Senter for

Profesjonsstudier

"Er det noen som ser meg??'?"

Tyra V.Mannsverk

Mastergrad i praktisk kunnskap

Senter for Profesjonsstudier

---

R-r-r-r-r-r-r-r-r-r!

Er klokka allerede ti over ti?? Det stemmer nok, biblioteket skal åpne, det er dagens første

friminutt

-

og jeg må legge bort bokbestillingene for en stund.

Det dundrer på inngangsdøra til biblioteket, jeg skynder meg bort for

å

åpne. Idet døra går

opp, stormer en haug av 5.klassinger inn

-

og det er bare

å

redde seg unna for ikke

å

bli

nedrent. Bakerst kommer Terje rolig gående, han har som vanlig den sorte basket-lua langt

ned i panna.

"Kan

æ

sitte i skranken?? Det e' min tur i dag." Marit har vunnet kampen med tre av

klassevenninnene, og har for lengst plassert seg på stolen bak skranken.

"Å-å-å,

kommer det ingen og låner snart?" Hun er utålmodig etter

å

vise at hun mestrer

datamaskinen i skranken, og oppfordrer klassevenninnene sterkt om

å

låne seg en bok.

Det strømmer på med elever som raskt finner seg til rette med ulike aktiviteter: Noen setter

seg med spill, noen tråler hyllene på jakt etter bøker, en flokk jenter fra 7.klasse deler høylytt

erfaringer om en ny forelskelse og fire fra 6A slåss om den gamle lenestolen som står innerst i

lokalet.

Køen foran internett-pc'en er som vanlig lang, og ungene har god oversikt over hvem som

står for tur. Afghanerne fra asylmottaket er de ivrigste, de begynner faktisk

å

bli gode i norsk

allerede!

Fem av guttene fra 8 B kommer inn, og prøver så sterkt de kan

å

legge an en kul stil,

-

det

forplikter tross alt

å

ha begynt på ungdomstrinnet. De rydder kontant unna et par av de nye,

russiske guttene som sitter i sofaen med hvert sitt Donald-blad, og slenger seg ned der. Jeg

snakker til dem, og Stig som jeg har kjent siden han gikk i barnehagen, ser kjekt på meg og

spør hvorfor jeg er så sur? Jeg spør ham hvordan han hadde reagert dersom noen hadde jaget

ham vekk fra sofaen,- og han svarer med glimt i øyet:

"Du vet vel at ingen hadde

turt

det,

æ

e tross alt ganske sterk!"

Terje sitter ytterst på sofaen, fortsatt med lua nedi panna

-

fordypet i "Tommy og tigeren".

Jeg tar en runde rundt i lokalene for

å

se om noen trenger hjelp, og for

å

synliggjøre at jeg er

der.

Flere av ungene vil prate. Det har vært en ekstra fridag og mange av dem har vært på hytta

eller på besøk hos familie.

---

Lise i

5A

kommer smygende inntil meg og forteller at hun har fått en ny bror, og at hun har

vært på besøk hos pappa. Jeg må høre om den nye broren, og blir raskt oppdatert på de noe

ustrukturerte forholdene i Lises familie. I tillegg til pappa og hans nye familie hvor det altså

har kommet en ny bror, har hun mamma med ny samboer og hans to barn som hun bor fast

hos. I tillegg er mamrnas tidligere samboer en viktig person i Lises liv,

-

og hun forteller meg

hviskende at han og den nye kjæresten også venter barn.

"Ka blir

æ

til den ungen,

-

vet du det?" Hun ser spørrende på meg, og det slår meg nok en

gang hvor godt unger klarer

å

sortere virkeligheten sin

-

bare de er trygge!

Marit roper fra skranken,

-

hun har levert inn en bunke bøker fra innleveringskassa, og har fått

opp en rar melding på skjermen. Jeg hjelper henne, og roser henne samtidig fordi hun er så

flink til

å

hjelpe til.

Jeg kaster et blikk rundt i lokalet, og blir som vanlig varm om hjertet når jeg ser mylderet av

elever som er her.

Jeg går bort til de sjakkspillende guttene fra &klasse, og klapper Bjørn på skulderen. Han ser

opp på meg og smiler, glad for

å

bli sett.

Ute i gangen harrer jeg lyder som forteller meg at en gruppe fra en av barnehagene kommer på

besøk. Jeg går ut for

å

ta imot dem, og etter at de voksne har organisert vekk parkdresser og

starvler i store mengder er de små klare for

å

innta biblioteket. Noen av dem er tydelig

engstelige for

å

begi seg inn på den lett kaotiske arenaen med skolebarn i alle aldre. Jeg

informerer de voksne om at friminuttet snart er over, og at det dermed blir bedre plass til de

små.

En av assistentene forteller meg at de med hensikt kommer mens det er friminutt fordi flere av

ungene har storesøsken på skolen, og håper

å

få se dem. Min lille engstelse for at de små

barnehagebarna skal bli nedrent i vrimmelen er ubegrunnet. Mange av elevene syns det er stas

med de små som plutselig dukker opp, og selvsagt finner noen av barna storesøsknene sine!

Plutselig går døra opp og en av lærerne fra mellomtrinnet kommer inn.

"Dokker

får

ikke være på biblioteket i første friminutt fra i dag

av,

-

dokker har godt av

å

være ute i frisk luft!"

Jeg konstaterer at løsningen på min henvendelse om

å

få til inspeksjon på biblioteket i

friminuttet er løst ved at skolen nekter elevene

å

oppholde seg der.

---

Elevene blir jaget ut av læreren, under store protester fra de fleste. Jeg velger

å

ikke

engasjere

meg i denne problemstillingen, og forklarer Marit at hun nok dessverre må avslutte jobben sin

i skranken.

Etter noen minutter er det tomt for elever på biblioteket. Ungene fra barnehagen er fordypet i

billedbøker og tegnesaker, jeg rydder opp sjakkbrikkene og Donald-bladene

.

Plutselig ser jeg

at Terje fortsatt sitter i sofaen. Han stirrer intenst ned i tegneserien, og rører seg ikke.

"Terje, jeg tror nok at du også må gå ut. Du hørte hva lærerne har bestemt."

Han ser opp på meg under basket-lua, og jeg ser at han gråter.

"Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg hvis jeg ikke kan være her" sier han nesten ukørlig.

Terje er flyttet til byen i løpet av sommeren, og siden skolen startet har han vært på

biblioteket hvert eneste friminutt. Han er alltid alene, og jeg har skjønt at han strever med

å

finne ut av tilværelsen sin. Terje er et lite menneske som finner seg dårlig til rette i en

skolehverdag der det viktige blir

å

lykkes i fotballkampen i friminuttene, og der du helst skal

gjøre det godt i gymtimene. Terje er ikke glad i

å

spille fotball, og han prøver stadig

å

slippe

gymtimene i den store, kalde aulaen til irritasjon for læreren hans, som er svært sporty.

