Nå fristes DU
N
Nå
å
f
fr
ri
is
st
te
es
s
D
DU
U
- uten at du vet det
Du er ikke den eneste. Hver dag lokker
nettopp avisoverskrifter millioner av
lesere verden over til å gjøre det du
akkurat har gjort. Startet å lese en
tekst.
Av Hugo Charles Hansen
Kandidat nr. 37
Et essay om titler og overskrifter
Semesteroppgave ved Senter for journalistikk
Høgskolen i Bodø, våren 2003
Emnekode: JO102U 001
”
De er store og fete og skriker opp for nesten
ingenting... nei, jeg snakker ikke om kvinner i
overgangsalderen, men om overskriftene”
(Jon Almaas i Nytt på nytt 04.04.03.)
Har humoristen Jon Almaas et poeng - er overskriftene alltid store og fete, og skriker de opp
for nesten ingenting? Ja, sier du kanskje, for oppfatningen blant folk flest er vel sånn. Men har
du da tenkt over utfordringen det er å skulle lage
gode
overskrifter? Har du tenkt over de
mange oppgavene overskriftene må fylle? Kanskje er det sånn at titlene
må
være store, fete og
skrikende...
12.september 2001
. En dag hvor de aller fleste leste én, eller kanskje aller helst flere aviser.
Akkurat denne onsdagen kunne overskriftene vært hvilke som helst, avisene hadde garantert
solgt som bare det - uansett. Det som hadde skjedd var så alvorlig og sjokkerende i seg selv.
Tusener av mennesker var døde. Det var dagen etter terrorangrepene mot World Trade Center
og Pentagon i USA.
1
Flykrasjene kom bokstavelig talt som lyn fra klar himmel på de fleste. Men lynet slo
ikke ut verdens nyhetsredaksjoner, tvert i mot. Dette var en situasjon som bare måtte bli, og
som også ble, grepet begjærlig. Historien fylte alle tenkelige og utenkelige nyhetskriterier.
Akkurat
det
gjenspeilet seg på forsiden av avisene verden over.
Selv om vi alle hadde fulgt hendelsen på TV, radio eller via Internett kvelden før,
måtte vi bare ha mer. Men hva var overskriftene? Husker du hva som var tittelen på forsiden
av VG eller lokalavisen din denne onsdagen? Det var vel nærmest sånn at titlene sto i fare for
å drukne og bli betydningsløse, sett i lys av hendelsens karakter. Imidlertid representerer dette
unntakene, det vanlige er nemlig at det er overskriftene som selger sakene og avisene.
Det er merkelig!
Jeg husker nesten ingen overskrifter, det vil si jeg kan ikke gjengi noen av
dem ordrett. Det gjelder slett ikke bare for titlene etter terrorangrepet 11.september 2001. En
skulle kanskje tro at i hvert fall noen spesielle overskrifter hadde brent seg fast på netthinnen
eller i hjernebarken eller hvor de nå måtte finne feste. Men slik er det altså av en eller annen
grunn ikke. Hvorfor? Jeg undrer meg over det fordi jeg husker innholdet i veldig mange
saker rimelig godt. Men altså ikke hva tittelen på saken var!
2
Vanligvis har ikke overskriftene så fryktelig mange ord, så det kan ikke være tekst-
eller ordmengden som er problemet. Inntrykk har de tydeligvis gjort, for jeg har jo lest
videre. Jeg har vandret inn i sakene med et søkende og velvillig sinn. Slik har jeg fått tilgang
til det saken måtte ha å fortelle meg. Og hva
det
er, se
det
kan jeg altså huske. Det ville
kanskje være naturlig å tro at jeg skulle minnes hva det var som hadde lokket meg ned og inn
i teksten. Men er det muligens kun det å lokke som er tittelens oppgave? Så er det ikke så
nøye om jeg etterpå husker hvordan lokkeagnet så ut. Forholder det seg sånn som når jeg er
blitt kjent med en ny person en god stund tilbake? I dag kan jeg fortelle mye om han eller
henne, og om hva vi har gjort sammen i tiden som har gått siden vi først møttes. Men det er
derimot slett ikke sikkert jeg kan si eksakt hva det var som gjorde at jeg tok kontakt, og ville
lære personen å kjenne. Var det utseendet, var det noe personen sa, eller var det kanskje noe
helt annet?
Noen setter ting
på spissen, og hevder
at overskriften er den ”viktigste teksten” i avisen. Jeg
kan forstå en slik tankegang. Som leser er tittelen mitt første møte med artikkelen. Et veldig
viktig møte. Fungerer det ikke, forlater jeg teksten umiddelbart. Jeg orker ikke lese mer, jeg er
ikke interessert i å finne ut hva det egentlig handler om. Det kan være fristende å vise til
uttrykket
”You never get a second chance to make a good first impression”.
Avistitlene får i
hvert fall svært sjelden den sjansen.
Kan en sammenligne avisoverskriften med åpningsreplikken på en ”blind date”?
2
Du
har forhåpninger og antakelser om hva som vil møte deg. Det gjelder både for personen du
skal møte og for artikkelen. Du vet kanskje litt om dama du skal treffe. Hun kan være
søsteren til en på jobben din, du vet hva hun heter og hvor hun arbeider, men kanskje ikke
særlig mye mer. Du har ikke truffet henne før. Ut fra det første hun sier, danner du deg et
inntrykk av personen, og det setter en stemning for hvordan resten av kvelden blir.
Når du blar opp i avisen, har du en anelse om hva du vil støte på. På nyhetssidene
finner du nyheter, men du vet ikke nødvendigvis hvilke. Ut fra tittelen på en sak danner du
deg et bilde av om dette er noe som interesserer deg, om dette er en tekst du vil bruke tid på.
Av dette skjønner en at både åpningsreplikken og avisoverskriften har en veldig viktig
oppgave, nemlig å få deg til å fatte interesse. Forhåpentligvis er både du og jeg enige om at
det er store forskjeller mellom avislesing og en ”blind date” - ellers kan du ha opplevd mange
mislykkede stevnemøter. I denne sammenheng er imidlertid den viktige forskjellen at
dersom avistittelen ikke makter å fange interessen din, blar du bare videre. Du mister
muligheten til å bli bedre kjent med innholdet. På stevnemøtet er det annerledes. Du forlater
3
ikke bare ”daten” din, selv om den første replikken hennes er noe klønete eller uklar. Derfor
får du sjansen til å få vite mer om personen i løpet av kvelden. Kanskje fortjener flere
artikler samme sjanse som ”datene”? Mange avisartikler får ikke anledning til å vise sine
interessante sider, nettopp fordi førsteinntrykket – tittelen - er for dårlig.
Tilbake til 12.september
og avisoverskriftene etter at bin Ladens menn har flydd direkte inn
i historien - ikke minst direkte inn i mediehistorien. TV og et utall fotografer har sørget for
unike og følelsesladde bilder fra dramaet rundt World Trade Center. De fleste avisforsider
preges av store bilder av øyeblikket da et av flyene krasjet inn i tårnene, eller av røyksøyler
fra de to tårnene. Disse bildene er ikke lette å glemme. Titlene varierer imidlertid mer. VG
fastslår at ”MINST 10 000 DØDE / NÅ VENTER HEVNEN”
3
At antallet mennesker som
omkom senere har vist seg å ”bare” være rundt tre tusen, skal jeg la ligge. Dette er imidlertid
et godt eksempel på at det i slike situasjoner kan være lett å presentere ting i titlene, som i
ettertid viser seg å være direkte feilaktige. Det er en forklaring, men det er ikke en
unnskyldning god nok. Titler som går for langt kommer jeg tilbake til senere.
Landets andre store tabloidavis Dagbladet har samme bilde som VG, bare med et
tettere utsnitt. Tittelen deres har form som et utsagn: ”- USA i krig”.
