Beretninger om beruselse

Beretninger om beruselse
Prosjektskisse
Tema
Tema for metoderapport
Problemstilling
Kildebruk og forskningsmetode

Beretninger om beruselse

En reportasjeserie

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2003

Emnekode JO102U 001

Leif Øystein Haug

Kandidatnummer: 15

Innholdsfortegnelse

Reportasjer

Harmonisk disharmoni.……………………………………………………..............................1

På rett kjøl med kuer og kål…………………………………………………………………...5

Salig nedtur…………………………………………………………………………………..10

Metoderapport

1.1 Valg av tema og sjanger………………………………………………………………….14

1.2 Kildevalg…………………………………………………………………………………17

1.3 Planlegging forarbeid og tidsbruk………………………………………………………..19

1.4 Etiske dilemmaer.………………………………………………………………………...20

1.5 Hva kunne jeg gjort annerledes?.………………………………………………………...22

2.1 Reportasjene….…………………………………………………………………………..23

2.2 ”Harmonisk disharmoni”.…………………………………………………………….......23

2.3 ”På rett kjøl med kuer og kål”.…………………………………………………………...25

2.4 ”Salig nedtur”.…………………………………………………………………………....26

2.5 Annet.………………………………………………………………………………….....26

Litteratur

Vedlegg

Harmonisk disharmoni

-- Musikk skal være luftig og spenstig, ikke som ei dvask, grå pølse uten næring, som

begynner her og slutter der.

Kontrabassist Tonny Kluften gjør et ivrig, men mislykket forsøk på å vise med fingrene

hvordan ei dvask, grå musikalsk pølse ser ut.

Jeg sitter foran scenen ved et av hovedstadens subkulturelle vannhull. Mannen ved siden av

meg har akkurat fyrt opp sin tredje Basic og inhalerer røyken i dype drag. Fingrene som

holder sigaretten, er fulle av træler. 12 års røft samliv med en kontrabass setter sine spor. Men

i kveld skal han la fingrene hvile. Han har kommet for å lytte og hente inspirasjon.

”Norwegian free impro-stars meet british experimental DJ”, står det i programmet. I spissen

for ensemblet står gitarist Ivar Grydeland.

Kluften og Grydeland opererer begge i et noe særegent musikalsk landskap, et landskap uten

lover og regler, et landskap der tradisjonelle konvensjoner for melodikk og rytmikk blir

tilsidesatt, ja, nærmest betraktet med forakt:

– Sånn formelt kan du vel si at vi spiller improvisert musikk i europeisk tradisjon. Sjangeren

bygger med andre ord på den europeiske samtidsmusikkens klanglige og formmessige idealer,

men egentlig gir jeg blaffen i hva du kaller det. Jeg er ikke så opptatt av å sette navn på

musikken, sier Kluften.

Gitarist og idealist

På podiet ligger instrumenter og glinser seg i det skarpe lyset fra 18 spotlights. I salen sitter

14 forventningsfulle tilskuere med ørene på vidt gap. En svak eim av øl og tobakk er i ferd

med å bre seg i den alderstegne tekstilfabrikken ved Akerselva. Det gamle inventaret er røsket

ut med roten, erstattet av en scene og en bardisk. Fra taket dingler seks stumme høytalere i

kraftige kjettinger.

På et loftsrom i den andre enden av bygningen sitter bandet og håper at enda noen lydhøre

sjeler skal ramle inn døren nedenunder. Grydeland sitter tilbakelent i en falmet sofa. Av

kjennere blir 26-åringen gjerne karakterisert som en av landets ledende improgitarister, en

titulering han ikke tar så høytidelig.

– Vi er jo ikke så mange, så det skal kanskje ikke så mye til å få en viss anerkjennelse. Jeg

prøver bare å spille meg selv og realisere det jeg til enhver tid har som ideal, sier Grydeland.

Taktløse toner

Mumlingen fra publikum opphører idet bandmedlemmene inntar scenen og griper

instrumentene. Gitar, kontrabass, saksofon og et bord med to platespillere og en bunke vinyl.

Kvartetten er organisert i en halvsirkel, og blikkene som møtes varsler en stilletiende enighet:

– Slipp tonene løs!

Den første resonansen begynner sin forsiktige vandring rundt i rommet, nysgjerrig og

utforskende. Snart fletter nye toner seg inn. Volumet øker. Dirrende energi sprer seg, trenger

inn i hvert hulrom i den gamle fabrikkbygningen. En timbre av intrikat lovløshet forseglet i

mur og betong, båret av sted på usynlige vinger. Under himlingen svever Apollo på desperat

jakt etter en nødutgang. Rundt meg nikker publikum anerkjennende. Det later til at de fleste

vet ha de har gått til. Jeg gjør et mislykket forsøk på å trampe takten, før jeg innser at den ikke

finnes.

Øyeblikkets magi

Improplanetens beboere har sin egen filosofi. Det meste handler om å dyrke det overraskende

og uforutsigbare, speide hvileløst etter nye innfallsvinkler og sørge for at musikken ikke

stagnerer.

– Jeg er hele tiden på leting etter det magiske øyeblikket. Plutselig er det der, og du bare vet

hva du skal spille, uten egentlig å vite det. Man handler ut fra en blanding av instinkt og

intuisjon. Etter en konsert hender det ofte at jeg ikke husker et fnugg av det jeg har gjort.

Grydeland lever av og for impromusikken, men han har for lengst innsett at den aldri vil gjøre

ham rik. For tre og et halvt år siden startet han og to kamerater et eget plateselskap. Foreløpig

har de ikke tjent ei krone på virksomheten.

– Det er vanskelig å leve av kultur uten subsidier. Hvis pengene hadde vært drivkraften, ville

jeg funnet meg noe annet å gjøre. For meg er det både utfordrende og befriende å jobbe med

en type musikk som ikke er fanget i et nett av stivbente akademiske regler.

Tonal uransakelighet

Kontrabassen. Bare hendene og litt av hodet til mannen bak er synlig fra salen. En meterlang

bue strykes i seige drag over strengene og fremkaller klagende rop som fra en kjempe. Ved

siden av klukker saksofonen som en vårkåt hane, før lyden av vinyl i revers får den på andre

tanker. På venstre flanke trakterer Grydeland sin Levin i sittende positur – lokker frem toner

som ikke finnes. Stopper opp, lukker øynene og lytter et øyeblikk før han igjen kaster seg ut i

den musikalske mosaikken.

De fire på scenen er kun til stede i musikken, lytter til hverandre med elefantører,

kommuniserer kun gjennom instrumentene, som behandles med hengiven brutalitet i det ene

øyeblikket og med langmodig ømhet i det neste. Komposisjoner i nuet som aldri mer vil bli

gjentatt. Et bølgende teppe av tonal uransakelighet smyger seg mellom stolradene og sørger

for at publikum holder bena i ro. Bare blikkene danser i kveld.

Vant til slakt

Grydeland og resten av det norske impromiljøet er vant til å få kraftig slakt av

musikkanmeldere: ”grenseløst irriterende”, ”spastisk støy” og ”hjelpeløst” er bare noen av

karakteristikkene som har haglet.

– Vi bryter jo de fleste fastlagte normer og konvensjoner. Mange er nok usikre på hva vi

egentlig holder på med, men jeg synes mye av kritikken er uberettiget. Enkelte er avhengige

av å putte musikken de hører i bestemte båser. Vår musikk er vanskelig å plassere på denne

måten, sier Grydeland, som mener mange kritiserer musikken fordi de ikke forstår.

– Men hvorfor skal man på død og liv forstå alt mulig? Vi forstår jo ikke alt vi gjør selv. Det

er jo nettopp det som gjør denne musikken så spennende. Vi forsøker ikke å beskrive noe

konkret. Det er opp til hver enkelt hva man får ut av musikken.

Takk og farvel

Bandet har holdt det gående i en time, og nå slynges de siste vibrerende tonene ut mot

publikum. Først når applausen bryter løs, ser det ut til at musikerne kommer på at de ikke er

alene i rommet. Men Apollo er ikke lenger i blant oss. Han snek seg ut med harpen under

armen. Dette var mer enn han kunne tåle. Ikke engang Johnny Cash over høytaleranlegget kan

bringe han tilbake.

I vekst:

Den europeiske improvisasjonsmusikken er i vekst i Norge. Musikerne samles ofte i ulike ad-hoc

konstellasjoner, som her, på Blå mandag 24. mars. Fra venstre: Ivar Grydeland, Steve Noble (gjest), Håkon

Kornstad og Ingebrigt Flaten.

