- De er visst fryktelig sinte

Med bygdekniven mot strupen
1. _
  1. Semesteroppgave
  2. Vigdis Devik
Våre ytrende rettigheter

Med bygdekniven mot strupen

- om å ytre seg i et lite samfunn

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2003

Emnekode JO102U 001

Vigdis Devik

Kandidatnummer: 04

- De er visst fryktelig sinte. Flere ansatte på kommunehuset misliker det du skrev.

Nesten umerkelig begynner en uro å bre seg i magen og videre oppover til halsen. Jeg graver

fingrene dypt i jakkelommene og presser dem hardt sammen. Rundt meg står et par venninner

og forteller hva de har hørt.

- Ja, jeg skjønner godt at folk reagerer. Du ga jo ikke akkurat et godt inntrykk av kommunen

vår.

Jeg mumler fram et svar uten å se de andre i øynene. Mens jeg presser tårene tilbake, virvler

urolige tanker fram og tilbake i hodet. Kanskje hadde jeg gjort noe galt. Noe fryktelig galt.

Slik skulle det altså bli. Min første journalistiske erfaring hadde skapt et kaos av følelser.

Både i meg og min verden.

Men tilbake til begynnelsen. Som medlem i redaksjonen for russavisa ”GV” ved

Grong videregående skole, hadde jeg tatt på meg å skrive en kritisk artikkel om min

hjemkommune Lierne. Året var 1997 og jeg var atten år.

Jeg husker fremdeles hvor mye jeg gledet meg til å skrive denne saken. Endelig skulle

de tingene som folk rundt meg snakket om komme fram i lyset. Endelig fikk jeg lov til å sette

en kritisk pekefinger på sladder, jantelov og bygdementalitet. Endelig skulle ungdommens

røst bli hørt. Endelig.

Men ting blir sjelden slik du først forestiller deg. Russavisredaksjonen hadde på

forhånd bestemt at samtlige seks kommuner i skolens distrikt skulle få hver sin kritiske

artikkel. Da avisa skulle i trykken, viste det seg imidlertid at kun to artikler lå ferdige på

desken, og det var heller ikke plass til flere. Enda verre var det at de to kommuneartiklene

ikke ble plassert på samme side – de stod ikke en gang i nærheten av hverandre. For

russavisas lesere ble det nok dermed vanskelig å skjønne hvorfor artikkelen min i det hele tatt

stod på trykk. I tillegg var jo denne avisen tross alt en russavis der begrepet seriøsitet nesten

ikke eksisterte.

Reaksjonene lot heller ikke vente på seg. Like etter at avisa var blitt distribuert og

solgt i Indre Namdal, fikk jeg høre hva folk syntes om artikkelen om Lierne. For selv om

ingen av artiklene i russavisa hadde byline, visste merkelig nok alle at jeg var forfatteren bak

den oppsiktsvekkende artikkelen. Slik er det jo gjerne på et mindre sted. Dine naboer vet godt

hva du har gjort selv før du har gjort det.

Via venner fikk jeg høre at saken hadde vagt stor oppstandelse på kommunehuset

hjemme i Lierne, og at enkelte i administrasjonen fnyste høylydt av de meningene som kom

fram i teksten. Enkelte venner kunne også informere meg om svært negative reaksjoner fra

vår foreldregenerasjons side. Alt dette kom meg for øret. Aldri direkte, men det kom fram.

Som det kom fram.

Heldigvis fantes det også noen vennligsinnede sjeler som matet meg med positive

tilbakemeldinger. Velengasjerte ungdommer huket tak i meg på bygdefester og uttrykte sitt

voldsomme, men optimistiske syn på artikkelen. Det var flott at noen turte å skape litt blest

om hjemkommunen, sa de og klasket en godslig knyttneve i ryggen min.

Men som mennesker flest, klarte jeg ikke å overse de negative tilbakemeldingene. De

hang over skulderen min og hvisket meg i øret så fort jeg begynte å glemme dem. Min

bekymringsevne besluttet seg dermed for å utfolde seg fritt, noe den også gjorde til gangs. Det

hadde faktisk aldri falt meg inn at det jeg skrev kunne få uheldige konsekvenser, og da jeg

innså at folk var sinte på meg hadde jeg mest lyst til å stikke hodet i jorden.

Hva var det så jeg hadde skrevet som folk reagerte på? For det første må jeg vel tilstå

at den såkalte ”artikkelen” egentlig ikke kan kvalifisere som artikkel. Den ligner mest på et

leserinnlegg eller en kommentar. Men uansett sjanger, så er dette en småfrekk tekst som

forteller om alt som er galt ved Lierne kommune sett fra en ungdoms synsvinkel. Jeg

beskriver for eksempel kommunen og dens innbyggere på en svært snever måte:

Det som kjennetegner disse menneskene, er en altomfattende pessimistisk holdning og et

medfødt patriotisk syn som glupsk fordømmer uvitende (og sjeldne…) innflyttere.

Selvfølgelig var det ikke rart at innbyggere i Lierne reagerte på at jeg med disse ordene dro

dem alle over én kam. Og hadde jeg bare stoppet der. Men nei da. Det var mer som kunne sies

om kommunens stakkarslige beboere:

Som i de aller fleste samfunn, er det også i Lierne en gigantisk interesse for sladder. Er man

dum nok til å komme med sine sjelsbetroelser til en Li-bygg, er det stor sannsynlighet for at

man får høre en sinnssyk versjon fra de mest utenkelige personer. Likeledes er det hvis man

gjør noe som Li-byggen synes er usømmelig. Da møtes man gjerne med kritiske blikk og

nådesløs hvisking. Nå er det ikke slik at Li-byggen kun sladrer om folk utenfra, de rett og slett

elsker å baktale sine naboer, arbeidskamerater, venner og fiender. Alt bortsett fra den

nærmeste familie blir møysommelig diskutert, fordømt eller latterliggjort.

Utdrag fra artikkelen ”Lierne” i russavisa ”GV” fra 1997.