4
Hvem som har sagt
dette er mer usikkert. Jeg leser ingressen i oppslaget inne i avisen, og tyder det slik at det er
en krigserklæring for korrespondentens egen regning. Det er forøvrig ikke bare Dagbladets
medarbeider som roper ut om krig. Ikke minst gjelder det de amerikanske avisene. Flere av
dem, deriblant New York Post og USA Today, mener dette er en ”Act of War”.
5
Svenske Aftonbladet sløyfer bildet, og nøyer seg med en diger tittel: ”VÂRLDEN HÅLLER
ANDAN”
6
. Det er vel
det
noen og enhver av oss føler akkurat denne dagen.
Ikke alle titler
kan, eller bør skjæres over en kam, for å ta i bruk et kjent uttrykk. Det å
skjære alle over en kam betyr å behandle alle likt, uavhengig av om de er like eller ikke.
Uttrykket kommer fra Tyskland, og ikke overraskende fra frisørfaget. Avistitler bør som sagt
ikke skjæres over én kam, verken av frisører eller av andre kritiske røster. Det finnes nemlig
så mange ulike typer titler. Det viser bare de få eksemplene jeg har nevnt fra denne
september-onsdagen i 2001.
Grovt velger jeg å dele overskrifter inn i
de høytropende
,
de fangende, de informative
og
de finurlige
titlene. De ulike formene for titler opptrer gjerne innen bestemte stofftyper.
4
Som navnet sier,
er det store ord som preger den
høytropende
overskriften. Den vekker
oppsikt og trenger seg på, enten en vil eller ikke. Ofte er innholdet i tittelen så spesielt at det
er en optisk magnet i seg selv. Det fanger oppmerksomheten. Eksempelvis kan det dreie seg
om dramatiske hendelser eller sterke utsagn. Det siste er tilfellet for følgende tittel hentet fra
VGs forside: ”Fredsgeneral Petter Nome om Bondevik og Petersen: - Lobotomerte
INSEKTER”
7
Dette var en tittel som suget til seg blikket mitt, og fikk meg til å bla opp lenge
før avisen var betalt. Det var sikkert langt fra bare jeg som ble nysgjerrig på hva den nylig
forfremmede fredsgeneral Nome egentlig mente.
Statsminister Bondevik og regjeringen hans er stadig vekk i hardt vær, noe denne
forsidetittelen fra Avisa Nordland er et annet eksempel på. Også den er et oppsiktsvekkende
utsagn: ”- Bondevik verst siden okkupasjonen”
8
Umiddelbart tolket jeg uttalelsen som at
Bondevik skulle være den verste regjeringslederen siden tyskerne styrte Norge under andre
verdenskrig. I forsidehenvisningen nyanserer Arbeiderpartiets Martin Kolberg dette noe. Han
mener Bondevik-regjeringen står for den sterkeste høyredreiningen i norsk politikk siden
annen verdenskrig. Avisa Nordland gikk forøvrig noen dager senere ut og beklaget bruken av
ordet ”okkupasjon” i tittelen. Kolberg hadde selv aldri brukt denne uttrykksmåten. Avisen
beklaget at ordbruken kunne føre til at leserne trodde Kolberg trakk sammenligninger mellom
Bondevik og styret under krigen.
Dette forteller en del om slike ”sitat-titler”. Oftest er de ikke direkte sitat. I de fleste
tilfellene er de en omskrivning av meningen i et utsagn. Noen ganger er de imidlertid bare
hovedpunktet i artikkelen eller hendelsen, uttrykt i utsagnsform. Det siste kan lett bli veldig
villedende for oss som lesere. En tror at en bestemt person i teksten har sagt det som blir
gjengitt som utsagn i overskriften. Særlig gjelder dette dersom personen er veldig
fremtredende i artikkelen. Ekstra lett er det å bli lurt dersom artikkelen har et stort bilde av en
person i direkte tilknytning tittelen.
I relativt nært
slektskap med den
høytropende
tittel, finner vi den
fangende
tittelen. Denne
skal nødvendigvis ikke rope så høyt, men har heller som mål å fange interessen min gjennom
å få meg til å skjønne at dette er noe som angår akkurat meg. Jeg skal føle at jeg bare
må
vite
mer om det saken handler om.
En form av dette er den såkalte ”DU”-journalistikken, eller ”du-duismen” som den
også kalles. Det var Dagbladet som for alvor startet med denne formen for journalistikk på
midten av nittitallet, nærmere bestemt 1.februar 1996
9
”DU”-journalistikken bød på artikler
som gjennom presentasjon og måte å henvende seg til leseren skulle skape nærhet til denne.
5
Leseren skulle føle at avisen eller journalisten snakket direkte til han eller henne, og at det
artikkelen handlet om angikk dem personlig. Politiker og professor i teologi, Inge Lønning,
mener dette forsøket på nærhet er en ”pseudo-intimitet” – en liksom-nærhet, når avisene
tiltaler store masser av ukjente mennesker i DU-form.
10
Typiske overskrifter i denne
sjangeren var: ”Så mye har DU TJENT på boligen din”
11
Nå, sju år senere, lever DU-
journalistikken fortsatt i beste velgående. 3.mars i år henvender Dagbladet seg til meg via sin
forside: ”Så farlig er jobben din”. Da er det selvfølgelig at jeg må sjekke avisens liste: hvor
farlig er egentlig jobben min? Som journaliststudent har jeg det imidlertid ganske så trygt og
ufarlig. En måned senere er forsiden til samme avis så snill og lar meg få vite: ”Nå kan DU
gjøre boligkupp”.
12
Det er fint tenker jeg, men jeg skal ikke kjøpe bolig nå, uansett hvor gode
kupp Dagbladet kan fortelle meg om.
Kanskje er jeg blitt preget av denne formen for journalistikk og måten å henvende seg
til leserne på? DU har sikkert allerede merket at jeg i denne teksten ofte snakker direkte til
DEG. Det er for at DU lettere skal forstå at jeg har et budskap nettopp til DEG.
Å informere er
en av nyhetsoverskriftens viktigste oppgaver.
Den informative tittelen
, det er
den ærverdige nyhetstittelen, det. Ofte på svært begrenset spalteplass og med få, men riktige
ord, makter den i all sin enkelhet å fortelle meg hva saken dreier seg om. Et kort blikk, en kort
scanning av tittelen, forteller meg hva det viktigste i artikkelen er. Uten å bli lokket og lurt
med finurligheter og tvetydigheter, kan jeg vurdere om dette er en sak jeg ønsker å vite mer
om. Kanskje vet vi ikke å verdsette denne titteltypen i den grad den fortjener. For den
informative tittelen kan muligens virke kjedelig, men innholdsmessig er det ingenting som
slår den. En slik helt streit nyhetstittel er denne: ”19-åring vil bli ordfører”
13
. Avisa Nordland
melder om 19 år gamle Ann Kristel Fure, som står som Fremskrittspartiets ordførerkandidat i
Steigen. Overskriften ledsages av et bilde av Ann Kristel. Her trenger jeg ikke undre, dette
virker spennende. De fleste av oss har vel et inntrykk av at ikke mange ungdommer
interesserer seg for kommunepolitikken. Avisen presenterer meg her for et eksempel på det
motsatte. Det må jeg bare lese mer om! Det samme gjelder Dagbladets: ”Eks-dommer tiltalt
for livsfarlig kjøring”
14
. En dommer som er tiltalt - nysgjerrigheten i meg våkner. Ut fra
tittelen vet jeg litt om hvem det er snakk om og hva han har gjort. Kort, informativt og greit!
Den finurlige tittelen
kan også være kort og grei, men har ikke alltid like stor
informasjonsverdi. Den får meg kanskje til å undre, samtidig som den gir meg noen få
6
ledetråder. Men har jeg rett i mine antakelser om hva dette egentlig handler om? Tolker jeg
tittelen riktig? Se
det
må jeg lese videre i artikkelen for å finne ut av.