Jazz ble for kjedelig:

Gitarist Ivar Grydeland, har spilt improvisert musikk i europeisk tradisjon i fem år.

Før spilte han tradisjonell jazz, men etter hvert syntes han det ble for kjedelig.

– Impromusikken gir meg større utfordringer. I samspill med andre, må jeg hele tiden være forberedt på at alt

kan skje. Når det oppstår en flyt, føles det fantastisk å være musiker.

Pølser og pasta:

Kontrabassist Tonny Kluften liker å henvise både til pølser og pasta når han skal forklare

hvordan musikk

ikke

skal låte.

– Hvis du lar pastaen stå i en kjele på komfyren natta over, så blir den liksom en klebelig kladd. Sånn skal ikke

musikk være. Musikk må være luftig, mener han.

På rett kjøl med kuer og kål

et hadde vært så lett. Ingen piggtråd, ingen høye murer, bare skog og nypløyd mark og en

fristende landevei. Pakke en bag med klær og hive seg på en buss inn til byen. Gi blaffen i alt.

La det stå til. Kanskje gjøre et kjapt brekk, oppsøke gamle kjente og få seg litt knark i

kroppen. Ingen stanser dem, men de fleste blir tida ut. De fleste har fått nok.

Hassel fengsel på Modum er et fengsel med såkalt lavt sikkerhetsnivå, og det er det eneste

fengselet i landet som utelukkende tar imot straffedømte med rusproblemer. De 26 innsatte

har selv søkt om å bli overført hit, men dette er ikke stedet for de som bare ønsker en lettere

soning. Fangene må være oppriktig interessert i å gjøre noe med sin egen livssituasjon, og de

forplikter seg til å delta i hardt gårdsarbeid og en rekke andre aktiviteter.

***

nstalten skiller seg av utseende ikke nevneverdig fra de omkringliggende gårdene. Bare et

lite grått skilt i veikanten forteller meg at dette er et fengsel.

I fjøset finner jeg Petter Nilsen. Han holder på med morgenstellet; 14 kyr skal melkes og fores

hver dag. Han rekker høflig ut en fast hånd og forteller at han har ventet meg.

Petter sitter inne for tiende gang. Han soner en dom på seks måneder for vinningsforbrytelser

og besittelse av narkotika. Livet ble ikke helt slik han hadde planlagt. Men hvor mye hadde

han vel rukket å planlegge da han var ti år? Ikke så mye, kanskje hadde han bare noen vage

drømmer om hvordan livet skulle bli. En troskyldig tiåring, full av nysgjerrighet til livet, til alt

det ukjente.

Men så begynte det som skulle legge alle drømmer i grus, det som skulle maltraktere hans

eget selvbilde til det ugjenkjennelige. Hjemme visste de ingen ting. Truslene fikk ham til å

holde kjeft, og han ble en mester i å holde fasaden. Men innvendig var alt sort, også etter at

det tok slutt.

– Det var ubeskrivelig befriende å oppdage at det var noe som kunne få meg til å glemme, om

så bare for korte perioder. Jeg ga selvsagt blanke i de negative konsekvensene den gang. Det

eneste som betydde noe var den deilige flukten fra virkeligheten, forteller Petter.

Han turte ikke å anmelde overgrepene han ble utsatt for før han ble voksen. Da var saken

foreldet.

– Men jeg har fått 100 000 i voldsoffererstatning. Det føles bra, men det bøter likevel ikke på

alt jeg har mistet, sier han.

***

eg blir med Petter i kantina for å spise lunsj. På veien gir han meg en liten omvisning.

– Det er ikke så mye som minner om fengsel. Det er jo egentlig en vanlig bondegård, og vi får

bevege oss ganske fritt omkring. Å sitte på lukket avdeling er som å sitte i en hermetikkboks i

forhold. Dessuten florerer det mye mer dop innenfor murene. Her tas det oftere prøver. Hvis

du ikke er rein, åker du rett tilbake til cella. Det ville vært en smal sak å få tak i dop her, men

det synes som de fleste holder seg i skinnet. Jeg har i alle fall ikke sett snurten av ei bønne

siden jeg kom hit, forteller han.

***

år gammel satte Petter sitt første famlende skudd med amfetamin. De siste tolv årene har

det meste handlet om dop og fengsel. Men i perioder har han klart å holde seg unna stoff.

– De gangene jeg har kommet meg vekk fra miljøet og hatt en jobb å gå til, har det gått greit.

Petter ruller seg en Rød mix 3. Armene er fulle av halvferdige tatoveringer. Han følger blikket

mitt og forteller at han har laget alle selv.

– Det meste er bare surr og rot. Jeg hadde egen tatoveringssjappe i Horten, forstår du. Da

klarte jeg å holde meg nykter. Det hendte selvsagt at jeg gikk på en sprekk i helgene, men jeg

fungerte noenlunde normalt. Men da det ble det slutt med dama jeg var sammen med, flyttet

jeg hjem til Tønsberg, og da havna jeg skikkelig på rocker´n igjen.

Den siste gangen han ble tauet inn av politiet hadde nok amfetamin i kroppen til å ta livet av

en flodhest. Selv følte han seg høyst oppegående, men da han fikk vite resultatet av

blodprøven som var tatt, forsto han at det var på tide å ta et oppgjør med seg selv. Han søkte

derfor om å bli overført til Hassel fengsel.

– Jeg ser ganske lyst på tilværelsen nå. Jeg har tatt maskinførerkurs og har fått tilbud om jobb.

Er jeg heldig kan jeg begynne i jobben før jeg er ferdig å sone. Nå står det bare på min egen

vilje. Det må være deilig å våkne og reise på jobb uten å tenke på dop. Dessuten gleder jeg

meg til å få mer tid sammen med datteren min. Jeg har litt å ta igjen der.

***

drivhuset står Jan Henrik Jonsrud og planter kål. Han soner en dom på 9 måneder for

besittelse og salg av narkotika.

– Selv om jeg ikke har så mange dommer fra før, føler jeg at det er litt krise å sitte inne igjen

nå. Jeg har jo rukket å bli 34 år, da er det en god del andre ting jeg kunne tenke meg å bruke

tida på enn å sitte i fengsel, sier han.

Jan Henrik har gått på amfetamin mer eller mindre uavbrutt i 19 år. Ifølge han selv var det

ingen spesiell grunn til at han begynte. Det bare ble slik.

– Jeg var vel bare nysgjerrig. I begynnelsen var det jo ganske spennende. Man finner på mye

rart og gjør mye rart, men det blir veldig slitsomt i lengden.

Til tross for rusproblemene har han alltid hatt fast jobb som bilmekaniker. Han synes det er

merkelig at ingen av kollegene oppdaget at han gikk på stoff.

– De var vel vant til å se meg slik, trodde det var slik jeg var. Jeg jobbet jo raskt og hadde

nesten ikke en eneste reklamasjon. Da gjorde det vel kanskje ikke noe at jeg virket litt fjern,

sier Jan Henrik.

Som regel skyllet han ned en dose tabletter med morrakaffen. I lunsjen gikk han på do for å få

påfyll, slik holdt han arbeidsdagen ut. Når han kom hjem, vanket det en ny dose. Før han la

seg tok han enda en, det måtte til om han skulle våkne neste morgen.

– Jeg vet at det høres sprøtt ut, men uten dop klarte jeg nesten ikke å stå oppreist. Jeg tok det

ikke med et smil, det var rett og slett for å fungere. Men jeg sov jo elendig og spiste minimalt.

Se her, Jeg har lagt på meg tjue kilo etter at jeg kom hit, sier han og slår seg på magen.

***

ens lønna fra jobben stort sett har dekket de faste ”vanlige” utgiftene, har salg av narkotika

dekket Jan Henriks eget pilleforbruk.

– Det blir en runddans. Etter en stund kjenner man nesten bare kriminelle. Miljøet blir stadig

tøffere og flere og flere går med våpen. Du blir en slags brikke i et stort spill, og det knyttes

forventninger til deg, men jeg er selvsagt ikke stolt av å ha drevet med salg av dop. Dessuten

er det en utrolig slitsom tilværelse. 50 telefonsamtaler hver dag og en evinnelig katt og mus-

lek med politiet. Det er et ganske stressende liv, forteller han og legger inn en solid klype med

snus.

