HEFTIG OG BEGRENSET

LITTERATURLISTE

Heftig og begrenset

Et essay om sex, kropp og betalte sladrehanker i tabloidpressen

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2003

Emnekode JO102U 001

Bjørn Grønlien

Kandidatnummer: 22

ikkja stilte seg bredbeint i døråpningen og gjorde krav på kveldstur. Det var bare å kapitulere.

Av gammel vane ruslet vi forbi Narvesenkiosken på hjørnet, der jeg traff en gammel kompis.

Sammen skrådde vi målbevisst over gata, med god retning mot avisstativet utenfor inngangen.

På avstand kunne jeg lese dagens VG-oppslag: «SILIKONSTORM MOT AQUA-LENE».

Store

og barnevennlige bokstaver pirret leselysten, selv om Aqua-Lene egentlig er i gråsonen av mitt

interessefelt. Fornuften utkjempet en rask og ujevn kamp med nysgjerrigheten. Dessuten var

balansen på kontoen min så dårlig at noen kroner ekstra ikke ville spille noen rolle. Tabloidaviser

befinner seg i den overkommelige prisklassen.

Mens bikkja tok seg av kattene i nabolaget, bladde jeg raskt opp på angitt plass. Jeg leste alt om

de nye silikonpuppene til Aqua-Lene. Reaksjonene, prislappen, omfanget og signaleffekten som

inngrepet har på unge jenter. Min latente skepsis til tabloidpressen

fikk fornyet næring.

«Hvorfor blåser VG opp sånne uviktige sex-saker?» spurte jeg kompisen min, som er

selvstendig dagdrivende. «Fordi det selger! Du er vel ikke så dum at du ikke skjønner det?» Selv

om jeg ikke likte tiltaleformen, måtte jeg motvillig innrømme at han hadde et poeng. Pikante

oppslag om kompromitterende kjendissladder virker salgsfremmende. Opplagstallene til VG er

bevis godt nok.

Tilbake i leiligheten reflekterte jeg videre over den påståtte silikonstormen med en tilsynelatende

trofast hund som interessert tilskuer. Jeg mistenkte dyret for å være ute etter min fredagsporsjon

med egg og bacon – lykkelig uvitende om hele Aqua-problematikken. Hunder lever et

ukomplisert liv.

Slik jeg ser det, bør førstesiden til landets største avis bli viet dagens viktigste sak. Denne gangen

falt valget på det kirurgiske inngrepet til Aqua-Lene, et melodramatisk VG-scoop for nysgjerrige

lesere – uansett alder. Særlig samfunnsnyttig kunne det ikke kalles, men det er klart man må

rydde spalteplass for slike sensasjonelle nyheter. Markedsliberalismen, idéen om at det

økonomisk mest lønnsomme skal styre, er også en ideologi.

Selv om dette var lett fordøyelig kjendissladder som gled friksjonsfritt ned gjennom

halsen, var det et spørsmål som festet seg i hjernevindingene: Er fokuseringen på sex og kropp

for påtrengende i tabloidpressen?

VG 31. mars 2000

Mange forbinder tabloidbegrepet med sensasjoner og store overskrifter, men strengt tatt er begrepet bare knyttet til

formatet, ikke innholdet. I denne oppgaven brukes begrepet om løssalgsaviser.

or å få en oversikt over hvor ofte dramatiserte kjendisoppslag og kroppsfokuserte artikler

forekommer i populærpressen, leste jeg samtlige utgaver av VG og Dagbladet som kom ut i juli

2002. Tidspunktet er ikke tilfeldig valgt, for agurknyhetene er særlig utbredt sommerstid. I denne

perioden har avisene større plass enn stofftilgang, og dette fører til at trivielle nyheter og kuriøst

underholdningsstoff får større oppmerksomhet enn det vanligvis gjør.

Søket ble avgrenset til å gjelde kun nyheter, kultur og tv-sidene, ikke sport, featurestoff

og kommenterende artikler. Notisstoffet ble også luket vekk. Jeg registrerte samtlige saker som

var knyttet til henholdsvis sex og kropp – og hvor mange redaksjonelle saker som samlet sett sto

på trykk i denne perioden. Selv om det er en kvantitativ undersøkelse, har jeg bare tenkt å bruke

tallmaterialet som en pekepinn på hvor utbredt underholdningsstoffet og de «intime»

avsløringene er i landets «boulevardaviser».

I løpet av fire flyktige sommeruker hadde VG 16 førstesidehenvisninger som var knyttet til enten

sex eller kropp. «Bedre enn sex», «Slik blir Mia og Marcels elskovsrede», «Cruise avkrefter

brudd-ryktene», «Klær som sier sex», «Idrettsstjerne sexmobbes» – bare for å ha nevnt et knippe

av salgsagnene VG brukte på førstesiden.

Henvisningene på førstesiden til Dagbladet befant seg i samme gate som VG. «Utro mot

Richard Gere», «Nærkontakt med sex-diva», «Stjernesex på settet», «Feiret med sex». I løpet av

innsamlingsperioden loggførte jeg ti sex- og kroppsrelaterte henvisninger for den tidligere

kulturradikale avisen.

Av de 1015 artiklene jeg noterte i VG, var 103 av dem knyttet til enten sex eller kropp.

Omregnet i prosent tilsvarer dette 10,2 prosent av det redaksjonelle stoffet. Nevnes bør viktige

saker som «Full pupp», «Rod sex-sliten av Penny», «Jacko frykter pornorykter,» «Britney på

pornoparty» og «Hun vil gi trønderne dildo-dilla».

Dagbladet er også kjent for å ha treffende titler. «Naken-sjokk», «Bilvask i bikini», «Dyr

sengekos», «Lesbiske får barn av stork», «Ble skadet i sexscene», «Halv pupp i Berlin» og

«Nettkåte surfere får svi på pungen». Av 755 artikler var 58 av dem knyttet til enten sex eller

kropp. Det tilsvarer 7,7 prosent av det redaksjonelle stoffet.

Hvis jeg ikke inkluderer sexrelatert kriminalstoff, utgjør sex- og kroppsandelen i VG 8,7 prosent

av det redaksjonelle innholdet. I Dagbladet blir det tilsvarende tallet 5,3 prosent. Fra julimåned

fant jeg blant annet disse sakene i VG og Dagbladet: «Betrodd offiser sex-tiltalt,» «Sexmisbrukte

russiske barnehjemsjenter», «Sexmishandlet med etsende væske» «Dømt for samleie med 13-

åring» og «Voldtok pakistansk jente for å straffe broren». Med tanke på at en journalistisk vinkel

skal være klar, avgrenset og konkret velger jeg å konsentrere meg om stoff av en triviell og

kuriøs art, ikke sexrelatert kriminalstoff. Begrunnelsen er at dette ville ha sprengt rammene for

min oppgave, og at kriminalstoff ofte handler om straffbare handlinger som representerer et

berettiget informasjonskrav.

Undersøkelsen omfatter kun papirutgavene, ikke nettutgavene. Hadde jeg inkludert

nettutgavene til VG og Dagbladet, ville tallet blitt vesentlig høyere. Tre av de bærende

elementene i nyhetstilbudet på nettet til populæravisene er sport, kjendiser og store

nyhetsbegivenheter.

For å få et sammenligningsgrunnlag, gjorde jeg en tilsvarende undersøkelse for juli 1992 – med

de samme søkekriteriene. Av 1258 VG-artikler fant jeg 48 saker som kan knyttes til enten sex

eller kropp. Omregnet i prosent utgjør det 3,8 prosent av det redaksjonelle innholdet. I samme

periode hadde VG tre førstesideoppslag og tre henvisninger som kretset rundt sex og kropp.

I Dagbladet noterte jeg 986 artikler, der 38 av dem var av det kjønnsfikserte slaget. Sex-

og kroppsrelaterte artikler utgjorde 3,9 prosent av det redaksjonelle innholdet. Jeg noterte også

tre førstesideoppslag og åtte henvisninger for julimåned.