Oftest finner vi disse gåtefulle, og noen ganger lattervekkende linjene, som titler på
feature-, sports- og kulturstoff. Her passer de også best. Dette er stoff med litt løsere snipp,
som ikke er preget av det gravalvoret mye av nyhetsstoffet ofte er. Virkemidler som brukes i
denne typen titler er allusjoner, ordspill og bokstavrim. Eksemplene er mange fordi denne
formen for titler synes å bli mer og mer vanlig. Særlig i tabloidaviser, som VG og Dagbladet,
florerer morsomhetene. Kjente ord og uttrykk vris og vendes på, og dukker opp i en helt ny
drakt. Gjerne med en ganske annen mening enn den opprinnelige. Jeg er den første til å
innrømme at jeg lar meg lokke og sjarmere av slike overskrifter og titler. Jeg falt umiddelbart
for denne fra Avisa Nordlands lørdagsbilag: ”Ufin og stor i kjeften”
15
Det var den
bildeskapende og beskrivende tittelen på en reportasje om breiflabben. Fisken som til tross for
sitt utseende gir gode penger for fiskerne i Lofoten.
”Vill vest i Østen” er en av Dagbladets reisereportasjer fra Dubai.
16
Tittelen er fiffig
fordi den spiller på uttrykket ”vill vest”, og samtidig drar inn kontrasten mellom øst og vest.
Kontraster gir forøvrig ofte virkningsfulle titler, som denne fra Aftenposten: ”Fredsmarsj i
Oslo endte i gatekamp”
17
Fred og gatekamp må kunne sies å være motsetninger.
Allusjoner er kanskje det mest brukte virkemidlet i dagens avistitler. En allusjon er et
utrykk som skaper assosiasjoner til, og hinter til en annen tekst og sfære. Dette virkemidlet
spiller på, og forutsetter leserens kjennskap til det opprinnelige uttrykket. Tradisjonelt har det
vært greit å hinte (alludere) til bibeltekster, men bibelkunnskapene hos folk er ikke lenger det
de en gang var. Nå om dagen er det bedre å alludere til noe som svært mange har et forhold
til, enten de vil det eller ikke, nemlig reklametekster.
Det
er akkurat hva Aftenposten gjør med
overskriften ”Et uendelig stykke Norge”
18
. Du har hørt noe lignende før, men husker du hvor?
Melkesjokolade-reklamen til Freia, selvfølgelig: ”Et lite stykke Norge” Det uendelige stykket
Norge det er snakk om i Aftenpostens artikkel, er det store norske området
Dronning Maud
Land
i Antarktis.
En av mine personlige favoritter er følgende tittel fra VG: ”Prest når det gjelder”
19
Reportasjen handler om presters arbeid, et arbeid som ofte kan være tøft fordi det berører
mennesker i spesielle livssituasjoner. Tittelen hinter til sportsuttrykket ”best når det gjelder”.
”Prest når det gjelder” er så god fordi en ikke bare bytter ut ordet
best
med rimordet
prest
.
Men også det at noe ”gjelder” får en helt ny og konkret betydning i det nye uttrykket. Det er
mange som føler at de trenger en prest når livet er hardt – når
det virkelig gjelder
. Nettopp
derfor blir tittelen så beskrivende for en viktig del av prestegjerningen.
7
Langt fra like
imponerende er Dagblad-overskriften: ”Kjønnsskifte i turbotempo”
20
Hva
handler nå egentlig denne saken om? Umiddelbart skulle en vel tro at dette gjelder noen som
har lagt seg under kniven fordi de ikke følte seg vel i den kroppen de hadde. At dette på en
eller annen måte har gått fort levner uttrykket ”turbotempo” liten tvil om. Men er det
avgjørelsen om kjønnsskifte, er det tilbud om operasjon, eller er det selve inngrepet som har
gått så raskt? Vel, det er ingen av delene viser det seg. For det er slett ikke snakk om
kirurgiske inngrep. Kjønnsskiftet er kun i overført betydning, når skuespiller Cecilie A. Mosli
i revyen «Kjærleikens triumf» skifter mellom sine mannlige og kvinnelige rollefigurer.
– Det blir ganske forvirrende, forteller Mosli om ”kjønnsskiftet”.
Ja, det blir ganske forvirrende for oss lesere også. Det er altså ikke en eller annen
kulturpersonlighet som har følt for å skifte kjønn. Vi skjønner etter hvert at dette er en revy-
anmeldelse. Så da humrer vi kanskje litt over at tittelen på en måte likevel er beskrivende for
det saken egentlig handler om.
Som sagt synes
jeg best om det når ordspillene, allusjonen og bokstavrimene finner sin plass
blant det litt mykere stoffet. Imidlertid har de også stadig oftere ryddet seg tumleplass på
nyhetssidene. Selv om disse fargerike virkemidlene kan virke som pustehull og oppkvikkere i
en ellers tørr og alvorlig stofftype, er det slik at nyhetstittelen må ha som sin hovedoppgave å
gi meg et innblikk i hva saken dreier seg om. Makter den ikke det, kan den være så finurlig
den bare vil, da er det store sjanser for at den har mislykkes.
Imidlertid finnes det absolutt morsomme og gode nyhetstitler som fungerer.
”Beintøff”
21
er tittelen på en nyhetssak i Dagbladet. Den handler om fire år gamle Ingrid
Strømdahl, som fikk forlenget beinet sitt ved at det ble operert og siden strukket noen
millimeter daglig. En smertefull prosess, men Ingrid var ”beintøff”. Så selv om denne tittelen
er spenstig, makter den også å fortelle noe om saken.
”Frykter for foreldre på flukt”
22
kunne Tønsbergs Blad en dag melde på forsiden. Det
er irakiske flyktningebarn, som ikke vet hvor foreldrene deres er. De er derfor redde for
framtida. Overskriften er en allitterasjon, eller et bokstavrim som er et enklere norsk ord.
Flere ord i tittelen begynner med samme bokstav; ”
F
rykter
f
or
f
oreldre på
f
lukt”. Bokstavrim
er mye brukt i norske avistitler. Det fungerer best når en nesten ikke merker rimene. Når
rimene virker krampaktige og unaturlige, blir det direkte dårlig. Aftenposten beveger seg
absolutt i grenseland med følgende sportstittel om Tore Rud Hofstad, som vant sølv i ski-VM:
”
H
yldest til
h
ele
H
urdals
h
elt”
23
Ikke én h til, vær så snill! Kredit skal imidlertid Aftenposten
8
ha for at den prøver, og det gjør den ofte – kanskje for ofte. Avisen må være noe sånt som
uoffisiell norsk mester i antall bokstavrim.
Nyhetstittelen skal ikke
være en gåte, som må løses for å skjønne innholdet.
”Titlene skal
ikke være noen rebus for leserne, men et klart budskap til dem”
, sier Torbjørn Wale i boken
”Innføring i journalistikk”
24
Når det gjelder overskrifter under nyhetsvignetten, er jeg helt
enig med Wale.
Nok en gang er sportsavdelingen i Aftenposten ”ute på viddene”, når de presenterer:
”Slått på målstreken / Bittert, Aukland”
25
For meg som leser blir dette forvirrende. Skiløperen
Jørgen Aukland tapte det tradisjonsrike Vasaloppet i innspurten. Det føler tydeligvis avisen er
bittert. Slik tittelen fremstår, ønsker Aftenpostenå fortelle det nettopp til Aukland, ikke til oss
lesere. Likevel skulle de da ha kostet på seg en replikkstrek og kanskje et utropstegn: - Bittert,
Aukland! Ja, sånn må det være, slik har jeg som leser forstått det. Så jeg synes, for å være helt
ærlig, det er litt bittert når jeg nede i teksten finner ut at det er Aukland selv som synes tapet
var bittert. Det burde jeg kanskje ha forstått, men Aftenposten gjør det ikke akkurat enklere
for en middels dum leser, som meg selv.
