommet litt mer tilbake i arbeidet på operasjonsstua etter
en dag. Det ble glort i stand til operasjonen på stue
10.
Pasienten hadde fatt bedøvelse og det
var klart slik at kirurgen kunne starte operasjonen.
Det som skjedde var at kirurgen ikke svarte på callingen. OperasjonssykepIeier s~kte
på
kirurgen via cn personsØker. Når det piper i personsøkeren ringer kirurgen tilbake, og
beskjcder utveksles mellom kirurg og den som har ringt vedkommende. Pasienten var våken
og hadde fått bedØvelse i ryggmargskanrtlcn, en bed~velse
som blir gitt som engangsdose. Det
er ikke enkclt
å
gi pålyll, da må det eventuelt bli sovemedisin i annen, i det lille tynne rGret
hvor pasienten Sir intravenøs væsketilførscl.
Det var gjort vurderinger av type bedøvelse
pasienten skulle få av anestesilege i forkant av operasjonen, ut fra inngrepets art og pasientens
helse. Bedøvelsen som pasienten fikk i ryggmargen, skulle virke med en gang, noe som det
gjordc det i dette tilfellet. På dette tidspunkt har kirurgen en viss tid til disposisjon før
bedøvelsen går ut. Pasienten begynte
å
bli litt urolig for at kirurgen ikke kom. Jeg opplevde at
jeg selv begynte
å
bli stresset.
Kari fortsatte
å
arbeide. Hun sjekket ut om seksjonsoverlegen var på jobb, det var han ikJse.
Han hadde fri, avspaserte. Den andre urologen var på morgenmøtc. Hvor var vikaren som
skulle utføre inngrepet? Jeg ble revet med i probIemstillingen. Det var helt merkelig. Jeg
hadde en indre dialog om neste steg i forsøket på
å
få kontakt med kirurgen. Du må kjenne
systemet så godt at du vet hvilke andre kirurger som kan svare på hvor den aktuelle kirurgen
er.
Jcg tenkte på hva neste trekk måtte vzrc. Dct gikk et par sekunder og så sa Kari det jeg hadde
tenkt. Var det rollen som operasjonssykepleier jeg hadde gått inn i?
Jeg blc veldig opptatt av mannen, som tydcligvis hadde problemer med hjerte og lunger. Han
var tungpustet og jeg tenkte at han matte slippe
å
På sovemedisin. Det var en usikkerhet
forbundet med det. Han kunne våkne og puste for egen hjelp eller han ville måtte ha hjelp av
pustemaslun (respirator). Det kunne bli en konsekvens av at kirurgen ikke startet når
bedøvelsen virket. Da kunne det ta lenger tid for pasienten
å
komme seg i gang for cgen hjelp
etter dette inngrepet. Det var en unodvendig komplikasjon som pasienten kunne bli utsatt for.
Mens vi ventet på
å
få kontakt med kirurgen, var Kari en tur inne i operasjonsavdelingen.
Mens avdelingssykepleier prøvde samtidig
å
søke på kirurgen fra "buret". Det tok litt tid før
Kari kom. Hun fortalte at hun måtte bare hjelpe til på en av operasjonsstuene som hadde fått
meldt at de måtte operere en kvinne med en gang. Det var et keisersnitt som måtte utføres i
full fart. Kari kom ut på stue 10, like rolig som hun hadde vært dagen før. Hun "vandret" ut
og inn av de forskjellige spesialitetene med den største ro7
selv når det hastet.
Til slutt kom kirurgen, og han var kommet godt i gang med operasjonen. Da spurte han om
forskjellig utstyr, og jeg oppfattet at Kari kunne svare på alle spørsmålene hun fikk. Den
kunstige forbindelsen (fagfolk kaller det stent) mellom nyrebekken og urinblære skulle skiftes
hos denne pasienten. Hun visste om tykkelser, lengder, om det var en slik stent (dobbel J)
eller en såkalt "slirnål". Et stykke ut i operasjonen ga kirurgen beskjed om at skyllev~sken
som kom inn i urinblceren nå skulle komme inn via et rør rett i inn i blæra fra magen gennom
bukveggcn. Da operasjonen startet kom skyllevæsken inn via det stive rgret han hadde ført
inn i blæra. Han jobbet via dette stive røret,
et
scop. Skyllevæske blir brukt for
å
utvide
urinblæren, slik at tilgangen til stedet hvor han skal operere blir bedre. Dette er for at kirurgen
skal kunne se hvor urinlederen kommer ned i blzra. Stenten som skulle byttes kom ut i dette
området som vi fagfolk kaller ostiet. Et rflr ble lagt inn i urinblæren, på magen nedenfor
navlen gjennom bukveggen. Kari lette frem utstyr og fant koblinger som passet. Jeg så at hun
improviserte. Det gikk raskt, det var ikke noe tid
å
miste.
Omsider var operasjonen ferdig. Kan avsluttet med
å
rydde og ta vare på deler av organet som
kirurgen hadde fjernet under operasjonen. Det var anestesisykepleieren og jeg som kjørte
pasienten over på intensivavdelingen. Jeg tok meg i at det var meg som ga rapport til
sykepleier på intensivavdelingen om inngrepet. Det gikk av seg selv. Plutselig var jeg i en
rolle som aktiv operasjonssykepleier. Jeg tenkte ikke så mye på det fgr jeg møtte Kari p5 vei
til oppholdsrommet hvor vi skulle spise lunsj. Jeg fleipet litt av min egen rolle og at jeg
overtok Kari sin jobb.
Episode 3.
En litt eldre mann som lå pi intensiv må opereres for andre gang. Vi fikk beskjed om at
pasienten var dårlig. Det var den andre operasjonen etter lunsj den dagen. Kari lette frcm
utstyr. Vi var på stue 8, som var en flott ny og stor operasjonsstue med dertil nytt moderne
teknisk utstyr. Kari inkluderte meg i dct hun glorde. Jeg ble veldig naert oppgavene som ble
utf~rt.
Mine egne kunnskaper ble frisket opp. Store deler av kunnskapen som ble anvendt
opplevde jeg at jeg fortsatt hadde. Det var så nært at jeg syntes jeg kunne ha assistert til denne
operasjonen. Motet var det ingen ting
å
si på. Her gikk jeg over i rollen som
operasjonssykepleier og leder. Hadde jeg forlatt forskerrollen? Kunne jeg da være en
fremmed i egen kultur når jeg ble så nær? Det som skjedde videre var ikke bare det at jeg var
nært praksis, men jeg tok ledelsen på stue 8.
Da Kari hadde alt klart og det så ut som om anestesien var klar, hadde jeg helt og holdent satt
praktikerhatten på hodet. Jeg tror sågar at jeg nå var i rollene både som sykepleieleder og
administrator. For plutselig, uten at jeg hadde tenkt gjennom det jeg sa, så sa
jeg: "Vi går på
intensiv og henter pasienten!"
Jeg har skrevet i den oransje notisblokka:
F#rste dag
gikk
det greit
å
sitte i ro. Det er verre i dag. Jeg går mye inn i oppgavene.
Autopiloten sliir
inn.
Hva ville det si for meg i den konkrete situasjonen at autopiloten slo inn'!
Jeg kjente det med en gang at jeg hadde gått over en grense fra forskcrrollcn. Jeg hadde gått
inn i en leder- og
/
eller opcrasjonssykepleierolle. Hvor var det blitt av forskeren? Den rollen
hadde jeg kanskje gått ut av? Hadde jeg gått inn i praksis og var der fullt og helt? Jeg
oppdaget ikke dette før jeg selv hørte meg selv stille spørsmålet. Hva var årsaken til at jeg
stilte spørsmålet? Jeg undret meg på hvorfor de ikke henter pasienten på intensivavdelingen.
Nir jeg reflekterer over det i ettertid så er det kanskje slik at jeg ble for praksisnær med
operasjonssykepleier. Jeg hadde ikke den nødvendige avstand for
å
kunne se det Kari gjorde.