Plutselig står læreren i døra igjen, hun vil gjerne sjekke at alle elevene har forlatt biblioteket.

Da hun får øye på Terje, kommanderer hun ham ut med nokså brysk stemme.

Terje ser fortvilt på meg, legger fra seg "Tommy og tigeren" og går etter henne med bøyd

hode

R-r-r-r-r-r-r-r

Jeg kaster et blikk ut av vinduet idet skoleklokka ringer inn,

-

og ser at Terje står alene i et

hjørne av skolegården.

Det er tidlig på dagen,

-

men seint på bsten. Jeg har verdens beste jobb, som leder for

bibliotektilbudet for barn og ungdom, i en liten by ved en stor fjord. Den store fjorden åpner

seg ut mot et hav som rekker langt, og horisonten som omgir oss er vid,

-

himmelen er høy og

linjene er vidstrakte.

Bibliotekets barneavdeling ligger midt i den største skolen, der det går om lag 500 elever fra

5.-1O.Masse. Ved siden av at barnebiblioteket blir flittig brukt av barnehagene i byen, er det et

---

viktig sted for elevene, i en stor skolebygning uten andre fellesarealer enn en stor og kald aula

og en asfaltert skoleg&&

Arbeidsdagen gir meg muligheter for mange møter, med barn og ungdom som bor i denne

byen og som daglig oppsøker biblioteket.

Et tillitsforhold

Hva skjer på biblioteksarenaen?

Det er lett

å

være entusiastisk og engasjert i en jobb der jeg daglig møter barn og ungdom som

jeg blir kjent med, som jeg følger gjennom mange

år

og som jeg dermed får relasjoner til.

Biblioteksarenaen er en god arena

å

møtes på. Vi som jobber her har en unik rolle i forhold til

de som oppsøker oss: Vi skal ofte oppfylle roller som veileder, formidler eller rett og slett

kontaktperson.

I møtene med ulike brukere har vi en rolle som kanskje er mer fristilt enn de som jobber på

skolen eller i barnehagene, og vi kan dermed møte disse brukerne med det utgangspunktet.

Kontakten med de som oppsøker biblioteket pågår ofte over mange

år,

fra førskolealder og til

de går ut av ungdomstrinnet. Vi blir godt kjente, og utvikler en grad av tillit til hverandre.

Møtene

som skjer imellom meg og brukerne opplever jeg er av en art som gjør at jeg også

som voksen og som fagperson hele tiden får tilbakemelding på hvordan jeg fungerer. På

mange måter tenker jeg at det handler om en kontinuerlig evaluering. Denne evalueringen kan

selvsagt oppleves som brutal, når jeg for eksempel

f"ar

en klar melding om boka jeg har

anbefalt faktisk ikke på noen måte falt i smak hos brukeren! Eller

får

en direkte beskjed om at

i dag ser jeg faktisk ganske sur ut! Dette er tilbakemeldinger som jeg tror vi sjelden

f"ar

fra

voksne, og jeg mener det er uttrykk for et gjensidig tillitsforhold. Dette tillitsforholdet gir seg

mange utslag, og i tillegg til at jeg får tilbakemeldinger

på hvilke faglige råd jeg gir,

-

betyr

det altså også

at min rolle og opptreden overfor brukerne kan bli gjenstand for

tilbakemeldinger.

På bakgrunn av den erfaringen jeg har, mener jeg

å

kunne se at vi som jobber på biblioteket

blir viktige voksenpersoner for dem, ofte over en lang periode. Vi vet hva de heter og hvilke

interesser de har, vi har muligheten til

å

følge med i daglige sorger og gleder, og i

vanskeligheter av mer langvarig karakter.

---

Mange har sagt og skrevet mye om bibliotek, og fra bibliotekfaglig hold munner dette svært

ofte ut i fi-ustrasjoner over hvorfor bibliotekene ikke har en mer vesentlig rolle i vårt

kunnskaps- og informasjonssamfunn. De fleste mennesker er svært velvillig innstilt til

bibliotek, men bibliotekets rolle i et lokalsamfunn er sjelden gjenstand for debatt. Denne

debatten skal heller ikke jeg ta, men jeg vil la Terje og de andre besøkende på biblioteket i

første friminutt gi stemme til noen av de tankene jeg gjør meg omkring biblioteket som

arbeidssted og møteplass, som arena. Et lite kikkehull inn i min yrkeshverdag, et lite tablå der

mange aktører opptrer, og der jeg forholder meg til alle disse aktørene.

Fra min synsvinkel blir møtet med alle aktørene en verdifull og viktig del av min praksis, men

dette skal vel ikke handle om min egen selvutvikling?

Oppmerksom

het

Hva om jeg ikke hadde "sett" disse brukerne, hva om deres roller ikke hadde hatt noen

betydning for meg?

Jeg oppfatter det

å

"se" synonymt med det

å

være oppmerksom på dem som kommer inn på

biblioteket. Er det nødvendig for meg

å

ha en form for oppmerksomhet overfor brukerne?

Hvordan tilegner jeg meg denne oppmerksomheten?

Den greske filosofen Aristoteles har en sentral plass i filosofihistorien. I motsetning til Platon

som fokuserer på ideverdenen, betrakter Aristoteles erfaringsverdenen som den viktigste. For

Aristoteles er menneskelig praksis et selvstendig kunnskapsområde (Josefson s. 30), noe han

utreder i verket "Den nichomakiske etikken"

.

Her hevder han at mennesker kan ha mye

kunnskap, men

å

utvise klokskap og dømmekraft er avgjørende i praksis. Han framhever

også at praktisk kunnskap retter oppmerksomheten mot det individuelle, og mot handlingen,

og han understreker følelsenes betydning i praksis: "Lyhordhet, uppmiirksamhet, fantasi och

kinslomassig begåvning iir viktiga bestanddelar i den praktiska kunnskapen." (Josefson s.3 1)

Disse kunnskapene er ifølge Aristoteles ikke medfødt, men må trenes opp, og de erfaringene

vi gjør i praksis blir dermed viktige for hvordan vi utfører jobben vår.

Aristoteles' syn på erfaringsverdenen som vesentlig i praksis, og hans fokusering på at fokus

må rettes mot individene og mot handlingene gjør at Aristoteles kan plasseres rett inn på

biblioteket hvor han kan hjelpe meg og forklare hvorfor møtet med de ulike brukerne blir

viktig for meg i jobben.

---

Det %jobbe

med mennesker, uansett i hvilken profesjon man har, mener jeg mdvendiggjarr at

man er villig til

å

gå inn i relasjoner. Relasjoner der jeg som fagperson har med meg min egen

kunnskap og erfaring i møtet med brukeren. I tillegg til kunnskapen og erfaringen tror jeg

møtet blir et resultat av den oppmerksomheten jeg retter mot det individet jeg forholder meg

til, og i denne oppmerksomheten får følelsene en vesentlig betydning..