***

an Henrik er ferdig med å plante kål i drivhuset, og han spør om jeg blir med på

pauserommet i huset ved siden av for å drikke kaffe. Han er blid, smiler og forteller at han

ikke har følt seg så vel som nå på svært lenge. Han har søkt plass på vaktmesterskolen til

høsten, bilmekking har han fått nok av. I juni er han ferdig med å sone, men han ser ikke bare

positivt på det å slippe ut. Han er redd for at ting ikke skal gå slik han vil, han ønsker ikke å

skuffe familie og venner enda en gang, spesielt ikke de to barna sine.

– Jeg vil jo være nykter, men jeg tror ikke jeg klarer å leve et A4-liv med tv-titting og en lur

på sofaen etter jobben. Jeg må komme i gang med noen aktiviteter som kan fylle tomrommet.

Jeg tror det skal gå bra. Det må gå bra. Jeg har rett og slett ikke råd til å kaste bort mer av livet

mitt på dop.

***

affepausen er over. Jan Henrik skal ut i drivhuset og vanne blomster. Ikke fordi han må,

men fordi han vil. Vi tar farvel ute på parkeringsplassen, og går hver vår veg. Før jeg når

bilen, stanser jeg og ser meg tilbake. Det gjør ikke Jan Henrik. Hans blikk er rettet fremover.

Pause:

Petter Nilsen tar seg en velfortjent pause etter å ha unnagjort

morgenstellet i fjøset.

Gartner:

Jan Henrik Jonsrud trives godt i drivhuset. Hvis han ikke

kommer inn på vaktmesterskolen til høsten, har han lyst til å prøve å få jobb

som gartner.

Salig nedtur

Å kaste seg ut av et fly med en fallskjerm på ryggen, suse mot jorden i 200 kilometer i

timen for deretter å trekke i et håndtak og satse på at det er nok til å overleve. For

enkelte er bare tanken på å gjøre dette et mareritt, for andre er geskjeften toppen av

lykke.

ola henger som en overmoden appelsin på den skyfrie himmelen over Skien lufthavn. En

gul Cesna 206 med oransje vingespisser takser ut på det sorte asfaltdekket og svinger

nordover mot enden av den 1400 meter lange rullebanen. Lyden av propellmotoren blir

fjernere og fjernere, før maskinen dreier 180 grader og kommer tilbake. I buken på flyet sitter

fire personer med hver sin fallskjerm på ryggen.

***

eg krabber opp på en liten høyde hvor tre krokryggede karer med skyggelue allerede har tatt

oppstilling. Ingen av dem ser ut til å ense meg, de er kun opptatt av flyet som nå er i ferd med

å lette. Hodene dreier nærmest synkronisert i samme retning som flymaskinens bevegelse i

det den passerer oss med et hvinende brøl og forsvinner i det fjerne.

– Er det noe hopping i dag, eller?

En ny tilskuer har kommet til, og henvender seg til meg. Jeg opplyser at vi nettopp nå står og

venter på de første. Deretter spør jeg mannen om han selv pleier å delta. Han svarer at han har

vært aktiv lenge, men at han er skadet på grunn av et mislykket hopp året før.

– Jeg var litt uheldig med exiten, så jeg traff ikke target, sier han.

Uten å være alt for bevandret i fallskjermsportens terminologi, gjetter jeg at han prøver å si at

han hoppet ut av flyet på feil sted, og bommet dermed på den planlagte landingsplassen. Jeg

drister meg derfor til å spørre hvor han landet. Mannen svarer at han landet i et tre og ødela

beinet. Nå har han vondt for å gå. Jeg spør om han ikke har tatt skrekken, men da ser han

forundret på meg, og svarer at man kan ødelegge benet på sykkel også.

***

store spirallignende sirkler har Cesnaen tatt seg opp til 12500 fot. Jeg er i ferd med å pådra

meg kink i nakken idet jeg ser den første hopperen kaste seg ut av flyet. Sekunder senere kan

jeg telle fire uformelige bylter mot den blå himmelhvelvingen. Etter hvert tar byltene form av

små dukkelignende skikkelser med spredde armer og ben.

Ute på landingsområdet fyller en svak bris fra vest den rørformede sekken som angir

vindretningen. Den blafrer dovent og minner om en overkokt medisterpølse. På bakken, litt

bortenfor, ligger et stort rødt T-merke, som viser hopperne hvilken retning de skal gå inn for

landing.

Snart kommer fire bølgeformede parasoller til syne på himmelen. Nærmest bedagelig daler de

ned mot landingsplassen. I det de nærmer seg bakken, svinger hopperne de fargesprakende

fallskjermene opp mot vinden, før de i tur og orden treffer moder jord med lette, løpende

skritt.

***

onny Resvold har akkurat gjennomført sitt 32. hopp og er en av de ferskeste hopperne i

Grenland fallskjermklubb. Han har fortsatt et salig glis om munnen når jeg møter ham i

klubblokalet, hvor han er i ferd med å gjøre fallskjermen klar til et nytt hopp. I følge ham selv

er han blitt avhengig av å hoppe.

– Noen gjennomfører et par hopp, så forsvinner de. Andre blir hekta, jeg tilhører definitivt

sistnevnte kategori. For meg er det å hoppe i fallskjerm en kombinasjon av spenning og yr

glede, sier Resvold, som mener han har lært å se livet i et større perspektiv etter at han

begynte å hoppe.

– Jeg har lært å kjenne sider ved meg selv som jeg ikke visste om. Der oppe fortoner

hverdagens trivialiteter seg som ganske uvesentlige. Du vet hva som er viktig, sier han.

Resvold legger imidlertid ikke skjul på at han var ganske nervøs de første gangene han

hoppet.

– Det er jo en viss risiko forbundet med å hoppe ut fra et fly. Du faller med en hastighet på

200 kilometer i timen, og når du trekker i snora på 3000 fot er det jo en fordel at skjermen

løser ut. Hvis ikke har du bare 15 sekunder på å få ut reserveskjermen før du treffer bakken.

Jeg tenkte en del på det i begynnelsen, men når man har overvunnet den første redselen, er

hvert hopp en sann fryd.

***

rond Solli er en av de mer garvede hopperne i klubben. Han gjorde sitt første hopp i 1996.

Siden den gang har han kastet seg ut gjennom døråpningen på et fly 796 ganger.

– Det er definitivt det beste du kan gjøre med klærne på: Spenningen når du sitter og venter i

flyet på vei opp, lyden fra flymotoren, adrenalinet som pumpes ut i blodet i det du kaster deg

ut i det fri, kjenne det enorme lufttrykket mot kroppen når gravitasjonskraften suger deg ned

mot jorden. Og til slutt den ekstatiske gleden over at det går bra. Det er vanskelig å beskrive

med ord, det må oppleves, sier han.

Solli liker å tøye grenser. I fjor bestemte han seg for å stige til værs ved hjelp av

partyballonger fylt med helium. For å få tak i de rette ballongene, måtte han få hjelp av

klovnen Melvin Tix. I alt 110 ballonger ble surret til ei tønne med sement. Da tauet ble kuttet,

fulgte Solli med opp. Først ved 13884 fot slapp han taket.

– Jeg visste jo ikke hvor høyt jeg ville nå. Hadde ballongene sprukket på 1500 fot ville jeg fått

ganske knapt med tid på å løse ut fallskjermen, men det er jo alltid spennende og ta noen

sjanser, humrer han.

Solli er i full gang med å planlegge sitt neste stunt. Denne gangen er planen å stige til værs

ved hjelp av kondomer fylt med helium. Han har fått tak i et parti som visstnok skal ha ekstra

sterk gummi. Disse er han nå i ferd med å teste.

– Jeg er spent på hvor mye kondomene tåler. Hvis det ikke fungerer, skal jeg prøve å nå

20000 fot ved hjelp av vanlige ballonger. For enkelte høres nok dette ut som galskap, men

galskap er jo noe av ekstremsportutøvernes hverdag. Jeg forventer ikke at folk som

foretrekker et rolig liv foran tv-en skal forstå hvorfor vi gjør det vi gjør.

***

esnaen går i skytteltrafikk ved Skien lufthavn i dag. Et blygrått skydekke har trukket inn

over flyplassen idet den legger ut på sin femte tokt med buken full av spenningssøkende

entusiaster, hvis høyeste ønske er å leve, igjen og igjen og igjen.