Ikke uventet er konklusjonen at det med årene er blitt en tiltagende flom av sex- og

kroppsrelaterte artikler i VG og Dagbladet. I vår kjønnsorganfikserte samtid viser tallene at

løssalgsavisene er blitt mer seksualiserte i den endeløse jakten på populistiske innslag som virker

salgsfremmende. Forenklet sagt ble et par hundreår med seksuell fortielse gradvis avløst av

kommersiell opplysningstrang om alt fra brystvorter til forplantningslære.

G og Dagbladet er blitt formet gjennom mange år. Utviklingen har skjedd kontinuerlig, fra

dag til dag, uke etter uke – drevet frem av utallige valg, både tilfeldige og ubevisste. På denne

måten er det blitt tvinnet en ullen rød tråd gjennom avisens redaksjoner, normer som sitter i

veggene i form av prioriteringer, standpunkter og holdninger. Den journalistiske tilnærmingen til

virkeligheten, «slik gjør vi det hos oss»-tankegangen, representerer populæravisenes sjel. For å

få økt forståelse for hvordan sjelen til de to avisene er blitt formet, må vi ta et historisk

tilbakeblikk.

For lenge siden, den gang journalistene skrev lange, omhyggelige og tungt resonnerende artikler

i overlessede og sammenklemte mammutaviser, måtte folk være tilstrekkelig påkledd. I hvert fall

når de var avbildet i VG og Dagbladet. Sex var imidlertid ikke det eneste emnet som

journalistene hadde et anstrengt forhold til. Kioskromaner, rockemusikk, reklame, såpeoperaer

og tegneserier ble ansett som trusler mot sivilisasjonen og de oppvoksende slekters sårbare sinn.

Spesielt VG hadde et tilkneppet syn på sex. Sånt hørte hjemme på mørkeloft og tørkeloft. Men i

lengden blir det kjedelig med bare brunost på brødskiva.

I 1945 ble VG etablert som en uavhengig og seriøs kulturorientert morgenavis i fullformat.

Konseptet ble ingen opplagssuksess. Gradvis ble VG omdannet til en løssalgsavis med et

populærjournalistisk tilsnitt. Overgangen til middagsavis i 1952 var et viktig vendepunkt,

akkurat som tabloidovergangen 11 år senere. Dette markerte starten på et opplagseventyr uten

sidestykke i norsk pressehistorie.

Utsiktene til lønnsom drift var begrunnelsen for overgangen fra morgenavis til

middagsavis. Før overgangen uttalte disponent Martin Wathne: «Vi må skrive for å selge, og vi

må skrive så det selger».

Populariseringen av avisen virket salgsfremmende, men var

problematisk når det gjaldt seksualitet. Fra sentralt hold ble det manet til forsiktighet. «Det

norske folk er et puritansk folkeferd, og man skal ikke by dem kjønnslig stoff som bare vil vekke

anstøt og bremse avissalget».

I lang tid var dette gjennomgangsmelodien i VGs redaksjonelle

tenkning, selv om enkelte VG-medarbeidere argumenterte lengselsfullt for flere oppslag med

seksuelt tilsnitt. I et internt notat fra 1953 ble det fremmet et forslag om at VG daglig skulle ha

en billedskjønn pike på forsiden. «Vi skal tross alt selge avisen, og sexappeal is salesappeal…».

Det gikk en del år før VG fant det både riktig og viktig å trykke seksuelle bilder i vinnings- og

tennings hensikt. Først da «Verden og vi»-spalten, forløperen til Rampelys, kom i 1967, skjedde

det et stille opprør mot den gamle linjen om å holde en lav profil når det gjelder lettkledde

damer.

En ny tid var, som Bob Dylan sang, i emning. 18. mars 1971 trykket VG for første gang

et virkelig nakenbilde. Året etter passerte VG Dagbladet med et opplag på 115.000 – og sørget

for at «storebror» ble grundig distansert.

Fra side 9 i boka «Sex, løgn og videofilm» av Kjetil Rolness

Disponent Martin Wathne, hentet fra side 132 i boka «Blod, sverte og gledestårer» av Martin Eide

Fra programerklæringen til VG i 1953, side 187 i «Blod, sverte og gledestårer»

VG-journalist, og senere redaktør, Arne Bonde. Side 191 i «Blod, sverte og gledestårer»

Nakenbildet var gjengitt fra en annonse i Times. Hentet fra side 283 i «Blod, sverte og gledestårer»

«Utskjelt og utsolgt», side 519

Siden den gang har de oppvoksende slekter fått mange erotiske medieinntrykk ved at VG har

tøvet det til med sladder og kjendiskåtskap. Gjerne i form av overdrevne og forvridde

sexskandaler. Men det var kanskje ikke så rart at VGs tabloidjournalister fikk et stadig større og

mer påtrengende behov for å sverme sultent over kjendiser på jakt etter seksuelt betonte nyheter.

Stigende salgskurver er tross alt den beste tilbakemeldingen en markedsorientert avis kan få, for

det bekrefter at man har en salgsvennlig resept. Sånt virker også motiverende på skrivelysten, og

dermed tiltok omfanget av både avkledde damer og kjønnslige organer.

ør i tiden var sex et perifert tem

a som fikk begrenset presseomtale – til glede for moralister og

konservative kristenfolk. Dagbladet tok imidlertid ansvar, og ga leserne en tiltrengt innføring i

intime detaljer og sexrelatert stoff – og bidro til at sex ikke lenger var forbeholdt gamle griser i

lange frakker. Lenge var imidlertid den venstreliberale avisen negativt innstilt til at seksualitet

skulle bli kommersielt utnyttet. Rundt 1. verdenskrig var Dagbladet motstander av røverromaner

og fotball. Etter krigen var det tegneserier og pornografi i ren, spekulativ form avisen rettet sitt

skriftlige skyts mot. På lederplass fremholdt avisen at de «har opplevd en flom av tegneserier og

mindreverdige trykksaker».

Dette var visstnok forretningsmessig spekulasjon i en «lavtliggende

interesse for seksualitet og vold». Omtrent samtidig, i 1931, skrev Morgenbladet på lederplass:

«En skitten strøm flyter ut over landet….»

Men ingenting er så lett å bryte som prinsipper. Etter 2. verdenskrig slapp Dagbladet til

både tegneserier, byråstoff, bilder og kommentarer av lett pornografisk pirrende karakter. Og fra

50-tallet ble Dagbladet et slags fristed for annonser av det mange oppfattet som slibrig og

luguber karakter. Preventiver, seksuelle hjelpemidler av ulike slag, «ungkarspakker» med mer.

Omleggingen til en moderne underholdningsavis begynte på slutten av 1920-tallet – og innledet

det store tiåret i Dagbladets kulturradikale historie. I løpet av denne perioden ble Dagbladet

forvandlet til en utpreget underholdningsavis som satte hensynet til leseren i første rekke. Økt

salgsappell førte til stigende opplagskurver, takket være en systematisk utvikling av

avisproduktets lette, underholdende og melodramatisk interessante sider. Gjennombruddet som

underholdningsavis brakte Dagbladet inn i en opplagsspiral og skjøv den venstreliberale avisen

opp og forbi konkurrenten Tidens Tegn.

Fra side 213 i «Utskjelt og utsolgt»

«Utskjelt og utsolgt», side 197

«Utskjelt og utsolgt», side 214

Distanseringen av Morgenbladet skjedde på slutten av 1930-tallet. «Utskjelt og utsolgt», side 425

Grepet om publikum satt imidlertid ikke som en helleristning. Motgangen kom da VG passerte

Dagbladet. Opplagskurvene til Dagbladet, som lenge var landets fremste kulturorgan, flatet ut –

mens VG fortsatte å ekspandere. En moderniseringsprosess var påkrevet, en terskel som ble nådd

i april 1983. Da var Dagbladets tabloidovergang et faktum. Den formmessige moderniseringen

av avisen bidro til å endre både profil og innhold. Tanken var at det nye formatet skulle

popularisere Dagbladets «tunge» kulturstoff, samtidig som markedsbevisstheten gjorde at artikler

som kretset rundt sex, kropp og kjendiser fikk en mer fremtredende plass.