Terjes historie på biblioteket ville jeg ikke kunne fortalt dersom jeg ikke hadde hatt

oppmerksomheten min rettet mot individet Terje og handlingene omkring ham, slik

Aristoteles uttrykker det.

Relasjonen mellom Terje og meg er basert på at han

har

en tillit til meg som voksenperson.

Uten at vi har snakket om dette, tror jeg han vet hvor han har meg, at jeg "ser" noe av den

situasjonen han er i, og de problemene han sliter med.

Aristoteles' vektlegging av erfaringene vi

gjør

i praksis og følelsenes betydning her er derfor

lett

å

overføre til situasjonene på biblioteket.

Oppmerksomheten overfor brukerne som kommer inn på biblioteket har utgangspunkt i et

individuelt fokus på den måten at den enkelte person har sin egen plass i fortellingen. Jeg tror

det er viktig

å

ha en slik forn for oppmerksomhet, samtidig som jeg mener

å

kunne se at

denne oppmerksomheten er et resultat av den erfaringen jeg har med

å

jobbe i forhold til barn

og ungdom. Fordi det dreier seg om enkeltpersoner og enkeltskjebner tror jeg det ville være

vanskelig

å

ikke "se" personene, ikke engasjere meg i dem for

å

utføre jobben min på en god

måte.

Er det nok at jeg bare "ser"?

I oppmerksomheten mener jeg det også ligger en grad av kunnskap om det som ligger forut

for hendelsene som skjer.

En kunnskap som innebærer at jeg for eksempel kjenner Marit, jeg

har

møtt henne i mange

settinger siden hun gikk i barnehagen. Hennes rolle som "hjelpe-bibliotekar" i skranken gir

henne en god mulighet til

å

vise at dette mestrer hun, og jeg vet noe om at nettopp hun trenger

situasjoner hvor hun kan vavre i fokus i forhold til medelevene.

Den

samme

kunnskapen kunne jeg bruke til

å

forklare og beskrive mange av de andre

aktørene på biblioteksarenaen. Kunnskapen

er

et resultat av en fagutdanning og mange års

---

praksis kombinert med en nysgjerrighet og en glede over

å

møte så mange ulike personer og

vite at det skjer noe i samspillet mellom oss.

Samtidig vil alt dette også være preget av min situasjon og erfaringsverden, preget av den

bagasjen jeg selv har med meg inn i jobben min: En slags forståelse av hendelser og

handlinger ut fra mitt ståsted, der personene som deltar får en plass.

Kanskje er dette hva Arostoteles tenkte da han vektla erfaringene som vesentlige? Når han

bruker begrepene "klokskap" og "dømmekraft" i forhold til kunnskap, må dette handle om

hvordan vi som mennesker handler i en helhetlig sammenheng.

Men også nyere filosofer har imidlertid framhevet betydningen av at kunnskap er i stadig

endring og at vi bærer med oss en historie i denne endringen. Dette kan kanskje uttrykkes

klarere ved

å

bruke begrepet "for-forståelse", som den tyske filosofen Hans-Georg Gadarner

tar i bruk.

Gadamer er representant for det som kalles "hermeneutisk filosofi", sammen med b1.a.

Heidegger. Innenfor herrneneutisk filosofi er vektleggingen av en type forutgående forståelse

sentral, og i den hermeneutiske tradisjonen som han representerer blir dette et uttrykk for at

kunnskap ikke har begynnelse eller slutt, men er i stadig endring.

Bengt Molander skriver om Gadamers teori i sin bok "Kunskap i handling":

"Ingenforståelse

ar obetingad, all forståelse kriiver forforståelse. Detta har framhållits i den hermeneutiska

truditionen.

"

(Molander, s. 69)

Gadamer poengterer at menneskets horisont hele tiden endres gjennom vår samhandling

med

hverandre, i situasjoner som er resultat av forutgående

interaksjoner

.

Dette betyr en

vektlegging av at vi hele tiden har med oss en forståelse av det som har hendt tidligere, og at

denne for-forståelsen er med på

å

prege utviklingen framover.

For-forståelsen krever en form for oppmerksomhet som jeg kjenner igjen i forhold til alle

brukerne på biblioteket. Jeg vet noe om situasjonen, kjenner forhistorien og kan dermed

oppfatte hendelsene. Dette gir meg ny kunnskap, som blir viktig og som er med på

å

prege

handlingene jeg foretar meg i min praksis.

Denne alltid eksisterende sammenhengen mellom det som ligger forut og det som skjer i

ettertid er det som innenfor hermeneutisk filosofi kalles "den hermeneutiske sirkel".

Mine handlinger i forhold til disse brukerne blir preget av den kunnskapen jeg har i

situasjonene som oppstår, samtidig som min for-forståelse og vår samhandling

---

betyr at handlingene ikke er preget av tilfeldighet

.

Rent konkret gir dette seg utslag i handlinger jeg har beskrevet, for eksempel i forhold til

å

gi

Marit en oppgave i skranken, som jeg tidligere har nevnt. I det daglige kan jeg se at

handlingene mine i praksis er preget av denne for-forståelsen, og at dette resulterer i ny

kunnskap i forhold til måten jeg utfører jobben min på.

Er scenen jeg forteller om tilfeldig valgt? Og hva er det jeg forteller om?

Fortellinga fra friminuttet med alle som gjør sin inntreden på biblioteket, gir meg

assosiasjoner til en scene i et skuespill. Selv om scenen ikke varer mer enn 10 minutter, er

rollelista lang og de medvirkende har forskjellige oppgaver. Hovedrolleinnehaveren

presenteres først etter at de fleste birollene har kommet på banen:

Marit som sitter i skranken, jentene fra 7.klasse, de fire fra 6A som slåss om lenestolen, de

utenlandske guttene foran pc'en med internett, Stig og de andre guttene fra 8B i sofaen, Lise

som har

fått

en ny bror og Bjørn som spiller sjakk. Terje har ingen sentral rolle før det totale

scenebildet er presentert.

Hva om fokus hadde vært på Marit? Eller på Lise med den nye broren? Og Bjørn som smiler

når jeg klapper ham på skuldra?

Alle disse birolle-figurene vekker følelser i meg, selv om de her bare er med for

å

lage bildet

mitt så fullstendig som mulig. Jeg kjenner dem alle sammen, de er viktige i den fasetterte

virkeligheten som jobben min er. Samtidig som jeg har til hensikt

å

synliggjøre både den

totale scenen der hendelsene utspiller seg og hendelsene rundt Terje, tenker jeg på at den

enkeltes inntreden på denne scenen og mitt møte med dem også

får

en betydning for hvordan

opplevelsen av scenen blir.