Men jeg tror det var et annet perspektiv som også ble gjeldende. Det har jeg f~rst
sett i ettertid
av feltarbeidet og etter at vi har hatt undervisning og veiledning. Det kan ha vært den
konstante travelheten og presset på
å
få operert flest mulig pasienter, som jeg hadde opplevd
så mange ganger i min praksis som operasjonssykepleier. Det presset som jeg som
operasjonssykepleier hadde stått i over mange år slo kraftig gjennom alt av roller og gode
hensikter med feltarbeidet. Kunne en fremmed i feltarbeidet gjort noe tilsvarende? Jeg er
usikker på om en frcmmcd pcrson hadde hatt repertoar, kjennskap nok ti1 fcltet for
i
kunne
stille et slikt spilrsmil. Men ville en fremmed i feltet ha sett noc annet? Jeg hadde erfaring
som gjorde at jeg visste det var nctldvendig
å
komme raskt i gang med operasjonen. Primxrt
for at pasienten hadde vondt og var sterkt smertepåvirket og sekundært for at dette ble
vaktarbeid. Da var det et moment
å
komme raskt i gang for dermed snarest mulig
å
være klar
for nye oppgaver. Det kunne vzre flere operasjoner som kom til
å
vare over vaktskiftet.
Samtidig kunne det også ligge andre pasienter
å
vente på operasjon som var definert som
~yeblikkelig
hjelp og som det hastet med
å
komme i gang med. Praksis i avdelingen på vakter
er at det kan opereres en pasient om gangen. Det er flere spesialister som har vakt, så for
legenes sin del kunne det bli operert flere pasienter samtidig. Men begensningen ligger i
vaktteamet på operasjonsstua. Det er kun et team med anestesi- og operasjonssykepleiere på
vakt av gangen. Det er en liten ekstra buffer med spesialsykepleiere akkurat i vaktskiftet slik
at dagens planlagte program kan gjennomføres. Etter den tid (bufferperioden) må de
forskjellige legespesialistene prioritere hvem som skal opereres f~rst
og sist, det være seg
pasient med lidelse eksempelvis i magen, i re-nese-hals region eller et benbrudd som krever
operativ behandling.
Når en har vakt på en operasjonsavdeling har man hele tiden en knseplan klar. Dersom det
skulle komme en pasient som må opereres ~yeblikkelig
så må det håndteres av vaktteamet.
Det kan ]@ses
på mer enn en måtc. Det kan innkalles et ekstra operasjonsteam som det kan ta
tid
i
få tak i på telefon. Det er ingen som har bakvakt, så det er tuftet på frivillighet.
Anestesien har litt stØrre fleksibilitet enn operasjonssykepleierne så ofte må det ringes etter
opcrasjonssykepleiere før det er nødvendig
å
tilkalle ekstra hjelp på anestesien. Det er
begrunnet med at det er anestesilege tilstede på sykehuset 24 timer i d~gnet
i tillegg til to
anestesisykepleiere. I nodsfall kan de Mare to operasjoner parallelt hvis det er rolig på
intensivavdelingen mens man i de fleste tilfeller er avhengig av to operasjonssykeplciere til en
operasjon. Man kommer et godt stykke på vei med en ekstra operasjonssykepleier. Men det er
selvf~lgelig
avhengig av inngrepenes
art,
og om den av de tre operasjonssykepleierne som
ikke assisterer kan gå mellom to operasjonsstuer.
Et annet moment er
å
unngå overtid på personalet. En periode som operasjonssykepleier
hadde jeg inntrykk av at mine barn alltid ble hentet sist av alle barna i barnehagen. Det hendte
at det var etter stengetid også. Overtid er greit når det er sjelden og nødvendig. men når det
blir regelen blir det et arbeidsmilj~problem.
Alle disse elementene kom frem under dette
feltarbeidet. De ble så styrende at ordene kom ut av min munn uten at jeg tenkte spesielt godt
gjennom det jeg sa. Det var ikke mitt ansvar
å
ta alle disse hensyn til alle momentene som jeg
har skrevet om over. Det ble et veldig press. Ble presset for stort? Hadde jeg kjent på dette
presset så mange ganger før og så ofte at ordcnc kom av scg selv? Jeg gikk inn i rollen som
fcltforsker igjen, og undret meg over hvilket press jcg har stått i over tid som
operasjonssykepleier. Jeg vckslct mcllom nærhet og distanse. Hva hadde det gjort med meg?
Jeg får en folelse av at det
å
være i forkant og se inn i glasskula og kunne planlegge er blitt en
vesentlig del av min hverdag.
Intervju.
Kari
og jeg avtalte et tidspunkt for intervju. Det ble en uke etter at jeg hadde vært i
avdelingen. Kari hadde ferie den uka, men kom likevel.
Jeg avtalte med avdelingssykepleier at jeg fikk låne et lite kontor når jeg skulle intervjue. Jeg
var litt nervøs. Jeg var ute i god tid og fikk båndopptakeren på bordet. Det var et lite kontor,
bordet var lite og lavt, og stolene var store i forhold. Jeg plasserte båndopptakeren midt på
bordet, og syntes den tok mye plass. Jeg hadde sjekket ut hjemme hvordan den virket og
hadde fått låne et bånd i avdelingen. Intervjuet tok godt over en time.
Refleksjoner.
1. Hvilken kompetanse er n~dvendig
5
ha i en kompleks sammensatt
praksis?
Starten på feltarbeidet vil jeg knytte an til mange år tilbake. Det begynte for lenge siden. Jeg
vil anta at det går helt tilbake til den tiden jeg sluttet som operasjonssykepleier og kanskje
enda litt lengre tilbake i tid. Men det ble jeg først klar over i løpet av feltarbeidet.
Dajeg ba om tillatelse om tilgang til feltet, samt da jeg skrev brev om informert samtykke til
informanten, ga jeg uttrykk for at jeg ville se på operasjonssykep~eiers
yrkesutøvelse. Jeg
hadde et håp om at noe skulle bli klart som ikke var det før. Jeg husker godt at jeg ikke ville
inn i et feltarbeid hvor det ble en diskusjon om hvilken kompetanse som var nødvendig for
kunne utøve forskjellige oppgaver. Jeg henviste til sykepleier/hjelpepleier saken. Jeg vet jeg
styrte langt unna denne problemstillingen. Den var så langt unna at jeg var helt sikker på at
jeg ikke kom til
å
skrive om dette i det hele tatt. Jeg gikk ut i feltarbeidet med en klar
målsetting om ikke
å
nevne forskjellige grupper i essayet.
Men etter at jeg hadde vært i feltarbeidet, vært på teorisamling og fått veiledning skjedde det
noe. Det gikk opp for meg at jeg måtte ta inn problemstillingen med sykepleier eller
hjelpepleier for
å
klargjøre mer hvorfor jeg ville se p5 operasjonssykepleieres praksis.
Motstanden i meg mot
å
gjøre dette var meget stor. Jeg strittet veldig imot, jeg var redd for
å
ikke Mare og få frem og besknve operasjonssykepleieres praksis. Mitt motiv med
å
gjøre
feltarbeidet var ikke
å
ende opp med en argumentasjon for eller imot hjelpepleiere i
operasjonsavdelingen.
Da jeg begynte på dette essayet klarte jeg etter hvert
å
skrive om hjelpepleierne og politikerne
som tidligere ikke hadde vært aktører i feltarbeidet ved starten. Det jeg hadde vært redd for
var at hjelpepleiersaken skulle kunne bli hovedemne i essayet. Det blir ikke saken nå. Når
jeg
jobber med skrivingen, ser jeg at feltarbeidet handler om mer enn det. Jeg måtte sknve meg
gcnnom et bakgrunnstcppe på problemstillingen før jeg kom til det jcg ville se på. Dctte er en
erfaring med feltarbcidet. Den kunnskap som lå i utovelsen av praksis til operasjonssykepleier
kom frem. Kunnskapen kunne ikke tre frem før jeg hadde vært ute i feltarbeidet.