Når jeg nå, flere år etter, leser teksten med mer modne øyne, kan jeg forstå at folk ble

provosert av en slik generalisering. Den kritiske synsvinkelen er så sterk i teksten at den slår

fast at slik er alle og enhver som bor i Lierne, og dermed er det kanskje ikke rart at enkelte

innbyggere tok dette hardt innover seg.

Den gangen visste jeg likevel at jeg hadde skrevet saken nøyaktig slik min redaksjon

ville ha den – med en kritisk vinkling og fra en ungdoms perspektiv. Sånn sett følte jeg meg i

en litt bisarr situasjon: Jeg hadde gjort jobben min. Jeg hadde til og meg likt å gjøre den. Men

jeg hadde aldri tatt lesernes reaksjon med i betraktning, noe som ikke kan unnskyldes med

annet enn en attenårings blomstrende naivitet.

I ettertid har jeg ofte tenkt tilbake til den gangen. Hva var det egentlig som skjedde?

Hvorfor gikk det så hardt innpå meg, og var de negative reaksjonene særegne for innbyggerne

i Lierne? Jeg har tenkt mye på retten til ytringsfrihet. Det er vel utvilsomt at jeg var i min rett

ved å ytre meg i russavisa, selv om jeg egentlig skrev anonymt. Ikke noe av det jeg skrev var

injurierende, og teksten inneholder kort og godt mine egne meningsytringer, som jeg har lov

til å ha i likhet med hvem som helst annen. Likevel ble mine ytringer møtt med en porsjon

forakt og opprørte miner. Hvorfor?

Kanskje er det slik at det er mer vanskelig å ytre seg i media hvis du er fra ei bygd enn

hvis du kommer fra en by? Kan det være slik at janteloven på et lite sted tilsier at folk ikke

skal stikke nesen sin altfor langt fram? Eller var teksten jeg skrev så krass at jeg uansett burde

ha regnet med å få negative reaksjoner i etterkant?

Det siste spørsmålet blir vel på måte vel naivt. Selvfølgelig bør man ane at det man

skriver ikke vil bli likt av alle. Slik er det med de fleste skribenter – være de journalister,

forskere eller forfattere. En tekst vil kunne gi sin leser mange mulige følelser. Alt fra

likegyldighet til glede og sinne. Det som plaget meg etter reaksjonene fra russavisartikkelen,

var mest frykt. Jeg fryktet at jeg hadde gjort noe galt. Jeg fryktet at jeg hadde ytret meg for

mye – hvis noe slikt overhodet var mulig.

Våre ytrende rettigheter

En av de viktigste paragrafene i Norges lover er Grunnlovens paragraf 100, som klart og

tydelig slår fast at vi har ytring- og trykkefrihet i kongeriket Norge:

Trykkefrihet bør finde sted. Ingen kan straffes for noget Skrift, af hva innhold det end maatte

være, som han har ladet trykke eller utgive, med mindre han forsætligen og aabenbart har

enten selv vist, eller tilskyndet Andre til, Ulydighet mod Lovene, Ringeakt mod Religionen,

Sædelighed eller de konstitutionelle Magter, Modstand mot disse Befalinger, eller fremført

falske og ærekrænkende Beskyldninger mod Nogen. Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og

hvilken som helst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Paragraf 100 har hatt denne ordlyden helt siden 1814. I 2004 skal den opp til behandling i

Stortinget, der ordlyden om ytringsfrihet sannsynligvis vil bli utvidet. Ifølge Norske Avisers

Landsforbund (NAL) vil den nye paragrafen ”

ventelig være medienøytral, grunnlovsfeste

offentlighetsprinsippet, styrke retten til å sette frem påstander i ”aktsom god tro” og pålegge

myndighetene et ansvar for å legge forholdene til rette for en opplyst offentlig samtale.”

Hvis dette stemmer, vil trolig paragraf 100 veie atskillig tyngre i fremtiden når

ytringsfriheten skal settes på prøve. Det er bra. Vi trenger ytringsfrihet i Norge og i verden for

øvrig. Ethvert individ må ha lov til å si og mene hva som helst, uten at det blir sådd tvil om

selve retten til å si og mene. FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene av 1948 levner

heller ingen tvil om det:

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet, og til å søke, motta og meddele informasjoner og

ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Likevel er det slik at restriksjoner blir satt på ytringsfriheten. I Norge kan man straffes hvis

man viser ulydighet mot lovene, ringeakt mot religionen, sedelighet, konstitusjonelle makter

eller fremfører falske og ærekrenkende beskyldninger mot noen. Når det gjelder min egen

russavisartikkel fra 1997, så føler jeg selvfølgelig ikke at jeg har brutt noen av disse

restriksjonene. Heller ble jeg aldri beskyldt for noe lignende. Men etter hvert ble det viktig for

meg å forstå hvordan ytringsfriheten egentlig fungerer og hvorvidt min benyttelse av den ble

utført på riktig måte.

Krenket jeg Li-byggens ære ved å fremstille dem slik jeg gjorde? Det er nok ikke

umulig at flere følte seg støtt av generaliseringen som kommer fram om innbyggerne i

kommunen. Likevel kan vel ingen si at dette tilsvarer en ærekrenkelse mot noen. Det må i

Grunnlovens § 100 fra Norges Lover.

Dagspressen, publisert 11.03.03: Http://www.nal.no/dagspressen/Sider/vis_innhold.asp?ID=483

FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene.

tilfelle være en krenkelse mot en folkegruppe – og selv om Li-byggen definitivt har sitt

særpreg, kvalifiserer de sannsynligvis ikke til en slik betegnelse. Dermed holdt jeg meg godt

innenfor lovens rammer i artikkelen.

Media har stor makt i Norge i dag. Avis, TV og radio utnytter sin ytringsfrihet til det

maksimale. Retten til fri ytring er så sterk i den norske medieverden at den er slått fast

allerede i første punkt i Vær Varsomplakaten, som er medienes gylne regelverk:

Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri,

uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.