Siden har mange omslag med luftig antrukne damer i utfordrende gevanter prydet

avissidene til Dagbladet. «

NORGE DRUKNER I PORNO

»,

Lei av KÅTE hotellgjester

»,

Rystende rapport om UNGES SEXLIV

og «

Advarer mot SEXY SOMMERMOTER

er et

knippe av de ekspressive forsidene som Dagbladet har beriket sine lesere med.

ressefolk er betalte sladrehanker. Særlig de som jobber i tabloidpressen. Daglig forsyner de

oss med pikante oppslag om sosietetssladder, kjendiseri og andre trivielle «nyheter» uten

nevneverdig informasjonsinnhold. Fra kioskstativene får vi markedstilpassede avisprodukter som

er skreddersydd for å vekke vårt lesebegjær. Cluet er å behage leseren, gi noe lettfordøyelig som

du liker å lese. Gjerne i form av pikante sexskandaler, hete trivialiteter om havarerte

kjendisekteskap og opprivende rettssaker med svulmende platinablonde damer som har vært i

klammeri med loven. Kjendiseri og kroppsrelaterte saker er såpass iøynefallende ved

markedsorienterte aviser som VG og Dagbladet at det representerer et grunnleggende trekk ved

populærpressen. Porno får også behørig pressedekning, enten i form av kuriøse bildereportasjer

fra en «gal, gal verden» eller på nyhets- og debattplass som et stadig aktuelt samfunnsonde.

Jobber man i en løssalgsavis, er det legitimt å spille på sex og skrive påtrengende intime artikler

om uforutsigbare kjendiser med markedsverdi. Da gjelder det å ha god innsikt i den delen av det

sosiale livet som foregår under dynene, og derfor sørger tabloidpressen for at de får rask tilgang

til alle rykter om mulige utskeielser fra kjente personer. I Akersgata blir den slags informasjoner

formidlet raskere enn e-post. I dette ser populærpressen sin eksistensberettigelse.

Dagbladet 26. oktober 1997

Dagbladet 4. april 2000

Dagbladet 10. februar 2001

Dagbladet 30. april 2000

Side 12 i «Sex, løgn og videofilm»

Definisjonen på en vesentlig sladrenyhet er om den kan knyttes til profilerte kjendiser vi er på

fornavn med. Er svaret ja, spanderer tabloidpressen rikelig med spalteplass. Spesielt hvis det er

snakk om trivielle kjendissaker med lettkledde damer som kan få menn til å kollidere – med eller

uten «nyheter» om suksesser, romanser, sammenbrudd eller spisevegring.

Mangler de betalte sladrehankene i Akersgata sladder om Jennifer Aniston eller Britney

Spears, er de tilbøyelige til å gi spalteplass til gamle og fallerte stjerner som vil ha

oppmerksomhet. Derfor blafrer det turbulente privatlivet til Pamela Anderson i rampelyset, ikke

ulikt Carmen Electra som stadig figurerer i pressen i forbindelse med sitt rotete kjærlighetsliv.

Informasjonsverdien er minimal, men disse lettkledde damene holder i hvert fall liv i karrieren

ved å posere i tabloidpressen. Hyggelig for dem – uvesentlig for leserne.

vorfor blåser VG og Dagbladet opp slike ubetydelige saker?

Jeg kjenner svarene.

Inntjeningskrav, opplag, salgbarhet og markedstilpasning. Det handler om den tiltagende

kommersialiseringen, om stadig økende etterspørsel etter brød og sirkus.

VG og Dagbladet er

børsnoterte selskaper med harde profittkrav, og derfor stiller eierne kapitalistiske krav om høy

avkastning. Innskutt kapital i en av landets boulevardaviser er ikke veldedighet, det er

investeringer for å gi eierne avkastning. Og når salgsformen og markedsstrategien betinger at

løssalgsavisene selges over disk, må man ha redaksjonelle artikler som stimulerer kjøpelysten.

Når tabloidpressen grafser i privatlivet til kjente mennesker, er det mye tissetrengt kapital som

brenner etter å få utfolde seg. Det vet tabloideiere med profittmotiv. Markedet styres derfor først

og fremst etter det kompasset som bringer en dit fortjenesten er størst. Av kommersielle hensyn

gjelder det å lage oppsiktsvekkende, lettfattelige og salgsfremmede oppslag som appellerer –

dandert i et lettlest og hendig tabloidformat. Alt med ett mål for øyet: Å få deg til å kjøpe dagens

avis.

Overskuddskravene har ført til at underholdningsaspektet er blitt mer fremtredende i

populærpressen. Sex, kropp og kjendiseri er salgsvarer for en løssalgsavis, akkurat som sport og

kriminalitet. Den kommersielle og publikumsorienterte resepten resulterer i at det er mange

gjengangere som frekventerer trofast i tabloidspaltene. Tom Cruise, Jennifer Lopez, Mariah

Carey, Elin Tvedt, Shakira, Robbie Williams. Slike artikler er fort lest og fort glemt. Dette er

forbruksnyheter som gjerne deler døgnfluens skjebne. Dens levetid kan være meget kort.

Opprinnelig råd fra den romerske dikter Juvenal til de romerske keiere om at de skulle gi folket mat og underholdning

for at de skulle glemme å gjøre opprør. Damms store leksikon, bind 4, side 162

For en uvitende avisleser kan det virke som om tabloidpressen er ualminnelig opptatt av ytre

staffasje og lettkledde damer som er nesten ufordragelig pene å skue. Eller at de betalte

sladrehankene har et undertrykket behov for å skrive om seksuelt betonte nyheter. Enten det er

snakk om avkledde bimbodamer, tåkete forklaringer om samlivsbrudd eller fråtsing i detaljene

rundt Bill Clintons seksuelle forhold med Monica Lewinsky.

Det er utenkelig at du nokon gong vil få sjå overskrifta «Naken Sonja i sex-skandale» i ei norsk

avis. «Engelsk statsråd i bisarr sex-lek» eller «Bill Clinton er et sex-dyr» er derimot greie

førstesideoverskrifter. Norske aviser er nemlig prinsippfaste og skriver berre om privatlivet til

offentlige personer som ikkje kan lese norsk. Dei skriver dei til gjengjeld ganske mykje om. Det

er for eksempel all grunn til å tru at eit fleirtall av VGs lesarar veit langt meir om seksuallivet til

Spice Girls enn om musikken deira.

Jeg tror ikke at de som står for den redaksjonelle linjen i VG og Dagbladet er dumme. Snarere

tvert imot. Sannsynligvis er de blant dem som har best peiling på hva som selger flest mulig

aviser i kongeriket Norge. Betalte sladrehanker vet at leserne vil ha dramatiserte kjendisoppslag

om skandaleomsuste kjærlighetsforhold og populistiske løssalgsoppslag om forfengelige

modeller. Og at leserne vil ha siste nytt om skjønnhetspleie, spiseforstyrreleser, silikonhysteri,

kosmetikk, slanking, undertøytips og sexy kokekunst. Artiklene får derfor et populistisk preg,

nærmest skreddersydd mot meningsmålinger som viser hva du vil lese. Money talks, bullshit

walks.

ode sladrehistorier alene

er imidlertid ikke nok til å bringe trykksverten ut til sine lesere. I

hvert fall ikke så lenge målet er at inntjeningen skal fortsette å øke i et tilstrekkelig høyt tempo.

Salgsformen krever at løssalgsavisene bruker dramaturgiske grep som skaper oppmerksomhet

hos et leserhungrig publikum, både når det gjelder visualisering, plassering, dimensjonering,

fargebilder, fortelleteknikker og grafiske pyntegjenstander. Lykkes man med denne

sammenblandingen, får leserne en bedre avis – lettlest, oversiktlig, informativ, fargerik og

underholdende.