Jeg trivdes veldig godt som operasjonssykepleier. Jeg har lurt på hva det var for noe som
gjorde at jeg likte meg så godt. Hadde noe endret seg?
Beskrivelse av arbeidet.
Jeg trivdes veldig godt med selve arbcidet og kollegaene. Arbeidet var av en slik art at vi
gjorde en ting av gangen. Det kunne vEre travelt, men vi morde jobben der og da. Innsatsen
ble gjort i iorhold til hver pasierit. Det var ikke muligheter for
å
kunne gj~re
noe på nytt, så
kunnskapen man har rna anvendes der og da. På den måten fikk vi en foleIse av
å
kunne &øre
oss ferdig med cn oppgaveloperasjon til en pasient f@r
vi starter med neste pasient. Det kunne
vEre travelt mellom operasjonene og hektisk under operasjonene, men vi hadde
kvalitetssihngsrutincr som måtte følges uansett. En operasjonssykcpleier skal vite hvilket
utstyr som er i bruk og ha kontroll hele tiden. Det er mye telling og sjekking
far,
under og
etter operasjonen. Antall instrumenter, kompresser og nåler, for
å
nevne noe, skal stemme.
Når jcg ser dette fra utsiden i ettertid undrer jeg meg over om det er enkelte typer mennesker
som blir operasjonssykepleiere siden dette med kontroll og telling er
en
viktig del av arbeidet.
I tillegg skal en som operasjonssykepleier kunne f~lge
med, "lese" fremdriften i operasjonen,
slik at kirurgen får det utstyret han skal ha før han trenger
å
be
om det. Det gjelder også utstyr
som mi hentes inn ekstra underveis i operasjonen. Det kreves innblikk i operasjonen og
forståelse for en ganske kompleks sammenheng.
Forhold
til
kollegaer.
Min erfaring cr at vi jobbet veldig nzrt hverandre på opcrasjonsstua. På den måten ble vi godt
kjent med hverandrc. Det hadde sine positive og negative sider. Når jeg ser tilbake, har jeg
ikke jobbet på en avdeling hvor fellesskapet har v~rt
sterkere. Vi opplevde så mange episoder
sammen som gorde at det ble et godt samhold. En sjelden gang var det spennende om
pasicnten ville overleve operasjonen. Vi var vcldig avhengig av hverandre for
å
kunne gjpre
en god jobb. N5r vi var to operasjonssykepleiere var jeg helt prisgitt at den andre
operasjonssykepleieren fulgte godt med i operasjonsfeltet og på mine assistansebord, slik at
jeg fikk det jeg hadde behov for og dermed kunne gjøre en god jobb i feltet. Dette var også et
nært samspill mot anestesisykepleier og anestesilege. Når vi fikk til et skikkelig teamarbeid i
forbindelse med en operasjon var det veldig tilfredsstillende. Etter hvert ble man ganske godt
kjent med sine kollegaer og sammen med noen fungerte det bedre enn med andre. Hva gjorde
at samarbeidet fungerte bedre sammen med enkelte personer enn med andre? Det er jeg ikke
riktig sikker på, men jeg kjente det på en måte i kroppen når samarbeidet fungerte bra.
Selv om jeg sluttet som aktiv operasjonssykepleier har jeg siden vært stolt av
å
være
operasjonssykepleier.
Når
noen spor, svarer jeg at jeg er operasjonssykepleier og ikke at jeg er
sykepleieleder.
Bakgrunnshistarie.
Det har glennom mange år vaert satt søkelys på at det ble operert for få pasienter, bide på
Nordland sentralsykehus og i Norge generelt. Operasjonsventelistene var lange og pasienter
var sykemeldte og mange sykdomsbilder ble forverret fordi dct gikk for lang tid fgr
pasientene ble operert. Tiden fra pasienten ble syk og til han ble operert var for lang. Det forte
til et veldig press fra politikerc og hclsebyråkrater mot operasjonsstucne rundt om i Norge om
å
få flere pasienter operert. Det var mye fokus på dette i radio, på tv og i aviser.
Det ble hevdet at cn av årsakene til problemet var for få operasjonssykepleiere. Lgsningen for
politikere og helsebyråkrater var
å
finne snarlige l~sninger,
og det ble satt fokus på
utdannelsen til operasjonssykcplcierne. Var det n~dvendig
å
ha
3-årig
grunnutdanning i
sykepleie og en videreutdanning på 18 måneder i operasjonssykepleie? Det måtte være mulig
å
kunne utdanne noen til
å
gi instrumenter på kortere tid. Det var jo likevel operatøren som
hadde det medisinskfaglige ansvar for det hele. Kunne det ikke være tilstrekkelig med
hjelpepleiere? Fagorganisasjonene engasjertc seg i debatten. Det ble hevdet fra
hjelpepleierhold at sykepleierne yppet til profesjonskrig. Hjelpepleierne hevdet at de kunne
glgre en god jobb i dette fagfeltet, og de hadde planer klare for utdanning av
operasjonshjelpepleiere. Hjelpepleierne mente at sykepleierne hindret hjelpepleierne i
kompetanseheving.
Det var samtxdig myc oppmerksomhet fra Regjering og Storting på livslang kring. Alle
skulle få en mulighct for
å
utviklc seg vidcrc innenfor sitt område. Det ble
sort
vedtak i
Stortinget om at dct skulle iverksettes videreutdanning i operasjonshjclpepleie. Det viste seg
at det var ingen sykehus som klarte
å
komme i gang med denne utdanningen på dette
tidspunkt. Mange sykehus var avventcndc. Dct kunne se ut som om ingen hadde lyst til
å
vaere
forste mann ut. Når det kom til stykket var det ikke et sykehus i Norge som hadde mulighet
for
å
starte opp med denne utdanningen. Beskyldingene gikk mellom hjelpepleierne og
sykepleierne i avisene. Politikerne stilte seg uforstående til at ingen satte i verk denne
utdanning som var vedtatt. Noen leger engasjerte seg også på hjelpepleiemes side. Mens
andre kirurger var av den oppfatningen at de ville ha operasjonssykepleiere, og helst de mest
erfarne til
å
være med på sine operasjoner. Diskusjonene blant kirurgene var beskjeden.
Uenigheten gikk mellom Helse- og sosialforbundet og Norsk Sykepleierforbund.
I denne tiden var det utrivelig
å
være operasjonssykepleier. Jeg og flere med meg opplevde at
vi var lite verdsatt. Noen få kirurger mente at det måtte være greit med en
operasjonshjelpepleier som kunne gjØre samme jobb som oss. Var det slik at vi var
overkvalifisert til de oppgavene vi gjorde? Var det ikke n~dvendig
med den kunnskapen vi
hadde for
å
utøve sykepleie til pasienter under operasjoner? Eller skulle det skilles på
forskjellig krav til kompetanse til forsk-jellig type inngrep? Og på hviIkcn måte var det mulig
å
skille pasienter og type inngrep'?
Var det en måte
å
løse problemet med lange ventelister til
operasjoner
pa?
Nir jeg skrivcr kjenner jeg på dette. Dct var et press fra omgivelsene om at andre med mindre
kompetanse kunne dore den samme jobben, samtidig som det var
krav
om 2 gløre mest mulig
på kortest mulig tid. Kravene til meg og mine kollegaer som opcrasjonssykepleiere Økte. Det
var store krav til okt antall operasjoner. Det ble dokumentert hvor lang tid vi brukte på de
enkelte oppgavene. Spesielt var det fokus på tiden som gikk med til forberedelse og dernest
tiden som ble mellom operasjonene. Det var liten oppmerksomhet mot kirurgene og tiden de
kunne bruke på en operasjon. Dersom det var en kirurg under opplæring, slik at det tok 30-40
minutter ekstra, så fikk ikke det samme oppmerksomhet.
Det ble utarbeidet en ny plan for utdanning av hjelpepleiere i operasjonsteknikk på Ullevil
sykehus i 1999. Det var en sykepleier i Oslo som hadde flere års erfaring med
videreutdanning av hjelpepleiere innenfor kreitomsorg som skulle være ansvarlig.