Mer ettertrykkelig kan det vel nesten ikke sies. Ordet ytringsfrihet innleder faktisk hele

kapitlet om pressens samfunnsrolle. Ytringsfrihet nevnes før informasjonsfrihet og før

trykkefrihet, fordi betegnelsen er bærefundamentet i de andre to. For hva er viktig med

informasjonsfrihet og trykkefrihet hvis ikke alle kan mene og ytre det de vil? Media har pålagt

seg selv som oppgave å beskytte disse frihetene, noe som videre slås fast i Vær

Varsomplakaten:

Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke

gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri

adgang til kildene.

Selv om mediene ser ytringsfriheten som fundamental i sitt regelverk, har de ingen plikt til å

formidle enhver ytring som enkelte vil ha offentliggjort. Det er pressens privilegium å velge

hva som skal få komme på trykk eller blir kringkastet, så lenge den ikke forhindrer en

offentlig debatt. Hvis pressen synes uvillig til å spre et budskap, kan jo hver og én allikevel

ytre seg på andre måter – for eksempel gjennom tale, brosjyrer og egne publikasjoner.

Jeg spredte mitt budskap gjennom en trykt avis i 1997. Denne avisen var aldri innrettet

etter pressens Vær Varsomplakat. Den var en useriøs avis med en lang sak om Lierne som

ikke kunne tolkes med ironi. Sannsynligvis var det dette som krasjet i hodene til folk. Hvorfor

sto en slik artikkel på trykk i en sprø russavis? Dette var ikke morsomt. Dette kunne ikke

tolkes som en spøk. Dette var alvorlig. Svært alvorlig i en del Li-byggers øyne.

Punkt 1.1 i Vær Varsomplakaten.

Punkt 1.3 i Vær Varsomplakaten.

Likevel var det russavisens redaktør som hadde det privilegium å velge ut hva som

skulle være med eller ikke. Selv om konteksten ikke var slik den tidligere var blitt planlagt –

med kritiske artikler fra de ulike kommunene – så valgte redaktøren å la min artikkel komme

på trykk. Den gangen var det svært gledelig for meg. Jeg hadde jobbet hardt med å skrive

saken. Jeg hadde vridd og vendt på hver eneste setning og latt kritikk-kniven dryppe over

flere ulike tema fra min hjemkommune. Ja, jeg følte meg direkte oppildnet av tanken på min

første publisering, selv om det bare var snakk om en russavis.

Budskapet mitt den gangen var enkelt, og det kom klart fram i russavisartikkelen.

Lierne måtte våkne opp og lytte litt mer til ungdommen, samt vise ansvar overfor de unge

som var på vei ut eller inn i kommunen. I tillegg slengte jeg på noen små spydigheter til

Liernes innbyggere og kommunens handlemåte i saker som angikk ungdom.

Den gangen var jeg veldig sikker på at mine ytringer holdt mål. Særlig fordi jeg følte

at jeg ikke bare snakket fra min egen munn. Faktisk var hele artikkelen bruddstykker av tema

og samtaler jeg enten hadde deltatt i, eller overhørt sammen med andre ungdommer fra

Lierne. Dermed var jeg sterkt overbevist om at denne saken ikke bare var

mitt

flaggskip – det

var

Li-ungdommens

flaggskipsseilas mot vår egen hjemkommune.

Sammen skulle vi seire. Sammen skulle vi vekke kommuneadministrasjonen med

parademarsj og klarblåste trompeter. Sammen skulle vi tale kommunehuset mitt imot, og

sammen skulle vi hylle ungdommens lenge etterlengtede inntog i ei vrangsynt bygd. Der oppe

på kommunehuset ville de alle falle på kne og takke oss for vår klarsynthet og våre viktige

påminnelser. Til slutt ville de komme med løfter. Løfter om en snarlig forbedring og nye,

ungdomsrettede tiltaksplaner. Alt dette skulle skje. Nemlig.

Fra himmelen og høye hester faller man raskt til jorden igjen, og jeg falt i lynfart da

jeg oppdaget at min ungdommelige ytringsparade vakte sure miner i hjembygda.

Ytringsdrømmen ble med ett knust i biter og jeg var slett ikke forberedt. Heldigvis er det slike

erfaringer som lærer deg mest, og min viktigste lærdom var at ytringsfriheten har sine

konsekvenser. Disse konsekvensene må du ikke bare være forberedt på, men også tåle og lære

av.

En lyttende bygdemasse

Vi har ytringsfrihet – så lenge ingen hører på.

Dette skal den amerikanske og anarkistiske skribenten Jerome Bliss en gang ha uttalt. Og

noen ganger kan det virke slik. Hvis noen hører på, er sannsynligheten stor for at den ytrende

vil få en respons av enten negativ eller positiv art. Men hvis ingen hører på, spiller det ingen

rolle hva du sier – du kan si absolutt hva som helst.

Jeg tror flere hører på når du ytrer deg på et lite sted enn på et større sted. Artikkelen

min vakte oppsikt fordi den omhandlet ei bygd hvor alle kjenner alle. Dermed kunne enhver

som var en del av denne bygda finne gjenkjennelige momenter i teksten. Når man åpner en

avis, leter man gjerne etter ting man kjenner igjen eller vet av, og leserne av russavisa –97

lette sannsynligvis etter tekster som omhandlet områder de var kjent med. Da leserne fra

Lierne til slutt fant en tekst i avisa som angikk deres hjemsted, så leste de selvfølgelig den.

Akkurat slik de ville ha lest artikler i andre aviser med innhold fra bygda deres.

Sannsynligheten for at en byleser ville gjort det samme er mindre. For det første har

byleseren antagelig en masse artikler som omhandler sin by å velge mellom, slik at hun gjerne

kan konsentrere seg om de artiklene som interesserer henne mest. For det andre har en byleser

sannsynligvis også flere medier å velge mellom, og hun har dermed stor frihet til å selv

bestemme hva hun vil se på, lytte til eller lese.