Ekstremsport

•

Det mest karakteristiske ved mennesker som driver med ekstremsport, er at de er High

Sensation Seekers, det vi på norsk kaller spenningssøkere, eller stimulisøkere. Dette

personlighetstrekket har en relativt sterk biologisk forankring og gjør at man fra tidlig

alder trives med å oppsøke situasjoner som gir spenning og utfordring. Noen tar ut denne

spenningen på sosiale arenaer, andre innen sport og idrett. Spenningsbehovet kan

stimuleres på svært ulike måter, som å kjøre fort med bil, hoppe i fallskjerm, ta sjanser på

børsen, spille russisk rullet, dra ut i villmarken alene mm. Hvilken retning

spenningsbehovet tar, er i stor grad avhengig av oppdragelse, oppvekst og innflytelse fra

kameratgjengen.

•

Utøvere av ekstremsport søker fremst av alt mestring og lykke. Den ultimate

tilfredsstillelse for enkelte er å gjøre noe som er svært krevende og som kan gå galt, og

hvis det går galt kan det gå fryktelig galt. Utøverne opplever som regel et sterkt press, noe

som fører til en enorm utladning når man lykkes. Lykkefølelsen er mye sterkere hvis man

først har opplevd kontrasten av sterk frykt.

•

Risikoaspektet gjør at aktiviteten får et alvor og en tyngde som den ellers ikke ville hatt.

Det å mestre sine egne følelser, gjør mestringsopplevelsen mye sterkere. Risikoen gir en

følelsesmessig dimensjon til aktiviteten som gjør den mye mer interessant og viktig.

Kilde: Forsker i idrettspsykologi, professor i samfunnsvitenskapelige fag og rektor ved Norges

Idrettshøgskole Gunnar Breivik.

Opptur

: Trond Solli (til venstre) og Ronny Resvold på opptur, snart venter en salig nedtur.

Populær arena:

Stabile værforhold gjør Skien lufthavn til en av landets mest populære arenaer for

fallskjermhopping. De ivrigste hopperne i Grenland fallskjermklubb holder det gående hele vinteren igjennom.

Hekta:

Ronny Resvold begynte med fallskjermhopping i fjor – nå er han blitt avhengig av å hoppe.

Metoderapport

1.1 Valg av tema og sjanger

Planleggingen av semesteroppgaven startet ambisiøst i slutten av januar. Et vennepar av meg

driver bistandsarbeid i Mongolia, og jeg hadde lyst til å reise dit og skrive et essay om

utviklingen av en fri og uavhengig presse etter kommunismen. Jeg begynte å sette meg inn i

fenomenet Mongolia, og sjekket alle praktiske forhold i forbindelse med en eventuell reise.

Det skulle imidlertid ikke gå slik jeg hadde tenkt. Avslaget på søknaden om økonomisk støtte

fra Fritt ord, gjorde det umulig å gjennomføre prosjektet. Siden jeg ikke kunne skrive om det

jeg hadde mest lyst til, valgte jeg å gå bort fra essay- sporet. I stedet bestemte jeg meg for å

skrive en reportasjeserie. Situasjonen tatt i betraktning, syntes jeg det virket mer spennende og

inspirerende.

Tema

Jeg hadde lyst til å skrive om et fenomen som kunne angripes på ulike måter, blant annet for å

gjøre reportasjene mest mulig forskjellige. Samtidig ønsket jeg at fenomenet skulle dreie seg

om et viktig menneskelig anliggende – noe folk flest hadde lyst til å lese om. Jeg iverksatte

”logisk” brainstorming og bestemte meg til slutt for å skrive om ulike former for beruselse.

Beruselse blir gjerne karakterisert som en overskridende, stimulerende og grensesprengende

tilstand. Kunst, sex, kjærlighet, natur, religion, musikk og kunstig stimuli som alkohol og

narkotiske stoffer er bare noen av ”hjelpemidlene” vi mennesker bevisst eller ubevisst tyr til

for å beruse oss. Min oppfatning er at beruselse er noe de fleste mennesker nærer en viss

nysgjerrighet til. Jeg ønsket derfor å skildre hvordan beruselse kom til uttrykk i vidt

forskjellige miljøer i samfunnet. Jeg ville få frem hvordan handlingene som fremkalte rusen

(og hvordan rusen i seg selv) preget menneskene jeg møtte, og hva som lå til grunn for de

ulike rusopplevelsene. Ellers ville jeg spinne en historie rundt miljøet og mitt besøk, uten at

jeg selv skulle være for fremtredende. Etter å ha fått positiv tilbakemelding på ideen fra

veileder, Bård Michalsen, utformet jeg en prosjektskisse. For å begrense oppgaven, valgte jeg

å konsentrere meg om tre former for rus. Jeg var usikker på hvilke rustyper som ville egne seg

best å skrive om i reportasjesammenheng. Som sagt ønsket jeg jo at reportasjene skulle bli

mest mulig forskjellige. Etter å ha vurdert ulike alternativer, bestemte jeg meg til slutt for å

skrive om narkotisk rus, åndelig rus og musikalsk rus. Under arbeidet med reportasjeserien, så

jeg meg imidlertid nødt til å bytte ut åndelig rus med det jeg har valgt å betegne som kick-off

rus, altså rusopplevelse i forbindelse med risikofylte aktiviteter. Årsaken til dette byttet vil jeg

komme nærmere inn på under punkt 1.2.

Slik reportasjene fremstår, mener jeg de kunne stått på trykk i både riksdekkende og

regionale aviser. For øvrig kunne de blitt publisert som et hele (for eksempel i et temabilag),

eller som enkeltstående reportasjer. Geografisk utgangspunkt for mitt arbeid med

semesteroppgaven, har vært Krokstadelva/Drammen.

Sjanger

En reportasje skal gi leseren et glimt fra det virkelige liv. Med sitt nærvær skal reporteren gi

teksten en ekstra dimensjon. Dette forutsetter selvsagt en årvåken reporter som både ser, lytter

og noterer mens han er ute i felten. En reportasjetekst veksler gjerne mellom scener,

informative tekstbiter og kildeutsagn. (Østlyngen,T. og Øvrebø, T.,

Journalistikk Metode og

fag

, s. 381)

Mange journalister liker å rendyrke ulike kategorier innen reportasjesjangeren. Før jeg

kommer inn på hva jeg har skrevet selv, vil jeg forklare hva som menes med noen av de ulike

kategoriene. Først og fremst:

” Reportasjen er en personlig fortelling med utgangspunkt i reporterens egne opplevelser i

” Reportasjen er øyeblikksbilder, tolket, satt sammen og formidlet av en journalist (…) Dens

fremste ambisjon er å levendegjøre stoffet, bringe det nærmere for leseren.”

(Bech-Karlsen, J.,

Feature-reportasjen

, s. 32)

”I nyhetsreportasjen vil journalisten ofte velge en sammenbindende fortellerstemme som er

nøktern og nøytral.”

(Østlyngen, T. og Øvrebø, T.,

Journalistikk. Metode og fag

, s.380)

”Feature er en journalistisk metode mer enn et stoffområde. En særegen måte å se og tenke

på, mer enn et sett teknikker (…) Feature betegner det karakteristiske, i motsetning til det

tilfeldige. I så måte kan feature oppfattes som en motsats til nyhetsjournalistikken, som alltid

er på leting etter det utypiske og uvanlige. Feature leter derimot etter detaljer og

nøkkelsituasjoner som uttrykker det typiske, det vanlige, men gjerne sett på uvanlige måter og

i uvante sammenhenger. Feature belyser et tema gjennom å fortelle en historie.”

(Lamark, H., stensil på forelesning, august 2002)

” En rendyrket featureform er portrettintervjuet, der hensikten nettopp er å risse et portrett av

et menneske, gjerne speilet gjennom et engasjement eller et miljø.”

(Bech-Karlsen, J.,

Feature-reportasjen

, s. 27)

” Reportasjeportrettet: Nyheten formidles gjennom et intervju med en person som kjenner,

eller er en del av saken, og som derfor kan demonstrere nyheten.”

(Tømmerås, N. H., Stensil på forelesning, august 2002)

”En biografisk reportasje forteller om et menneskes deltakelse og engasjement i et

sakskompleks som følger et handlingsforløp over kortere eller lengre tid. Utfordringene er å

skildre mennesker gjennom forløpet, slik at sak og person smelter sammen i en løpende

Det er vanskelig å trekke markante skiller mellom de ulike reportasjetypene. I aviser, blader

og bøker ser vi gjerne at de ulike typene går over i hverandre, både når det gjelder form og

virkemidler. Dette fenomenet gjør seg også gjeldende i mine tre reportasjer. Jeg mener likevel

at grunntonen i mine tekster heller mest mot featuresjangeren.