En stund etter at jeg begynte i en stilling i administrasjonen ble jeg konstituert som
sjefsykcplcier.
Lillejulaften gikk det et brev fra direktør og økonomisjef, der de ba om at utdanning for
hjelpepleiere i operasjonsteknikk ble lagt ti l Nordland Sentralsykehus. Som overste leder for
sykepleietjenesten ble jeg ikke tatt med på råd i denne sakcn. Uen ble heller ikke drøftet i
ledergruppen, noe som hadde vzrt naturlig. Jeg var ikke informert om at denne henvendelsen
ble gjort. Informasjonen fikk jeg via andre på et senere tidspunkt. Direktøren brydde seg lite
om motstanden som var i sykehuset mot
å
iverksette denne utdanningen. Resultatet av det
hele ble at sykehuset ikke hadde kapasitet til
å
utdanne hjelpepleiere i operasjonsteknikk.
Stilling som lærer på denne utdanningen var utlyst, og jeg intervjuet flere kandidater. Det ble
organisert slik at 2 hjelpepleiere fikk dekt utgifter (500.000 kr) for
å
delta på en utdanning
som gikk i regi av Ullevål sykehus i Oslo.
Denne saken medførte at jeg ble involvert i gjennomføring av utdanningen av de 2
hjelpepleierne. Mine tidligere kollegaer tok sterk avstand til gjennomføringen av
videreutdanningen av de to hjelpepleierne, og jeg følte meg illojal og ille til mote blant
tidligere kollegaer.
Dobbel erfaring.
Dette feltarbeidet har gitt meg en type dobbel erfaring. Med det mener jeg at dette feltarbeidet
har gitt meg en visshet om at det er kreveride
å
bli en god operasjonssykepleier.
Videre har det gitt meg selv jnnsyn i den forlegenhet jeg hadde i forhold til
å
argumentere for
praksis for operasjonssykepleienie. Jeg har baret med meg usikkerheten om det går an
å
finne
kompetansen som operasjonssykepleierne har, og om det er mulig
å
si noe orn den
kunnskapen som har blitt oversett i mange år.
Dette hadde jeg ikke hatt noe svar pa før feltarbeidet startet. Jeg matte til praksis for
å
fA svar
på det jeg spurte om. Jeg kunne ikke fått svar på noen annen måte enn i praksis.
Det er en kompleks kompetanse Kari har. Hun har den integrert i seg. Gjennom praksis
kommer kunnskapen frem. Det er en type kunnskap som ikke har blitt anerkjent. Det er ikke
en type kunnskap som er basert på fakta, for den kan vanskelig bevises eller etterprgves.
2. Forskjellige roller.
Da jeg kom inn i operasjonsavdelingen var jeg veldig spent. Det
å
være spent i forhold til den
situasjonen jeg befant meg i tror jeg kunne tilskrives forskjellige roller jeg gikk inn og ut av.
Det vekslet mellom morsperspektiv, mor som fagperson, fersk feltforsker, sykepleieleder og
operasjonssykepleier.
Jeg kjente i meg selv at jeg vandret mellom disse ulike rollene. Det var glidende overganger
mellom de ulike rollene. Jeg har mange ganger nærhet til praksis hvor jeg lar sanser og
følelser virke. Andre ganger holder jeg avstand for
å
få ro og overblikk til
å
reflektere.
Det jeg ser når jeg sknver er at jeg så praksis ut fra forskjellige perspektiv. Jeg kjente uro i
magen da jeg kom inn på operasjonsstue 7, tankene mine gikk til Anne (min datter) da hun ble
operert i sommer. Ganske snart opplevde jeg at jeg korrigerte kursen og gikk inn i den ferske
feltforskerrollen. Det var litt rart, for jeg hadde egentlig ikke tenkt at morsrollen skulle
komme så tydelig frem. Men det gjorde kanskje at jeg bedre kunne forestille meg situasjonen
til Fredriks mor.
Den siste kontakten jeg hadde med operasjonsstua var da Anne ble operert tidlig samme høst
som jeg var ute i feltarbeidet. Jeg visste ikke hvilket operasjoner jeg skulle være med på i
forbindelse med feltarbeidet. Det viste seg at den f~rste
operasjonen jeg var med på var
nettopp samme inngrep og på den operasjonsstua hvor Anne hadde vært operert. Teoretisk
sett så kunne jeg ha vært to dager i operasjonssentralen uten
å
ha vært innom akkurat den
operasjonsstua. Jeg kunne ha vært med på operasjoner hvor det kun var voksne som ble
operert. Da hadde jeg ikke kommet i nærheten av morlbarn situasjon. Kanskje jeg heller ikke
hadde blitt så aktivert i morsrollen i feltarbeidet. Jeg har ikke et svar på det. Men jeg var helt
uforberedt på at morsrollen med det perspektiver skulle komme frem. I utgangspunktet trodde
jeg at jeg var profesjonell, i hvert fall som operasjonssykepleier. Mine følelser som mor og
gjenkjenning på den rollen hadde vært helt fjernt i utgangspunktet. Jeg hadde vært i mange
tilsvarende situasjoner tidligere som operasjonssykepleier. Det kan fortelle meg at når jeg er
på feltarbeid så er jeg der med hele min kropp og sjel.
Forskerrollen var ny, den var ukjent selv om nesten alt det andre på operasjonsstua var kjent.
Jeg hadde ingen erfaring fra lignende opplevelser, så jeg ble overrasket. Jeg ble usikker på om
jeg skulle trekke inn denne opplevelsen, men jeg har valgt
å
gj~re
det fordi det ble en av mine
erfaringer fra feltarbeidet som jeg vil kunne ha med meg i en annen tilsvarende situasjon.
3.
Nzrhet og distanse.
Det jeg har undret meg over i ettertid, er om jeg ble for nær. En utenforstående kunne kanskje
ikke ha hatt den indre dialogen i situasjonen på stue 10 som jeg hadde. Jeg måtte kjenne
systemet fos
å
vite hvor kirurgene var til de forskjellige tidspunktene om morgenen samt at
jeg hadde vært i lignende situasjoner tidligere, for eksempel at man kunne ringe disektc på
møterommet for
i
spørre etter den andre urologen. Et siste forsak var
å
gå inn i "buret" til
avdelingssykepleier. Den telefonen skal være operativ bestandig. Den skal vare i dnft ved
strFlmsstans, i situasjoner hvor nØdstrømsaggregatet tar over stremleveransen. Det kunne jo
vrere at det var feil på telefonen på stue 10. Det var ikke det, kirurgen som var vikar hadde i
midlertidig ikke slått på calling. Jeg kjente at jeg gikk helt inn i problemstillingen,
sB
langt at
jcg bekymret meg om bedøvelsen ville varc inngrcpet gjennom. Jeg var sa langt inn i
problematikken at jeg hadde løsningene klare. Systemet i organisasjonen kjente jeg rimelig
godt. Jeg fikk en bekreftelse på at jeg var kjent i feltet jeg forsket på. På den andre siden stilte
jeg meg spørsmål om jeg var i stand til
å
ha tilstrekkelig avstand til feltet jeg forsket i.
Hvilken rolle var jeg i når jeg ble så nær? Det er flere eksempler på at jeg blir nær. Men kan
min opplevelse av det
å
bli nær være at jeg egentlig byttet roller, jfr. WadeI? Det var jo slik at
jeg plutselig oppdaget at jeg hadde gitt rapport på intensivavdelingen om operasjonen som
mannen på stue 10 hadde gjennomgått.
Jeg erfarte i 1Øpet av de to dagene i praksis at jeg stadig veksler mellom nærhet og distanse.
Jeg tror en utenforstående ville ha undret seg over at det ikke var mer spenning og hektisk
aktivitet knyttet til en operasjon.