Estetikken og presentasjonsformen er salgsvennlige virkemidler som bidrar til at leserne griper

til lommeboka og plukker opp løssalgsavisene fra salgsstativene, dag etter dag. Effektiv

Are Kalvø, ironiker og satiriker, fra side 44 i boka «Men fjernkontrollen min får du aldri»

løssalgsjournalistikk i tabloidformat betinger at eierne legger vekt på å gjøre stoffet mest mulig

lesbart og appellerende, rett og slett for å friste potensielle lesere til å velge nettopp deres avis.

Derfor har tabloidavisene utviklet en «tabloidestetikk,» som vektlegger billedlige, språklige og

typografiske virkemidler.

Presentasjonsform og salgbarhet er uløselig sammenvevd.

I en frodig avisflora kan fremgangsrike løssalgsaviser ha en smitteeffekt på andre aviser.

Både formmessig og journalistisk har landets største aviser fått etterplaprere.

Håpet til

kopistene er å tjene penger på å kikke suksessrike tabloidaviser i kortene. Jeg har en plagsom

følelse av at dette kan påvirke avisene når det gjelder valg av tema, saker, vinklinger og

presentasjonsform. Greit nok at tabloidavisene har ekspertise på sex-sjangeren, men jeg føler

ikke at vi har et påtrengende behov for flere beslektede artikler som skal vekke leserens vellyst.

orankret i norske ryggmarger sitter oppfattelsen av at VG og Dagbladet selger skandaler. Intet

oppegående menneske vil bestride det, men VG og Dagbladet befinner seg imidlertid ikke i

skandalepressen – selv om de vitterlig profilerer seg på store, dramatiske overskrifter med vekt

på kriminalitet, sport og underholdning. Jeg synes det blir mest korrekt å plassere de norske

boulevardavisene i «følelsespressen», for de forsøker bevisst å spille på lesernes irrasjonelle

følelser. Det gjelder å formidle det ekte, nære og følelsesladde. Setter ikke oppslagene i gang

lesernes følelser, forsvinner gjerne kjøpebehovet – for tabloid er en form som frir til følelser

heller enn intellektet. Problemet til løssalgsavisene er at de ønsker å mobilisere de sterkeste

følelsene hver dag. Helst sterkt og direkte.

Selv om en løssalgsavis kan by på et tårevått melodrama, pakket inn i en innbydende

presentasjon, er det ikke sikkert at saken har salgspotensial. Skal oppslaget vekke leserens

interesse, må han kjenne seg igjen eller identifisere seg med personen(e) i artikkelen – for dette

kan føre til at leseren rives med i et fortettet følelsesdrama. Kretser oppslaget rundt en kjendis

som leseren bare har et perifert forhold til, risikerer man at han ikke kjøper dagens avis. Men

handler det om en kjendis som leseren umiddelbart drar kjensel på, vil han føle en tilhørighet til

teksten fordi artikkelen ligger innenfor forståelseshorisonten

hans – noe som stimulerer

kjøpelysten. Forutsetningen for å forstå en redaksjonell tekst avhenger av ulike forhold.

Erfaringer, meninger, holdninger, interesser og kunnskaper.

Side 70-71 i boka «Aktører, talehandlinger og nyhetsdramaturgi: Avisene som handlingsmedium» av Terje Hillesund

Fra «Blod, sverte og gledestårer», side 372

Fra side 137 i boka «Mediekultur, mediesamfunn» av Jostein Gripsrud

Jo mer kjent personen er, desto bedre – for da er muligheten større for at flere potensielle kjøpere

har de samme referanserammene. Skriver avisene om sex- og kroppsrelaterte saker, får leseren

en sterk identifikasjonsfølelse, for dette er temaer som alle har et mer eller mindre aktivt forhold

til – uansett alder. På den måten kan de betalte sladrehankene i Akersgata – Norges svar på Fleet

Street – gi leserne nærhet til stoffet. Selv om sensasjonsmakeriet resulterer i en forvridd sex-

artikkel som er like begivenhetsløs som en cheeseburger.

e er store, fete og skal få oss til å tenke på sex.

Med andre ord: Størrelsen teller – også når det

gjelder avisoverskrifter. For blar du i en løssalgsavis, finner du krigsoverskrifter om ingenting.

Gjerne i form av bare noen få ord i en ufullstendig setning som forteller noe om dramatiske

sexskandaler. Artiklene har nesten alltid et bærende bilde, som sammen med overskriften og

supplerende bildetekster utgjør hovedbudskapet.

I kommersiell, populærjournalistisk løssalgsstrategi fungerer det kjappe, konsise og slagkraftige

best. Overskriftene skal gå rett-på-sak, uten unødvendig snikksnakk. Slike virkemidler inviterer

løssalgsavisene til å blåse opp selv de tynneste oppslag til sensasjoner med skandalepregede

overskrifter. «Ingen generasjon av jomfruhinner», «Fastere i fisken», «Strippekrangel i Aetat»,

«G-streng-billett», «Skulle du være i tvil: G-punktet eksisterer!» – bare for å illustrere med noen

titler hentet fra min egen leserundersøkelse. Sammenlignet med konservative aviser som for

eksempel Aftenposten, er den treffsikre, poengterte forenklingen av virkeligheten en del av

populæravisenes forse.

Har du lesevansker, kan jeg anbefale både VG og Dagbladet. Allerede på førstesiden møter

blikket bokstaver som er på størrelse med dem man finner i barnehagen. Kanskje ikke så rart;

førstesiden er tross alt avisens handlevindu. Der gjelder det å by frem sine fristende ferskvarer.

Håpet er at dagens hovedrett trekker til seg nok kjøpere til å tilfredsstille aviseiere med harde

profittkrav.

Kvalitet i formidlingen handler også om å komponere en meny som har kommersiell salgsappell.

I en slik tankegang fungerer forsiden som en salgsplakat som skal stimulere kjøpelysten til

tilfeldige forbipasserende. På førstesiden gjelder det å ha saker som passer perfekt inn i konseptet

til populærpressen. Spiller dagens hovedbudskap og salgsagn på lesernes irrasjonelle følelser, er

det en forside med salgspotensial – enten oppslaget utløser sinne, redsel, sorg eller glede. Om

nyheten er vesentlig eller triviell, er ikke så viktig så lenge nysgjerrige lesere sørger for at dagens

avis blir en kioskvelter.

Førstesider som spiller på sex kan medføre at tabloidavisene fremstår som

såpeskummende aviser. 17. august 2000 hadde Dagbladet viet førstesiden sin til en skuespiller

som hadde sjekket ut fra Hotell Cæsar. «Cæsar-stjerne i DRISTIG SEXFILM» sto det med store

bokstaver på førstesiden, der Dagbladet kunne fortelle at Pascale Nielsen har en fortid fra

erotiske filmer som inneholder fire-fem elskovsscener. Greit nok at Dagbladet ikke skjemmes

over å være en såpekoker i dagens komplekse samfunn, selv konkluderte jeg med at rikets

sikkerhet ikke sto på spill denne dagen.

tsikter til salgsfremmende løssalgsoppslag gjør at tabloide aviseiere tidvis har vanskeligheter

med å motstå dragningen mot spekulative vinklinger som kretser rundt underliv og

kroppsfokusering. «JOMFRU IGJEN!» sto det med store bokstaver i VG 2. april 2002. På

redaksjonell plass meldte landets største avis at Britney Spears, som tidligere hadde skrytt av sitt

gode sexliv, var blitt jomfru igjen. Britneys jomfruhinne hadde nemlig kommet tilbake etter

bruddet med popstjernen Justin Timerlake.

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle fordøye denne informasjonen, for jeg vet at

populæraviser

kan

være like pålitelige som politikere i valgkamp. Jeg syntes at VG-journalisten

godt kunne ha spandert et høyere presisjonsnivå, samtidig som jeg lurte på om fantasien hennes

hadde løpt helt løpsk. Skribenten hadde imidlertid kokt sammen en forklaring på fenomenet. Det

ble en tynn suppe. Opplysningene om Britneys jomfruhinne bygget på uttalelser som en lege

hadde gitt til TV-kanalen CDF. En kanal som ikke eksisterer.