Antakelig har dette vært i Aristoteles' tanker når

han har framhevet betydningen av

å

være

oppmerksom på det spesielle, det som skiller seg ut heller enn allmenne regler og

faktakunnskap. I Den nichomachiska etiken løfter han, som jeg tidligere har skrevet om,

menneskelig praksis fram som et eget kunnskapsområde, og han framhever nettopp følelsenes

viktige betydning. (Josefson, s. 3 1)

Josefson bruker dette til

å

fokusere på det allmenngyldige det fortsatt er i de greske

tragediene, de appellerer fortsatt til følelsene våre fordi vi kjenner oss igjen i det de formidler.

---

Den lille scene fra biblioteket tror jeg synliggjør ganske godt de ulike momentene jeg ønsker

å

belyse, og dette mener jeg har sammenheng med at praksis formidles best ved hjelp av

mennesker i en konkret situasjon. En faglig utredning over samme tema ville neppe

kommunisere til oss på samme måten som det som omhandler "sinnets åpenhet" ?(Josefson,

s.3 1)

Situasjonen i biblioteket kan for så vidt sies

å

være tilfeldig valgt, og jeg kunne trekke fram

ganske mange episoder fra de årene jeg har jobbet i dette feltet. Terje

far

en hovedrolle fordi

hans inntreden gir uttrykk for hvorfor jeg mener biblioteksarenaen er en god arena, og

hvorfor vi trenger slike arenaer kanskje i større grad enn før.

Arenaer der det hele tiden finner sted møter, og som alle kan oppsøke, uten engang

å

ha et

definert oppdrag eller en hensikt. Situasjonen kan leses på mange måter, avhengig av hvilket

ståsted leseren har eller hvor vi ønsker

å

plassere fokus: Den kan si noe om betydningen av

å

ha tilgjengelige bibliotek i en tid da det står svært dårlig til med leseferdighetene. Den kan

videre leses som et uttrykk for at barn trenger flere voksne som ser dem og som kjenner dem

og som dermed bidrar til trygghet og forutsigbarhet, men den kan også leses som uttrykk for

at biblioteket

bar

gi ulike tilbud til ulike besøkende. For

å

lykkes i dette, er vi avhengige av at

de som arbeider på biblioteket er seg denne oppgaven bevisst, og kan tilrettelegge disse

tilbudene ut fra behov.

Det blir ganske tydelig for meg når jeg gjør dette saklige resonnementet om betydningen av

bibliotek, at i dette blir en ganske fargeløs måte

å

fokusere på bibliotek og betydningen av

bibliotek på. Et objektivt resonnement med faglig gode argumenter gir en form for teoretisk

kunnskap. En fortelling fra biblioteket som praksisfelt gir derimot langt stme muligheter til

å

fokusere på menneskene som oppholder seg der, individer som føler og handler og som

derigjennom blir spesielle for oss.

Scenen fra biblioteket i første friminutt fokuserer på mennesker i en bestemt situasjon, som

foretar seg ulike handlinger.

Handlingene skal synliggjøre en praksis, og ved

å

stille alle personene opp på scenen,

beskrive rollene og la dem handle er det min hensikt

å

vise fram biblioteksarenaen. De ulike

---

rollefigurene er ikke bare rollefigurer, men virkelige mennesker med handlinger som viser

noe om hvem de er.

Det

å

bruke kunstneriske uttrykk for

å

vise virkelighetens verden, har alltid vært viktig. De

greske tragedienes allmenngyldighet og aktualitet gjenspeiler dette. Fortellingen om Terje

mener jeg synliggjør bedre hva biblioteksarenaen kan og bør være, nettopp fordi vi tar del i

scenen som utspiller seg på biblioteket. Vi tar også del i Terjes følelsesmessige reaksjoner, og

vi

får

ut fra det en forståelse av at han har en litt problematisk hverdag på skolen sin.

I de greske tragediene er det store følelser og dramatiske hendelser som finner sted, og

gjennom disse vil forfatterne si noe allmenngyldig til oss. Ifølge Josefson

mener Aristoteles

at det

å

utføre handlinger uten følelser betyr

at vi utviser mindre klokskap enn vi ville gjort

ved

å

vise følelser, og vi dermed ikke har oppmerksomheten rettet mot det som skjer på

samme måten.

Fortellingen om Terje og de andre på biblioteket kan på denne måten sammenlignes med

Aristoteles' tanker om det greske drama: Vi blir engasjert i personene, de appellerer til

følelsene våre fordi vi kommer nær dem, og vi blir oppmerksomme på hva som foregår i

situasjonen.

Blikk på praksis

Hvilke oyne er det jeg ser med?

I historien min har jeg allerede ved måten

å

fortelle den på, sagt noe om mitt ståsted og min

vurdering av situasjonen. Det er likevel grunn til

å

spørre seg om på hvilken måte jeg ser på

hendelsene i jobben min, på møtene i biblioteket,

-

hvor er mitt ståsted?

Det

å

reflektere over sin egen praksis, se på handlingene man selv utfører innebærer en

problematisering av med hvilket blikk man ser på praksisen, og hva man dermed forstår av

den.

I Jacob Meløes tre artikler i vitenskapsteori problematiserer han nettopp dette:

"Hva er det vi

gjør når vi &r

det? Hva er det vi forstår, når vi forstår et utsagn eller en handling?

Hva er

det vi ikke forstår, når vi ikke forstår? Hvordan kan vi lere

å

forstå det vi ikke forstår?"

(Meløe, sl) Han vektlegger erfaringene fra egen praksis som utgangspunkt for

å

f"a

en

forståelse, og problematiserer det se og forstå det vi ser.

---

Jacob Meløes inndeling i "det døde blikk", "det ukyndige blikk" og "det kyndige blikk" kan

derfor brukes til

å

si noe om dette (Meløe, s.23):

"Det døde blikket" betyr hos Meløe at man ikke ser det som er

å

se, og at man heller ikke er

oppmerksom på at man ikke ser. Den som innehar det døde blikket mangler begrepene og

teknikkene som er innebygd i den virksomheten, og vet ikke at disse begrepene og teknikkene

mangler.

Begrepet "dødt blikk" er uttrykksfullt, og gir meg umiddelbart assosiasjoner til noe som er

stillestående og ikke-eksisterende. Egentlig

får

jeg tanker om at et "dødt blikk" blir som

blikket til en som er blind?

Brukt på min fortelling tror jeg dette ville dette bety at personene ikke ville framtre slik de

gjør for meg i disse ti minuttene av en arbeidsdag, og at jeg heller ikke ville vite noe om deres

beveggrunner for

å

handle slik de gjorde. Dersom jeg kom inn på biblioteket rett fra gata og

skulle være der i de ti minuttene fortellingen pågår, ville antakelig hele situasjonen virket

kaotisk og meningsløs. Jeg ville ikke

fått

0ye på verken Terje eller noen av de andre aktørene,

fordi jeg ikke ville vite hva jeg skulle se etter. Et dødt blikk på denne situasjonen ville kanskje

synliggjøre en kaotisk situasjon i et bibliotek der mange personer vrimlet rundt uten at jeg

visste noe om hensikten?