Bor man i ei bygd eller et lite tettsted har man ikke så stort utvalg av medier å velge

mellom. Kanskje finnes det én eller to lokalaviser som innbyggerne tyr til, og når det først står

noe om hjemplassen, så leser de det. Skulle det også vise seg at en radiosending eller en TV-

sending skal dreie seg om nærområdet, så benker bygdefolket i hvert fall seg foran radioen

eller TV-en for å få det med seg.

For bor man på en mindre plass, så har man større interesse for å følge med når

hjembygda først omtales i media. Alle typer ytringer og meningsuttalelser spiller en større

rolle i et bygdesamfunn. En ytring i media vil vekke mer interesse hos en bygdeleser hvis den

omhandler hennes område, enn hos en byleser hvis den omhandler hennes by.

Hvis en vanlig bykvinne uttaler seg negativt om sin by i media, vil hun sannsynligvis

ikke bli møtt med stormende tilbakemeldinger. Hun kan like gjerne bli stått uimotsagt.

Sannsynligvis er hun ikke den eneste som uttaler seg mindre pent om området, og byen er

Sitat av Jerome Bliss, funnet på nettsiden http://home.powertech.no/haraldfa/ytring.html

såpass stor at befolkningen ikke henger seg opp i enhver ytring som blir gjort i media. I tillegg

er det gjerne få av byens innbyggere som vet hvem den ytrende personen er, og de vil derfor

ikke ha noe forhold til henne.

Men hvis ei bygdekjerring uttaler seg negativt om sitt hjemsted, er det nok meget mer

sannsynlig at tilbakemeldingene når henne på en eller annen måte. Ettersom alle kjenner alle,

vet enhver i bygda hvem hun er, hvem hennes foreldre er, og hva hun tidligere har sagt og

ment. Ja, de vet kort og godt hele hennes livshistorie. Den lille bygdekjerringa er dermed mer

sårbar enn bykvinnen når det gjelder å ytre seg i media. Mens bykvinnen er mer eller mindre

anonym innenfor sitt ”ytringsområde”, så har bygdekjerringa alltid noen rundt seg med ørene

på stilk.

Jerome Bliss’ uttalelse harmonerer derfor godt sett fra en bygdeboers perspektiv. Hun

har ytringsfrihet så lenge ingen hører på. Men hvis naboene hører på, og ytringen i tillegg er

negativ, da må hun være tøff for å tåle tilbakemeldingene.

Artikkelen min ble sterk kost for enkelte av innbyggerne i Lierne, og selv om

artikkelen var publisert uten nevnt forfatter, fikk alle snart rede på hvem som sto bak. Slik er

det å ytre seg i media hvis man er fra bygda. Ytringen din vil bli lagt merke til. Derfor må en

person som er fra bygda tenke seg godt om før hun går til media med frimodige uttalelser eller

innlegg. Hun må være forberedt på å bli snakket om og i verste fall – ikke bli snakket til.

Har vi dermed ytringsfrihet i bygdene våre? Selvfølgelig har vi det. Vi må bare tore å

bruke den litt oftere. Gjennom å ytre oss skaper vi samfunnsdebatter på godt og vondt, og det

trenger samfunnet. Men i likhet med pressens bestemmelser, bør vi ikke tillate oss å dra

ytringene våre for langt. Hvis vi kommer med uttalelser som berører enkeltpersoner på en

negativ måte, er det viktig å tenke på dem og deres nærmestes reaksjon når de blir møtt med

ordene våre. Det handler om menneskerespekt.

Torill Kvalheim Nygårds mann ble offer for en enorm mediedekning i sak han viste

seg å være uskyldig for å ha gjort. Hele familien led under mediepresset og Kvalheim Nygård

minner oss om noe veldig viktig:

Ytringsfrihet er selvsagt en nødvendig forutsetning i et demokratisk samfunn, men minst like

viktig må personvernet – hensynet til enkeltmennesket – være. Således må vi aldri akseptere

en presse som neglisjerer personvernet og ofrer forsvarsløse barn på ytringsfrihetens alter.

”Bak overskriftene”, s. 11, av Torill Kvalheim Nygård.

Det samme burde også gjelde for oss som ytrer oss høylydt og negativt om personer i vår egen

nærhet. Ondsinnet sladder og krasse personuttalelser i media kan ramme hardt. Ikke bare

rammer de den tilsiktede personen, men familie, slektninger og venner kan også føle det som

de er under lupen. Vi bør alle huske at det vi sier og skriver kan få negative utfall i enkeltes

liv, men samtidig være klar over at vi har lov til å trippe over ømme tær.

En ytringsglad prest

Heldigvis ofrer jeg ingen forsvarsløse barn på ytringsfrihetens alter i min russavisartikkel,

men jeg tar derimot et lite oppgjør med Li-byggens behandling av folk som står fram i media

og sier hva de mener:

En voldsom diskusjon ble blant annet satt i gang på nyåret av selveste sognepresten i bygda.

Uheldigvis måtte han uttale seg om det mest ømtålige tema i bygda; rovdyrforvaltning.

Prestens utspill vakte stor oppstandelse, ettersom utsagnet hans ikke samsvarte med Li-

byggens mening. Uttalelser som å boikotte kirken og Li-presten, haglet ned i avisene, sammen

med nesevise oppfordringer til presten om å revurdere sine utspill og syn. (…) Hele denne

temperamentsfulle hendelsen var ikke sørgelig fordi en prest sa imot sin egen menighet og sitt

bygdefolk. Situasjonen var heller skremmende fordi et individ ble sjikanert og latterliggjort

etter ærlig å ha sagt sin egen mening. Selvsagt kunne presten gått fram på en mindre

provoserende og PR-kåt måte, men han har på lik linje som alle ytringsfriheten på sin side.

Dette var et (skrekk)eksempel på Li-byggens behandling overfor utenforstående og innflyttere

som har nerve til å uttale seg negativt om bygda og bygdefolket.