Nok et eksempel på en uforståelig og gåtefull tittel er: ”Havbruk rømmer Ludvigsen”
26
Også den er tilfeldigvis - får vi håpe - hentet fra Aftenposten samme dag. Overskriften har
nok som hovedmål å informere, men ender snarere opp med å forvirre og irritere. Den er
dårlig av flere grunner. For det første skal det være underforstått at jeg som leser vet hva
havbruk er, noe jeg langt fra er så sikker på er tilfellet. Det er også en forutsetning at jeg vet
hvem denne Ludvigsen er. At det er snakk om fiskeriminister Svein Ludvigsen, er ikke like
opplagt for alle som for avisens skribent. Aftenposten tar seg ikke bryet med å nevne
fiskeriministeren med et eneste ord i teksten. Artikkelen har heller ikke noe bilde som kan
hjelpe meg. ”Havbruk rømmer Ludvigsen” står det. Kanskje kunne avisen reddet seg i land
(bokstavelig talt) ved å putte preposisjonen ”fra” mellom rømmer og Ludvigsen. Så hadde i
hvert fall grammatikken vært sånn høvelig til å leve med. Meningen hadde imidlertid fortsatt
vært nesten like kryptisk.
Noen titler kan framstå som direkte intetsigende. I avdelingen for slike finner vi
denne: ”Tørt og vått i 2002”
27
Det er Avisa Nordlands oppsummering av været i 2002. Vel,
det er vel verken første eller siste gang i historien det er både vått og tørt vær i ett og samme
år. Ikke noe særlig bedre er: ”Saksøker 113”
28
Hvem er det som saksøker hundreogtretten
personer? Å, nei - det er visst ikke sånn det er. Det er nødnummeret 113. Men hvordan kan en
9
saksøke et telefonnummer da? Nei, det kan jammen ikke være så lett å lage gode titler
bestandig...
Verre enn at
titlene av og til kan virke intetsigende, er det at de kan være direkte feilaktige,
unyanserte eller mangle dekning. Hva har jeg og andre journalister egentlig lov til å gjøre
med overskriftene? Hvor langt kan vi gå? Presseetikkens grunnlov ”Vær Varsom”-plakaten
29
sier noe om dette. I punkt 4.4 heter det
”Sørg for at overskrifter,
henvisninger, ingresser og
inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet...”
Som journalister
opplever vi stadig å kunne komme i konflikt med dette når vi innenfor begrenset plass skal
fortelle hva hovedinnholdet i en sak er. Vi mister nyanser, det blir til at vi fastslår ting og blir
konstaterende, selv om saken i utgangspunktet ikke er fullt så opplagt i den øvrige teksten
eller i virkeligheten.
Jeg reagerte umiddelbart på tittelen på dette hovedoppslaget i Avisa Nordland: ”12 år
for to drap”
30
Avisartikkelen er fra den såkalte ”Linda-saken”, hvor samboeren sto tiltalt i
Salten tingrett for drapet på 18-årige Linda Didriksen fra Meløy. Grunnen til at jeg reagerte
var at jeg hadde såpass kjennskap til rettsaken at jeg visste at dom i saken ikke var falt.
Dessuten var det et kontroversielt utsagn å kalle dette for to drap. Didriksen var riktignok
gravid da hun ble drept, men kan det da regnes som et dobbeltdrap? Uansett, tittelen på
forsiden av Avisa Nordland kan lett misforståes som at samboeren nå var dømt til 12 års
fengsel for dobbeltdrap. Det var som vi skjønner langt fra tilfellet på dette tidspunktet.
Vedkommende ble forøvrig senere frifunnet i tingretten. Med fare for å opphøye meg selv til
å agere Pressens Faglige Utvalg (PFU)
31
, mener jeg Avisa Nordland gjennom tittelen isolert
sett forbrøt seg mot VVPs punkt 4.4, og også punkt 4.5, hvor det heter
”Unngå
forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje...”
Som nevnt er det lett å gå i fellen og bli for konstaterende når plassen er begrenset. I
tillegg er det ofte sånn at vi vil spisse overskriften ekstra for at den skal virke kraftigere og ha
mer punch. Avisa Nordland er i hovedsak en abonnementsavis, men løssalget hadde kanskje
vært noe mindre dersom tittelen for eksempel hadde vært: ”Kan få 12 år for to drap”.
Spissing kan brukes som forklaring, men må aldri bli en unnskyldning for å ta seg lov til å gå
for langt i overskriftene.
Svært mange av sakene som blir klaget inn til PFU berører nettopp punkt 4.4 i ”Vær
Varsom”-plakaten, punktet om hvor langt en kan gå i titler. Sammen med plakatens 4.14 og
3.2, henholdsvis om retten til samtidig imøtegåelse og om kildekritikk, er det punkt 4.4 som
fører til flest fellelser i PFU. Både i år 2001 og 2002 var det 10 klager med bakgrunn i 4.4
10
som endte med fellelse eller kritikk. Det totale antallet klager som medførte kritikk eller
fellelse disse årene var henholdsvis 55 og 51
32
.
I PFU-sak 42/02 ble Bergens Tidende felt for brudd på punkt 4.4. Avisen mente å ha
dekning for tittelen ”- Barnehagestyraren slo 4-åring med pinne”. Avisen innrømmet at dette
ikke var et direkte sitat, men mente at det var OK å bruke en replikkstrek fordi dette var en
beskrivelse av barn og foreldres oppfatning av det som skulle ha skjedd. PFU mente at
Bergens Tidende hadde gått lenger i tittelen enn det avisen hadde dekning for i teksten.
Bergens Tidende hadde
brutt god presseskikk
.
Ikke sjelden blir
det brukt titler som bare er enkeltord eller korte utsagn. Løsrevet fra den
øvrige teksten kan de komme til å formidle et helt annet budskap eller en annen mening enn
hva som er tilfellet i artikkelen forøvrig. Ofte er det snakk om oppsiktsvekkende utsagn eller
uttrykk med emosjonell karakter. Den eller de personer artikkelen omhandler kan føle seg
misforstått eller feilsitert. Og jeg som leser, kan føle meg lurt. Eller jeg blir i verste fall
direkte feilinformert og villedet.
Lesere føler seg også narret når tittelen lover mye mer enn det er dekning for i stoffet.
Jeg føler meg rett og slett tatt ved nesen, dersom jeg går inn i teksten med ei forventning om
noe, og så viser det seg at artikkelen handler om noe helt annet enn det tittelen forespeilet
meg. Dersom titler lover mer enn teksten forøvrig kan holde, kan resultatet bli at teksten,
journalisten og avisen mister noe av troverdigheten sin. Hvorfor skal jeg som leser stole på
det som står i resten av artikkelen, når jeg føler meg lurt av overskriften?
Hvorfor beveger avisene
seg i dette grenselandet, hvor de risikerer å miste troverdighet?
Løssalgsavisene har aviser å selge, og overskrifter på kanten og vel så det, spisset til det
ytterste selger aviser, ingen tvil om det. Det kan være lett å bli vel tabloid i spenningsfeltet
mellom profitt og etikk. Hva så med de trauste abonnementsavisene og lokalavisene, hva har
de å tjene på å operere i etiske gråsoner når det gjelder tittelbruk? En abonnementsavis har i
overskriftene ikke samme behov for å vekke oppsikt, som det løssalgsavisene har. Avisen er
allerede solgt på forhånd. Grunnene er derfor ikke like åpenbare. Kanskje handler det for
abonnementsavisene i stedet om vel fiffige titler, og overdreven spissing. Overskrifter med
innslag av sensasjon virker mer spennende og fanger ofte leserens interesse lettere enn det
reale, pålitelige og informative overskrifter gjør. Og blir fristelsen for stor, tråkker man i
salaten, enten man sitter på desken i VG eller i Meløyavisa. Kanskje er det også i noen
tilfeller slik at deskmedarbeideren ikke kjenner saken godt nok, og derfor spisser tittelen ut
11
over det forsvarlige. Knappe tidsrammer kan også føre til at vaktsjefen ikke tar den
nødvendige telefonen til journalisten, for å avklare om det er dekning for den tittelen
vaktsjefen ønsker å bruke.