Dette var en helt dagligdags hendelse for de som var på operasjonsstua. Da jeg selv var aktiv
operasjonssykepleier hadde jeg det samme profesjonelle forholdet til operasjoner som jeg nå
så avspeilet seg i holdingene og adferden til fagpersonene inne på denne stua.
PA den ene siden var jeg kjent, så jeg skjønte at det var slik, og tror jeg forstod hvorfor.
Samtidig som jeg nå så dette kanskje noe klarere, eller på en annen måte.
Mcd en annen måte så mener jeg at jeg kunne stå på utsiden og observere denne
profesjonaliteten som jeg selv hadde vaert en del av. I min nye rolle som forsker kjente jeg at
jeg var mer spent enn jeg ellers ville ha vcert. Var det rollcn som forsker eller var det 10 års
pause og avstand fra operasjonsstua som lå i denne spenningen? Jeg så faktisk noe mer og noe
annet enn jeg hadde vært klar over før. Hadde jeg likevel klart
å
veksle mellom nærhet og
distanse slik at det kjente hadde blitt fremmed?
4. Bredden i feltarbeidet.
Jeg hadde spurt om adgang til operasjonsstua i forbindelse med feltarbeidet. Jeg hadde
skrevet at det var operasjonssykepleiers yrkesutøvelse jeg ville se på. Da jeg noterte ned at
anestesisykepleierne diskuterte hvilket medikament de skulle injisere først, ble jeg litt stuss
over at jeg gjorde det. Det var en observasjon jeg glorde. Felterfaringer styres ikke. De
berører oss. Jeg trodde f~lrst
at jeg bare skulle holde meg til Karis arbeid, mcn dette skjedde så
nært opptil, inn i hennes praksis at jeg har valgt
å
ta det med. I episodene omtaler jeg blant
annet kirurgene. Det er ikke mulig
å
identifisere personene, heller ikke anestesisykepleierne.
Det blir en del av observasjonen
å
se på hvordan samarbeidet fungerer. Det er ikke mulig
å
være med Kari uten
å
se hvordan hun samhandler med andre. Hun gjør en del selvstendige
arbeidsoppgaver, men mange oppgaver er nært flettet sammen med andre i operasjonstcamet.
Derfor blir det en del av observasjonen. Avgrensningen som jeg selv trodde lå i
operasjonssykepleiers praksis er ikke så avgrenset som jeg f~rst
trodde. Den inkluderte faktisk
også samhandlingen med andre grupper.
På den annen side så stiller jeg sp~rsmål
om hvilke praksis som utØves når slike diskusjoner
tillates? Svaret på dette kan være at anestesisykepleiere og operasjonssykepleiere hadde felles
holdning og dermed felles yrkesutøvelse.
Operasjonssykepleier kommenterte ikke diskusjonen i situasjonen, den ble heller ikke tatt
frem senere. Men operasjonssykepleiers yrkesutøvelse er nettopp observasjon i forhold til
helheten. Yrkesutøvelsen (felles for alle) i denne "settingen" ligger i at alle følger med aile, og
dermed utgjør denne helt spesielle "tettheten" helhet.
5. Mengden av oppgaver, alt Kari gj~r
i praksis.
Jeg sitter på en krakk og observerer. Kari forteller ikke hva hun gjør eller hvorfor. Det er på
en mbte en forståelse oss imellom som gjør at jeg ser og forstår. Jeg har g~ort
det samme selv
mange ganger. Mcn jeg har ikke sett det på den måten. Hun har et årvåkent blikk.
I notisblokka har jeg notert:
Det er så mange enkeltoppguver som gj@res
til en slik liten
operasjon. Hver enkelt liten oppgave må gj#res i riktig rekkef@lge,
ellers ville ikke kirurgen
u$@re inngrepet så raskt og efiktivt. Det er ikke noe hefi med venting og henting av utstyr alt
bare er der. Det glir liksom av seg selv.
Dersom det ikke hadde vært flyt i arbeidet ville det
først ha kommet tilsyne når det ikke fungerte. På den måten blir operasjonstiden så kort som
mulig. Videre har jeg skrevet:
Det er liten bevegelse i rommet, jeg skjpnner at hun er opptatt
av at det sterile utsvret som er pakket ut ikke skal bli utsatt for forurensing av miljoet rundt.
Som forsker i kjent praksis ser jeg kunnskapen til Kari komme
til
anvendelse.
Kari
glør mange arbeidsoppgaver, legger til rette og forbereder neste stcg i inngrepet. Hun
gjør det stille. Hun beveger seg nesten som en ånd som svever over alle og ser hva som må
glgres. Eari sier nesten ingenting i l~pet
av operasjonen. Hun har oppmerksomheten mot
pasienten, kirurgen og anestesisykepleier.
NAr hun ikke bruker hendene eller går for
å
hente noe, så folger hun kirurgcn med øynene.
13likket hennes er stadig i bevegelse. Hun lytter samtidig som hun ser. Ilet er ikke alltid godt
å
få med seg alt som blir sagt bak rnunnbjndet. Men det er tydelig at hun f~lger
oppmerksomt
med på det som gjøres med pasienten. Det ser ut som om hun hele tiden vet hva kirurgen skal
gjøre.
Jeg har egen erfaring fra slike operasjoner. Men det var først nå jeg si at hun jobbet hele
tiden. Jeg hadde hatt en følelse av at jeg i min praksis hadde det travelt, men hadde ikke satt
ord på travelheten. Gjennom feltarbeidet fikk jeg et annet forhold til mengden og måten alle
oppgavene ble utf~rt
på. En utenforstående ville kanskje ha sett en liten br~kdel
av jobben
hun utførte, men sett noe annet som jeg ikke fikk med meg.
6. En informant fra praksisfeltet i tillegg til meg selv.
Jeg hadde kun en informant i feltarbeidet. Dette kan gi begrensninger, for det er ikke
representativt, men verdifullt på bakgrunn av det som kom frem i feltarbeidet. Det ble kun en
operasjonssykepleier jeg var med i praksis og den samme personen som fortalte om sin
yrkesutøvelse. Det var viktig at vi kunne kommunisere. Jeg valgte Kan for jeg kjente henne
fra
for, som tidligere kollega. Jeg visste at hun var positiv til nye ting og at hun var alig slik
at jeg ville få frem hennes oppfatning og meninger om operasjonssykepleiers yrkesutøvelsc.
På bakgrunn av at jeg bare hadde en informant, som jeg selv hadde valgt ut, kan det absolutt
vzre grunnlag for
å
stille sp~rsmål
om det som kom frem var representativt. Jeg er selv den
viktigste infomanten når jeg skriver dette essayet.
7. Samarbeid
-
sammensetting av operasjonsteam.
Jeg ble også oppmerksom på måten operasjonsteam ble satt sammen på. En betingelse for et
godt samarbeid er at de som skal jobbe sammen får til et teamarbeid. Det kan oppleves på
forskjellig måte. I dette legger jeg at 1 pluss 1 blir 3, eller 1,5.
Dette må oppleves. Jeg har
opplevd
å
være i slike situasjoner hvor 1 pluss 1 blir 3. Jeg har utviklet meg friglig,
ljliii
tryggere i utøvelsen av operasjonssykepleie, jeg har fått på en måte ekstra energi. M;i~i
h;iii 51
dette når man opplever det, så oppgaven med
å
sette sammen et operasjonsteam cr cn
viktig
detalj. Når en har vært i noen slike situasjoner kjenner en at man får energi av det. Du
ii
strekke grenser i forhold til det du har glort tidligere. Et eksempel på det kan være at du tdr
;i
være med på en operasjon med nytt utstyr som du ikke kjenner så godt. Dersom de du har
rundt deg kan utstyret og gir deg av sine erEaring og viser vei, kan det oppleves slik. En
person som holder sin kunnskap tett inntil kroppen vil kanskje ikke være med på
å
gi andre i
teamet trygghet. Oppmerksomheten blir kanskje ikke i så stor grad rettet mot fremdriften i
operasjonen, som det
å
konsentrere seg om for eksempel
å
få utstyret satt rett sammen.