Temaet gjør de tre reportasjene relativt tidløse. De behandler et emne av eksistensiell og

eviggyldig karakter, og bærer ikke i seg noen nyhet. Følgelig ville det blitt unaturlig å bruke

den nøytrale og nøkterne fortellerstemmen som ofte brukes i en nyhetsreportasje. Jeg ønsket å

sette et mer personlig preg på reportasjene, og jeg ønsket å finne det karakteristiske – søke

etter særegenhetene i forhold til temaet beruselse.

Siden temaet var viktigere enn personene, var det ikke snakk om å lage rene portrettintervju

eller reportasjeportrett. Da burde jeg ha fått frem mange flere sider ved intervjuobjektene og

deres liv. Jeg synes heller ikke at sjangeren biografisk reportasje er dekkende for tekstene jeg

har skrevet. Alle reportasjene omhandler flere personer, og det var i utgangspunktet tilfeldig

hvem som ble med i teksten. Hovedpoenget var at de var representative kilder for miljøene

jeg skulle skrive om.

1.2 Kildevalg

Etter å ha valgt tema og plukket ut de rusformene jeg skulle skrive om, måtte jeg bestemme

meg for hvilke miljøer jeg ville oppsøke. Disse valgene ble foretatt på bakgrunn av hvor jeg

mente de ulike formene for beruselse best ville komme til uttrykk. Når det gjelder personene

jeg intervjuet i de forskjellige miljøene, bestrebet jeg meg på å komme i kontakt med de som

jeg mente var mest mulig egnet til å belyse temaet. Slett ikke alle intervjuobjektene ble med i

teksten, de som ikke ble tatt med, bidro likevel til å gi meg et mer helhetlig bilde av de

forskjellige miljøene. Jeg har i tillegg brukt skriftlig kilder som favner de forskjellige

miljøene/casene. Dette har jeg satt opp som skriftlige kilder i litteraturlista. Jeg har også brukt

meg selv som kilde, som observatør.

I forhold til musikk, var målet å belyse beruselse gjennom utøvende musikere. Siden jeg ofte

har latt meg fascinere av jazzmusikernes hengivenhet og innlevelse når de opptrer, fant jeg det

naturlig å velge et ”jazzmiljø”. Jeg er oppvokst i Kongsberg og ringte derfor Kongsberg

Jazzfestival. Her kom jeg i kontakt med gitarist Ivar Grydeland. Han jobber fra tid til annen

ved festivalkontoret, men bor i Oslo og har også mange spillejobber her. (Her kan det skytes

inn at musikken i reportasjen ikke dreier seg om tradisjonell jazz, eller frijazz, men om

improvisert musikk i europeisk tradisjon. I følge musikk-kritikere er imidlertid sjangerne nært

beslektet, selv om utøvere av improvisert musikk ikke alltid er enige i dette. Den diskusjonen

lar jeg imidlertid ligge). Via Grydeland fikk jeg ”adgang” til et musikkmiljø jeg mente var

egnet. Det passet også godt at han skulle spille konsert på utestedet Blå i Oslo 24. mars. Jeg

fulgte (og intervjuet) Grydeland under forberedelsene til konserten. Jeg ønsket også å

intervjue andre som hadde sterk tilknytning til samme musikkmiljøet, og Grydeland tipset

meg om Tonny Kluften. Han ble intervjuet tidligere på dagen den 24. mars. Jeg snakket også

med ham på kvelden, da han kom for å overvære konserten. I tillegg fant jeg det naturlig å

intervjue en av publikummerne. Etter forespørsel, sa Morten Engebretsen seg villig til å bli

intervjuet. Av andre muntlige kilder, brukte jeg komponist (og sporadisk plateanmelder i

Morgenbladet) Henrik Helstenius, som har slaktet flere av plateutgivelsene Grydeland og

Kluften har vært delaktige i. Jeg syntes det kunne være interessant å høre hans karakteristikk

av musikksjangeren.

Når det gjelder valg av miljø og intervjuobjekter i forhold til narkotisk rus, følte jeg at det ble

mest naturlig å oppsøke en institusjon, som tok seg av mennesker med rusproblemer.

Narkotisk beruselse som sådan, ville kanskje kommet bedre til uttrykk andre steder, men her

ble etiske vurderinger avgjørende. Dette kommer jeg tilbake til under punkt 1.4. Etter å ha fått

avslag ved en rekke institusjoner, fikk jeg omsider adgang til Hassel fengsel på Modum. Som

det fremgår av reportasjen, er dette et fengsel for straffedømte med rusproblemer.

Fengselsleder Helge Aaby var svært imøtekommende og ga meg lov til å tilbringe en dag i

fengselet. Aaby kontaktet to fanger, Petter Nilsen og Jan Henrik Jonsrud, som begge sa seg

villige til å bli intervjuet. I tillegg intervjuet jeg Aaby selv. Besøket ved Hassel fengsel ble

gjort torsdag 10. april. Jeg opprettet kontakt med fengselet allerede uken før, men av praktiske

årsaker, kunne de ikke slippe meg inn tidligere.

I forhold til kick-off rus, fant jeg det mest nærliggende å oppsøke et miljø som drev med

ekstremsport. Jeg vurderte også Oslo Børs som et alternativ, men med tanke på alt

hemmelighetskremmeriet rundt kjøp og salg av aksjer, antok jeg at jeg her ville møte mange

lukkede dører. Jeg kontaktet derfor Norsk Luftsportsforbund for å få en oversikt over klubber

som drev med fallskjermhopping. Leder for fallskjermseksjonen, Knut M. Ekerhovd, ga meg

den oversikten jeg trengte. Etter en ringerunde, pekte Grenland fallskjermklubb seg ut som det

beste alternativet. Ingen av de andre klubbene/miljøene jeg var i kontakt med (jeg var villig

til å kjøre ganske langt) skulle ha noe særlig ”virksomhet” i det aktuelle tidsrommet. Jeg

ringte lederen i Grenland fallskjermklubb, Jan Terje Welkom. Han var bortreist og henviste

meg derfor til et av klubbmedlemmene, Trond Solli. Gjennom han, fikk jeg ordnet avtale om

å besøke klubben lørdag 12. april. Men på grunn av dårlig vær, ble det ikke noe hopping den

dagen. Besøket ble derfor utsatt til søndag 13. april. I tillegg til Solli, intervjuet jeg

henholdsvis Ronny Resvold, Trond Solli, Tina Pedersen og Jo Henrik Endrerud. Alle fire er

aktive fallskjermhoppere. Solli og Endrerud hadde mye erfaring, mens Pedersen og Resvold

var relativt ferske. Etter besøket i klubben, fant jeg ut at jeg ville ha litt mer informasjon om

psykologiske forhold knyttet til fenomenet ekstremsport. Jeg ringte derfor Norges

Idrettshøgskole. Her intervjuet jeg rektor, Gunnar Breivik, som lenge har forsket på

idrettspsykologi.

1.3 Planlegging, forarbeid og tidsbruk

Valg av tema for reportasjeserien ble gjort i slutten av uke 9. Planen var å bruke de neste tre

ukene (frem til den formelle datoen for oppstart av semesteroppgaven) til å gjøre

intervjuavtaler med personer i de ulike miljøene. Men trass iherdige forsøk, lyktes jeg bare å

gjøre intervjuavtaler med folk i musikkmiljøet. Jeg tok likevel sjansen på at jeg også ville få

de andre avtalene i havn, og begynte å samle bakgrunnsstoff til alle reportasjene.

I slutten av uke 13 var forarbeidet til reportasjen om musikalsk rus unnagjort, og jeg kunne

begynne å skrive. Jeg følte imidlertid at det begynte å haste med å få de resterende avtalene i

boks. Målet var nå å bli ferdig med hele input- prosessen i løpet av uke 13 og 14, slik at jeg

bare hadde skrivingen å konsentrere meg om. Slik skulle det ikke gå. Å få adgang til en

anstalt hvor jeg kunne intervjue mennesker med rusproblemer, viste seg å bli svært vanskelig.

Jeg fikk svært mange svar av typen: ”Tja, vi er restriktive når det gjelder å slippe inn

journalister, men vi skal ta det opp på neste personalmøte. Ring tilbake om en uke”. Alt i alt,

var jeg i kontakt med ni institusjoner før jeg omsider slapp inn i Hassel fengsel i midten av

uke 15.