Huff da. Igjen får Li-byggen hard skyts av den sylskarpe kritikk-kniven. Men i dag husker jeg

fremdeles hvor mye skriverier det var i media den gangen, mellom sognepresten og andre fra

Lierne. Leserinnlegg på leserinnlegg ble nøye lest og etterpå kritisert eller rost. Samtale på

samtale ble startet og avsluttet. Noe så uhørlig. Tenk, en sogneprest som trodde han forsto seg

på rovdyrproblematikk. Kunne verden bli latterligere?

I russavisartikkelen prøver jeg å få fram at alle og enhver har rett til å si sin mening.

Sognepresten kan si hva han vil og innbyggerne i Lierne kan mene hva de vil – om hvem som

Utdrag fra artikkelen ”Lierne” i russavisa ”GV”, fra 1997.

helst og hva som helst. Likevel ser det ut som om vi lett glemmer at selv om

får lov til å si

og mene hva vi vil, så har våre

venner og fiender

også den samme retten. Det blir feil å

kritisere noen for at vedkommende uttaler seg. Hvis vi er uenige i noe som blir sagt eller

skrevet, så kan vi komme med motargument og fremheve vårt syn. Det er like mye vår rett

som det er andres.

Mens denne dialogen mellom sogneprest og Li-bygg pågikk i 1997, så husker jeg at

mange bygdefolk reagerte på at presten signerte leserinnleggene sine med ”Sogneprest i

Lierne”. Dette skurret i Li-byggens øyne. Det var absolutt ikke riktig av presten å bruke sin

stilling på denne måten. En prest skulle være sjelesørger og ingen debattant, ble det sagt.

Mange syntes rett og slett det var ergerlig av en prest å utnytte sin stilling for å komme med

kritikk mot sine menighetsborgere. Hvis det var slik at sognepresten absolutt skulle skrive

disse innleggene, så kunne han vel i hvert fall signere dem som privatperson og ikke prest,

ljomet det i bygda.

Men er det virkelig slik at vi ikke bør si hva vi mener på grunn av arbeidstittelen vår?

Kan den jobben vi er i forhindre oss i å utnytte vår rett til ytringsfrihet? Hvis ytringsfriheten er

absolutt, kan den da båndlegges på denne måten?

I 1997 uttalte altså en sogneprest seg om rovdyrproblematikk og signerte

leserinnleggene sine med både navn og yrkestittel. Hvis en sykepleier hadde uttalt seg om det

samme tema og skrevet under med sin arbeidstittel, ville dette også blitt galt? I stedet for å

reagere på at en sykepleier kommer med slike innlegg, ville nok den vanlige leser mest lure på

hvorfor hun valgte å signere med yrkestittelen sin. Ikke fordi det er noe galt i det, men mest

fordi sammenhengen mellom sykepleier og rovdyrproblematikk blir nokså uklar.

Hva hvis sykepleieren hadde uttalt seg kritisk mot pasienter ved sykehuset hvor hun

jobbet? Hvis hun hadde valgt å signere et slikt innlegg med yrkestittel, ville enhver leser

forstå at hun hadde en tilknytning til sykehuset. Signerte hun derimot som privatperson ville

det blitt vanskelig å skjønne hva hun bygde argumentene sine på, og hun hadde bare vært en

vanlig borger med sterke meninger.

Sognepresten uttalte seg også om et miljø han kjente godt, ettersom han bodde i Lierne

kommune. Hvorvidt en sogneprest egentlig har grunnlag for å si så mye om

rovdyrproblematikk, er dermed irrelevant, ettersom han har mulighet til å ytre seg om hva

som helst – så lenge han ikke bryter sin taushetsplikt og norsk lov.

Innbyggere i Lierne ergret seg over sogneprestens signatur fordi alle i kommunen

visste hvem han var uansett. For dem ble det uforståelig at presten så det som nødvendig å

understreke hvem han var. Men for lesere utenfor kommunens grenser var nok underskriften

et hjelpemiddel for å forstå prestens ytringer. Ved å skrive under med ”Sognepresten i

Lierne”, så skjønte utenforstående lesere at denne personen faktisk var en del av det området

han kritiserte.

Etter min mening må det få være opp til hver enkelt hvordan han eller hun velger å

signere sine ytringer, enten det er anonymt, med navn eller yrkestittel. Samtidig er det viktig å

huske på at de som hadde motforestillinger mot prestens innlegg

også

var i sin fulle rett til å

ytre seg. Det eneste som blir feil er når noen bevisst prøver å forhindre at andre benytter seg

av sin ytringsfrihet.

Bygdedreperen

En ung kvinne fra Lierne fikk i 1998 erfare at ytringsfriheten kan ha sin pris, særlig når du

uttaler deg om et lite samfunn. Kvinnen hadde uttalt seg i Namdalsavisa om en Li-bonde som

hadde skutt en bjørn uten fellingstillatelse. I en enquête på fem var hun den eneste som ikke

ga sin støtte til sauebonden, og hevdet at han hadde begått en kriminell handling.

Bare noen dager etter fant hun utklippet av sine uttalelser på oppslagtavla ved

lokalbutikken. Overskriften var skrevet med hånd: ”Bygdedreper.”

Å bryte med folkemeningen, kan være tøft. Det har i alle fall NN (27) i Lierne fått oppleve til

fulle. I går var hun klistret opp på en plakat på den lokale butikken sammen med NN med

overskriften: Bygdedreper?

- Det er tydeligvis ikke akseptert å mene noe annet enn det store flertallet her i Lierne, sier

27-åringen.

Slik lød ingressen til artikkelen ”Uthengt som bygdedreper”, som sto i Namdalsavisa bare

noen dager etter 27-åringen hadde ytret seg i media. I nyhetsartikkelen tar hun et kraftig

oppgjør med sine sambygdinger og hennes rett til å mene hva hun vil:

- Dette handler om å få lov til å si og mene hva man vil. Det er den største selvfølgelighet i

hele verden, sier NN. (…)

NN mener at Lierne nå opplever en form for massesuggesjon. Folkemassene har latt seg rive

med i et slags ”oppgjør” mot storsamfunnet.

Ingress til artikkel ”Uthengt som bygdedreper”, Namdalsavisa, 07.07.1998.