Og titlene desken
og de som sitter på pengesekken ønsker seg, er ofte titler med ord og
uttrykk som selger. Så hvilke ord er det ”bra” å ha med i overskriften? Hvilke ord er det som
selger?
Det viktige er å få leseren til å stoppe opp. Det er flere måter å få til det på. Ordene
kan spille på ulike følelser i oss; glede, sinne, nysgjerrighet, ”forbudte” følelser og tabu.
Løssalgsavisene ønsker å appellere mer til følelsene enn til tanken, sier Astrid Gynnild i
boken sin ”Avisene fangar blikket”
33
Altså skal en fange leseren, må en bruke ladede ord. Ord
som har en eller annen følelsesmessig virkning og som har den effekten at de pirrer
nysgjerrigheten.
En tittel med stopp-opp-effekt, hentet fra Dagbladets kultursider er: ”Orgasmehyl ga
full klaff”
34
Tabuene rundt sex henger igjen hos de fleste, og det gir næring til
nysgjerrigheten. Derfor blir vi nok ikke så rent lite paff når uttrykket ”orgasmehyl” skriker,
eller skal vi heller si hyler, mot oss fra kultursidenes spalter. Hva er vel mer privat enn et
orgasmehyl? I dette tilfellet dreier det seg ikke om vår egen, men om Meg Ryan, amerikansk
skuespillerinne, sin orgasme. Det vil si det er ikke helt korrekt, det heller. Gjennombruddet
som skuespiller fikk hun først etter en scene hvor hun simulerte orgasme (ved et
restaurantbord). Det var i 1989, og filmen het ”Da han møtte henne”. Siden har karrieren tatt
av. Orgasmehylet ga altså full klaff.
Nysgjerrighet knyttet til sex og kjønn lokker lesere til seg som bare det, og
overskrifter med slike hentydninger selger. ”Tittelguru” og redaksjonssjef i VG, Jan-Erik
Lauré sier det rett ut, han tror ordet ”sex” er det som selger en artikkel best.
35
Jeg er enig med
Lauré. Kan ikke tenke meg hvilket ord som skulle selge bedre. Komisk blir det imidlertid når
Nettavisen melder at ”Meitemarker har maraton-sex”
36
Ikke langt bak sex-ordene ligger sjokk-ordene. For å si det flåsete: jeg er i sjokk over
hvor ofte ”sjokk” brukes i norske overskrifter. Det er snakk om ”fedme-sjokk”, ”porno-
sjokk”, ”valg-sjokk”, ”Arsenal-sjokk” og mange, mange flere.
Krig er et
oppsiktsvekkende ord. I hvert
fall var det sånn tidligere. Nå kan en få inntrykk av
at den minste lille uenighet blir til en eller annen krig i det øyeblikk den når avisspaltene. Det
er ”Krig mot jerv i nasjonalpark”, ”Full krig”, ”Vodka-krig” og ”Jagland i krig med
12
trebåtfolket”. Det blir ikke lett å komme til ordet når det virkelig blir krig. Da må de
skikkelig store ”krigstypene”
37
fram. I dag er det alltid en eller annen krig i spaltene, om ikke
annet så en liten ”vodka-krig” Så da er det naturlig å ty til ekstra store krigstyper når USA rett
som det er finner ut at det rykker i avtrekkerfingeren.
8. oktober 2001 kappes de svenske avisene Aftonbladet og Expressen om å ha de
største bokstavene på sine forsider. ”KRIG” er begge avisenes oppslag. Aftonbladet vinner
slaget om de største typene knepent. Krigstypene, i bokstavelig forstand, dekker hele
forsidens bredde og en fjerdedel av høyden. USA har slått tilbake mot bin Laden og al-Qaida,
i Afghanistan. Ingen skal være i tvil om det.
Når George W. Bush våren 2003 igjen finner det på sin plass å ta i bruk
krigsmaskinen, vokser krigstypene seg nok en gang store og sterke, og erobrer førstesidene.
Allerede lenge før den er et faktum, er krigen berammet på avisenes forsider. ”KRIG om få
uker” melder Dagbladet 6.februar.
Uker senere, 20.mars, er det alvor og samme avis forteller: ”Kl 03.30: Krigen i gang
SADDAM BOMBES”
Begrenset plass for
overskrifter, og ønsket om å være kj
app og fiffig, gjør at avistitlene
daglig frambringer nye ord og ordsammensetninger. Kreative tittelmakere planter hver dag
nye fantasifulle språklige blomster rundt omkring i spaltene. Ikke alle disse ordene er like
lette å forstå hva betyr, mens mange av dem er rett så livskraftige. Disse sprer seg ofte til
andres hager, det vil si andre avisers spalter og også til andre felter i samfunnet. Blir de
imidlertid for vanlige, kan ordene etter hvert miste sin utstråling, blomstre av og bli klisjéer.
Men som sagt: mange av dem har livets rett, og slår rot - til og med i ordbøkene. Nye norske
ord står gjerne på trykk i avisspalter først. Avisene er derfor Språkrådets viktigste kilder for
registrering av nye ord i norsk. ”Dagmamma” og ”bruktbil”, i dag helt dagligdagse ord, er
eksempler på blomsterfrø som spiret første gang i avisspaltene.
38
”Journalistene som møter nyhetene først, trenger et adekvat språk til å formidle nyhetene”
sier Thore Roksvold.
39
TV-programmet ”Nytt på nytt” ser med humoristisk skråblikk på ukens nyhetsbilde.
Her er en av oppgavene nettopp å sette sammen et utvalg ord til et nytt ord som har figurert i
avisspaltene. Etterpå gjelder det å forklare hva det nye avisordet egentlig betyr. Akkurat
det
er
ikke alltid like lett. For egen regning har jeg funnet fram en del nye ”norske” ord fra avisene.
Kan du hjelpe meg med å forklare hva følgende ord betyr? ”TØRRFISKMAFIA”,
”POTENSTOPPEN”, ”BRØDBLØFF”, ”SNØRRALARM”, ”TRÅLERTRIKS”,
13
”AKEVITTMINISTER” eller en ”TISSE-MISS” Nei, nettopp – jeg tenkte meg det. Det er
vel ikke sikkert disse språkblomstene finner grobunn i norske ordbøker med det første.
Apropos programmet ”Nytt på nytt”, en av de øvrige oppgavene i programmet er å
kjenne igjen hvilken sak og avis et utvalg titler er hentet fra. Som innledning til denne
oppgaven kommer programleder Jon Almaas med stadig nye sleivspark til avisoverskriftene.
Et eksempel er
: ”De er store og fete og skriker opp for nesten ingenting... nei, jeg snakker
ikke om kvinner i overgangsalderen, men om overskriftene”
40
Når jeg leser
en avis ved frokostbordet, er jeg i en helt annen posisjon enn når jeg som
journalist er kommet på jobb, og selv skal lage titler.
Hva er det egentlig jeg selv prøver på når jeg skal sette en tittel? Bør jeg ikke også da
forsøke å sette meg inn i lesernes situasjon? Generelt er det slik at jeg ønsker å unngå en for
streit og kjedelig tittel. At tittelen skal være litt spennende, er stort sett alltid et mål i
utgangspunktet. Det er imidlertid forskjell på grad av fiffighet. Er det snakk om en nyhetssak,
er for meg det viktigste at overskriften skal gi et innblikk i hva det vesentlige i saken er. Dette
er et av kriteriene som også nevnes oftest i journalistisk teori, nemlig at tittelen skal være
informativ. Mogens Meilby, lektor ved Journalisthøjskolen i Danmark, skriver i boken
”Journalistikkens grundtrin”:
I dag skal den [tittelen] informere i klart forståelig form om
historiens vigtigste indhold – nyheden - ...