Uken før hadde jeg gjort meg ferdig med researchen til reportasjen som skulle handle om

åndelig beruselse. Jeg hadde da intervjuet pastoren i Drammen Kristne Senter og i tillegg vært

på et søndagsmøte i menigheten. Men etter å ha gått gjennom det innsamlede stoffet, ble jeg

mismodig. Jeg forsto at det ville bli svært vanskelig å skildre beruselse uten at Den Hellige

Ånd, hallelujarop, og hender i været ble svært framtredende. Dermed ville teksten lett fremstå

som klisjéfylt og ironisk. Jeg ønsket ikke å gjøre narr av menigheten, men følte at det likevel

ville bli oppfattet slik. Siden de karismatiske trosbevegelsene begynte å slå rot i Norge på

midten av 80-tallet, har det etter min mening blitt skrevet nok reportasjer av denne typen.

Veileder Bård Michalsen hadde forståelse for mitt syn på saken, og gikk god for ideen om å

bytte ut åndelig beruselse med kick-off rus. Jeg hadde selvsagt ikke beregnet å bruke

ytterligere tid på å samle inn reportasjestoff. Klokken tikket, og jeg var redd jeg ikke skulle få

gjort research til en ny reportasje før etter påske. Men heldigvis fikk jeg gjort avtale om å

besøke Grenland fallskjermklubb i slutten av uke 15.

Pensum ble valgt to uker før datoen for prosjektstart. Her inngår ”

” av Kjetil Wiedesvang og tekstsamlingen

”Beruselse. En litterær injeksjon”

samlet av Hans Christian Grønn og Aasne Linnestå. Rent

fagmessig, har Jo Bech Karlsens bok vært mest stimulerende,

men også de to andre bøkene

har bidratt til å gi meg tips og inspirasjon under skriveprosessen.

Når det gjelder tidsbruken, klarte jeg ikke å følge den progresjonen jeg hadde planlagt. Jeg

brukte mye lengre tid på å få avtaler i boks enn beregnet, og omgjøringen av det ene

reportasjeprosjektet førte til mye ekstraarbeid. I tillegg brukte jeg lengre tid på å skrive

reportasjene enn planlagt. De ble derfor ikke sendt til veileder før i slutten av uke 17, og da

gjenstod fortsatt mye av metoderapporten. Dette førte til mye stress på slutten.

Resultatet ble uansett tre reportasjer under vignetten ”Beretninger om beruselse”, som er en

allusjon til Erik Fossnes Hansens bok ”Beretninger om beskyttelse”.

Det føltes naturlig å sette reportasjene i den rekkefølgen jeg gjorde intervjuene/researchen.

Når det gjelder bilder, har jeg tatt med de som jeg mener forteller mest om personer og miljø.

1.4 Etiske dilemmaer

”Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine

uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft”.

(

Vær Varsom-plakaten

. Punkt 3.9)

I dette punktet inngår blant annet at journalister ikke bør innhente informasjon fra berusede

personer. De er ikke å betrakte som tilregnelige kilder og bør derfor beskyttes mot seg selv.

Jeg tenkte en del på om dette ville bli et problem i forhold til valg av tema, som jo nettopp var

beruselse. Når det gjelder musikalsk rus og kick-off rus (og for den saks skyld åndelig rus),

vurderte jeg det slik at disse rustypene kan karakteriseres som former for emosjonell

øyeblikksrus. Det er ”aksepterte” rusformer som oppnås uten inntak av kjemiske stoffer.

Enkelte vil kanskje mene at personer som opplever denne rusformen i noen grad kan

karakteriseres som utilregnelige i selve rusøyeblikket. Men jeg ville gjøre alle intervjuer før

og etter at intervjuobjektene eventuelt hadde opplevd denne rusen. Ut fra disse

betraktningene, mener jeg å ha handlet forsvarlig i forhold til journalistikkens etiske

rammeverk.

Når det gjelder narkotisk rus, stilte det seg annerledes. Her fremkalles rusen ved hjelp av

kjemiske stoffer, og rusen sitter i kroppen i mange timer. Hadde jeg oppsøkt ”plata” i Oslo,

ville jeg sikkert fått oppleve den rusformens tydelige uttrykk, og jeg ville sikkert funnet

mange villige intervjuobjekter. Men som sagt, jeg ønsket ikke å basere noen av reportasjene

på utilregnelige kilder. Jeg mente at narkotisk rus også kunne komme til uttrykk gjennom

personer som hadde levd store deler av sitt liv med narkotika i kroppen, selv om de i dag var

rusfrie. Derfor valgte jeg å oppsøke en institusjon hvor jeg kunne møte

tidligere

rusmisbrukere.

”Skal publikum ha tillit til en journalist, må de være trygge på at journalisten er uavhengig og

fri i sin journalistiske virksomhet, uten binding til kilder (…), og at journalisten ikke har

personlige interesser å ivareta gjennom sin virksomhet”.

(Brurås, S.,

Etikk for journalister,

s. 48)

Musiker Ivar Grydeland, var det eneste intervjuobjektet jeg hadde kjennskap til fra før. Vi er

begge oppvokst i Kongsberg, og via felles kjente hadde vi truffet hverandre ved et par

tidligere anledninger. At han skulle bli en av de mest sentrale personene i reportasjen

”harmonisk disharmoni”, var derimot ikke planlagt fra begynnelsen, og jeg måtte gå et par

runder med meg selv før jeg tok en endelig beslutning om å bruke han som en av

hovedkildene. Jeg kom til at siden han var en fjern bekjent og jeg ikke hadde noen øvrig

tilknytning til miljøet han opererte i, ville det ikke være noe problem i forhold til min egen

integritet.

Med unntak av tilfellet med Grydeland, hadde jeg ingen tilknytning til noen av miljøene jeg

oppsøkte. Prinsipielt blir man prisgitt kildene i et miljø (og deres henvisning til andre kilder i

miljøet) sterkere, jo mindre man vet om miljøet/saken på forhånd. Dermed er faren for

kildestyring til stede. I den grad det har vært mulig, har jeg selv valgt ut de forskjellige

intervjuobjektene jeg mente var mest relevante i forhold til saken. Men som det fremgår av

punkt 1.2, har jeg også fått en del henvisninger fra kildene selv. Dette er selvsagt ikke ideelt,

men temaet (beruselse) tatt i betraktning, mener jeg dette ikke har vært noe stort problem.

Under arbeidet med reportasjen ”På rett kjøl med kuer og kål”, måtte jeg vurdere i hvor stor

grad jeg skulle identifisere de innsatte i fengselet. Begge fangene jeg intervjuet sa det var helt

i orden at jeg brukte både deres virkelige navn og bilder av ansiktene, også dersom jeg ville

selge saken til en avis. Det ble imidlertid uaktuelt for meg å prøve å selge reportasjen med

navn og bilder, da jeg fikk vite at de begge hadde barn i skolealder. Sagt med andre ord: slik

reportasjen nå foreligger, ville den aldri blitt solgt. Skulle jeg gjort det, ville jeg først fjernet

det som kunne identifisert fangene. Begge var reflekterte og oppegående personer, men på

dette området mener jeg at de rett og slett ikke var klar over mulige konsekvenser, særlig med

tanke på deres egne barn. Jeg kom ellers veldig tett på de to intervjuobjektene. Sant og si

brettet de ut hele sin livshistorie. Jeg fikk med andre ord svært mye sensitiv informasjon. I

teksten forsøkte jeg derfor å ikke fremheve personlige og private forhold som var

uvedkommende i forhold til det jeg ønsket å belyse. Hvordan de opplevde selve

narkotikarusen, kan kanskje sies å være relevant i forhold til tema. Men siden de fleste

opplever dette som svært positivt, ønsket jeg ikke å fremheve dette på en måte som kunne

gjøre at eventuelle lesere kunne bli fristet til å prøve selv. Under besøket i Hassel fengsel la

jeg ellers stor vekt på å vise fangene respekt og verdighet. Jeg ønsket ikke at de skulle sitte

igjen med følelsen av å ha blitt ”brukt”.

1.5 Hva kunne jeg gjort annerledes?

Hovedessensen i temaet jeg valgte, gikk på å få frem hvordan rus kom til uttrykk i forskjellige

miljøer i samfunnet. Men reportasjene kunne selvsagt ikke

bare

handle om rus. For å kunne

fortelle sammenhengende historier, måtte jeg nødvendigvis også trekke inn andre aspekter.

I ettertid føler jeg at disse (andre) aspektene ble mer dominerende enn jeg hadde tenkt.