Usikkerheten hos deg selv kan komme frem, og en blir utrygg. Energien du har vil gå med til
i
prøve og få det som skaper utrygghet til
å
bli trygt. Når teamarbeidet fungerer så synes det
ikke. En tenker ikke på det. Det kommer først tilsyne når det ikke fungerer. Dette forståes ilt
fra erfaring. Det er verre
å
skulle sette ord på hva det er som gj@r
at det blir mer eller mindre
enn det som matematikken sier at det skulle bli. Betingelsene for et godt samarbeid er ikke
bare et lite kurs. Kunnskap er en forutsetning for
å
få
til et godt teamarbeid i en kompleks
praksis. Det kommer blant annet til syne når
Kari
er inne i avdelingen og må hjelpe til på stue
2 for
å
komme i gang med et keiscrsnitt. Hun ga teamet en håndsrekning på et tidspunkt da
det hastet med
å
komme i gang med operasjonen. Tiden som var til disposisjon var meget
knapp. Barnet måtte ut av morens mage. I en slik situasjon
må
du gjøre det som må gjdres, det
er ikke tiden for diskusjon. Hver og en i teamet må vite hvilke oppgaver som en selv er
ansvarlig for. Dersom samarbeidet i en slik situasjon ikke fungerer vil det synes. Jeg vet at jcg
har- vart i situasjoner hvor jeg har lurt på om vi har klart
å
berge barnet. Dette så jeg i 18pet av
de
Lo
dagene jeg var i avdelingen. Jeg tror jeg klarte
å
vzre med Kari i oppgavene på stue 2,
selv om jeg ikke var fysisk tilstede. Jeg måtte ha nodvendig avstand til feltet fØr jeg var i
stand til
å
se dette. Jeg måtte inn i forskerrollen samtidig som jeg måtte ha kunnskap am
operasjonssykepleie for i det hclc tatt
å
kunne se. Dette var en erfaring jeg fikk ved
å
gjøre
dette feltarbeidct.
8. På leting etter kirurg.
Da jeg var på stue 10, og kirurgen ikke kom, kjente jeg at jeg var langt inne i løsningen med
å
finne kirurgen. Jeg så ikke der og da den jobben Kari gjorde for
å
finne kirurgen. Jeg så heller
ikke måten hun beroliget pasienten på i samarbeid med anestesisykepleieren. Jeg ble opphengt
i
å
løse problemet og det at jeg fortsatt var i stand til
å
lØse et slikt problem. Her tror jeg det
kommer tydelig frem at jeg var for nzr praksis og at forskerrollen ikke var integrert i meg.
Jeg mistet fokus på Kari og ble opptatt av mine egne tanker. Den jobben Kati gjorde for
å
finne kirurgen som dukket tilfeldig opp, etter ca 45 minutter, så jeg egentlig ikke. Jeg ble
dradd med i 1Øsningen og min egen rolle som problemløser. Jeg ble navlebeskuende til min
egen fortreffelighet. Jeg fikk bekreftelse på mine tanker, og jeg tror jeg samtidig falt helt ut av
forskerrollen. Hvilken rolle jeg gikk inn i her er jeg ikke sikker på.
9. Båndopptaker.
Jeg hadde sjekket på forhånd at båndopptakeren fungerte. Men jeg hadde ikke sett etter hvor
langt intervju det var plass til på båndet. Det var plass for 30 minutter, 15 minutter på hver
side. Intervjuet varte godt over en time. Det var altså ikke nok til
å
få festet hele intervjuet på
bånd. Det ble for tungvint
å
få tak i nytt bånd. Da ville det bli det så lang pause i intervjuet at
jeg bestemte meg for
å
notere ned det som kom frem videre. Det gikk fort og skriften var så
som så. Jeg fikk nedskrevet noen punkter og kan ikke i ettertid gjengi eksakt det som kom
frem. Det er en liten glipp som fikk konsekvenser når jeg skal gjengi samtalen. Jeg valgte
å
ikke sknve ut, transkribere det som ble tapet heller.
Hva har jeg lært om metode?
Den kunnskap som Kari viser i praksis, har det ikke vært enkelt
å
sette ord på. Jeg har erfart at
jeg måtte til praksis for at den skulle tre frem. Samtidig som jeg måtte ha en avstand til
praksis for at kunnskapen skulle kunne tre frcm. Jeg ser at en fremmed ikke ville ha sett det
samme som jeg så. En fremmed ville kanskje ha sett andre ting enn det jeg så. Men
forståelsen som jeg opplevde var mellom Kari og meg tror jeg ikke ville ha vr-ert tilstede
mellom Kan og en fremmed. Hun utfØrte oppgaver, fortalte ikke meg hva hun gjorde, men
fordi at jeg kan praksis forstod jeg hva hun gjorde og hvorfor.
X operasjonssykeplcicrs praksis cr dct flerc typer kunnskap. En type kunnskap er utvikiet
gennom vitenskapelige metoder, og fungerer i betydningen det som "ikke kan vzre
annerledes". Den bygger på bevis, at det er slik og slik med nodvendighet. Denne kunnskapen
Iæres på andre måter enn gjennom praksis. Eksempel på denne type kunnskap kan vzre
kunnskap om anatomi, utstyr til operasjoner, hvilket utstyr som er pakket hvor, og ikke minst
hvor man finner utstyret. Denne kunnskap kjennetegnes ved analytisk rasjonalitet, universelle
regler og er situasjonsuavhengige og invariable.
Aristoteles
(2) kalte denne kunnskap for
Episteme. Slik jeg ser det har Kari denne kunnskapen med seg i alt hun gjør. Hun forstår
årsaken til at pasientene som skal opereres. Hun vet hva som skal &res,
vet hva slags utstyr
som er nødvendig, og vet hvor hun finner det. I denne konteksten så er det Episteme. Når Kari
får kjennskap til om det cr spesielle hensyn
5
ta i forhold til den enkelte pasient, dct være seg
leiring, tidligere operasjoner og lignende, så bruker Kari sitt skjdnn. Skjønn er mer enn
påstandskunnskap (Episteme).
Kari fyller ut et skjema som dokurncnterer hva operasjonssykcpleier gj~r
og har ejort. Denne
dokumentasjonen legges i journalen. Den kalles for "Operasjon~skjema~~.
Et eksemplar ligger
som vedlegg til oppgaven.
Men det beskriver ikke eller forklarer ikke all bakgrunnskunnskapen i den praksis Kari
utøver. Det er langt mer kunnskap som kommer til syne i dette feltarbeidet. Kari viser at hun
har en praktisk kunnskap. Hun utøver skjønn.
Aristoteles sier at godt skj~nn
er den rette
bedømmelsen, hvor handlingsfornuft, oppfinnsomhet og godhet utlegger hverandre gjensidig.
Kjell
S.
Johannesen (3)
skriver at det
å
ha praktisk kunnskap er
å
vite hva som i den
konkrete situasjon er den moralske rette handling. Han hevder at den kan verken læres eller
glemmes.
Å
glemme sin praktiske visdom er
å
opphøre som menneske. Kunnskapsformen
kaller Aristoteles for Phronesis. Den har sitt teoretiske feste i etikken, men er knyttet til
praktisk kunnskap. Det er en tankeform som uttrykkes i praksis. Phronesis er praktiskmoralsk
handlingskiokskap. Etisk-know-how,
en type situasjonsfornemmelse, en moralsk teft. Denne
klokskap vinnes gjennom erfaring, og det tar tid
å
bli klok.
Eksempel fra intervjuet: Kari forteller om hvordan det er
å
jobbe sammen med vikarcr. Det er
stort sett ubesatte
operasjonssykeplejerstilljnger
det meste av året. Det medforer ;it det leies
inn vikarcr. Noen vikarer kommer tilbake, men det er likevel stadig nye vikarer i avdelingen.
Kari
sier:
"Etter hvert har jeg l~rt
raeg til åfinnehente måter
å
gjøre ting på, litt heufu og
litt derfru. På den maten endres praksis".