41
En av de største utfordringene jeg opplever i forhold til nyhetstittelen er dilemmaet:
begrenset plass kontra det at tittelen skal fortelle hva saken handler om. Ikke få ganger har jeg
sittet og dratt meg i en stadig mer sparsommelig hårmanke, og fortvilt prøvd å ”informere” på
svært liten tittelplass. Ikke bør jeg bruke for lange ord og ikke må jeg være for konstaterende.
Og så var det i tillegg det med å vekke interesse og nysgjerrighet hos leseren. De fleste
journalister kjenner seg nok igjen i denne situasjonen. Dette er bare ett av journalistenes og
journalistikkens mange dilemmaer.
”Først ut med kart på nett”
42
ble forsidetittelen for en sak jeg lagde i forbindelse med
at Harstad var første nordnorske kommune som la ut et program med digitale kartverk,
flyfoto og kartdata på kommunenes egne hjemmesider. Tittelen ble til på desken. Jeg syns
den ble for unøyaktig. Harstad var først ut
i Nord-Norge
, og det var et
digitalt
kartdataprogram
det var snakk om. De aller fleste kommuner har nemlig et eller annet kart på
sine internettsider. Jeg husker jeg strevde voldsomt med å komme opp med titler som kunne
romme alle disse nyansene og elementene. Hva tittelforslaget mitt ble, kan jeg ikke huske nå.
Men sannsynligvis var det for langt og omstendelig til å kunne brukes. Dette er et eksempel
14
som har vist meg at det aldeles ikke er lett å være presis og nøyaktig når tittelplassen er
sparsom.
Nei, da er jeg langt mer fornøyd med: ”Vasket bort blod og tettet kulehull”
43
Jeg
dekket en rettssak i Trondenes tingrett, i kjølvannet av en skyteepisode, og dette var referatet
fra andre dag i rettssalen. Tittelen kom egentlig til meg ganske raskt fordi jeg oppfattet dette
som det viktigste nye i saken. Det kom fram at tiltalte hadde vasket bort blod og forsøkt å
tette igjen kulehull i en vegg, i et tidsrom han hevdet å ikke huske noe fra. Overskriften er
informativ og poengtert, idet at den forteller hva som har skjedd. Saken sto under vignetten
”Skytedramaet”, og avisens lesere var allerede kjent med saken. Både gjennom fyldig dekning
i etterkant av skyteepisoden, og gjennom at saken var hovedoppslag i avisen dagen før.
I forbindelse med oppslaget dagen før, hadde jeg en konstruktiv diskusjon med
vaktsjefen den aktuelle kvelden. Diskusjonen gikk på hvor tabloid vi skulle være. Det endte
med at vi gikk for følgende forside: ”Skytedramaet i Kasfjord: / - Et rent drapsforsøk”
44
Førstesidehenvisningen fortalte at det var den fornærmede i saken som i vitneboksen hadde
brukt ordene ”et rent drapsforsøk”. Denne kvelden syntes jeg dette kanskje var i grenselandet
for hva jeg ville bruke som tittel på min reportasje. I ettertid ser jeg klart at dette er det største
nyhetspoenget, og at det er helt legitimt å bruke utsagnet. At det er et sterkt utsagn, er desto
større grunn nettopp for å bruke det. Jeg er glad for at vaktsjefen og jeg tok den praten.
Også en sterk
tilhenger av den informative tittelen kan forsøke å slå jeg litt mer løs av og til.
”Opera på byen / En PUBlikumsuksess”
45
er en tittel jeg brukte på en reportasje fra første
gangen konseptet ”operapub” ble arrangert i Harstad. Dette var en feature-reportasje. Som
før nevnt: her tillater jeg meg, og nærmest stiller krav til meg selv at tittelen skal være fiffig
og ikke for opplagt. Et mål er at leseren skal bli nysgjerrig. Dette er et av de andre kravene
som stilles til tittelen. Den skal pirre leserens nysgjerrighet, slik at han føler at han må lese
videre. Hos Meilby heter det:
...[den] skal vække interesse for – ”sælge” – historien, men
uden at overdrive.
46
”Runder i regn for sultne i sør”
47
var tittelen på en reportasje i Harstad Tidende, fra et
arrangement der skolebarn løp inn penger som skulle gå til sultrammede i det sørlige Afrika.
Her forsøkte jeg med bokstavrimet:
R
under i
r
egn for
s
ultne i
s
ør. Samtidig som den er litt
finurlig, syns jeg overskriften også er informativ. Det var faktisk slik at jo flere runder ungene
løp, dess mer penger gikk til de trengende i sør.
15
En gjennomsnittsnordmann brukte
i 2001 bare 31 minutter pr dag på å lese aviser. Tiden
brukt til avislesing har gått ned. I 1995 var tallet 40 minutter pr dag.
48
En stor del av lesetiden
går faktisk med til å bla i avisen for å finne noe av interesse. Da sier det seg selv at det er
viktig at overskriftene fanger leserens oppmerksomhet. Mario R. Garcia, en verdenskjent
avis- og design-guru, sier følgende om dette:
” Headlines get us into stories, or, on the other
hand, help us decide to bypass a certain story in search of another. Because they are large,
and prominent, and at least three times the size of the text in which most stories are set, they
command attention, sort of the first stop on our journey through the newspaper. With more
readers now practicing the art of scanning as they move through their daily newspaper, the
role of headlines has also tripled in importance.”
49
Artikler med svære overskrifter, med fete bokstaver i kombinasjon med store bilder,
har naturligvis større evne til å fange opp leseren enn det artikler som mangler disse
attributtene har. En tittel lokker avisleseren til en spesiell artikkel gjennom måten den er
formulert, gjennom at den lover noe som er interessant for leseren, og gjennom at den er
utformet på en bestemt måte grafisk. Men hvorfor ser overskriftene ut som de gjør? Ifølge
Rune Pettersson, professor i informasjonsdesign ved Mälerdalens högskola, er det ikke snakk
om vitenskapelig forskning. De råd som finnes om hvordan titler bør utformes er snarere
basert på typografiske konvensjoner og praksis og forfatteres preferanser, enn basert på
resultat av vitenskapelige undersøkelser om en teksts tilgjengelighet eller lesernes evner til å
ta til seg innholdet i tekst.
50
En undersøkelse fra USA hvor det ble registrert hvordan leseren ”leste” en artikkel,
viste at det var bildet som først ble viet oppmerksomheten, dernest tittelen. Oppmerksomheten
på tittelen økte dersom den sto i umiddelbar nærhet av bildet.
51
Korte konsise titler kan tenkes
å bli oppfattet på samme måte som visuelle bilder, mer enn som tekst generelt. Er tittelen så
kort at vi bare behøver å kaste et kort blikk på den og forstå innholdet, er det et bevis på at vi
oppfatter tittelen på samme måte som et bilde.
Bilder taler direkte til følelsene i langt sterkere grad enn det tekst gjør. En overskrift
med ladde ord spiller selvsagt på følelsene til oss som leser, men vanligere er det at leseren
må resonere seg fram til teksten (også overskriftens) betydning.
Det er tildels
store variasjoner i den grafiske utformingen av titlene i ulike aviser. Jeg tenker
da på forskjeller når det gjelder fonter, fontstørrelser, bruk av stikktitler og undertitler
(nedrykkere). Det er oftest samsvar mellom størrelse på artikkelen og størrelsen på
overskriften. Stor artikkel, stor overskrift. Kort notis, liten overskrift. Tabloidpressen, i
16
betydning av løssalgsavisene, har gjennomgående større overskrifter enn abonnementsaviser
og lokalpresse. De må ”selge seg på gata” hver dag. Bokstavelig talt.
Dette må nødvendigvis få innvirkning på hvordan de respektive avisenes lesere får
anledning til å oppfatte virkeligheten og det som har hendt. For eksempel hvor dramatisk en
hendelse er, hvor viktig nyheten er, gjenspeiles nødvendigvis ikke i størrelsen på overskriften.
Avisens vurderinger av dette påvirker oss som lesere, enten vi vil eller ikke.