Man kan selvsagt diskutere hvorvidt det er mine journalistiske evner eller valg av tema som er

skyld i dette. Men jeg kommer ikke utenom, at jeg gjennom valg av tema, startet hele

prosjektet med en forutinntatt holdning. Jeg tok det for gitt at beruselse på en eller annen måte

ville komme til uttrykk i de forskjellige miljøene. Jeg mener at jeg fant uttrykk for beruselse i

alle miljøene, men kanskje ikke i den grad og på den måten jeg hadde forventet. De fleste

journalister har nok visse forventninger til hva de vil møte når de drar ut i felten, men jeg

hadde mine forventninger om hva jeg skulle

finne allerede skrevet ned på papir. Dette føltes

som en tvangstrøye under feltarbeidet. På den ene siden ønsket jeg selvsagt å finne uttrykk for

rus, men samtidig måtte jeg være bevisst faren for å mistolke det jeg fant, bare for å få det til å

passe inn i mine rammer. I etterpåklokskapens tegn, kan man selvsagt si at jeg burde ha valgt

et mer åpent tema.

Som jeg var inne på under punkt 1.2, ble det mye ekstraarbeid i forbindelse med endringen av

den ene reportasjen. Problemene som dukket opp her, burde jeg forutsett da jeg bestemte meg

for hvilke miljøer jeg skulle oppsøke. I tillegg burde jeg også tenkt på at det ville bli vanskelig

å få adgang til en institusjon som behandlet rusmisbrukere.

Av de tre reportasjene kommer rusrelaterte aspekter tydeligst til uttrykk i ”På rett kjøl med

kuer og kål”. Likevel føler jeg at denne reportasjen ikke ble spesielt original. Jeg sitter med en

følelse av å ha lest den før. Det er kanskje ikke så rart, for lignende caser har vært hyppige

reportasjeemner i en årrekke. Dette var jeg klar over, men jeg trodde likevel jeg skulle klare å

gjøre den litt ”annerledes”.

2.1 Reportasjene

Nå vil jeg ta for meg de tre reportasjene hver for seg, hva de handler om og vurderinger jeg

har gjort under skriveprosessen. I gjennomgangen av den første reportasjen kommer jeg inn

på litt teori. For ikke å gjenta meg selv, har jeg kun tatt det med der.

2.2 ”Harmonisk disharmoni”

Dette var den første reportasjen jeg lagde. Den handler om improvisasjonsmusikere, deres syn

på sin egen musikk og hvordan de opplever det å fremføre musikken. Handlingen spinnes

rundt en konsert, hvor rusaspektet er speilet gjennom de utøvende musikerne.

Tittelen, ”Harmonisk disharmoni”, er paradoksal, noe som er ment å pirre lesernes

nysgjerrighet. Leser man teksten forstår man (forhåpentligvis) dens henspeiling. Den er

stemningsskapende og forteller noe om musikksjangerens særegenhet.

“ Feature-tittelen skiller seg vesentlig fra titlene i nyhets- og bakgrunnsjournalistikken. Dens

fremste oppgave er ikke å bibringe fortettet informasjon, men å gi uttrykk for tema og idé på

en interessevekkende måte. (…) Feature-tittelen kan være bilde og stemningsskapende.”

(Bech Karlsen, J.,

Feature-reportasjen

, s. 70)

Reportasjen starter med et humoristisk sitat om hvordan musikk skal være. Jeg mener

inngangen er interessevekkende, den fanger leseren. De to første avsnittene bruker jeg så til å

utdype litt om musikksjangeren og til å bygge opp stemningen før konserten.

” I feature er åpningen helt sentral, for det er der vi griper fatt i leseren. Åpningspoenget (…)

må sitte som støpt.”

(ibid. s. 22)

”Åpningen må på en eller annen måte være så tiltrekkende for leseren at han blir grepet – og

fortsetter lesingen. Men selvsagt kan du appellere til andre instinkter enn nysgjerrigheten!”

(ibid s. 65)

Reportasjen veksler mellom kildeutsagn, fakta og observasjon. (Dette gjelder også de andre

reportasjene). En del av observasjonene kan virke som pynt. Om det lukter øl og tobakk i

lokalet er kanskje uten betydning for temaet, men det bidrar til å gjenspeile en stemning. En

observasjon som ”I salen sitter 14 forventningsfulle tilskuere med ørene på vidt gap”, forteller

noe om at musikksjangeren ikke har så mange tilhengere, men at de få som finnes er svært

entusiastiske. Hvor mange som var til stede, kunne jeg telle. Deres entusiasme gikk på min

tolkning av det jeg så og hørte.

”Pynteobservasjoner er gjerne tilfeldige, overfladiske detaljer som strøs utover i teksten, uten

å ha noen gjennomtenkt funksjon. (…) en informasjonsbærende observasjon har en

gjennomtenkt betydning i reportasjen – den skal bidra til å skape innlevelse.”

(ibid. s. 45)

Ved å veksle mellom skildring av konserten og Grydelands kommentarer, får teksten en

dynamisk fremdrift. Leseren får et godt innblikk i musikksjangeren, og han får et innblikk i

Grydelands (rus)følelser knyttet til musikken. Når det gjelder guden, Apollo, er han trukket

inn som en symbolsk representant for alt det tradisjonelle og melodiøse i musikkverdenen.

(Ideen til dette grepet fikk jeg etter å ha lest Frode Gryttens reportasje ”Under Mozarts måne”,

hvor Grytten gjennom et magisk-realistisk grep innfører Mozart i teksten.) Avslutningen av

reportasjen er en naturlig avtoning. Konserten er over, Apollo har forlatt bygningen og bandet

kommer til seg selv.

” Avslutningen på en feature-reportasje skal være nøye uttenkt. Som åpningen er den en

bærebjelke i komposisjonen. (…) Oppsummerende avslutning tar tak i de løse trådene og

nøster dem opp, gjerne slik at linjene trekkes tilbake til reportasjens åpning. (…) Avtoning

blir også mer og mer vanlig etter hvert som den dramaturgiske tenkning brer seg i

redaksjonene.”

(ibid. s. 102 og 103)

Som jeg var inne på under punkt 1.4, føler jeg ikke at beruselse kommer spesielt tydelig til

uttrykk i denne reportasjen. Temaet ligger mer implisitt i teksten, som en slags indre handling.

Jeg har beskrevet det slik jeg opplevde det, og fant det derfor unaturlig å gjøre det mer

fremtredende.

I alle reportasjene har jeg brukt jeg-synsvinkel. Jeg har prøvd å være til stede så lite som

mulig, derfor veksler jeg også med autoral synsvinkel – fortelleren har oversikten.

2.3 ”På rett kjøl med kuer og kål”

Dette var min andre reportasje. Den handler om livet til to tidligere rusmisbrukere som sitter i

fengsel og deres ønske om å leve et liv uten dop. Handlingen spinnes rundt fangenes daglige

gjøremål i fengselet. Når det gjelder rusaspektet i denne reportasjen, har jeg forsøkt å speile

dette gjennom livet de to fangene har levd, sett opp mot situasjonen de nå befinner seg i.

Jeg var usikker på hva jeg skulle bruke som tittel til denne reportasjen. Jeg prøvde først med

”Nykter”, men syntes den ble for tam. Den var ikke stemningsskapende, og ga ikke uttrykk

for handlingen på en interessevekkende måte. Etter litt grublerier, kom jeg opp med ”På rett

kjøl med kuer og kål”. Jeg synes denne tittelen er rytmisk og fengende, og den sier litt mer om

reportasjens handling.

Dette er den eneste reportasjen som ikke har en ingress, rett og slett fordi jeg syntes det ble

best slik – innledningen står godt alene. I de første linjene forsøker jeg å sette leserne inn i

situasjonen til fangene som soner ved dette litt spesielle fengselet. Jeg synes dette fungerer,

men faktainformasjonen på slutten av avsnittet kommer kanskje litt bardust på. Resten av

reportasjen tar for seg livet til de to fangene i tur og orden. Det er ”sterke” historier, men ved

gjennomlesning synes jeg teksten fremstår som litt vel monoton. For eksempel kunne jeg ha

tatt med flere observasjoner og egne betraktninger. Det ville bidratt til å løse opp språket.

Avslutningen har mye symbolikk i seg. Jan Henrik Jonsrud vil legge fortiden bak seg. Han har

blikket rettet fremover, og ser seg ikke tilbake. Det er kanskje et litt slitent poeng, men jeg

synes likevel det fungerer i denne reportasjen.

2.4 ”Salig Nedtur”

Denne tredje, og siste, reportasjen handler om fallskjermhoppere, deres syn på sin egen

aktivitet og de følelsesmessige sidene knyttet til det å hoppe i fallskjerm. Handlingen spinnes

rundt miljøet ved Grenland fallskjermklubb. Jeg har i hovedsak forsøkt å speile rusaspektet

gjennom to av hopperne.