Hvis jeg derimot brukte Meløes "ukyndige blikk" på den samme settingen, ble resultatet

annerledes. Her ville jeg vite at jeg ikke ser det som er

å

se, vite at det er noe jeg ikke har

forutsetning for

å

vite om den aktuelle situasjonen.

De ulike personene og situasjonen på biblioteket ville gi meg en visshet om at jeg ikke hadde

forutsetning for

å

skjønne hva som egentlig foregikk, fordi jeg mangler kunnskapen om det.

Jeg ville antakelig under meg over at Terje handler på den måten han gjør, men jeg ville ikke

skjønne hvorfor. Dersom jeg skulle holde fast ved tanken om at scenen fra biblioteket kunne

ligne på et skuespill der rollelista var lang og besatt med svært ulike roller, ville det ukyndige

blikket hos Meløe kanskje illustrere en situasjon der alle replikkene i skuespillet ble formidlet

på et f?emmed språk? Som publikum ville jeg da oppfattet væremåten til deltakerne og at noe

foregikk på scenen, men miste innholdet fordi jeg ikke skjønte språket.

Er det med det "kyndige blikket" jeg ser på fortellingen min? Det kyndige blikket blir ikke

brukt som et ideal hos Meløe, som øverste trinn på seierspallen

-

men mer som et bilde på

innsikt i praksis: Jeg ser det som er og se, og jeg vet at jeg ser det.

---

Min innsikt i denne delen av biblioteksverdenen gjør i hvert fall at jeg har en god forutsetning

for

å

se det som er

å

se. Jeg kan se hva som foregår i disse ti minuttene, og jeg har en

formening om hvorfor ting skjer slik de gjør. Skyldes dette erfaring alene,

-

eller kommer det

inn andre momenter i forhold til

å

bruke det kyndige blikket?

Meløe innfwrer her

å

se

"virksomheten med de begreper

som

er innebygget i virksomheten

selv

"

(Melare, s.23)

Melare

gj

nr deretter en oppdeling av dette utsagnet ved

å

forklare først "begreper som er

innebygget i virksomheten selv", deretter

"Hi

se med begreper".

Han gjør en forklaring på dette, der han kjøper en avis og betaler avisa med en sum.

Begrepene kjarpe, betale og summen er innebygget i det han gjør, og er dermed innebygget i

virksomheten.

For

å

forklare

"å

se med begreper", bruker han samme eksempel og forklarer det med at

dersom en utenforstående, for eksempel fra en annen kultur hadde observert dette, ville han

ikke se det som foregikk fordi han manglet begrepene

å

se med. Disse begrepene blir ikke

forklart fordi de er innebygget i virksomheten, altså forutsatt kjent av den som handler.

Igjen overfwrt til min lille fortelling fra bibliotekhverdagen, sier han her at erfaringen

kombinert med et faglig utgangspunkt er en forutsetning for

å

inneha det kyndige blikket. Min

faglige bakgrunn gjarr at jeg har kunnskap om hva som skjer i et bibliotek, hvilke tjenester

biblioteket kan tilby til brukerne og hvordan ressursene på biblioteket kan brukes i forhold til

disse brukerne. Jeg kjenner begrepene som brukes i min faglige sammenheng, og jeg ser

virksomheten med utgangspunkt i disse begrepene.

Hendelsene i første friminutt på biblioteket og min opplevelse av dem er et resultat av at jeg

har en

bakgrunn

både faglig og erfaringsmessig

som gjør at dette er kjent

grunn.

Terje og de

andre som inntar biblioteket gjør det i en for meg kjent kontekst, jeg vet hvorfor de kommer

inn og hva som er min rolle i sammenhengen.

Mer

om

Hvor er

Terje i dette?

Jeg kunne valgt

å

"stille skarpt" på ganske mange av barna eller ungdommene jeg treffer

daglig i jobben min, men denne gangen er det Terje som Gr plass i tankene mine.

Den første dagen jeg så ham, var hans første skoledag på en ny skole på et nytt sted. Han kom

inn på biblioteket sammen med en av guttene i den nye klassen, og det var tydelig at Daniel

---

hadde

fått

i oppdrag

å

vise den nye eleven rundt på skolen. Da Terje ble klar over at

biblioteket var et sted han kunne oppholde seg når han ville, lyste han opp. Jeg tok Terje med

meg rundt i biblioteket, og fikk samtidig innledet en samtale med den nye gutten. Han virket

tydelig fomyd over

å

kunne forholde seg til en voksen, og Daniel som hadde

fulgt

ham inn

på biblioteket forsvant sammen med noen andre fra klassen,

Terje fortalte meg at han likte godt

å

lese, og at han hadde flyttet flere ganger fm. Han hadde

en mindre søster som var begynt i en av barnehagene i byen, og han fortalte meg at

han

likte

seg best alene. "Dessuten skal jeg snart flytte tilbake til Ris~r,

så jeg gidder ikke

å

bli kjent

med noen her" sa han med tydelige skarre-r.

Siden den første dagen var Terje på biblioteket fra vi åpnet døra og til det ringte inn i hvert

eneste friminutt. Han snakket aldri med andre enn meg, og når noen av elevene ved et par

anledninger prarvde

å

ta kontakt med ham trakk han seg unna. De andre i klassen betraktet

ham som litt rar, og han ble åpenbart en del plaget av medelever.

Jeg tror Terje tilbrakte all tid på biblioteket av flere grunner, men at hovedgrumen for ham

handlet om

å

bli "sett" av noen voksne, noen han kunne f0le seg trygg på samtidig som han

kunne være på en arena der han følte seg hjemme.

Mitt møte med Terje har vist meg en gutt som er flink på skolen og opptatt av mange ting.

Han har flyttet mange ganger, og har tydeligvis opplevd mange brutte relasjoner i livet sitt

allerede. Det er derfor ikke så merkelig at han kvier seg for

å

innlede nye vennskapsforhold

og heller søker tilflukt på en arena der det alltid er voksne tilstede, en arena han antakelig

kjenner fTa andre steder han har bodd.

I løpet av min praksis

har

jeg opplevd uttallige eksempler på barn og ungdom som

har

søkt

bevisst til biblioteket. Det

har

vært l ,klassingen som møtte den store murbygningen fia

50-

tallet, med alle de tunge dørene og de lange korridorene. Med toalettene i kjelleren der det

alltid renner vann og lukter vondt og

der

truende elever fra høyere klasser oppholdt seg i

fiiminuttene. Det har vært de barna som av en eller annen

grunn

har hatt det vanskelig, og

ikke syntes fiiminuttene i den asfalterte skolegården

var noe savrlig

,

Alt dette bidrar slik jeg ser det til at arenaen som biblioteket er, synliggjør mitt eget forhold til

praksis og mitt blikk på den. Videre synliggjør det alle møtene som daglig finner sted, og

relasjonene som disse mdene handler om. Oppmerksomheten omkring det som skjer og det

som blir min forståelse av situasjonen omkring Terje. Mitt møte med ham i friminuttet jeg

skriver om, blir en synliggjøring av det

å

bruke praksis som grunnlag for kunnskap. En

kunnskap jeg trenger for

å

kunne utvikle biblioteksarenaen til det jeg mener den skal være.