- Muligens er jeg veldig godtroende om folk. Men jeg tror de aller fleste mener at vi skal

kunne si og mene hva vi vil. Men nå har den store massen latt seg rive med, sier NN. (…)

- Dette er en kollektiv galskap som må tas seriøst. Kanskje er det på tide å ta opp dette om å

mene forskjellige ting på en seriøs måte. (…)

Hun lar imidlertid ikke hetsen og mobbingen gå inn over seg.

- Jeg har hatt flere positive telefoner fra personer som har støttet meg, og jeg ser ikke dette

som noe problem. Jeg er sikker på at mine meninger er riktige, sier NN.

Den unge kvinnen ble uthengt som ”bygdedreper” i sitt eget lokalsamfunn fordi hun ga

uttrykk for sitt syn i media. Hun var én av de få som turte å tale opinionen mitt imot og fikk

dermed passet sitt påskrevet. I avisartikkelen forteller hun om både positiv og negativ respons

på uttalelsene sine. Enkelte ringte henne opp for å kjefte, mens andre ga henne sin støtte.

27-åringen tar opp et viktig poeng med massesuggesjon. Hun mener at innbyggere i

mindre samfunn har en tendens til å påvirke hverandre – man skal mene det som er mest rett

for bygda og mest rett for alle. Dette er nok dessverre riktig. Hvis de fleste innbyggerne i et

lite samfunn først bestemmer seg for at en situasjon eller hendelse er på en viss måte, så bør

alle borgerne i samfunnet akseptere disse realitetene. Våger man å uttale seg annerledes om

noe de fleste er enige i, så må man også tåle å bli snakket om.

I dette tilfelle måtte en ung kvinne tåle å bli uthengt som bygdedreper – en krass

karakteristikk å få fordi du har turt å si noe majoriteten ikke er enig i. Men heldigvis taklet 27-

åringen det presset hun ble utsatt for. Slikt krever stryke. Besluttsom styrke.

Jeg synes dette eksemplet er et godt bevis på at ytringsfriheten ofte ikke respekteres,

særlig i bygdesamfunn. Bygdementaliteten tar gjerne overhånd når et lite samfunn omtales i

media. Det finnes ting de fleste er enige i, og det finnes ting de ikke er enige i. Hvis folk ikke

er enige i det som kommer fram, så ergrer de seg gjerne over den eller de som ytrer seg.

Det er synd at enkelte samfunn har slike snevre holdninger når det gjelder ytringsfrihet

og medieomtale, men ifølge Dahl og Bastiansen er situasjonen allikevel mye bedre i dag enn

den tidligere har vært:

Friheten til å ha og si sin mening er utvilsomt blitt utvidet i Norge i løpet av det 20.

århundret. Samfunnet er på mange vis blitt åpnere, kanalene flere, hemmeligholdet mindre.

Deler av brødtekst til artikkelen ”Uthengt som bygdedreper”, Namdalsavisa, 07.07.1998.

Historien viser at på mange områder er sensur og meningstvang blitt trengt tilbake slik at

ytringsfrihetens situasjon har blitt gradvis bedret.

Forhåpentligvis vil denne utvilklingen fortsette å forplante seg i utkantene også. Jeg tror hver

nye generasjon blir mer bevisst på selvutvikling og utrykkingsfrihet, og derfor vil

ytringsfriheten bli et sterkere og sterkere fundament i alle samfunn under utvikling.

For ytringsfrihet er viktig. Hvis enhver av oss ikke har lov til å si og mene hva vi vil

blir vi hemmede som individer. Vi mister en dyrebar del av oss selv – vår rett til å bruke vår

egen stemme, og hele den fundamentale verdien i samfunnet:

Mer og mer har i de siste 20-30 år det syn vunnet frem, at ytringsfriheten ikke er én av flere

goder eller verdier i samfunnet. Den er en fundamental verdi. Den er fundamental for

demokratiet – og demokratiet er igjen fundamentalt for økonomien, for produksjonskreftenes

utvikling, for samfunnets evne til fornyelse og utvikling.

Maktbruk og misbruk

Demokratiet sto visst tydeligvis på fallende fot i Lierne sommeren 2002. Igjen hadde vår

tidligere sogneprest gjort noe særdeles uhørt. Han hadde kritisert kommunens

barnerepresentant i mail til Norges barneombud uten å innformere kommunestyret – og dette

falt ikke i god jord:

Rådmann NN ber i et brev til tidligere sogneprest XX om å framføre eventuell kritikk av

kommunens barnerepresentant til kommunestyret. Og ikke direkte til barneombudet som XX

gjorde i forrige uke. Det har XX reagert kraftig på.

- Så vidt jeg vet er min rett som privatperson til å ytre meninger grunnlovsfestet. Hvordan

skal et demokrati fungere hvis alt skal gå til kommunestyret og kommunen, sier XX.

Vår tidligere prest tar her opp et viktig poeng. Selvfølgelig har han rett til å mene hva han vil,

og selvfølgelig er denne retten grunnlovsfestet. Ettersom demokratiet er bygd opp av hver

enkelts rett til ytringsfrihet, så kan vel ikke de styrende i et demokrati ha rett til å kontrollere

”Hvor fritt et land?”, s. 341, av Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen.

”Hvor fritt et land?”, s. 349, av Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen.

Artikkel ”Jeg har rett til å mene hva jeg vil”, Namdalsavisa, 30.07.02.

våre meninger? Hvis et samfunn skulle ha fungert på denne måten, ville det ikke lenger vært

et demokrati; det ville vært et sensurerende diktatur. Den engelske forfatteren og filosofen

John Stuart Mill satte disse ordene på en slik ytringsløs ordning:

Mangel på ytringsfrihet er ikke bare til skade for dem som blir kneblet, men også for dem som

knebler andre: De blir ikke tvunget til å vise at de eventuelt har rett.