Det er nå
ett så med den grafiske utformingen av titlene, layouten. Hva så med innholdet –
hvordan foregår tittelsettingen rundt om i avisredaksjonene?
De aller fleste stedene er det sånn at journalistene må levere ett eller flere forslag til
tittel når de gir fra seg en sak. Det er forskjell på hvor mange redaksjonelle ledd saken går
gjennom, før den kommer på trykk. Og det varierer i hvor stor grad de ulike leddene går inn
og endrer på titler.
I Norges største avis, VG, er det stående ordre om at enhver sak som leveres skal ha et
tittelforslag. Så går saken innom nyhetssjef og vaktsjef, før den når redigererne, hvor saken
brekkes om, og sidene tegnes ut. Vaktsjefen får så saken tilbake på sitt bord. Det finnes også
en redaksjonssjef i landskapet. I alle disse leddene i kjeden kan i prinsippet den endelige
tittelen bli til, men det er ofte slik at brekking og layout har stor innflytelse på hvordan tittelen
til syvende og sist ender opp. Er det snakk om en veldig spesiell eller morsom sak, kjører
desken i VG det de kaller et ”tittelshow”. Da kaster journalister, sjefer og typografer titler og
vinklinger på bordet uten hemninger. Til sist kommer de fram til en pang-overskrift som
sitter.
52
Når det gjelder hvilket kriterium som regnes som det viktigste for overskriftene i en
avis, tror jeg det er relativt store forskjeller. Spesielt mellom de store tabloide
løssalgssalgsavisene på den ene siden, og abonnementsaviser og mindre lokalaviser på den
andre. Synet mitt underbygges av uttalelser fra redaksjonssjefer og nyhetsredaktører.
”En avisoverskrift skal være informativ, men samtidig pirrende. Hos oss har vi
imidlertid retningslinjer på at det pirrende ikke skal overstyre det saklige og informative,”
forteller nyhetsredaktør Kjell Rune Henriksen i Harstad Tidende
53
Avisen hans er en typisk
mellomstor lokalavis med tilnærmet monopolstilling i området, og et opplag rundt femten
tusen eksemplarer.
Tidligere omtalte redaksjonssjef i VG, Jan-Erik Lauré, sier at tittelens viktigste oppgave er å
skaffe oppmerksomhet til saken. Ved hver tittel skal du som leser si: å faen, det må jeg lese.
Ifølge Lauré kaller de dette i VG for ”ÅFFANISME” eller ”Å faen-effekten”.
17
”Ved egennyheter, der avisen er alene om en sak, legger de vekt på at ikke
fiksfakserier i tittelen skal skjule nyhetspoenget”
, forteller Lauré. Nå er det jo imidlertid slik
at samme redaksjon (VG) gjerne finner ut at de vil skrive om saken, for å få brukt en
overskrift med et spesielt godt nyhetspoeng.
54
Når det gjelder samspillet mellom tittel, bilde og ingress, er det viktig å unngå
”stamming”, det vil si at tittel , bilde og ingress forteller det samme, at de har samme poeng.
For det første blir det kjedelig for leseren, som vil ha fremdrift. For det andre kan leseren lure
på om avisen tror han er dum, som må ha nyheten inn med teskje.
Både i svære VG og lille Harstad Tidende legger de vekt på aktiv form i titlene. Altså
skal det hete: ”Kutt rammer elever” i stedet for ”Elever rammes av kutt”. Det blir mer liv og
fart i titlene med aktiv form, er begrunnelsen.
De gode tittelsnekkerne
, hvilke egenskaper må de ha? Redaksjonssjef Lauré, litt av en
tittelmaker selv, mener det viktigste er at en må være interessert i språket, må kunne leke med
ord, ha humor og ha innsikt i pressejussen. Kort sagt være
”en seriøs klovn som tør å foreslå
titler du vet ikke kan brukes, men som kan anspore hjernen din eller andres til å komme opp
med et alternativ akkurat innenfor grensen for lov og smakløshet”
.
55
Selv føler jeg at jeg kanskje mangler mest det å ha et rikt ordforråd. En verktøykasse
eller ei skattekiste med ord, som kan speile og vise nyanser i det jeg forsøker å uttrykke i
titlene. Forhåpentligvis bedrer dette seg med årene. Når jeg om en del år har laget noen tusen
titler, er det å håpe på at de sitter sånn nogenlunde.
”
Han må være kreativ, men samtidig være veldig fokusert på at tittelen skal være
informativ. Tittelsnekkeren må også ha en omstillingsevne og raskt kunne forkaste idéer og
komme med nye. Naturligvis må han ha evnen til å se hva som er saken,”
sier nyhetsredaktør
Henriksen i Harstad Tidende.
56
Tittelbruken endrer seg
over tid. Fra 1970 til 1987 ble gjennomsnittslengden på avistitlene i
Adresseavisen og Dagbladet halvert. Fra seks til tre ord.
57
Jeg tror imidlertid denne trenden til
en viss grad nå har snudd . Ikke minst gjelder det VG, hvor de ofte benytter det de selv kaller
redningsplanken, nemlig ”nedrykkeren”. Dette er en slags undertittel som forklarer eller
utdyper en kortere hovedtittel. Et eksempel kan være: ”- SLO handikappet / Nattevakt tiltalt
for vold mot 12-åring”
58
I det siste har også såkalte ”Daily Mail-titler” blitt vanligere. Dette er lengre,
skildrende titler uten de store, fete bokstavene. Meningen er å sette en stemning til artikkelens
18
bærende hovedbilde. Denne typen overskrifter er som vi skjønner hentet fra den engelske
avisen Daily Mail. Et eksempel fra VG: ”Hans datter ble drept med 90 knivstikk. Selv nektes
han å følge rettssaken før han har vitnet”
59
I økende omfang brukes også oppsiktsvekkende sitat som overskrift. Denne titteltypen
har jeg allerede vært inne på, i tilknytning til de høytropende overskriftene. En slik tittel, som
får en til å stoppe opp er: ” – Komplett galskap!”
60
Bokhandler Harald Haugen sier hva han
mener om at bøkene har forskjellig pris i bokklubben og i bokhandelen.
Løssalgstabloidene danner skole
for de mindre avisene. Kanskje kan en snakke om
titteltrender. Oppfinnsomme sjeler i de store avisene prøver seg på nye ting, så aper de
mindre avisene etter som best de kan. Lauré i VG sier at forskjellene i tittelbruken blir mindre
og mindre mellom løssalgsavisene og de øvrige. Han gir kredit til mange av disse:
”Lokalavisene klarer det ofte – de kan være riktig gode”
Men han syns det skjer ofte at de
tabloide virkemidlene som tas i bruk, ikke samsvarer med hendelsenes alvorlighet.
61
Akkurat
det
er det imidlertid ikke alltid de gjør i hans egen avis heller, mener jeg bestemt å ha
registrert.
”Riksavisene har en langt mer utstrakt bruk av dette enn hva tilfellet er i lokalaviser.
Sannsynligvis har det noe med at riksavisene må konkurrere mer om lesernes
oppmerksomhet,”
sier Henriksen i Harstad Tidende.
62
Det er vel
som det alltid har vært, en aper etter de store, de som har suksess. Det er ikke
nødvendigvis noe galt i det. Jeg oppfordrer alle mindre aviser i Norge (og det vil jo si alle
andre aviser i landet) til å forsøke å strekke seg etter titler som disse perlene fra VG:
”KATTEVASK på 40 grader”
63
om katten Charlie som ufrivillig hadde blitt med
vasken da matmor Mia Pettersson slo på vaskemaskinen. Etterpå fikk Charlie det nye og
kledelige navnet Omo Color. Kattevask, bokstavelig talt. En kjempemorsom, men også
informativ tittel, med glimt i øyet!