VG-saken var sakset fra Expressen på selveste 1.april. Bare det at saken ble publisert på

den store narredagen burde vært nok til at kildekritikkens alarmklokker hadde ringt i Akersgata.

Men, nei da. VG hadde et enkel sak og trengte ingen til å forkludre den for seg. Den Gud gir et

lederansvar, gir han ikke alltid forstand.

Selv om kjendiser har et mindre personvern enn den gemene hop, er det viktig at pressen følger

aktsomhetskravene. Hovedregelen er at pressen ikke skal videreformidle rykter, selv om det står

i utenlandske aviser. Pressen har et selvstendig ansvar for alt som kommer på trykk, og da kan

man ikke slurve med kildegrunnlaget. Selv om VG og Dagbladet spisser enkelte saker til

bristepunktet for å gjøre dem appellerende og salgbare, er det uhyre viktig med en etterrettelig og

faktabasert journalistikk. Lettvint omgang med sannheten skader den redaksjonelle

troverdigheten.

I dette tilfellet videreførte VG bløffen til Expressen, uten noe kildekritikk, noe som sier

mye om VGs ukritiske holdning til lettkjøpt og salgbar kjendissladder.

Fra min leserundersøkelse har jeg to gode eksempler som illustrerer hangen som både VG og

Dagbladet har til å lage store og trivielle oppslag om ingenting. Begge eksemplene omhandler en

sjenerende sommerbrun Ari Behn, som i juli svinset lykkelig omkring på Mallorca med bar

overkropp og «terningkast 6»-tatoveringen godt synlig på overarmen. Akkurat

det

spilte en

perifer rolle, det var den tynne Clark Gable-barten som gjorde utslaget. «Se, Ari med bart!»

stod det på førstesiden til Dagbladet, med den skriveføre dandyen beleilig plassert øverst i høyre

hjørne. På angitt plass inne i avisen fant jeg tittelen «Bartefin i ferieparadis», et oppslag som

omfattet nesten én helside i farger.

At Ari spradet rundt på den spanske solkysten med nyanlagt bart, fikk også rikelig med

spalteplass i VG. «En herre med bart»-saken,

som skapte milde krusninger av forventning hos

meg, kunne fortelle at Ari hadde fjernet tredagersskjegget til fordel for en mustasje. Selv om

informasjonsverdien er lik null, vil jeg ikke klandre nyhetsprioriteringen til VG og Dagbladet.

Fyren minnet tross alt om en tåpelig italiensk smøresanger med en tynn pornobart. Hvorfor ikke

et skikkelig skjegg?

algsfremmende forsider handler også om pirrende henvisninger som kretser rundt kropp, sex

og smilende kjendiser med et tomt budskap. «Tror ikke på ny romanse», «Svett & hett», «Anita

Appeltun spiste seg ned 18 kilo», «Norsk polititopp pornostjerne» og «Sexy sommerparade» var

noen av fristelsene som VG og Dagbladet opererte med i fjor sommer. For meg representerte

ikke disse henvisningene noe avgjørende kjøpsargument. Snarere tvert imot.

Selv om henvisningene spiller en perifer rolle på førstesiden, utgjør de utvilsomt et salgspoeng,

både som pyntebilder og appetittvekkende blikkfang ved at populærpressen ofte bruker unge og

vakre kjendiskvinner som dekorasjon på førstesiden. Fra utsnitt eller små rammer, beleilig

plassert innenfor leserens synsvinkel, lyser korte og treffsikre titler med sidenummerering til

angitt plass inne i avisen. Kjøper du avisen, kan du uforstyrret nyte trivialitetene, mediesexen og

papirkvinnene. Til en overkommelig pris.

Dagbladet 21. juli 2002

VG 21. juli 2002

Kan VG eller Dagbladet få med en pupp eller et dristig bilde på forsiden uten av det virker altfor

påtatt, så gjør de det. Det er i hvert fall det inntrykket jeg sitter igjen med. Spesielt når det er

nyhetstørke midt i fellesferien. Sex-bildet fra Quart-festivalen i 1997, der et par driver med

seksuelle aktiviteter på et svaberg bare 100 meter fra teknomusikken – med båtfolk og

festivaldeltagere som potensielle tilskuere, er et godt eksempel på populæravisenes hang til å

benytte avkledde damer og seksuelt betonte førstesidehenvisninger. Bildet er blitt en gjenganger

i Dagbladet. Men det er klart, Dagbladet bruker aldri sexbildet uten at det er tvingende

journalistisk nødvendig.

På forsiden skal store bilder være populæravisenes blikkfang, men tabloidavisene gjør også flere

grep for å fremme salget. Inne i avisene finner man bilder av vakre kvinner som pryder sidene i

form av pyntebilder der både bilde og tekst signaliserer formålet: Fyllmasse med sexappeal.

Vanligvis er det snakk om kjendiskvinner fra underholdningsindustrien. Supermodeller,

skuespillere og fabrikkerte popartister. Gjerne veldreide skjønnheter som promoverer sex i alle

andre øyemed enn forplantning.

«MED BAKEN I VÆRET» stod det å lese i VG 24. juli 2002. I mangel av noe bedre å

foreta meg, fant jeg det passende å plassere blikket på den veltrente rumpa til Kylie Minogue, der

hun poserte smilende og selvsikkert på alle fire. Bildet, som gikk over tre fargelagte spalter, var

supplert med en forklarende tekst som opplyste at Madame Tussauds vokskabinett hadde laget

en dristig voksversjon av den populære popstjernen. Slike oppslag tydeliggjør trangen som

løssalgsavisene har til å bruke sexy kjendiser som visuell staffasje på sidene, for saken var like

spennende som en porsjon kald potetstappe. Bildet derimot, oppfylte sin pirrende funksjon.

eg satt fordypet i Dagbladets oppskrift på det gode liv da jeg fikk det for meg at bilen trengte

en grundig vask. Støvsuging, polering, motorvask, pussing av gammelt krom. I pausen mellom

slagene bladde jeg formålsløst gjennom gårsdagens VG-avis, som lå henslengt i bagasjerommet.

Kriminalsaker, kuriositeter, skakkjørte ungdommer, politikere som fossrodde i kjent stil. Først da

jeg kom til Rampelys-seksjonen, begynte jeg å lese med økende interesse. Kultursidene var

supplert med fargerike bilder av pene mennesker, de hørte ikke til min omgangskrets.

Filmstjerner, modeller og popartister. Spesielt én av overskriftene fanget blikket. «Pamela har

fikset på puppene».

I utringet kjole var den tidligere Baywatch-stjernen struttende tilstede, der

hun beleilig poserte i helfigur og fire farger på store deler av siden. Pen, smilende og med et tomt

VG 30. april 2001

budskap som handlet om at hun hadde forstørret bysten. På en behendig måte unngikk VG å

dvele ved det faktum at sexsymbolet deltok på en veldedighetskonsert i Las Vegas.

Selv om jeg har sans for den barmfagre skuespilleren, rent estetisk sett, synes jeg ikke at

det er så veldig spennende at hun nok en gang har operert inn større brystimplantater. Men det

var tydeligvis tilstrekkelig kvalifikasjon for å få verdens oppmerksomhet rettet mot seg og til å

pryde en fargelagt side i VG – akkurat som sjefsblondinen har gjort uttallige ganger før. Saken

føyer seg bare inn som et nummer i rekken av tåpelige redaksjonelle oppslag knyttet til

sjefsblondinen. Et fordomsfritt søk på «Pamela Anderson» i VG-arkivet ga meg 205 treff i

perioden fra 26. mars 1998 til 21. mars 2003.

Nysgjerrigheten tvang meg til å lese hele puppesaken. Kanskje fordi antrekket til den brystfagre

eks-livredderen distraherte meg. Kanskje fordi kjendissladder tiltrekker meg. Kanskje på grunn

av midlertidig åndsfraværelse. Eller kanskje fordi jeg ikke likte tanken på å bli styrt av fornuften.