---

Endring i praksis?

Har mitt forhold til prabis endret seg, og hvilke konsekvenser

får dette for måten jeg ut~%rer

jobben på?

Jeg har mange års erfaring med

å

jobbe i bibliotek, og jeg vet at jeg i dag er opptatt av helt

andre aspekter ved bibliotekar-rollen enn jeg var i de første årene i jobb.

Ingela Josefson tar opp dette med yrkesrolle i "Lakarens yrkeskunnande" Josefson s. 39), og i

gruppene med leger tar de utgangspunkt i følgende problemstilling: "Vem iir jag i motet med

patienten?"

Josefson bruker Aristoteles som en av de sentrale stemmene i dette studiet av legers forhold til

praksis, og utgangspunktet er altså at Aristoteles betraktet menneskelig praksis som et

selvstendig kunnskapsområde. Han framhevet kunstnernes, og i særdeleshet skuespillernes

viktige rolle som forbilder i praktisk kunnskap. Evnen til

å

improvisere, og dermed inneha en

evne til åpenhet i forhold til det unike i en situasjon blir viktig i den praktiske kunnskapen.

Refleksjoner om kring skuespillerrollen ga hos Josefson en pekepinn på hvordan legene så på

rollen sin. På tross av ulike syn på hvordan rollen utøves, er legene likevel enige om at da de

var unge og nyutdannede utførte de rollen sin annerledes enn etter hvert som de fikk mer

praksis:

". .

.nar de var unga spelade de lakarrollen, de var mer doktorer och mindre sig

sjalva.

"

(Josefson s.39)

Dette stemmer godt overens med mine egne refleksjoner omkring hvordan jeg vurderer mitt

forhold til praksis etter mange

år

med erfaring. Praksis har lært meg mye om trygghet i

forhold til

å

legge vekt på andre sider ved yrket enn det jeg gjorde de første årene. Kontroll og

regelstyring var stikkord for meg som nyutdannet, etter hvert ble det andre ord som bedre

beskrev det vesentlige: Møtet med brukerne og oppmerksomheten omkring disse situasjonene

som basis for utøvelsen av yrket. Alle gledene over

å

kunne være til hjelp i aktuelle

situasjoner, samhandlingen med andre og en trygghet som vokste med erfaringene.

Mitt møte med Terje i første friminutt hadde høyst sannsynlig artet seg nokså annerledes

dersom jeg skulle håndtert situasjonen som nyutdannet. Jeg tror ikke jeg ville "sett" Terje

eller for den saks skyld de andre på biblioteket på samme måten, kanskje ville de være aktører

som i stor grad la hindringer i veien for at jeg skulle utføre det jeg da oppfattet som mine

viktigste oppgaver:

å

låne ut bøker?

---

Bibliotek

=

samling av b@ker?

Hva er biblioteksarenaen egentlig? Er den noe annet enn den var i min barndom?

Jeg husker godt første gang jeg selv kom på biblioteket: jeg hadde lært

å

lese ganske tidlig,

og mamma mente tiden var inne til

å

ta meg med på biblioteket for

å

få lånekort.

Biblioteket lå den gang i kjelleren på rådhuset i den lille byen ved den store fjorden.

Jeg har ingen problemer med

å

gjenkalle inntrykket dette møtet ga meg: I lokalet var det

bøker i alle hyller, bøker som var innbundet i det jeg senere har lært heter granitol eller

"biblioteksinnbinding", en traurig plastaktig innbinding som gjorde at bøkene hadde

standardisert utseende der bare fargen på innbindingen var forskjellig. Fargene var mørke,

bøkene så kjedelige og lite innbydende ut, uten et eneste bilde på omslaget.

Dama som sto bak skranken var gammel i mine øyne, og hun så veldig klok ut. Jeg tror hun

tok godt imot oss, og jeg fikk til min store glede eget lånekort selv om jeg egentlig ikke var

gammel nok! Dama sto ved senere biblioteksbesøk nesten alltid og bladde i noen små skuffer

som var fulle av små hvite kort. Jeg lærte meg at bøkene sto oppstilt etter et fast system, og

jeg bestemte meg raskt for at jeg bare skulle begynne

å

låne fra det ene hjørnet der hvor A'en

sto.

Systemet mitt viste seg

å

falle sammen allerede neste gang jeg oppsøkte biblioteket, for da var

det dukket opp bøker som jeg ikke hadde lest på den hylla jeg trodde jeg var ferdig med..

. ..

De små hvite kortene som bibliotekdama bladde i, er verdt et eget avsnitt med

oppmerksomhet. De utgjorde nemlig selve fundamentet i det som ble oppfattet som kjerne-

ideen med bibliotek: det

å

samle bøker og gjøre dem tilgjengelig!

Inntil for bare få år siden, før automatiseringen inntok bibliotekene var katalogkortene selve

fundamentet i ethvert bibliotek. Svært mye arbeid og innsats ble lagt i den gang som nå at

oversikten over boksarnlingen skulle være så god som mulig, og dette var ikke mulig uten alle

skuffene med alle de hvite kortene i,- eller som det heter i bibliotekterminologien:

kortkatalogen!. Da de automatiserte systemene etter hvert kom, betydde det at datamaskinene

med letthet kunne utføre oppgaver som flittige bibliotekarer hadde brukt mesteparten av

arbeidstida si til. Datamaskinene kunne videre medvirke til at samlingene ble tilgjengelige på

nettet,

-

uavhengig av for eksempel åpningstider på biblioteket. Tilgangen på informasjon

ble

dermed gjort uavhengig av tid og sted, og samlingene ble redusert til

å

være selvfølgelige

---

forutsetninger for bibliotekarenes arbeid. Dette betydde en mulighet for endring av fokus på

hva som skulle være bibliotekene viktigste oppgaver.

From collection to connection

Hva er egentlig et bibliotek?

Den danske bibliotekdirektøren Jens Thorhauge har skrevet flere artikler over dette tema, og

en av hans teser er at bibliotekene står overfor et paradigmeskifie:

"Networking in general and the Internet in particular are resulting in a shift ofparadigm in

libraries, the change

from collection orientation to connection

-

and user orientation being

the most important.

"

morhauge s.80)

På norsk vil dette si det samme som at det skjer et paradigmeskifte i bibliotekene ved at man

får

en overgang fra et fokus på samlingen til

å

fokusere på forbindelsene biblioteket kan

representere.

Thorhauges poeng er derfor at når

"col1ection"-problematikken

i dag kan ivaretaes ved hjelp

av automatiserte bibliotek-systemer, må vekten legges på "connection"-begrepet dersom

biblioteket skal ha en framtid som samfunnsinstitusjon.