Når det gjelder valg av tittel, prøvde jeg først med ”Hekta på fritt fall”, men syntes det ble for

platt. ”Salig nedtur” synes jeg imidlertid fenger bedre. Kontrasten mellom de to ordene skaper

spenning og nysgjerrighet, og tittelen forteller både om gleden og alvoret ved det å hoppe i

fallskjerm.

Ingressen er poengtert og informerende, og i tillegg skaper den forventninger hos leseren.

Deretter bygger jeg opp stemningen frem mot dagens første fallskjermhopp. Når hopperne er

trygt nede, lar jeg to av dem fortelle om sitt forhold til sporten. Oppbygningen ligner derfor

litt på reportasjen over. Gjennom deres egne beskrivelser, får jeg frem noe av spenningen og

drivkraften ved fallskjermhopping – hvordan de opplever det å hoppe og hvilke elementer

som skaper denne fascinasjonen. Det kunne selvsagt blitt mer flukt over reportasjen dersom

jeg hadde vært med opp i flyet, eller hoppet selv, men det lot seg dessverre ikke gjøre. I

avslutningen tar jeg opp tråden fra reportasjens åpning, og jeg prøver å gripe noe av

fallskjermsportens dypeste substans: Det handler om å leve, igjen og igjen og igjen. I denne

reportasjen har jeg valgt å ta med en faktaboks om ekstremsport. Jeg kunne selvfølgelig flettet

denne informasjonen inn i teksten, men det ble såpass mange fakta jeg ville ha med. Derfor

fant jeg det mest naturlig å sette det utenfor.

2.5 Annet

Prosjektskissen

Aller først vil jeg presisere at en prosjektskisse i aller høyeste grad nettopp er en skisse. Mye

var uklart da jeg utformet prosjektskissen og underveis dukket det som nevnt opp en del

problemer. Likevel synes jeg at jeg har holdt en stø kurs i forhold til de sentrale stikkordene i

skissen, et syn som også deles av veileder.

Telefonnummer

Når det gjelder telefonnummer til kildene, går jeg ut i fra at hensikten med dette er å

forebygge fiktive intervjuer. Jeg oppfatter det slik at kildene det trengs telefonnummer til, er

de som er relevante i forhold til reportasjene. Disse numrene står oppført i litteraturlista.

Litteratur

Selvvalgt pensum

Bech-Karlsen, J. 1998.

Feature-reportasjen

. Oslo: Universitetsforlaget.

Grønn, H. C., og Linnestrå, A. (red.). 2001.

Beruselse

. Oslo: Aschehoug.

Wiedeswang, K. (red). 1998.

Angst og bæven - Gonzo på norsk.

Oslo:

Institutt for

journalistikk

Annet pensum

Bech-Karlsen, J. 2000.

Reportasjen

. Oslo: Universitetsforlaget.

Brurås, S. 2001.

Etikk for journalister

. Bergen: Fagbokforlaget.

Østlyngen, T., og Øvrebø, T. 1998

Journalistikk. Metode og fag

. Oslo: Gyldendal.

Skriftlige kilder

Bailey, D. 1993.

Improvisation. Its Nature and Practice in Music

. New York: Da Capo Press

Folkvord, S. (nov 2000)

Musikkanmeldelser.

[WWW dokument]. URL

http://www.stavanger-

aftenblad.no

Hansen, K. (juli 1999)

Speed skydiving

. [WWW dokument]. URL http://www.hangout.no

Norges Luftsportsforbund (red). 2003.

Frittfall

, nr. 1

Toresen, J. E. (2003)

Samfunnets syn på narkomane.

[WWW dokument]. URL

http://www.motstoff.no

www.rusdir.no

Øyen, E. (red.). 1999.

Sosiologi og ulikhet

. Oslo: Universitetsforlaget.

Telefonliste

Engebretsen, Morten: 95 12 13 70

Grydeland, Ivar: 90 05 10 98

Helstenius, Henrik: 97 61 37 30

Kluften, Tonny: 90 86 23 52

Hassel fengsel v/ fengselsleder Helge Aaby: 32 25 16 50 (De innsatte hadde ikke telefon…)

Endrerud, Jo Henrik: 95 22 26 05

Norges Idrettshøgskole v/ rektor Gunnar Breivik: 23 26 20 00

Pedersen, Tina: 99 38 95 50

Resvold, Ronny: 91 78 39 02

Solli, Trond: 91 30 22 24

Prosjektskisse

Tema

Etter å ha vurdert de forskjellige tilnærmingsmulighetene til semesteroppgaven, har jeg valgt

å skrive en reportasjeserie i tre deler. Gjennomgangstemaet for oppgaven skal være ulike

former for rus. Etter en del overveielser, har jeg plukket ut følgende tre kategorier av

fenomenet: narkotisk rus (med utgangspunkt i en eller flere narkomane og deres miljø),

åndelig rus (med utgangspunkt i et trossamfunn/miljø) og musikalsk rus (med utgangspunkt i

et jazzband/jazzklubb eller lignende).

Bakgrunn for valg av tema

I forbindelse med idéarbeidet til prosjektet/temaet, satte jeg opp to hovedkriterier:

Temaet skulle ha betydning for en relativt stor andel potensielle lesere.

Det måtte være mulig å finne ulike ”opprinnelser” til temaet/fenomenet. Jeg ønsket

med andre ord å finne et tema som gjorde seg gjeldende (og som ble frembrakt av vidt

forskjellige faktorer) i ulike former og miljøer. På denne måten ville det bli lettere å

unngå at reportasjene fremsto som svært like.

Tema for metoderapport

Metoderapporten skal beskrive min egen tilnærming til stoffet, fra idé til ferdig produkt.

Følgende momenter bør derfor fremgå av min rapport:

* Tittel på reportasjene og hvordan de er tenkt publisert.

* Hvordan jeg jobbet frem ideen (og litt om bakgrunn for valg av tema).

* Presentasjon av problemstilling.

* Hvilke kilder jeg valgte å bruke

* Hvordan jeg arbeidet med de forskjellige kildene.

* Hvilke metoder jeg brukte

* Hvilke etiske problemer/dilemmaer jeg ble stilt overfor underveis.

* Hvorfor jeg valgte å presentere reportasjesamlingen slik den foreligger

Problemstilling

Temaet for oppgaven er som nevnt ulike varianter av rus. Målet er på ingen måte å skissere en

medisinsk kategorisering av ulike rusformer. Mitt fokus skal være å skildre hvordan rusen kan

komme til uttrykk i vidt forskjellige miljøer i samfunnet. Jeg vil forsøke å gripe det

karakteristiske ved de ulike formene for rus. Jeg vil også få frem hva som kjennetegner de

forskjellige miljøene, og hva som er drivkraften bak handlingene som resulterer i de ulike

formene for beruselse.

Kildebruk og forskningsmetode

Miljøene jeg har valgt å oppsøke er valgt med henblikk på hvor de ulike ruskategoriene best

(og kanskje mest) kommer til uttrykk. Etter å ha gjort litt research har jeg kommet frem til

følgende:

* I forhold til fenomenet musikalsk rus, vil jeg oppsøke jazzklubben Blå i Oslo. Jeg har

allerede avtalt å ”følge” et jazzband som skal spille her.

* Når det gjelder miljø for åndelig rus, vil jeg oppsøke menigheten Oslo Kristne

Senter eller lignende og blant annet overvære møtevirksomhet her.

* Hva narkotisk rus angår, har jeg ingen konkrete navn eller miljøer på blokka. Jeg har

imidlertid avtalt et intervju med en tidligere narkoman som kanskje kan hjelpe meg videre.

Menneskene i miljøene jeg har presentert ovenfor kan karakteriseres som

konsekvenseksperter. I tillegg har jeg planlagt å ta kontakt med fageksperter innen medisin,

psykologi, botanikk (mht. narkotika) og religionsforskning. For øyeblikket jobber jeg også

med å finne litteratur som er relevant i forhold til temaet.

Som det fremgår av teksten over, vil innsamling av stoff skje gjennom observasjon, muntlige

og skriftlige kilder.

Den største utfordringen i forbindelse med denne oppgaven blir trolig arbeidet med narkorus.

Til dette knytter det seg en del etiske problemer. Her kreves klokskap og varsomhet for å

lykkes. De andre arenaene er mindre kontroversielle. Her vil det kanskje bli noe lettere å

vinne ”innpass”, men det blir likevel utfordrende å nå frem til miljøenes indre substans, noe

som vil være en forutsetning for å nå de skisserte målene.