Uansett grunn: Det var et umorsomt tidsfordriv som jeg kunne ha spart meg. Det var selvfølgelig

storsinnet av VG å viderebringe silikonnyheten, som sikkert hadde substans, selv om avisen ikke

hadde belegg for å påstå at Pamela hadde forstørret frontpartiet. Pamela var tross alt blitt

mistenkelig barmfager. Dessuten hadde jeg en viss forståelse for at sex-bomben kan underholde

tusenvis av VG-lesere med megapupper og sterke scener fra et stormfullt samliv med

rockerebellen Tommy Lee. Jeg hadde imidlertid fått dagens dose av trivielt kjendissladder.

Da bilen omsider skinte som en blankpolert drøm på fire hjul, åpnet jeg panseret for å

sjekke motoroljen. For å gjøre dette på en hensiktsmessig måte, måtte jeg tørke av peilepinnen

før jeg målte hvor mye olje jeg hadde til rådighet. I mangel av noe bedre alternativ brukte jeg

gårsdagens VG til å rengjøre peilepinnen. Ingen kan påstå at aviser ikke er nyttig.

Pamela-saken krevde ikke utvikling av lange tankerekker. Sikkert ikke tilfeldig, spesielt med

tanke på at populæraviser som VG og Dagbladet henvender seg til alle. Middelaldrende

alenemødre, bortskjemte tenåringer, keitete beslutningstakere, rådville studenter, engasjerte

feminister, lettpåvirkelige ungdommer, førtidspensjonister med god tid, velutdannede

middelklassemennesker og pensjonister i vonde sko som stemmer Frp.

ed markedsorientering følger derfor kravet om forenkling av nyhetene, slik at de blir lettere å

forstå for et stort, kjøpesterkt og sammenfattet publikum. Kompliserte saker skal forenkles og

fremmedord bør unngås, for virkelighetens komplekse trivialiteter er lite spennende. Siden

tabloidjournalister henvender seg til et stort og anonymt marked, ikke bare til eksperter og

spesielt interesserte, må journalistikken være lettfattelig og underholdende. Allerede på

begynnelsen av 1970-tallet ble det reklamert med hvor korte og lettfattelige nyhetene var i VG.

Nyhetene var faktisk så lett fordøyelige at selv bikkja til Jon Michelet kunne lese dem.

salgsøyemed har VG alltid hatt sans for understatements.

Hemmeligheten er å tilby en stoffmiks som appellerer til noen og enhver – enten du er

aksjespekulant fra Bærum eller lavest på småbyens sosiale rangstige. Det viktigste er jo at

tabloidavisen trekker til seg kjøpere. I praksis betyr miksen av journalistiske produkter et variert

utvalg. Sport, kommentar, kultur, tv-sider, nyheter, bridgespalte, sladder og kuriøse

underholdningsnyheter.

øssalgsavisene er først og fremst supplementsaviser hvor det forventes et redaksjonelt tilbud

med sterke underholdningselementer, og dermed har leserne spesielle forventninger til innholdet.

Leserne vil ha saker som skiller seg fra deres normale nyhetsmeny som består av medier som tv,

radio, lokalaviser og internett. Faktatørre populæraviser uten pirrende overskrifter selger dårlig –

i motsetning til kuriøse, pikante og vektløse underholdningsvarer. I populærpressen er

grunnkategoriene blant annet sex, kropp og kjendiser. En aktuell undersøkelse av forsidene til

VG og Dagbladet viser at sex-fikseringen er på tenåringsnivå, med «pupper» og «rumper» som

gjengangere i nyhetsbildet.

Skal vi tro Margunn Grønn, har sex en helt spesiell funksjon i løssalgsavisene. Som

selvstendig nyhetsbegrunnelse mener hun at sex blir et sjette nyhetskriterium, for det er et

virkemiddel som skal gjøre avisen salgbar.

Samtidig mener Grønn at det er positivt med

informasjon og økende åpenhet rundt seksuelle detaljer, da dette kan bidra til å synliggjøre og

bryte ned tabuer i samfunnet.

I selskap med underholdningsavdelingene til VG og Dagbladet kan du lese mange artikler som er

både lakoniske og underholdende. Irriterende mange, ifølge forståsegpåere som livnærer seg på

sex og kjendisorienterte ukebladreportasjer. Ukepressen mener at løssalgsavisene nå har så mye

underholdningsstoff at det ikke kan forsvares at den ene gruppen betaler moms på salget og ikke

den andre. Til det er forskjellen mellom ukepresse og deler av dagspressen for liten. Jens O.

Alt i 1969 gikk man så langt som til å la en hund fremstå som VG-leser. «Blod, sverte og gledestårer», side 263

Fra side 19 og 20 i «Det sjette nyhetskriteriet. Om sex i løssalgspressen» av Margunn Grønn

Når Grønn innfører begrepet det sjette nyhetskriteriet, legger hun til grunn VISAK-begrepet (vesentlighet,

identifikasjon, sensasjon, aktualitet og konflikt). Side 28-29 i «Det sjette nyhetskriteriet. Om sex i løssalgspressen»

Simensen, medieviter, mener at påstanden er både sann og gal. Det er langt mellom den

kvalitative, undersøkende journalistikken vi ser i Dagbladet og VG og innholdet i et kjendisblad.

Samtidig er det klart at mengden underholdningsstoff, og ikke minst anretningen av stoffet,

nærmer seg ukebladnivå.

Kanskje ikke så rart at landets boulevardaviser forsøker å selge momsfritatte varer med

bikinifyll og samleiestatistikker. Ungdom, skjønnhet og sex har alltid vært salgsvarer – også i

tabloidpressen. Dessuten vil intet velmenende menneske benekte at pressen også har et

underholdningsoppdrag, selv om dette punktet er utelatt i Vær Varsom-plakaten. Kan det skyldes

at pressen ikke vil vedkjenne seg underholdningsrollen som ideal?

Løssalgsavisene har samme form som all moderne journalistikk. Personifisering, polarisering,

tilspissing, dramatisering. De tar også i bruk velkjente populærjournalistiske håndgrep som

forenkling, intensivering, kjendiseri, skandalisering og konkretisering. Disse virkemidlene bidrar

til at tabloidavisene tidvis høster mye kritikk for overforenkling, forvrengning, sensasjonsjag,

personforfølgelse og spekulativ fråtsing i tragiske menneskeskjebner. Skal vi tro Gudmund

Hernes, manipulerer mediene virkeligheten. Kanskje det er grunnen til at Norges to fremste

løssalgsaviser har hatt lav tillit i befolkningen og høye salgstall. En måling fra 1993 viste at kun

29 prosent av de spurte oppfattet nyhetsdekningen i VG og Dagbladet som sannferdig. Til

sammenligning hadde 94 prosent tillit til at NRK presenterte nyhetene på en sannferdig måte.

Kan manglende troverdighet skyldes at betalte sladrehanker er sørgelig opptatt av sex?

Vitenskapelige bevis for at dette er årsaken er det vanskelig å påberope seg, men som leser vet

jeg hva som er til sjenanse for meg. Når avisene strutter av velproporsjonerte damer, føler jeg at

det er riktig å nyte tabloidavisene i begrensede porsjoner.

et var en vanlig fredagskveld. Potetgull, Norge Rundt og familieidyll. For å unngå

unødvendig dødtid, hadde moren min gjort alt klart. Colaen stod på bordet, pizzaen var ferdig til

steking og Harrison Ford lå klar i videospilleren. I påvente av at maten skulle bli ferdig,

skumleste jeg noen tabloidaviser. Jeg svingte bekvemt unna sportsseksjonen, og leste vekselvis

om nyheter og kultur. Noe av det likte jeg foruroligende godt, selv om det ante meg at det

fornærmet min intelligens. VG-saken «

VAR FOR PEN

»,

med en smilende Jan Thomas i

firefargers glans, var noe av det som hemmet min utvikling. Den norske modellen, som nettopp

Fra side 169 i boka «Meningsbærer eller meningsløs?» av Jens O. Simensen

Fra side 404 i «Blod, sverte og gledestårer»

VG 5. april 2001

hadde fått sin egen badebuksekalender, var sjenerende brun og veltrimmet. Fyren må ha pumpet

mye jern i ledige stunder. Jeg nedkjempet raskt et stikk av misunnelse, og konsentrerte meg om

innholdet. Teksten var av det lett fordøyelige slaget der vi fikk vite at Jan Thomas hadde realisert

en utbredt norsk drøm. Bli kjendis i mulighetenes land. Norges største avis tar opp viktige saker.