Hun viser til ai hun ser hvordan andre, eksempelvis
vikarene utøver praksis, og så snapper hun opp små detaljer fra de forskjellige hun jobber
sammen med.
"
Du
ser det etter hvert hva som er lurt
å
gjgre
".
Jeg oppfatter Kari slik at hun
sler at nå har hun så lang erfaring at hun er i stand li1
å
hente nye måter
å
glore ting på hos
andrc, slik at hennes egen praksis utvikles. Hun klarcr
å
skille mellom det som er gode og
mindre gode eksempler på praksis som det er verdt
å
ta med seg. Jeg synes dette i tillegg viser
utvikling av praksiskunnskap.
Aritoleles beskriver enda en type kunnskap. Han kaller den Techne, og det er praktisk
ferdighet og håndlag. Techne er en viten som uttrykkes og synliggj-jøres i yrkesutovers
praktiske ferdigheter og håndlag. Technc har
å
gjprre med praktisk dyktighet. En kjenner
hvordan noe varierer ut fra situasjon og sammenheng. Dette synes jeg kommer klart frem hos
Kari da hun improviserer på stue 10. Plutselig må det legges inn et rdr i urinblæren gjennom
bukveggen under operasjonen. Da dette skulle kobles sammen, improviserte Kari. Det var
ikke en ferdig oppskrift på hvordan dette skulle gjbres. Hun brukte sin erfaring, og håndterte
dette
pi
meget kort tid. Dette synes jeg er et godt eksempel på Karis praktiske dyktighet.
Molander (4) skriver om kunnskap i handling. Han viser til Platons sknfter om den
"sokratiske" dialog. Målet med dialogen er
å
finne kunnskap og innsikt man allerede har (selv
om man ikke vet at man har den). Spørsmål, svar og refleksjon skal glore ikke reflektert
kunnskap og innsikt tilgjengelig. Gjennom
å
skrive dette essayet, reflektere rundt feltarbeidet
samt intervjuet med Kari, har min kunnskap om operasjonssykepleieres praksis blitt stØrre og
dypere. Jeg kjente praksis, men jeg er ikke sikker på at jeg kunne,sette ord på denne
komplekse kunnskapen som jeg så hos Kari. Jeg var ikke klar over at praksis egentlig var så
sammensatt og kompleks.
Steen Wackerhausen (5) har skrevet en artikkel med utgangspunkt i Michael Polanyi's
begrep om taus viten. Sitat: "Polanyi's epistemologi har vagt interesse, spesifikt hans begreb
om personal knowledgeltacit knowing. Polanyi's hovedbegrep er "tacit knowing"
-
en tavs,
persombunden viden som vi mennesker besidder og gØr brug av i vår almindelige hverdag
såvel som i forskningsmæssig sarnrnenhæng". En av hovedkonklusjonene til Polanyi er:
"
Det findes tavs viten, we can more than we can tell"
Begrepet "knowing" innbefatter både praktisk og teoretisk kunnskap, og er kunnskap i
handling. Tacit knowing er personbunden kunnskap som vi besitter og gjgr bruk av i praksis.
Vi kan mer enn vi kan uttrykke. Vi "ser" noe på bakgrunn av noe annet som vi ikke til vanlig
er bevist.
Polanyi bruker som eksempel det
å
sykle. Man lærer seg det, men kan ikke helt beskrive
kunnskapen vi har for
å
kunne sykle, hvordan man gjør det. Han viser også til et eksempel
med den blinde mann og stokken. Mannen har lang erfaring med bruk av stokk. Han merker
ikke bevist stokkens berøring med håndflaten, men merker kun bevist fortauskanten,
lyktestolpen etc. Polanyi skriver at vi ser "noget" på bakgrunn av noe annet. Vi kjenner igen
et ansikt i sin helhet, men er bevist, kjenner iglen deler som nesen, munn. Det er en prosess
fra del til helhet. Vi ser gjennom delene til en helhet. Jeg tror at jeg har sett og har utført alle
deloppgavene i praksis til operasjonssykepleier. Jeg tror også at jeg har sett helheten i
operas~jonssykepleiers
yrkesutøvelse slik at jeg tror at jeg har visst mer enn jeg har kunnet si.
Jakob
MeIge
(6) skriver om, sitat:
"Å
forstå det vi ser, at det er våre egne erfaringer som er
basis for all vår kunnskap og forståelse. Et samfunn bestir av virksomheter, egne og andres.
En virksomhet bcstår av folk i virksomhet. Men her skal ikke de som er i virksomhet, ikke
bare sees på som de og de navngitte individer eks. Per Vik, Odd Larsen, men som de samme
individer som er i sin virksomhet. Skipperen på brua kan hete Odd Larsen, men det jeg ser,
hvis jeg er tilstede på brua og ser med forstand, er ikke Odd Larsen rett og slett, men
skipperen Odd Larsen. Meløe viser til skipperen som stikker ut kursen, gir ordre til rormann
etc". Jeg forstår MelØe slik at skipperen kjenner havet og behersker praksis i båten. Meløe
skjelner mellom det vi strengt tatt ser og vår tolkning av det vi ser. Det kreves at man både er
klar over hva man ser og at man forstår det man ser. I forhold til praksis til Kari var jeg klar
over hva jeg så, og forstod det jeg så ut fra at jeg hadde fortroIighet til yrkesutøvelsen til
operasjonssykepleier. Meløe innfører tre begreper om
å
se. En som har det "kyndige blikk"
ser det som er
å
se, forstår det han ser og vet selv at han forstår. Det helt "kyndige blikk på
det en annen gjør, har bare den som selv kan gjøre det samme. En annen måte
å
se på kaller
Meløe "det ukyndige blikk',. Da har man ikke begreper til
å
se alt som er
å
se, og man er Mar
over det selv. Den tredje måten
å
se på kaller Meløe "det døde blikk". En som ser med et
"dødt blikk" ser ikke det som er
å
se, fordi han mangler begreper til
å
forstå situasjonen med.
Når jeg ser på meg selv i rollen som operasjonssykeplcicr, i forhold til det MelØe sier om
å
se,
så tror jeg at jeg så Kari og det hun utforte i praksis med et "kyndig blikk". Jeg så og forstod
det jeg så, samtidig som jeg kunne gjøre det samme. Det erfarte jeg i l~pet
av de to dagene i
operasjonsavdclingcn. Eksempel på dette er når jeg ser hvordan Kari viser omsorg til Fredriks
mor. Jeg ser hvordan hun med blikket følger med på det som gløres på operasjonsstua, fglgcr
med mor for deretter
å
følge henne ut. En som ikke kunne giøre det samrne selv viIlc ikke
kunnet se det samme som jeg så Kari gjorde. Jeg hadde fått med meg detaljene i det Kari
glorde. Jeg så med et "kyndig blikk" i denne konteksten, i virksomheten, for jeg har erfaring
fra praksis. Jeg kunne begrunne praksis overfor kollegaer. Nå ser jeg, at jeg visste (den gang)
at operasjonssykepleie er en kunst som krever stor kompetanse, en kompetanse som jeg ikke
kunne sette ord på. Da jeg ble utfordret på et annet nivå, i en annen kontekst, som
sykepleieleder, fikk jeg problemer med
å
løfte frem praksis. Da jeg skulle forklare
operasjonssykepleiers praksis, med et eksternt blikk, ble det vanskelig. Fra et ytre perspektiv
blir jeg kastet tilbake, og opplevde at det var noe jeg ikke så, jeg hadde et "dødt blikk".
Det ble truende, fordi min manglende evne til
å
fortelle om praksis, kunne få politiske
konsekvenser. Jeg ble sterkt utfordret på min faglige kompetanse. Det var noe som var betent
i min ikke forløste (bevisste) kunnskap. Det at jeg hadde et "dødt blikk" gjorde at jeg fikk en
type uro, som beveget meg til
å
gjøre dette feltarbeidet. Med et "ukyndig blikk" var jeg på
leting etter noe i feltarbeidet. Jeg viste ikke hva jeg var på leting etter. Men i løpet av perioden
med feltarbeid, skriving og veiledning ser jeg noe jeg ikke har sett før. Jeg kunne ikke
oppdage det ved en annen måte, enn gjennom
å
se hva dette handlet om i feltarbeidet.