I vårt informasjonssamh er kunnskap kanskje den viktigste faktoren for at vi skal kunne

opprettholde velferdssamfunnet, og når tilgangen på informasjon er tilnærmet ubegrenset blir

utfordringene våre

å

sikre at informasjonen når alle. Thorhauge hevder at vi er vitne til et

økende gap mellom det han kaller "the information rich and information poor": De som vet

å

skaffe seg informasjon og vet hvordan de bruker den, og de som ikke har mulighet til dette.

For

å

minske dette gapet stiller han følgende punkter som han mener samfunnet bør forholde

seg til:

-

sikre tilgang til all informasjon

-

sikre muligheter for livslang læring

-

sikre leseferdigheter

-

sikre kulturell identitet i en verden i rask endring

Bibliotekene vil, mener han, være en av de mest velegnede arenaer for dette, og han

konkluderer:

"lfwe succeed the public library will be a new paradigm institution in the information society

bridging culture, information, technology and learning based on democratic

values.

"(Thorhauge, s.83)

---

"Connection-begrepet" hos Thorhauge synliggjør en rolle bibliotekene kanskje ikke har vært

så flinke til

å

vektlegge. Begrepet signaliserer forbindelser i betydningen samarbeid,

samhandling og kontakt slik jeg leser hans visjoner. Dette stiller kanskje andre krav til

bibliotekarene i forhold til hvordan deres yrkesutøvelse skal foregå?

Mer om connection

Har bibliotekets rolle endret seg?

Jens Thorhauges analyse av utviklingen innenfor biblioteksverdenen passer godt på

bibliotektilbudet jeg har jobbet med.

Overgangen til automatiserte biblioteksystemer frigjorde tid og ressurser til at vi på

barneavdelingen også kunne begynne

å

målrette tilbudet til ulike brukergrupper.

Kortkatalogene kunne erstattes med datamaskiner der brukerne etter hvert lærte seg

å

finne

fram

til litteraturen. En annen rutine som også forsvant med automatiseringen, var det

tidkrevende arbeidet med

å

sende ut påminnelser om at lånetiden var gått ut på bøker. Dette

arbeidet blir i dag også utført som en enkel rutine i datasystemet.

Den totale oversikten over bokstammen, ikke bare det vi selv har i hyllene, men også det som

finnes på andre biblioteker er blitt tilgjengelig for lånerne også på deres egne datamaskiner

hjemme.

I løpet av de årene jeg har hatt denne jobben, har vi tre på avdelingen jobbet systematisk med

å

tilrettelegge tilbudet slik vi når ut til flest mulig av brukergruppen vår, som er barn og

ungdom fra O til 16

år.

.Dette har vært en spennende utfordring som også har gitt oss rikelig mulighet til

å

reflektere

over at det kan være en utfordring

å

jobbe på tvers av etater og faggrenser, selv i en liten

kommune. Det burde være en selvfølge at systemene og organisasjonen bygges opp til beste

for brukerne våre, men faggrenser og administrative skillelinjer er vanskelige barrierer

å

forsere. Det har imidlertid også gitt oss utrolig mange gode arbeidsdager der vi har kunnet

konstatere at biblioteksarenaen er en velegnet arena for samhandling omkring begrepene

kunnskap og kultur, og for

å

skape kontakt og kommunikasjon.

Der vi har sett at jobben vi gjør er viktig for mange, og at vi ofle har lykkes i

å

samarbeide

med instanser og personer som også har barn og unge som arbeidsfelt.

I en liten kommune som vår, får man god oversikt over og kjennskap til brukerne, og det er et

godt utgangspunkt for

å

knytte kontakt og skape kommunikasjon.

---

Første gang jeg treffer en potensiell bibliotekbruker er kanskje når en av foreldrene, som

regel mor kommer på baby-kafe med sin nyfødte. Dette tilbudet startet vi for ca 8

år

siden, i

samarbeid med helsesøstrene i kommunen.

Vi på biblioteket hadde lenge diskutert hvordan vi skulle komme i posisjon overfor de

nybakte foreldrene. Vi ønsket

å

vise dem biblioteket som en arena de kan ha nytte av, og vi

ønsket selvsagt

å

informere dem om viktigheten av

å

lese for barna.

Baby-kafeen arrangeres en formiddag i uka, vi tilrettelegger det praktiske og mødrene sørger

for vaffelrøre og kaffe. En gang i måneden legger vi opp til et lite tema, der vi trekker inn

aktuelle samarbeidspartnere som kommer på besøk. Helsesøster

er fast gjest, ellers har vi b1.a.

hatt besøk av alt fra Astma-og allergiforeningen, Røde kors, musikkskolen i kommunen og

PP-tjenesten. Viktig for oss har vært

å

synliggjøre at biblioteket er en arena som passer for

alle, og at de nybakte foreldrene lettere skal kunne orientere seg i den kommunale

virkeligheten. Mange foreldre som er nyinnflyttet til byen har via babykafeen Gtt seg et godt

nettverk av voksne i samme situasjon.

Neste gang vi møter den lille bibliotekbrukeren kan være i forbindelse med vårt samarbeid

med barnehagene i kommunen, eller på den ukentlige eventyrstunden på biblioteket.

En del av ungene kommer dessuten på biblioteket på fritida, alene eller sammen med

foreldrene, og etter hvert begynner de fleste barna i kommunen i 5.klasse på skolen der

biblioteket ligger.

Etter mange

år

i jobb, ser jeg hvor viktig det er for ungene at de kjenner oss

-

uansett i

hvilken setting de har kontakt med biblioteket så er vi som personale kjent for dem. Kanskje

dette kan være et lite bilde på den henneneutiske sirkelen som b1.a. Gadamer vektlegger i sine

tanker omkring for-forståelsen?

Dersom det er sånn at vår innsikt endres hele tiden gjennom vår samhandling med hverandre

-

i situasjoner som selv er resultat av forutgående interaksjoner

-

bringer dette meg tilbake til

Terje og ungene i første friminutt. Mitt forhold til ungene i første friminutt er et resultat av

både den for-forståelse jeg har av situasjonen og vår samhandling med hverandre som igjen

gir meg nye innspill i forhold til den jobben jeg gjør. Det bringer meg tilbake til tanker

omkring det

å

kommunisere og samhandle på biblioteksarenaen, det

å

møtes der.

Har biblioteks-konteksten har endret seg vesentlig siden mitt møtet med dama i kjelleren på

rådhuset? Kanskje den største endringen likevel er det vi kan kalle system-endringer? Med

overgangen til automatiserte systemer, tilgangen til Internett og de unike mulighetene som

---

ligger i informasjonsflommen,- og samtidig den faren som vil ligge i at forskjellen på dem

som mestrer dette og dem som ikke gjør det, er økende.