”Jailhouse
Rock”
64
var tittelen på en reportasje VG Rampelys hadde fra rocke-bandet
Madrugadas konsert i Bredtveit kvinnefengsel. De som har laget overskriften kunne fort ha
falt for fristelsen å bruke noe plattere og langt mindre slående, som eksempelvis: ”En
fengslende konsert” eller ”Fengslet fangene”. I stedet valgte de altså samme tittel som på den
gamle Elvis-klassikeren. Det svinger mye mer av det. Ja, det rocker faktisk!
19
Så er det
kanskje ikke slik at overskriftene nødvendigvis alltid er store, fete og skrikende.
Noen ganger er de best de som er stille og rolige, med en litt dypere klang.
Men når det først ropes høyt, og brukes de største og feteste bokstavene, er det
ganske sikkert nødvendig for å fange oppmerksomheten din. I et oppjaget samfunn, med en
enorm informasjonsstrøm, må overskrifter og artikler til en hver tid konkurrere om å oppnå
din gunst. Som journalister ønsker vi selvfølgelig at du skal velge akkurat de nyhetspakkene
nettopp vi har laget. Pakkene har vi skapt fordi vi mener de er viktige for at du og andre skal
skjønne hva som skjer i samfunnet. Skal du velge akkurat artikkelen vår, er det viktig at
innpakningen makter å fange oppmerksomheten din og fortelle deg at dette er noe interessant.
Nettopp
det
er tittelens store utfordring. Som du nå skjønner: det er ingen enkel oppgave.
Tittelen ”
skriker sjelden opp for ingenting”
, slik som Jon Almaas hevder. Verdsett den!
Tenk over det, neste gang du befinner deg langt ute i en avisartikkel, eller i et essay for
den saks skyld. Hva brakte deg hit? Hvorfor begynte du egentlig å lese denne teksten?
Noter
1
11.september 2001 kapret personer som antas å ha vært knyttet til Osama bin Laden og al-Qaida i alt fire
amerikanske passasjerfly. To av flyene ble fløyet inn i tårnene på World Trade Center i New York, ett ble
styrtet inn i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon i Washington DC. Det siste flyet styrtet i
nærheten av Pittsburgh i staten Pennsylvania. Til sammen omkom rundt tre tusen mennesker i disse
terroraksjonene.
2
”Blind date”: engelsk uttrykk for et stevnemøte som er arrangert av andre, og hvor de involverte ikke kjenner
hverandre fra før.
3
VG 12.09.01
4
Dagbladet 12.09.01
5
New York Post og USA Today 12.09.01
6
Aftonbladet 12.09.01
7
VG 16.02.03
8
Avisa Nordland 31.03.03
9
Sundvor 2000:67
10
Lønning i Bech-Karlsens: ”Intimsfæren i medieoffentligheten” i von der Lippe og Nordhaug (red) 2000:89
11
Dagbladet 29.10.96
12
Dagbladet 02.04.03
13
Avisa Nordland 03.04.03
14
Dagbladet 02.04.03
15
Avisa Nordland, Endelig helg 01.02.03
16
Dagbladet 18.01.03
17
Aftenposten 23.03.03
18
Aftenposten 01.03.03
19
VG 02.03.03
20
Dagbladet 22.04.98
20
21
Dagbladet 01.02.03
22
Tønsbergs Blad 19.03.03
23
Aftenposten 03.03.03
24
Wale 1997:52
25
Aftenposten 03.03.03
26
Aftenposten 03.03.03
27
Avisa Nordland 07.01.03
28
Dagbladet 06.02.03
29
”Vær-varsom”-plakaten er et sett etiske normer for pressen (trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner).
Retningslinjene er vedtatt av Norsk Presseforbund, siste gang i november 2001.
30
Avisa Nordland 20.02.03
31
Pressens Faglige Utvalg (PFU) er pressens eget selvjustis-organ. Det er etablert av Norsk Presseforbund for å
vurdere konkrete klager på medieorganer.
32
PFU-basen på Institutt for Journalistikks nettsider.
33
Gynnild 1990:60
34
Dagbladet 10.01.97
35
E-post 05.04.03
36
”Dødsmyggen” for Beste sex-sak under starts.no’s kåringen av de mest tabloide overskriftene 2001
37
Krigstypene var de store typene avistrykkeriene brukte omtrent kun når kriger brøt ut, derav navnet.
38
Roksvold 1989:103
39
Roksvold i Johnsens (red): Vårt eget Språk 2002:161
40
NRK-programmet ”Nytt på nytt” 04.04.03
41
Meilby 1997:300
42
Harstad Tidende 19.10.02
43
Harstad Tidende 31.10.02
44
Harstad Tidende 30.10.02.
45
Harstad Tidende 29.11.02
46
Meilby 1997:300
47
Harstad Tidendes helgebilag ”Xtra” 05.10.02
48
Bjørnstad (red) 2002:100
49
Garcia, IFRA newsletter 09.01.02
50
Pettersson 2003:33
51
Garcia&Stark 1990 i Pettersson 2003:69
52
E-post fra Jan-Erik Lauré, redaksjonssjef i VG 05.04.03
53
E-post fra Henriksen 10.04.03
54
E-post fra Lauré 05.04.03
55
E-post fra Lauré 05.04.03
56
E-post fra Henriksen 10.04.03
57
Gynnild 1990:43
58
VG 08.04.03
59
VG 19.02.03
60
Dagbladet 21.03.03
61
E-post fra Lauré 05.04.03
62
E-post fra Henriksen 10.04.03
63
VG 25.02.03
64
VG 06.02.03
21
Litteratur
Anderson-Ek, Andréasson & Edwardson. 1999. Göra Tidning.Ordfront förlag
Bech-Karlsen, Jo. 2003. Gode fagtekster. Universitetsforlag
Bech-Karlsen, Jo. 2000. Intimsfæren i medieoffentligheten. I Von der Lippe, B. & Nordhaug,
O. (red): Medier, påvirkning og samfunn.2 utg. Cappelen
Bjørnstad, Nina (red). 2002. MedieNorge 2002 Fakta om norske massemedier. IJ-forlaget
Borstad, Ann-Inger. 2002. ”Trist som faen” eller ”Heftig og begeistret”. Semesteroppgave.
Senter for journalistikk HiBO.
Brurås, Svein. 2001. Etikk for journalister. Fagbokforlaget
Dahl, Forr, Mjeldheim & Solstad (red). 1993. Dagbladet gjennom 125 år / Utskjelt og utsolgt.
Aschehoug&Co.
Gynnild, Astrid. 1990. Avisene fangar blikket. Det norske Samlaget
Johnsen, Egil Børre (red.). 2002. Vårt eget språk. Aschehoug&Co.
Meilby, Mogens. 1997. Journalistikkens grundtrin. Ajour / Danmarks Journalisthøjskole
Michalsen, Bård. 2003. Presseetikk. IJ-forlaget
Pettersson, Rune. 2003. Rubriker – bruk och missbruk. Stiftelsen Institutet för mediestudier i
samarbete med Sellin&Partner
Roksvold, Thore. 1989. Retorikk for journalister. LNU/Cappelen
Sogstad, Knut. 1996. Layout. IJ-forlaget
Sundvor, Egil. 2000. Forbrukarjournalistikk. IJ-forlaget
Vestad & Alme. 2002. Mediespråk. Det norske samlaget
Vinje, Finn-Erik. 1995. Med alle skalker lukket. Aftenpostens og Dagbladets språkbruk i
kritisk belysning. Institutt for Journalistikk
Wale, Thorbjørn. 1997. Innføring i journalistikk 5.utg. Institutt for Journalistikk
22
Andre kilder
:
Mail fra redaksjonssjef i VG Jan-Erik Lauré. 05.04.03
Telefonsamtale med Lauré
Mail fra nyhetsredaktør Kjell Rune Henriksen i Harstad Tidende 10.04.03
”Tittel tei. Ti gode råd for tittelsetting i VG” (upublisert)
”Tittelskriving” (upubliserte råd for tittelbruk i Sunnmørsposten på 80-tallet)
23