Et samfunn der all kritikk mot kommunemakten måtte gå via administrasjonen, ville vært et

steg bakover for alle innbyggerne som bor der. Såfremt ingen hadde gjort motstand mot slike

bestemmelser, ville administrasjonen bare fortsatt med sensur og overvåking. Men heldigvis

har vi ytringsfrihet her i vårt lille kongerike. Vi kan si og mene hva vi vil til hvem som helst

og i hvilket som helst media. Det er vår rettighet.

Dessverre hender det ofte at vi og samfunnet glemmer denne rettigheten. Vi glemmer

at mennesker vi misliker også har sin ytringsfrihet. Vi glemmer at våre fienders uttalelser er

like frie som våre, og vi glemmer at de har like stor rett til å ytre seg mot oss som vi har mot

dem.

Det er ikke lenger snakk om at noen skal mene noe for noen. Slik har det kanskje vært

tidligere, men i dag er verden annerledes. Vi er ytrende individer som utvikles gjennom å

skape meningsdebatter i samfunnet. Derfor må også samfunnet ta sitt ansvar for å beskytte

den allmenne ytringsfriheten. Den amerikanske menneskerettsforkjemperen Wendell Phillips

skal en gang ha sagt dette om samfunnets ansvar:

Det samfunnet som ikke tør å beskytte sine ringeste og mest hatede medlemmer når de

uttrykker sine meninger, selv falske og hatefulle, er bare en gjeng med slaver.

Dette er antagelig den største leksen som et samfunn noen gang må gjennomgå. Alle og

enhver av oss må beskytte dem vi misliker. Vi må respektere våre motpoler og invitere dem til

å hevde seg, og vi må akseptere at mennesker som uttaler negative ting om oss også har rett til

å ytre seg.

Bygdesamfunn har trolig lettere for å glemme alt dette. Vi som bor i utkantene vil

liksom ha ting på vår måte. Ingen skal få lov til å komme til bygda vår å si at sånn og sånn er

det hos oss. Det samme gjelder for våre medborgere – ingen blant oss skal plutselig begynne å

Sitat funnet i kronikk av professor Erik Oddvar Eriksen, Aftenposten, 12.10.99.

Sitat av Wendell Phillips, funnet på nettside: http://home.no.net/olenge/art/vern_ytr.htm

protestere på våre eviglange ordninger og tradisjoner. Disse trauste fundamentene er tross alt

de byggesteinene vi har brukt for å bygge opp samfunnet vårt.

Uten ytringsfrihet ville samfunnets innbyggerne mistet en fundamental og individuell

rett som i dag utgjør en del av demokratiet Norge. Dette var noe også jeg til slutt innså i

etterkant av de negative reaksjonene på russavisartikkelen i 1997.

De positive ettervirkningene

Den dagen mine venner fortalte meg om reaksjonene de hadde hørt og observert angående

artikkelen min, ble jeg svært nedbrutt. Øyeblikkelig trodde jeg at jeg hadde gjort noe fryktelig

galt, ettersom kommuneledelsen mislikte det jeg hadde skrevet. Når folk i

kommuneadministrasjonen reagerte slik, kunne livet mitt kanskje bli en smule ubehagelig

framover, fryktet jeg.

Men de pessimistiske tankene fikk seg brått en liten kalddusj da jeg kom hjem den

dagen og uttrykte min store tvil overfor min mor. Jeg tilsto at jeg nå angret på å ha skrevet

den forferdelige artikkelen, og fikk ettertrykkelig kjeft tilbake. ”Ser du ikke at det du har gjort

er en bra ting”, spurte moren min og sukket høylydt over min uforstand. For der og da kunne

jeg ikke forstå at artikkelen ville være til nytte for noen som helst, eller på noen som helst

måte. Mens dagene gikk, innså jeg til slutt at dette ikke var verdt å henge seg mye opp i, og

prøvde derfor å glemme hele episoden.

Men mye glemt kunne ikke hendelsen allikevel vært, for den spratt raskt tilbake i

hodet den dagen jeg mottok et brev fra rådmannen i Lierne. Brevet var adressert til alle elever

fra Lierne som var russ ved Grong videregående våren –97. Rådmannen skrev at han hadde

registrert at russen tydeligvis hadde mye å si når det gjaldt sin egen hjemkommune, og lurte

på om vi hadde noen interesse av å møte administrasjonen i snarlig fremtid. I tillegg hadde

han lagt ved kommuneplanen for tidsperioden 1999-2009, som han oppfordret oss til å

komme med innspill til.

Dette brevet ga meg et aldri så lite sjokk. Hva var dette, og hva ville det føre til?

Plutselig hadde artikkelen min forårsaket at alle mine medelever fra Lierne fikk brev fra

rådmannen, der han ba om en forklaring på noe de ikke hadde vært med på. Det var jo jeg

alene som hadde skrevet artikkelen om Lierne – og ingen av dem. Hva skulle de vel tro om et

slikt brev? Jeg gremmet meg over at noe jeg var ansvarlig for nå kunne gå utover uskyldige

medelever, og tok derfor kontakt med dem som sto meg nærmest av disse.

Til slutt var vi ni venninner som benket oss sammen og vurderte brevet som de fleste

av oss hadde fått fra rådmannen. Selv om ikke alle var enige i alt som jeg hadde skrevet i

russavisartikkelen, var ingen av oss i tvil om at ungdommens røst nå burde bli hørt i

hjemkommunen vår. Vi satte oss dermed ned og forfattet et brev til rådmannen, der

ba om

et møte med kommunen og hvor vi understreket ulike ungdomstema som vi ville ta opp.

Plutselig så min ungdommelige ytringsparade igjen ut til å bli en realitet. Nå var det bare å

fyre opp kanonene og tordne i vei.

Like etter brevet var sendt, fikk jeg nyss om en relevant avisartikkel som stod på

trykk i Namdalsavisa, som angivelig skulle handle om artikkelen min og kommunens

rådmann. Jeg fryktet det verste da jeg fikk høre om denne avissaken. Nå var

russavisartikkelen utvilsomt blitt gjenstand for en livlig debatt på bygda. Nok en gang.

Men heldigvis var avisartikkelen slett ikke så ille som jeg først hadde forutsett.