I mangel av noe bedre å gjøre, bladde jeg formålsløst gjennom flere populæraviser med

sans for dramatiserte oppslag om celebriteter. Innen pizzaen sto på bordet hadde jeg fått servert

historier tilstrekkelig til å fylle en hel ukebladårgang. Ikke rart at tilliten min til tabloidaviser er

blitt tynnslitt. Etter at pizzaen var fortært, reflekterte jeg over badebuksesaken med Jan Thomas.

Greit nok at den var laget med alle tabloidjournalistikkens midler – forenkling, overdrivelse,

dramatisering – men jeg synes likevel at det skortet noe på substansen. Ingen kan gå rundt å være

så fordømt vellykket.

Ser vi på mengden av sexrelaterte artikler i populærpressen, kan det virke som om nordmenn er

hysterisk opptatt av kropp, kjønn og seksualliv. Bekymringsfritt kan tabloidpressen skrive om

kjønnslige skildringer, fetisjmote og smilende ambassadører for amerikansk sexindustri – vel

vitende om at de treffer en stor målgruppe. «

Sex

» er tross alt det mest brukte søkeordet blant

norske internettbrukere, og Eros Chat er den mest populære lenken.

Halvparten av

internettsidene som nordmenn besøkte via hjemme-PCen i juni 2001, hadde seksuelt innhold.

Daglig brukte 471 000 av oss i gjennomsnitt 55 minutter på sysselen. Med dette var Ola

Nordmann den nest ivrigste pornosurferen i hele Europa. Ifølge den britiske nettovervåkeren

NetValue overgås vi kun av tyskerne, som daglig besøker 52 prosent sexsider og holder på i 59

minutter.

Kanskje det er derfor Dagbladet lar unge, nakne kvinner illustrere oppslag om helse også

når emnet er hjerteinfarkt, hjerneslag og andre lidelser som særlig rammer middelaldrende og

eldre av begge kjønn.

Sammenlignet med våre naboland, tror jeg at nordmenn er ualminnelig opptatt av sladder –

spesielt når det er seksuelle undertoner med i bildet. Som en digresjon nevnes den vanvittige

populariteten til Big Brother, som på det meste hadde over 1,2 millioner seere. Ekstra spennende

var det naturligvis å følge skittentøyvasken til Anne Mona og sengeaktivitetene til Anette og

Rodney – som hadde sex på tv i beste sendetid. Pornorge er rett og slett befolket av mange

Vårt Land 25. januar 2002

Side 142 i «Sex, løgn og videofilm»

Side 29 i «Det sjette nyhetskriteriet. Om sex i løssalgspressen»

kikkere, reality-bølgen er bevis godt nok. I forhold til folketall er det ingen andre land som ser så

mye på ulike virkelighetskonsepter som nordmenn.

I folkeopplysningens tjeneste fører dette til at reality-seriene, samt beslektede

sladrehistorier av seksuell karakter, får behørig pressedekning i både VG og Dagbladet.

Kommersielt motivert ønsker populæravisene å tilfredsstille nysgjerrigheten til folk, ikke bare

det faktatørre informasjonsbehovet. Resultatet blir ofte lettleste artikler som appellerer mer til

kikkerinstinktet enn vitebegjæret.

i lever i en tid preget av utvanning og forflatning. Tradisjoner oppløses, kvaliteter går tapt,

grensene for bluferdighet tøyes til bristepunket. Populæravisenes krav til forenkling,

polarisering, skandalisering og personifisering har sin del av skylda. I jakten på tilstrekkelig

enkle og polariserte fenomener er dette en sensasjonsorientert journalistikk som aktivt søker

kontroverser og konflikter med et seksuelt innhold. Enten det gjelder bilder av halvnakne damer

skapt av paparazziens kameraklikk, celebritetenes velvillige positurer eller pikante «sjokkbilder»

fra kjendisenes tvilsomme fortid. Enhver tabloidjournalist med respekt for seg selv vet å

dramatisere over slike scoop, helst over skrikende dobbeltsider i tabloidformat. Omfavnet av

populærkulturen synes mange lesere at det er aldeles strålende å få intimitetene som

papirkvinnene byr frem, med eller uten blygsel – selv om de bare er tilgjengelige på avispapiret.

Jeg er ingen nostalgisk moralvokter uten kontakt med min samtid. Men noe skjer når man har

brukt store deler av sine beste år på å lese populistisk slarv i et hendig og lettlest format. Man blir

matlei. Man erkjenner at slike emner ikke lenger er like eksistensielt avgjørende som da man

hadde pubertal overfølsomhet for alt som kretset rundt kropp og sex. Når man har lest så mye om

kjendissladder og kjønnslige organer som jeg har gjort, blir man noe labil av humør.

Jeg er ikke imot alt som er underholdende og kommersielt, men jeg er i sterk opposisjon mot

trivielt svineri og seksuell forsøpling av pressen. Det er stuerent å tjene penger på avisdrift, men

det blir bare plumpt når tabloidpressen lager pornosjokk av nesten ingenting, særlig ved

overdreven bruk. Om ikke kunnskapsløst tøvprat omkring sexrelaterte temaer fører til kollektiv

hjernevasking av leserne, bidrar hyppige overdoser til en forflatning av journalistikken.

Oppdraget til pressen er å informere om alt som har samfunnsmessig interesse, og da kan ikke

den kritiske og undersøkende journalistikken vike for underholdningsjournalistikken. Grafsing i

kjendisenes privatliv er ikke et berettiget informasjonskrav. Dessverre er det altfor få betalte

sladrehanker som taler denne dumheten midt imot. Kanskje ikke så rart. Sex og sensasjoner er

tross alt yndlingstemaer i Akersgata.

Greit nok at tabloidpressen forsøker å kurtisere potensielle kjøpere, men det blir for drøyt når VG

tar skrittet fullt ut som seksualopplyser. Tilbake i 1998 fant VG det nødvendig å pådytte leserne

en orgasmeskole, sikkert fordi de mener at Ola Nordmann er sørgelig uopplyst om sex. Heldigvis

har betalte sladrehanker ekspertise på sjangeren, samt en voldsom meddelelsestrang. Alt for å

dekke lesernes biologiske begjær. Mitt forhold til tabloidaviser har alltid vært anstrengt, og

derfor avlyste jeg et smil i emning da jeg så saken «Bli med VG på orgasmeskole». Jeg hadde

åndsnærværelse nok til å skjønne at jeg burde bla videre, men jeg måtte gi tapt. Fristelser er til

for å falle for.

I kjønnsreportasjen fikk leserne hurtiginnføring i både tretimerssamleiet og ekstatiske

orgasmer. Vi fikk detaljene malt ut i alle farger, det var blant annet påkrevet å fortelle rådville

lesere om hvilken stilling mannen kan bruke for å stimulere kvinnens g-punkt. Hyggelig at VG

vil belære unge mennesker som står på springbrettet inn i voksenlivet, for man trenger litt

instruksjoner når man er i de viktige årene mellom 13 og 18 år. Jeg ser ikke bort fra at også

mannfolk med høyt hårfeste og voksende velstandsmager kunne trekke veksler på

forplantningsrådene. Til syvende og sist er vi jo alle søkende sjeler med formeringstrang. Men

sex er alltid morsommere å utføre enn å skrive om.