Det kunne vært spennende

å

plassere "min" bibliotekar fra tidlig 60-tall på arenaen i første

fiiminutt. Hvilke utslag ville dette få for ungene på biblioteket,- og for henne selv?

For henne var utvilsomt samlingen av baker og det

å

holde orden på den, en hovedoppgave.

Hva om hun skulle betjene biblioteket i de ti minuttene fortellingen varer? Hvis jeg bruker

Thorhauges to begreper, ikler henne et "collection-blikk"; et blikk der hun har fokus på

boksamlingen og organisering av den som primærhensikt og plasserer henne inn i

fortellingen?

Jeg tror hun vil ha som utgangspunkt at biblioteket er et sted der man låner bøker, og at de

som kommer inn av den grunn har denne konkrete hensikten med

å

oppsøke biblioteket. Dette

vil igjen si at de fleste aktørene jeg beskrev i fortellingen, faktisk ikke hadde noe på

biblioteket

å

gjøre!

Relasjonene mellom bibliotekaren og de ulike personene og forståelsen av situasjonen og av

arenaen ville dermed ikke eksistere. Dette "collection-blikket" kan jeg kanskje relatere til

Meløes "døde blikk" og kanskje også til hans "ukyndige blikk"?

Det ville uansett resultere i et syn på min praksis som lå relativt langt unna det jeg selv mener

er vesentlig i biblioteks-konteksten, nemlig

å

vektlegge biblioteket som en arena for møter og

samhandling.

Conneetion

=

mote

= å

bli

sett?

Fra Thorhauges "connection-begrep" som jeg tidligere har redegjort for, tror jeg det er en

naturlig linje til "møtet i biblioteket." Dersom det i "connection"-begrepet ligger begreper

som samarbeid, samhandling og kontakt, forutsetter det en kommunikasjons-sammenheng, et

møte mellom noen.

Jeg er opptatt av alle møtene jeg opplever hver dag,

-

og på hvor viktige disse møtene er for

hvordan jeg ser på jobben min.

Møtet med bibliotekbrukeren, enten det er 4-åringen som kommer på eventyrstund med

barnehagen, Terje som bevisst søker tilflukt på en arena der det er voksne tilstede,

8.klassingene som jeg besøker for

å

snakke om nye ungdomsbøker eller brukeropplæringa

med alle 5.klassingene.

---

Møtet mellom meg og brukeren, i en setting der jeg kan ha en veilederrolle i forhold til

å

formidle bøker, hjelpe i prosessen med et prosjektarbeid, eller hjelpe med

å

finne egnet stoff

på Internett eller i leksika.

Eller møtet der jeg har felles kulturopplevelser med brukerne,- i form av at jeg leser høyt,

forteller for dem eller vi sammen lager noe?

Kanskje er det slik at refleksjoner omkring "møtet" blir det sentrale uansett hvilken

innfallsvinkel jeg velger til praksisen min?

I Ingela Josefsons studie av praktisk kunnskap relatert til allmennleger i Stockholm, henviser

hun til Aristoteles' utsagn om at det viktigste som skjer er møtet mellom lege og pasient. I

dette møtet trekker Aristoteles

fram

følgende egenskaper som nødvendige:

". .

.uppmarksamhet, improvisationsfrmåga, urskillningsformåga och kanslomassig fantasi.

"

(Josefson, s. 10)

Ut i fi-a den tråden jeg har forsøkt

å

nøste når det gjelder mitt eget forhold til praksis, er

begrepene som Aristoteles framhever viktige begreper også i andre relasjoner enn forholdet

mellom lege og pasient. Oppmerksomhet, for-forståelse, synet på egen praksis og følelsenes

viktige betydning er begreper jeg har drøftet tidligere i oppgaven. Alt dette mener jeg har

gyldighet i praktisk kunnskap og i relasjoner mellom mennesker, i møter.

I møter med hverandre bærer vi altså på hver vår ryggsekk med ulikt innhold, og dette

innholdet

får

konsekvensers for hvordan vi håndterer møtene. Likevel er det gninn til

å

tro at

relasjonene vi får til hverandre preges av allmennmenneskelige egenskaper, slik Aristoteles

poengterer i sitatet.

Terjes opptreden på biblioteket i den lille byen ved den store fjorden resulterte i valg av

overskrift på oppgaven. Mange av de andre aktørene på biblioteket i det friminuttet kunne gitt

grunnlag for den samme overskriften.

Når Terje møter meg i første

friminutt på biblioteket, har han med seg sin egen bakgnuin, sine

følelser og sin forståelse av situasjonen. Det samme gjelder for meg i bibliotekarrollen, men

jeg har i tillegg en rolle som fagperson og autoritet i dette møtet. Likevel mener jeg at møtet

blir like betydningsfullt for oss begge, og i dette ligger det en erkjennelse av at følelsene som

vi bringer med oss inn i alle relasjoner har stor betydning.

Jeg har opplevd mange som Terje. Det hender ikke sjelden at jeg treffer noen tidligere elever

som jeg gjenkjenner, og som jeg plutselig husker historien til. Når jeg av og til snakker med

disse gamle bibliotekbrukerne, gir de svært ofie uttrykk for hvor viktig biblioteket var for dem

---

i skolehverdagen. Hvor viktig det var

å

komme på en trygg arena der det alltid var en voksen

som så dem og hvor fint det var

å

kunne lese, tegne eller på andre måter oppleve noe annet i

skolehverdagen. En som ikke relaterte dem til fag, timer eller klasser.

Terje og mange andre med ham har det vanskelig på skolen, og vi

får

stadig løftet dette fkam

ved hjelp av oppslag i avisene. Kanskje skal det ikke så mye til for at mye kunne fungert

bedre? Hvis Terje og andre barn kunne ha tilgang på flere arenaer, slik at mangfoldet kunne

ivaretas og slik at vi voksne kunne være synlige voksne på disse arenaene?

Terje er flyttet igjen, og den dagen han skulle dra kom han inn på biblioteket og sa ha det. Det

kom kort fka ham etter noen måneder. På kortet sto det at han har begynt på den gamle skolen

sin i Risør, men at han savnet biblioteket.

---

LITTERATURLISTE:

AschehouglkGyldendal: Store norske leksikon. B.5 og 7.

3

.utg. 1996

Allan Janik: Kunnskapsbegrepet i praktisk filosofi. Symposion 1996

Ingela Josefson: Lakarens yrkeskunnande. Studentlitteratur 1998

Bengt Molander: Kunskap i handling. Daidalos1 996

Jens Ivar Nergård: Sosialanalyse

-

utkast til en sosialpraktisk antropologi. Gøteborg 1987

Eiliv Skard: Filosofien i oldtiden. Asch 1966.4.utg.

Helge Svare: I Sokrates' fotspor. Pax 1996

Jens Thorhauge: Danish library policy. Bibliotekstyrelsen 2002

Vitenskapsteori

:

Tre artikler av Jakob Meløe. Høgskolen

i Bodø