Journalisten skrev at artikkelen min hadde vakt oppstandelse i Lierne, og at rådmannen ville

kalle inn Li-ungdommen til et møte med administrasjonen på grunnlag av den. Vår godeste

rådmann innrømte at han hadde reagert kraftig på denne teksten, men uttrykte nå et ønske om

en konstruktiv debatt med Li-ungdommen. Sakens tittel var: ”Rådmann våknet etter

russeomtale.”

Årets russeavis i Grong har fått etterspill. I avisa omtales Lierne med et kritisk blikk fra enn

av kommunens egne ungdommer.

Det falt ikke i god jord hos rådmann NN. Nå i ettertid ser han imidlertid at det var dette

som skulle til for at kommunen skulle få kontakt med den delen av ungdommen som går på

videregående skole. (…)

Da Lierne-rådmannen fikk lese artikkelen reagerte han kraftig – uten at han vil si noe om

hva han tenkte.

- Men når jeg fikk tenkt meg om, ser jeg at dette er et konstruktivt innspill til arbeidet med

kommuneplanen 1999-2009. Det vitner om et engasjement hos ungdommen, sier NN.

Han skrev et brev til alle russ som er bosatt i Lierne etter at avisen kom ut. Der sendte han

med kommuneplanen, og ba om innspill i debatten. Det har han fått, men heller ikke det uten

kritiske merknader til det arbeidet som er gjort.

Blant annet understreker de ni Sørli-jentene som har underskrevet brevet til rådmannen at

de beklager at årsaken til at de ble dratt med i dette arbeidet er artikkelen i russeavisa.

NN er enig. Derfor vil han etter all sannsynlighet invitere til et ungdomsmøte i midten av

august.

- Jeg ser poenget, og vil ta det alvorlig. Vi har hatt dårlig kontakt med ungdommen i mange

år nå. Det vil vi forsøke å rette på, erkjenner NN, som synes at tilbakemeldingen fra

russejentene er prisverdig.

Plutselig tok alt en helt ny vending. Artikkelen som jeg tidligere hadde angret på at jeg skrev,

hadde nå satt i gang et første møte mellom Lierne kommune og Li-ungdom. Det første møtet

fant sted i august, og det ble så vellykket at ordningen ble videreført i de påfølgende år.

Etter hvert fikk også ungdom fra grunnskolene og videregående skole møte- og talerett

i Lierne kommunestyre. Kommunen innså altså til slutt at det er viktig å opprettholde

kontakten med sine egne ungdommer, og tok det nye ansvaret alvorlig.

Jeg tror ungdommen i Lierne uansett ville ha fått i stand en lignende ordning etter

hvert, men i dag er jeg allikevel glad for at artikkelen min førte til det første møtet. Selv om

jeg nå ville ha skrevet et lignende sak annerledes og ikke fullt så skarpt, vet jeg at jeg mente

det jeg skrev den gangen. Jeg ble hørt - og det er jeg i dag svært glad for.

Det er vanskelig å ta bladet fra munnen når du har bygdekniven mot strupen. Men sårene

stikker sjelden dypt. Før eller siden må også en bygdebefolkning innse at ikke alt

nødvendigvis må dysses ned og bare hviskes om. Debatt skaper utvikling – og utvikling fører

til nye, tilpassede forhold i bygda.

Jeg var i min fulle rett da jeg skrev russavisartikkelen. Jeg utnyttet min ytringsfrihet og

jeg skapte reaksjoner. I naiv og opprømt ungdommelighet trosset jeg bygdekniven., og i dag

gleder jeg meg endelig over resultatet. For når jeg i dag tenker tilbake på min lille ytringsferd,

så ringer min mors ord fremdeles i ørene: ”Ser du ikke at det du har gjort er en positiv ting…”

Og nå ser jeg det. Jeg ser et lite samfunn som trosser fram sin identitet, men samtidig

prøver å bevare ytringsretten til sine borgere. Jeg ser på de årlige ungdomsmøtene i Lierne og

gleder meg på ungdommens vegne. Jeg ser ei bygdeframtid der retten til ytringsfrihet bare vil

bli sterkere og mer ivaretatt.

Alt dette gleder meg. Alt dette gir meg troen på at nye, individualistiske samfunn vil

fungere. Små bygder vil etter hvert oppfordre til meningsutveksling og friske debatter. Det vil

være lov å si det du mener uansett hva det er. Det vil være lov å kritisere og påpeke

kritikkverdige samfunnsforhold, og det vil være lov å argumentere mot andres ytringer.

Utdrag fra artikkel ”Rådmann våknet av russeomtale”, Namdalsavisa, mai/juni 1997.

I senere tid har jeg aldri angret på artikkelen, og kommer antagelig aldri til å gjøre det.

Erfaringene som fulgte i etterkant lærte meg mye. Jeg lærte at jeg var fri til å ytre meg om alt

som sto mitt hjerte nærmest. Jeg lærte at mine uttalelser kunne skape reaksjon og debatt. Men

mest av alt lærte jeg at hvem som helst kunne like eller ikke like det jeg skrev – og uttale seg

fritt om det. For slik er det. Heldigvis.

KILDER:

•

”Hvor fritt et land?”, av Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen, Cappelen, 2000.

•

”Bak overskriftene”, av Torill Kvalheim Nygård, Forlaget Forum, 1994.

•

”Etikk for journalister”, av Svein Brurås, Fagbokforlaget, 2000.

•

”Vær Varsom – forarbeid til Vær Varsom-plakaten”, Gunnar Gran, Institutt for

journalistikk, 1995.

•

Russavisa ”GV” fra 1997.

•

Namdalsavisa

•

”Ytringsfrihet og fornuft”, av Erik Oddvar Eriksen, kronikk i Aftenposten, 12.10.99.

•

http://home.powertech.no/haraldfa/ytring.html

•

http://www.nal.no/dagspressen/Sider/vis_innhold.asp?ID=483

•

http://www.jbi.hio.no/bibin/SivBib/Ongstad/Infologi/Dokumenter/ip2.htm