Mediesex krever mindre anstrengelse enn kompliserte nyhetsartikler fra en problemfylt og

uforståelig verden. Og siden samfunnet er uoversiktlig og sammensatt, krever kompliserte

nyhetsartikler både tid, innsikt og vilje til å dvele ved sakens kjerne. Fra et journalistisk ståsted er

det vanskeligere å forklare prosesser og sammenhenger enn å fortelle leserne om føleri,

sosietetssladder og høylytte kjendiskrangler i tabloidskjønn forening. Journalistforståelsen av

verden kan riktignok bidra til å gi leserne sårt tiltrengt informasjon om bakgrunn, årsaker og

konsekvenser, men det stiller samtidig høyere krav til journalistrollen. Nei, da er det greiere å

skrive om en middels mislykket såpeskuespiller som har kokt bort karrieren i sex-skandaler,

rettssaker og kokain.

I dagens gjennomkommersialiserte samfunn er profittjakten det viktigste formålet til

populærpressen. Aviseierne i VG og Dagbladet har ingen forpliktelser ut over å tjene penger og

fange interessen til leserne, for markedet har alltid rett. Med en slik tankegang er faren at

tabloidavisene neglisjerer seriøse og «tunge» nyheter til fordel for lettfattelige og uviktige

sexsaker fra underholdningsbransjen, og dermed kan det bli mindre interessant å lage

dokumentarstoff om krisen i det psykiatriske helsevern og om forbrukersamfunnets negative

sider. Dette kan føre til et innsnevret nyhetstilbud med ytterligere vekt på kuriøse, tilspissede og

tendensiøse oppslag om sex-skandaler – uten nevneverdig nyhetsverdi. I verste fall kan grådighet

og overskuddskrav føre til at tabloidavisene steker i sitt eget kapitalistiske fett. Spesielt hvis

fremtidens journalistideal blir grafsende, ikke gravende.

Aviser skal først og fremst ha en rolle i samfunnsdebatten – og da kan ikke

kommersialismen bli selve verdigrunnlaget. Legger markedsstrategiene avgjørende føringer for

journalistiske prioriteringer og vinklinger, vil betalte sladrehanker utgjøre en trussel for dem som

prøver å bli oppfattet som seriøse journalister med et viktig samfunnsoppdrag. For å unngå dette,

kan ikke sensasjonsorienterte tabloidaviser som VG og Dagbladet bevege seg for langt ut på

dumskapens akse.

Cluet er å balansere en popularitetslinje med en tradisjonell seriøsitetslinje, mellom

underholdning og verdistoff. I tabloidavisene blir popularitet og seriøsitet, både i innhold og

form, redigert side om side. På den ene siden kan VG servere en velskrevet og veldokumentert

historie som avslører politiske overtramp, på den andre siden skriver de om plump nakenhet fra

Hollywood – tynt bekledd av «sikre kilder» i amerikanske sladreblader. Problemet er at det er

vanskelig å kombinere alvor og sex. Fra uvesentlig populistisk babbel er veien lang til viktige

politiske saker med både tyngde og substans.

Skal VG og Dagbladet fortsette med å vinne folkets gunst, må de ha lesernes tillit. Da kan ikke

journalistiske prioriteringer bare bli begrenset av det kapitalistiske eiere finner det profitabelt å

skrive om. Når populæravisene prioriterer innhold, må de legge vekt på vår rolle som

samfunnsborgere, ikke redusere oss til konsumenter som skal gi avkastning. Krigstyper om

ingenting er ikke verdt trykksverten – og derfor kan både VG og Dagbladet med tiltagende fordel

redusere omfanget av sexrelaterte artikler. Vi lever tross alt i et kunnskapssamfunn der man må

kunne noe for å klatre på karrierestigen. Selv ikke popdivaer kommer særlig langt uten talent,

utstråling, ambisjoner og hardt arbeid. Skjønnhet kan muligens gjøre en kvinne til modell,

værdame og rikmannsfrue, men mangler hun vesentlige allmennkunnskaper, vil hun aldri oppnå

makt, prestisje og anerkjennelse. Landets borgere trenger saklig informasjon for å forme sine

meninger om viktige samfunnsspørsmål, og derfor har pressen en demokratisk og kulturell rolle

som informasjonsformidler – inkludert tabloidavisene i Akersgata. VG og Dagbladet

representerer to av landets største aviser, en posisjon som forplikter en viss grad av seriøsitet.

en er det egentlig galt å tilpasse avisproduktene til publikums preferanser? I praksis betyr det

jo bare at tabloidavisene tilbyr et produkt som svært mange vil ha. Selv om VG og

Dagbladet

driver med spekulativ løssalgspopulisme, vil folk ha avisene – salgstallene er bevis godt nok.

Lesernes tilsynelatende grenseløse nysgjerrighet for harmløse og smakløse plumpheter er det

vanskelig å klandre landets boulevardaviser for, VG og Dagbladet kan jo ikke noe for at leserne

har utsøkt dårlig smak. Og popularisering av nyhetsformidlingen er ikke det samme som

fordummelse, kanskje det er bedre å snakke om nødvendig popularisering. For skal

populæravisene ha en vesentlig betydning i samfunnet, må de appellere til leserne – og da kan de

ikke forklare verdens gang på omstendelig gammelmannsvis. Gjør de det, når de ikke ut til

folket. Ingen innflytelse og dårlig butikk er verken lesere eller eiere tjent med.

Boulevardavisene i Akersgata er ikke bare befolket av harmløse tabloidjournalister med pubertal

humor. VG og Dagbladet, henholdsvis landets største og tredje største avis, representerer

nødvendigvis en politisk kraft med innflytelse i samfunnet. I de rette kretser er både VG og

Dagbladet kjent for å ha redaksjonelt stoff det er verdt å ta på alvor. Ledere, politisk stoff og

utenriksdekning. I kraft av sine ledere og kommentarer har løssalgsavisene betydelig

gjennomslagskraft ved at de skaper et politisk klima som våre politikere må forholde seg til.

Tabloidavisene kan fremstå som sentrale aktører som kan endre og drive opp tempoet i politiske

prosesser – og de kan heve kunnskapsnivået i samfunnet ved å gi leserne kunnskap, innsikt og

forståelse om viktige samfunnsspørsmål. Selv utsolgte og utskjelte tabloidaviser kan ha høy

informasjonsverdi, spesielt når de lar ukebladene ta seg av stoff av unyttig karakter.

Med solide og stabile opplagstall øker løssalgsavisenes innflytelse i politiske prosesser,

og det bidrar til at tabloidavisene opprettholder sin samfunnsmessige posisjon. Høye opplagstall

gir også ressurser til seriøs journalistikk – ikke bare til mer heftig underholdning med begrenset

nyhetsverdi.

LITTERATURLISTE

Dahl, Forr, Mjeldheim & Solstad (1993) «Utskjelt og utsolgt – Dagbladet gjennom 125 år»,

Aschehoug & co.

Eide, Martin (1995) «Blod, sverte og gledestårer», Chr. Schibsteds Forlag as

Engebretsen, Martin (1995) «Den forståelige nyhet», Høgskoleforlaget og IF-Forlaget

Gripsrud, Jostein (1999) «Mediekultur, mediesamfunn», Universitetsforlaget

Grønn, Margunn (2000) «Det sjette nyhetskriteriet. Om sex i løssalgspressen», i Eide, Eiliv (red.)

Narrespeil. Kjønn, sex og medier, Elisabeth Eide (red.), Høyskoleforlaget as

Hillesund, Terje (1996) «Aktører, talehandlinger og nyhetsdramaturgi: Avisene som

handlingsmedium», avhandling til dr. polit-graden, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UiB,

Bergen

Kalvø, Are (1998) «Men fjernkontrollen min får du aldri», Det Norske Samlaget, Oslo

Larsen, Vetle Lid (1998) «Anti-sex», Tiden Norske Forlag as

Simonsen, Jens O. (1999) «Meningsbærer eller meningsløs? Om avisenes samfunnsrolle»,

Institutt for Journalistikk

Rolness, Kjetil (2003) «Sex, løgn og videofilm», Aschehoug & Co

Sogstad, Knut (1996) «Layout. Journalistisk presentasjon», IJ-Forlaget, Institutt for

Journalistikk.