Når
jeg ser meg selv i rollen som feltforsker, så ser jeg at det var noe jeg ikke så. Jeg var spent
da jeg gikk inn i operasjonsavdelingen. Jeg hadde ikke gjort noe lignende før, jeg hadde ingen
erfaring. Jeg viste ikke helt hva det var jeg kom til
å
se. Jeg visste ikke helt hva jeg kom til
å
fokusere på. Jeg hadde ikke begreper om alt jeg så, og var klar over det selv. Dette kommer
tilsyne gjennom mine refleksjoner på feltarbeidet. Jeg var blant annet ikke klar over da jeg
startet at jeg skulle ha med diskusjonen omkring hjelpepleierne i operasjonsavdelingen. Et
annet eksempel kan være at jeg ikke visste at jeg kunne ha med de andre gruppene i
operasjonsteamet som Kari jobbet nært med i drøftingen av oppgaven. Et annet viktig poeng
er om jeg har fått med meg det som virkelig var vært
å
reflektere rundt i feltarbeidet? Jeg er
ikke i stand til
å
se det. Jeg er klar over det. Det blir et "d~dt
blikk", for jeg har ikke begreper
til
å
forstå det jeg ser ut fra feltforskers perspektiv, og ser ikke det som er
å
se. I løpet av
skriveprosessen begynner jeg
å
se noe jeg ikke så før. Jeg kan så smått identifisere meg med
beskrivelsen av det "ukyndige blikk" som Meløe gjør. Samtidig som jeg har et "kyndig blikk"
når jeg følger Kari i hennes praksis.
Avslutning.
Praksis til operasjonssykepleierne blir av veldig mange, både av menig mann og
helsepersonell, oppfattet som et yrke som er veldig instrumentelt. Mer instrumentelt enn
kanskje noen annen sykepleiepraksis. Jeg tror mange har den oppfatning at det
å
være
operasjonssykepleier er
å
gi instrumenter til kirurgen samt ha oversikt over og kontrollcrc
utstyr. Det
å
sette ord på denne praksis blir da for mange veldig konkret. Det er det Asistofc.lc.~
kaller Episteme, en type faktakunnskap. I to av de tre episodene som jeg trekker fscrii t'i.;i
feltarbeidet er det operasjoner som regnes som små og ukompliserte operas-joncs.
I .i
hl.v~~l
synes jeg det kommer tydelig frem at de oppgavene Kari utfører er veldig sainiiic~ii~;iiic-
l
)(.t
viser en kompleks kontekst som trer frem i feltarbeidct. Den forlegenhet jeg hadde i forhold
til
å
argumentere for praksis til operasjonssykepleiere har jeg blitt mer bevisst. Det har skjedd
gjennom perioden med feltarbeide, veiledning og skriving. Jeg har fått mer kunnskap om den
sammensatte praksis til operasjonssykepleier. Jeg har i større grad klart
å
sette ord på
yrkesutØvclsen til operasjonssykepleier, gjennom
å
få "vite hvordan" og
å
få "vite når" de
forskjellige små trinn i praksis ble utfidrt. Dct kaller Aristoteles for Phronesis og Techne. Dcn
kunnskapen har
vzrt
vanskelig
å
sette ord
pa
for meg. Jeg har visst om denne
praksiskunnskap, men jeg har ikke vært den bevisst.
I rollen som operasjonssykepleier hadde jeg et "kyndig blikk"
1
praksis, men et "ukyndig
blikk" til dels "dødt blikk" som forskcr. Jcg har vckslct mellom forskjellige roller som
feltforsker, operasjonssykepleier, sykepleieleder og mor for
å
nevne de rollene jeg tror jeg har
vært bevisst jeg har vekslet mellom. Jeg ser at jeg på bakgrunn av at jeg har hatt et "kyndig
blikk" i praksis har jeg i storre grad klart
å
sette ord på den tause kunnskap, som den
Phronesis kunnskap som Aristoteles beskriver.
Min erfaring med feltarbeidet er at det
å
ha et "kyndig blikk", være kjent i praksis nesten er en
forutsetning for
å
kunne beskrive denne type Phronesis og Techne kunnskap som Aristoteles
beskriver. Hovederfaringen i feltarbeidet er at den usikkerheten jeg hadde, om det gikk an
å
si
noe om den kompetansen operasjonssykepleier har, er snudd til at jeg er mer sikker på at det
g& an
å
si noe om den kompetansen som er blitt oversett i mange år. Jeg opplever at jeg kan
stå frem mer avslappet i diskusjoner om dette emnet enn for jeg startet feltarbeidet. Jeg måtte
til praksis for
å
mer kunnskap om praksis, samt at det
å
jobbe med denne problemstillingen
har gjort noe med mine holdninger.
Dc ulike blikk jcg har hatt i de forskjellige situasjonene ser jeg cr avhcngig av konteksten. Det
er en ny erkjennelse for meg.
Jeg har gått mot vinden, og klyvd bcrg i dcttc fcltarbcidct. Jeg har opplevd at jcg has gått på
en ulendt sti. Det har ikke vzrt enkelt
å
sette ord på mine opplevelser og mine erfaringer.
Fluktruter til Sulis og mcd Hurtigruta har
vzrt
vurdert underveis. Refleksjonene har ført til
jeg har vzrt både svett og varm på en gang. Jeg har faktisk i perioder hatt rodere kinn. Det har
vært utrolig lærerikt og jeg ville ikke ha
vært
det foruten.
Litteraturliste.
l. Wadel, Cato.
Feltarbeid i egen kultur. SEEK
A/S Flekkefjord 1.990: side 59.
2. Martinsen, Kari. (2.opplag 1997)
Fra Marx til LØgstrup.
Om
etikk og sanselighet i
sykepleien.
Tano
A.S.
1993.
3. Johannsen, Kjell S.
Tankar om lyst kunskup.
Dialogen nr.
9,
Stockholm 1988.
4. Molander, Bengt,
Kunskap
i
handling.
Daidalos
,
1998,
Ggteborg.
5. Wacherhausen, Steen.
Polanyi's bpgreb om tavs viten
-
en kritisk skitse.
Institutt for
Filosofi, Aarhus Universitet. Danmark.
S
kriflserie nr. 2, 1997.
6. Meløe, Jakob.
Notuler i vitenskupsteori.
Universitetsbiblioteket.
Vedlegg:
Operasjonsskjerna
a
NORDLANDSSYKEHUSET
OPERASJONSSKJEMA
F2
Preop.diagnose:
Planlagt inngrep:
F.nr.:
Navn:
Avd.:
Post:
I
l
Ambulant
Ønsket dato:
Ev. tidspunkt:
Prioritering
0 D
1
0
2
C]
3
O
4 U
(Evt.) innen kl. (v.ØHJ)
Operatør:
Assistenter:
Preop. behlus operasjonsdagen:
Antatt varighet av op:
-
Risi kogruppe
l
fl
Il
O
Ill O
IV
O
Risikofaktorer:
ANESTESI ØnskeslForeslåes:
Narkose l
epidural I
ledning l
lokal
1
ingen
Sp. ønsker:
.p
--
BLODBANK Behov (antall enh. ev. O):
O
er bestilt
C7
bestilles
FRYSESNITT
--
JA l
NEI
RTG: Bilder til op.st.
JA I
NEI
C1
Gj.lysn.
n Us. perop:
--.-p-
SP.ASEPT
g
REN
fl
UREN
PUSS U
..
-..--p
LEIE:
AVDEKNI
INSISJON:
SP. UTSTYR:
- -
--
Dato:
Signatur
rekv. lege:
SSX-0522
